Den store depresjonstråden

[Missbehave]

Jeg tok motet til meg i gårkveld og bestilte time hos legen. Fikk time til uken og nå angrer jeg fælt. Legen kan vel ikke hjelpe meg. 

[Missbehave]

Fikk nettopp invitasjon til bursdagsfest. På arrangementet stod det hvem som skulle. Han jeg var sammen med skulle. Jeg vil ikke rive opp sårene igjen, og holder meg heller hjemme. Har egentlig ikke så lyst å dra heller (ikke bare på grunn av ham, men det gir meg i det minste en unnskyldning til å avslå). 

Jeg vet at om jeg drar, drikker og treffer ham, vil jeg savne ham, han kommer til å si de riktige ordene, jeg blir med ham hjem og ligger med ham for så å bli avvist når han er edru og jeg ender opp såret igjen med et knust hjerte. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan jeg noensinne skal orke å bli gammel. Livet mitt er så jævlig meningsløst. Ha det sånn som det her frem til jeg fyller 80? Ikke faen.

Anonymkode: ef0b3...305

[_popcorn_]

Ryddet for tanker om selvskading. 

_popcorn_, mod

[AnonymBruker]

På 31.12.2019 den 18.25, AnonymBruker skrev:

Flere som har grått idag? Er bare så lei... vet at neste år blir likedan, helsa blir ikke bedre osv, klimaet forverres og nye problemer oppstår...

samtidig så tenker jeg at det bare er noe mennesker har funnet opp.

Anonymkode: 6f7f7...e55

Jeg sliter også med helsa, den blir ikke bedre. Klimaet er også bekymringsfullt. Jeg er redd for evig nedbør og at alt forandres og blir ødelagt, har ofte mareritt om naturkatastrofer. Hadde det i natt. Da er det ofte overskyet og eller mørk himmel med farlig torden og stormer. I går kveld drømte jeg om jordskjelv her i Norge. 

Anonymkode: b2ac4...b9f

[Missbehave]

. 

Endret 8. januar 2020 av Missbehave
Angrer

[AnonymBruker]

Depresjonen forsterkes av at jeg er ensom, jeg er ensom fordi jeg lukker meg og skyver alle unna. En ond sirkel.. skulle ønske jeg var den selvsikre, morsomme og åpne jeg er på en god dag hele tiden. 

Anonymkode: 15ba8...305

[Anonymburker]

Det er vanskelig å se noen utvei, en løsning på mine problemer. Jeg har ikke overskuddet til å prøve å forandre så mye, heller.

Å være på min alder og ikke ha fast jobb, eller egen eid bolig, tærer på selvbildet. Jeg klarer ikke se for meg at noen vil kunne være interessert i meg som partner. Tror ikke de vil akseptere at jeg har kastet bort deler av livet mitt, og at jeg ligger 10-12 år bak mine jevnaldrende. Jeg føler meg heller ikke like gammel som jevnaldrende, og får ofte sjokk når jeg hører om de som har 3-4 barn, topp utdannelse og jobb, stort hus og absolutt alt på stell. Jeg føler meg så utenfor av det.

Jeg har ikke noe nettverk, ikke en eneste som jeg vil kalle en nær venn, og den vikarierende jobben min er 90 % av all sosialisering jeg får. Jeg jobber med barn, og det er omtrent det eneste som gir meg livsglede. På jobb er jeg sprudlende og positiv, og jeg tror ikke noen kolleger ville trodd jeg hadde det kjipt. Går det to dager uten jobb, føler jeg meg verdiløs.

[Purple_Pixiedust]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Depresjonen forsterkes av at jeg er ensom, jeg er ensom fordi jeg lukker meg og skyver alle unna. En ond sirkel.. skulle ønske jeg var den selvsikre, morsomme og åpne jeg er på en god dag hele tiden. 

Anonymkode: 15ba8...305

Samme her. 

[Missbehave]

Jeg har grått i snart et døgn med et par timer opphold. Jeg har ikke fått sove. Putene mine henger til tørk etter nattens sammenbrudd. Ønsker bare å grave meg selv ned. 

Jeg har vondt i nakken og skuldre hele tiden fordi jeg ikke klarer å slappe av. Det fører til at jeg har hyppige migreneanfall. Klarer ikke spise.

Skal til legen i morgen. Tviler på at hun kan hjelpe meg. Blir vel å diskutere medisiner. 

Endret 8. januar 2020 av Missbehave

[Rumle]

På 31.12.2019 den 14.59, AnonymBruker skrev:

Det hele tok 4,5 timer, vanligvis er timene på 45 minutter ..

---

Anonymkode: 79f48...0ca

Hadde psykologen forberedt deg på at noe av dette skulle skje på forhånd?

Jeg må si at jeg ble skikkelig sjokkert og forbanna da jeg leste innlegget ditt om hvordan du ble behandlet. Forstår veldig godt at du er fortvilet! Hvis jeg var deg ville jeg tatt dette opp med en annen fagperson du føler kan stole på før du eventuelt går til neste time, fastlegen din feks? For å få en objektiv vurdering og å diskutere hva du skal gjøre videre.

❤

 

Endret 8. januar 2020 av Rumle

[AnonymBruker]

Ble invitert på vors til noen av vennene mine til helga. Kanskje det avkrefter litt det jeg alltid tenker, at ingen av vennene mine egentlig liker meg og at de bare er med meg fordi de ikke tør å kutte ut meg.

Anonymkode: 15ba8...305

[AnonymBruker]

Den aktuelle depressive perioden jeg er i nå har kommet med noe nytt. Små gjennombrudd her og der av psykotiske symptomer. Ikke særlig kult...

Anonymkode: 8b918...12e

[AnonymBruker]

Er så sykt langt nede.. Føler jeg ikke fortjener behandling og har avsluttet, noe som har ført til en forverring. Tror ikke det er så lenge igjen før det går galt, men jeg vil bare sende en klem til alle andre som strever også ❤️ Godt å vite at man ikke er alene

Anonymkode: 62728...6c8

[Gjest Omy]

On 1/8/2020 at 12:45 AM, Fornuftig-mann said:

Å være på min alder og ikke ha fast jobb, eller egen eid bolig, tærer på selvbildet. Jeg klarer ikke se for meg at noen vil kunne være interessert i meg som partner. Tror ikke de vil akseptere at jeg har kastet bort deler av livet mitt, og at jeg ligger 10-12 år bak mine jevnaldrende. Jeg føler meg heller ikke like gammel som jevnaldrende, og får ofte sjokk når jeg hører om de som har 3-4 barn, topp utdannelse og jobb, stort hus og absolutt alt på stell. Jeg føler meg så utenfor av det.

Jeg har ikke noe nettverk, ikke en eneste som jeg vil kalle en nær venn, og den vikarierende jobben min er 90 % av all sosialisering jeg får. Jeg jobber med barn, og det er omtrent det eneste som gir meg livsglede. På jobb er jeg sprudlende og positiv, og jeg tror ikke noen kolleger ville trodd jeg hadde det kjipt. Går det to dager uten jobb, føler jeg meg verdiløs.

Akkurat dette traff meg, fordi det høres ut som mine egne tanker i dårlige perioder (har tilbakevendende depressiv lidelse). Jeg stjeler så mye fra meg selv av å se på meg selv som mislykket. Jeg innbiller meg også, som du gjør, at ingen vil ha meg om de får vite hvordan jeg egentlig har det. Alt skjules bak et strålende smil. "Går det bra?" - "Joda, skal ikke klage"...)

Nå som jeg er mer oppstemt tenker jeg at det er klart jeg heller vil ha en mann som har besøkt livets mørke sider og vet at det ikke bare er å "ta seg sammen"/"komme seg ut" osv. Og klart det finnes en mann der ute som tenker det samme om meg.

Jeg er også både yngre og eldre enn mine jevnaldrende - jeg har en del interesseområder som er mer vanlig hos tenåringer (snakker flytende meme, haha), og en del andre som er vanlig hos åttiåringer. A4-livet som jeg lengter sånn etter når jeg har det som verst (som jeg selv da innrømmer for meg selv at jeg kun ønsker meg som et slags bevis på at jeg også kan klare), faller meg ikke naturlig. I det hele tatt.

Kan jeg få trekke frem to ting som jeg syntes var utrolig positivt i livet ditt? Det ene er at du jobber med barn - det synes jeg er fantastisk. Det andre er at du jobber. Jeg lengter etter å jobbe, men er på aap og føler meg som en byrde på samfunnet. Hadde siste selvmordstanke i julen, men Ari fikk meg på andre tanker. (RIP)

Klemmer til alle som vil ha, gode tanker til absolutt alle. Vi er verd like mye som de andre selv om omstendighetene (I blame society) får oss til å føle oss så dårlig.

[Gjest Daryl Dixon]

Synes alt tar så lang tid, og alt blir komplisert om dagen. Bare en enkel ting som å lage kaffe blir kaos i hodet, begynner å stresse over noe så lite. Ble invitert ut i dag, ble hentet og alt jeg trengte å gjøre var å ta på jakke og sko,  låse døra og bli med. Men stresser over alt, og nærmest gruer meg til å gå ut. Da blir jeg resten av tiden fjern og sitter med nesa nesten inn i en skjerm og distanserer meg fra ting jeg bør gjøre. 

[AnonymBruker]

Det gjør bare alt for vondt. Har levd i det mørkrste helvete i 3,5 år. Så syk at jeg greier ikke ha mine barn boende hos meg. Innlagt på nytt igjen. Jeg orker ikke mere. Virkelig ikke. Men jeg kan ikke. Så jeg må. Leve. Er det en slags forbannelse kastet over meg? Tvunget til å lide på denne måten. Vil bare skrive meg ut og bli destruktiv for å slippe å ha det så her vondt. Men det får så negative konsekvenser med sikkert masse alkohol og piss. Bare for å få en pause. 

Jeg kjemper som faen og det har redusert den ekstremt (!) destruktive og risikable adferden min, men jeg lider likevel like mye. 

Er til og med i et forskningsprosjekt nå som går ut på de som er såpass alvorlig rammet av min type problematikk. Det er en liten pasientgruppe. Føler det beviser hvor alvorlig dårlig jeg har vært og er. Det er ikke noe håp. Det er ikke hverdagsproblemer jeg har. Det er alvorlig og komplekst hvor det ikke er sannsynlig å kunne bli frisk. Men lære seg å håndtere det mest mulig og leve et så bra liv som mulig. Ikke "dette vil du bli frisk fra. Bare gi det tid eller ta denne behandlingen". 

Hater å være så syk. 

Anonymkode: 8b918...12e

[Gjest Daryl Dixon]

Et meltdown i dag etter å ha holdt meg samlet i noen timer. Rett hjem og rett i angstmodus. Og jeg blir så sint, så enormt sint uten å få utløp av det. Da hjelper ikke godord fra noen. Det blir aldri bedre om du velger å bli borte sier dem nå hele tiden, men folk slipper å ta hensyn, bruke tid og bekymre seg i årevis. I dag fungerer det ikke å distrahere meg selv, tankekverna går og går. 

[Gjest SVK]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

Det gjør bare alt for vondt. Har levd i det mørkrste helvete i 3,5 år. Så syk at jeg greier ikke ha mine barn boende hos meg. Innlagt på nytt igjen. Jeg orker ikke mere. Virkelig ikke. Men jeg kan ikke. Så jeg må. Leve. Er det en slags forbannelse kastet over meg? Tvunget til å lide på denne måten. Vil bare skrive meg ut og bli destruktiv for å slippe å ha det så her vondt. Men det får så negative konsekvenser med sikkert masse alkohol og piss. Bare for å få en pause. 

Jeg kjemper som faen og det har redusert den ekstremt (!) destruktive og risikable adferden min, men jeg lider likevel like mye. 

Er til og med i et forskningsprosjekt nå som går ut på de som er såpass alvorlig rammet av min type problematikk. Det er en liten pasientgruppe. Føler det beviser hvor alvorlig dårlig jeg har vært og er. Det er ikke noe håp. Det er ikke hverdagsproblemer jeg har. Det er alvorlig og komplekst hvor det ikke er sannsynlig å kunne bli frisk. Men lære seg å håndtere det mest mulig og leve et så bra liv som mulig. Ikke "dette vil du bli frisk fra. Bare gi det tid eller ta denne behandlingen". 

Hater å være så syk. 

Anonymkode: 8b918...12e

2 minutter siden, Daryl Dixon said:

Et meltdown i dag etter å ha holdt meg samlet i noen timer. Rett hjem og rett i angstmodus. Og jeg blir så sint, så enormt sint uten å få utløp av det. Da hjelper ikke godord fra noen. Det blir aldri bedre om du velger å bli borte sier dem nå hele tiden, men folk slipper å ta hensyn, bruke tid og bekymre seg i årevis. I dag fungerer det ikke å distrahere meg selv, tankekverna går og går. 

[Missbehave]

Skulle møte barnet mitt i dag. Jeg har så lyst, men er totalt utmattet 😭