Den store depresjonstråden

[Gjest SVK]

Just now, Missbehave said:

Skulle møte barnet mitt i dag. Jeg har så lyst, men er totalt utmattet 😭

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Missbehave skrev:

Skulle møte barnet mitt i dag. Jeg har så lyst, men er totalt utmattet 😭

Vet hvordan du har det. Jeg måtte avlyse overnatting forrige helg og endte opp innlagt i stedet. Fikk sett de noen få timer da, men jeg får så ekstrem skyldfølelse og jeg vet eldste blir redd for at jeg skal forsvinne helt slik jeg gjorde en periode. Så da må det prates masse om for å trygge han osv. 

For en dårlig mor jeg føler meg som... 

Anonymkode: 8b918...12e

[Missbehave]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet hvordan du har det. Jeg måtte avlyse overnatting forrige helg og endte opp innlagt i stedet. Fikk sett de noen få timer da, men jeg får så ekstrem skyldfølelse og jeg vet eldste blir redd for at jeg skal forsvinne helt slik jeg gjorde en periode. Så da må det prates masse om for å trygge han osv. 

For en dårlig mor jeg føler meg som... 

Anonymkode: 8b918...12e

Huff, det er tøft med små barn slik. Ringte nettopp til barnet mitt bare for å høre hvordan det har det. "Mamma, hva gjør du? Gråter du?"  det stakk skikkelig i hjertet mitt. Barnet mitt vet at jeg i blant er lei meg fordi jeg gråter for lett. Snakker jeg med eksen om noe følelsesladd, begynner jeg å gråte og det ser barnet mitt. Når barnet da fanger dette opp, gjør det vondt. Selv når jeg har det vanskelig, tar jeg enten en telefon og drar av og til på besøk til barnet, men det er ikke like ofte som jeg skulle ønske.

Håper likevel du får hjelpen du trenger ❤️ skjønner følelsen av å være dårlig mor. Ingenting noen sier kan egentlig hjelpe den tanken og følelsen som du sitter med.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Missbehave skrev:

Huff, det er tøft med små barn slik. Ringte nettopp til barnet mitt bare for å høre hvordan det har det. "Mamma, hva gjør du? Gråter du?"  det stakk skikkelig i hjertet mitt. Barnet mitt vet at jeg i blant er lei meg fordi jeg gråter for lett. Snakker jeg med eksen om noe følelsesladd, begynner jeg å gråte og det ser barnet mitt. Når barnet da fanger dette opp, gjør det vondt. Selv når jeg har det vanskelig, tar jeg enten en telefon og drar av og til på besøk til barnet, men det er ikke like ofte som jeg skulle ønske.

Håper likevel du får hjelpen du trenger ❤️ skjønner følelsen av å være dårlig mor. Ingenting noen sier kan egentlig hjelpe den tanken og følelsen som du sitter med.

Huff ja. Det er så vondt når man ikke klarer å skjule det. Min eldste reagerer med å klemme meg ekstra mye. Det er vondt for yngste og, men han husker jo ikke at vi bodde sammen. Det gjør eldste og det virker som det er ekstra vondt for han.

Takk. Håper du også kan få mer hjelp. Følelsen av å være en dårlig mor kan nok ingen klare å ta vekk når det handler om mer enn at man gir nugatti på brødskiven for ofte. Når man VET man har sviktet som forelder. Uansett hvor ufrivillig det måtte ha vært. 

Anonymkode: 8b918...12e

[_popcorn_]

Ryddet for selvmordstanker og svar til det. 

_popcorn_, mod

[Slowdive]

Jeg har hatt såpass mange depresjoner i løpet av mitt snart 21- årige liv, at jeg egentlig har mistet håpet på å kunne få det bedre. Jeg har bipolar lidelse type 2, og ingenting fungerer godt nok. Jeg hadde nylig en alvorlig depresjon med psykotiske symptomer, som heldigvis har gitt seg. Likevel føles livet mitt uutholdelig, og jeg kveles av depresjonen og angsten. Jeg kommer ingen vei i livet fordi depresjonen ødelegger alt, skolegangen, relasjoner etc. Jeg er så ufattelig lei av denne tilværelsen, det var ikke slik livet skulle bli. 

Endret 11. januar 2020 av Slowdive
Feil alder

[Gjest Daryl Dixon]

3 timer siden, Slowdive skrev:

Jeg har hatt såpass mange depresjoner i løpet av mitt snart 20-årige liv, at jeg egentlig har mistet håpet på å kunne få det bedre. Jeg har bipolar lidelse type 2, og ingenting fungerer godt nok. Jeg hadde nylig en alvorlig depresjon med psykotiske symptomer, som heldigvis har gitt seg. Likevel føles livet mitt uutholdelig, og jeg kveles av depresjonen og angsten. Jeg kommer ingen vei i livet fordi depresjonen ødelegger alt, skolegangen, relasjoner etc. Jeg er så ufattelig lei av denne tilværelsen, det var ikke slik livet skulle bli. 

Type 2 her og, kjenner meg veldig igjen i det du sier. Ingenting fungerer og følelsen av å bli kvelt er stort sett alltid tilstede. Har ingen trøstende ord, men du er ikke alene, forstår hvor tungt det kan være. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Type 2 her og, kjenner meg veldig igjen i det du sier. Ingenting fungerer og følelsen av å bli kvelt er stort sett alltid tilstede. Har ingen trøstende ord, men du er ikke alene, forstår hvor tungt det kan være. 

Samme her. Har ikke fått diagnosen enda, men får den nok snart...Har vært en del feildiagnostisering. Eller ikke feil, men at jeg har denne i tillegg til det andre. 

Anonymkode: 8b918...12e

[Gjest Daryl Dixon]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samme her. Har ikke fått diagnosen enda, men får den nok snart...Har vært en del feildiagnostisering. Eller ikke feil, men at jeg har denne i tillegg til det andre. 

Anonymkode: 8b918...12e

Har du da og blitt litt feilmedisinert i tillegg? Jeg har nok vært slik siden ungdomsårene men ble ikke utredet da, og så skjedde det litt av hvert så depresjoner ble knyttet opp til de hendelsene, og det forstår jeg. Fikk endelig diagnose for litt over et år siden. Og da faller brikkene mer på plass, men blir ikke så mye lettere lell. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Har du da og blitt litt feilmedisinert i tillegg? Jeg har nok vært slik siden ungdomsårene men ble ikke utredet da, og så skjedde det litt av hvert så depresjoner ble knyttet opp til de hendelsene, og det forstår jeg. Fikk endelig diagnose for litt over et år siden. Og da faller brikkene mer på plass, men blir ikke så mye lettere lell. 

Jeg har blitt svært overmedisinert og alt mulig har vært prøvd uten effekt. Når jeg (sannsynligvis) får diagnosen så vil jeg tro det kobles inn en psykiater for å prøve ut annen medisin. Håper Lamictal kan hjelpe. Har ikke fungert med antidepressiva. Nå går jeg på en liten dose antipsykotisk, men det er ikke tilstrekkelig for jeg har alt for mange langvarige, dårlige perioder. Nå er jeg inni dyp depresjon etter å hatt hypomani i desember. 

Anonymkode: 8b918...12e

[Gjest Daryl Dixon]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt svært overmedisinert og alt mulig har vært prøvd uten effekt. Når jeg (sannsynligvis) får diagnosen så vil jeg tro det kobles inn en psykiater for å prøve ut annen medisin. Håper Lamictal kan hjelpe. Har ikke fungert med antidepressiva. Nå går jeg på en liten dose antipsykotisk, men det er ikke tilstrekkelig for jeg har alt for mange langvarige, dårlige perioder. Nå er jeg inni dyp depresjon etter å hatt hypomani i desember. 

Anonymkode: 8b918...12e

Da får vi håpe det hjelper. Og at psykiateren følger deg opp skikkelig!!

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Daryl Dixon skrev:

Da får vi håpe det hjelper. Og at psykiateren følger deg opp skikkelig!!

Ja. Håper det blir bedre for deg også snart. 

Anonymkode: 8b918...12e

[Gjest Daryl Dixon]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Håper det blir bedre for deg også snart. 

Anonymkode: 8b918...12e

[Slowdive]

1 time siden, Daryl Dixon skrev:

Type 2 her og, kjenner meg veldig igjen i det du sier. Ingenting fungerer og følelsen av å bli kvelt er stort sett alltid tilstede. Har ingen trøstende ord, men du er ikke alene, forstår hvor tungt det kan være. 

Trist å høre at du også har det slik, følelsen av å bli kvalt er grusom. Det er som om jeg drukner i følelsene mine, og det føles håpløst ut å kjempe imot. Det hjelper å ikke føle seg så alene, men jeg håper virkelig at det blir bedre for deg snart. 

[Anonymburker]

På 9.1.2020 den 18.52, Omy skrev:

 

Kan jeg få trekke frem to ting som jeg syntes var utrolig positivt i livet ditt? Det ene er at du jobber med barn - det synes jeg er fantastisk. Det andre er at du jobber. Jeg lengter etter å jobbe, men er på aap og føler meg som en byrde på samfunnet. Hadde siste selvmordstanke i julen, men Ari fikk meg på andre tanker. (RIP)

Klemmer til alle som vil ha, gode tanker til absolutt alle. Vi er verd like mye som de andre selv om omstendighetene (I blame society) får oss til å føle oss så dårlig.

Joda, det er veldig viktig å ha noe å gå til. Jeg er glad for jobben, og noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne ha adoptert et par av ungene🙂 Det jeg syns er vanskelig, er å ikke har barn involvert i privatlivet, på noen måte. Ikke egne barn, ingen onkelbarn eller noe slikt. 

Det aller vanskeligste er tanken på at jeg muligens ikke har det som skal til for å bli far. Jeg mangler veldig mye i forhold til det å være attraktiv for en partner. Jeg har mistet helt troen på det nå😕

[AnonymBruker]

Jeg går helt i oppløsning snart. Finner ikke ord som beskriver godt nok hvor mørkt det er nå. 

Anonymkode: 8b918...12e

[Missbehave]

Jeg har så mange grusomme tanker. Ikke rettet mot selvmord eller lignende, men jeg kan ikke si dette til noen fordi det er støtende for andre. Derfor tør jeg ikke fortelle om det her... 

[Anonymburker]

Det er bare meg som må leve i denne kroppen jeg har fått utdelt, med alle dens negative sider. Og dem er det mange av.

Hvorfor har jeg blitt "utrustet" med angst og mangel på normale evner? Hjernen min er fucka, det samme er utseendet rent fysisk. Jeg er tynn og legger ikke på meg muskler, jeg har så lite hårvekst at jeg ser ut som en barnerompe på i ansikt, overkropp, på armer og på bein. Hårtapet på hodet begynte allerede i midten av 20-åra.

Det er ingenting positivt ved meg, som noengang vil føre til at jeg får en partner. De fleste vil ikke se på meg to ganger, og det er FØR de vet om alt som er galt med meg. Før de vet jeg har dårlig utdannelse, og har liten mulighet for noengang å eie bolig.

De eneste gangene jeg kan få ro er når jeg lukker øynene, og stapper fingrene godt oppi øra. Lengter etter å ha det slik hele tiden, i grunn..

[AnonymBruker]

Holder bare ikke ut. Det stormer inni meg hele tiden. Behov for å dempe det med noe destruktivt. Kom hjem fra psykiatrisk akuttpost i går og jeg pines. Jeg ser ikke noe håp for meg selv. Dette er livet mitt. Gudene skal vite at jeg har jobbet hardt for å komme meg ut av rushelvete, men traumene og den psykiske sykdommen som gjorde at jeg havnet i rushelvete er der fortsatt. 

 

Anonymkode: 8b918...12e

[Missbehave]

Jeg skal i familieselskap til uken. Personen som spleiset meg og eksen kommer og jeg antar det vil komme spørsmål om hvordan det går mellom oss. Tenker å være ærlig, men min sannhet er ikke nødvendigvis hans sannhet. Dette er også grunnen til at jeg ikke deltok på festen i går. Fordi han skulle. Det var for ferskt for meg til å rive opp sårene igjen.