Den store depresjonstråden

[Gjest SVK]

Håper 2020 blir et bedre år for alle som har slitt i 2019(og tidligere)

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva i alle dager? Er dette noe dere har avtalt? Å ha så mange timer og å starte provoserende rollespill uten å sjekke dagsform først? For alt hun visste kunne noe skjedd siden sist gang. 

Synes dette høres fullstendig uforsvarlig ut. Om ikke uten faglig belegg også. Jeg ville sendt melding til fylkeslegen om dette var min terapeut. 

Jeg synes det hørtes fullstendig respektløst og som at hun rett og slett er en dårlig terapeut. 

Anonymkode: 849b0...1ef

Det var ikke planlagt nei. Må snakke med henne først. Må vite hva hun tenker om det og om det vil skje igjen, for det var veldig ubehagelig og jeg håper det aldri skjer igjen. 
Å gjøre feil er en ærlig sak det, men hun dro den alt for langt føler jeg. Det som er verst. Hun har aldri gjort noe lignende tidligere. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har helt rett i at hun ønsket å provosere frem en reaksjon fra deg. Hvorfor kan ikke vi vite, men hun anså nok at tiden var inne for å gjøre det. Mer enn det er vanskelig for utenforstående å uttale seg om, men det er fint at du klarer å sette ord på det. 

Jeg vil IKKE anbefale deg å bytte psykolog. Akkurat nå tenker du ikke klart, og du har mange blandede følelser rettet mot psykologen din (og det er bra). Dette er en treårig relasjon, og det er nok derfor hun også har tatt til seg motet og tester grensene dine skikkelig nå. Ta med deg dette inn til neste time. Det kan hende at det hun gjorde for to uker siden er starten på en fremgang hos deg selv om det var helt forferdelig for deg der og da. Det er også lov å si til henne hvordan hun fikk deg til å føle, så kommer hun sikkert til å overføre dette til tidligere relasjoner. 

Min psykiater prøver alltid å fremprovosere sinne hos meg, men han er ikke så flink til det enda (hehe), men jeg setter pris på at han prøver. Jeg ønsker ikke å bagatellisere hendelsen din, og jeg forstår at det opplevdes veldig ugreit for deg, men samtidig skulle jeg ønske at min psykiater klarte å få frem så voldsomme følelser hos meg. 

Anonymkode: 0c21b...25b

Nå ble jeg nysgjerrig, hvordan prøver denne psykiateren din å fremprovosere sinne hos deg? Hva sier /gjør han?

Anonymkode: fe079...bad

[Missbehave]

Sitter alene. Drikker meg snydens og ser på Grease. Orker ikke noe. 

[Missbehave]

Så langt nede at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Får ikke lenger tilbud fra psykologisk avdeling der jeg bor lenger fordi jeg bare blir verre av å gå der. Jeg har ikke noe liv. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. Har lyst å gi opp medisiner også. Ingenting hjelper og jeg tror ikke det vil være mulig for meg å bli bedre enn jeg er.

Julen har gitt meg mye å tenke på, nytt år gir mer press fordi jeg må ut i arbeidsutprøving og jeg vet det ikke kommer til å gå. Jeg vet jeg ikke vil kunne gjennomføre. Jeg er, tror jeg selv, ikke syk nok til ufør fordi jeg ikke har utallige innleggelser bak meg eller alvorlige følger på grunn av depresjon. Jeg er høytfungerende i den form at jeg klarer meg selv selv om det kan gå minst en uke mellom hver dusj, at jeg ikke klarer å holde det ryddig og rent hjemme og at jeg ikke spiser regelmessig.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å komme gjennom det følgende året...

[AnonymBruker]

5 timer siden, Missbehave skrev:

Så langt nede at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Får ikke lenger tilbud fra psykologisk avdeling der jeg bor lenger fordi jeg bare blir verre av å gå der. Jeg har ikke noe liv. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. Har lyst å gi opp medisiner også. Ingenting hjelper og jeg tror ikke det vil være mulig for meg å bli bedre enn jeg er.

Julen har gitt meg mye å tenke på, nytt år gir mer press fordi jeg må ut i arbeidsutprøving og jeg vet det ikke kommer til å gå. Jeg vet jeg ikke vil kunne gjennomføre. Jeg er, tror jeg selv, ikke syk nok til ufør fordi jeg ikke har utallige innleggelser bak meg eller alvorlige følger på grunn av depresjon. Jeg er høytfungerende i den form at jeg klarer meg selv selv om det kan gå minst en uke mellom hver dusj, at jeg ikke klarer å holde det ryddig og rent hjemme og at jeg ikke spiser regelmessig.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å komme gjennom det følgende året...

Har du vurdert ECT? Jeg fikk behandling lenge og ble bare dårligere og dårligere. Til slutt fikk jeg ECT, fikk en liten boost og deretter brukte jeg 3 år på å komme meg litt etter litt fra depresjonen. (De andre problemene går jeg fortsatt i terapi for.) 

Om behandlingen ikke funger så må du få noe annet. Ikke bare bli satt på bar bakke. Har du noen som kan hjelpe deg med å stå på krava? Få individuell plan, har du det? Koordinator? Du MÅ få mer hjelp. Livet kan bli bedre. Men du klarer ikke det alene eller om du lar ting sture og gå sånn som det gjør nå. 

Vet ikke om det var du som gikk og tegnet i behandlingen din, men det er ikke sikkert du har fått rett terapiform eller en behandler du har god nok kjemi med. Den terapeutiske alliansen er det viktigste i et terapiforløp for å oppnå bedring. Så jeg blir sint på dine vegne om løsningen når behandlingen ikke fungerer er å gi deg opp til ingenting. Om medisinene ikke funker må man vurdere om man skal bytte, endre dose eller slutte. Jeg fikk det bedre når jeg sluttet for jeg hadde mye bivirkninger. 

Livet KAN bli bedre! Også for deg!

Anonymkode: 849b0...1ef

[Anonymburker]

5 timer siden, Missbehave skrev:

Så langt nede at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Får ikke lenger tilbud fra psykologisk avdeling der jeg bor lenger fordi jeg bare blir verre av å gå der. Jeg har ikke noe liv. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. Har lyst å gi opp medisiner også. Ingenting hjelper og jeg tror ikke det vil være mulig for meg å bli bedre enn jeg er.

Julen har gitt meg mye å tenke på, nytt år gir mer press fordi jeg må ut i arbeidsutprøving og jeg vet det ikke kommer til å gå. Jeg vet jeg ikke vil kunne gjennomføre. Jeg er, tror jeg selv, ikke syk nok til ufør fordi jeg ikke har utallige innleggelser bak meg eller alvorlige følger på grunn av depresjon. Jeg er høytfungerende i den form at jeg klarer meg selv selv om det kan gå minst en uke mellom hver dusj, at jeg ikke klarer å holde det ryddig og rent hjemme og at jeg ikke spiser regelmessig.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å komme gjennom det følgende året...

Er du sikker på det, før du har prøvd? Kanskje det går bra likevel?

For meg var dette også en enorm påkjennelse for 7-8 år siden, og når går det veldig greit i en veldig sosial jobb. Faktisk er jobben blitt den viktigste arenaen for meg, og det er 100 ganger vanskeligere å sitte hjemme og ikke gjøre noe. Det kjipe er at det ikke blir fast jobb ut av det, mens jeg tidligere nesten hyperventilerte ved tanken på å jobbe, ha ansvar, og blir bedømt på noen måte.

 

 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Fornuftig-mann skrev:

Er du sikker på det, før du har prøvd? Kanskje det går bra likevel?

Enig. @Missbehave, det er jo en grunn til at man må på arbeidsutprøving, nettopp for å finne ut OM det går eller ikke og for å ha "bevis" på at det eventuelt ikke fungerer - og om det går an å finne noe som vil gå bra. 

Jeg var i masse arbeidsutprøvinger jeg visste ikke gikk, noe det ikke gjorde heller, men da var det ihvertfall noen andre som fikk se hvor vanskelig det var for meg,og det kunne dokumenteres av andre enn meg selv. Arbeidsutprøvingen førte etterhvert til at jeg fant en plass som fungerte både fysisk og psykisk for meg, og nå er jeg både utdannet og 50% ufør som et resultat av det. 

Anonymkode: f47ab...e63

[Missbehave]

Jeg skjønner poenget med arbeidsutprøving. Problemet er bare at jeg nå er så langt nede at jeg sliter med å komme meg gjennom en dag uten å gjøre dumme ting. Nå påvirker julen og nyttår veldig mye. Det er ikke lysten til å jobbe det går på, men ar jeg ikke klarer dagligdagse ting engang. Det er det som gjør meg usikker på det hele. 

[AnonymBruker]

Jeg har nådd sånn veggen nå. Snakket med behandler og vi ble enige om at jeg skal prøve å mobilisere meg selv til samvær med barna i helga også legge meg inn søndag eller mandag hvis jeg enda er like langt nede. Nå er jeg nesten bundet til sofaen og har allerede gått på en smell med destruktiv adferd.. 

Anonymkode: 8b918...12e

[Missbehave]

Jeg har grått i hele natt. Jeg føler meg så alene. 

[AnonymBruker]

På 3.1.2020 den 13.27, Missbehave skrev:

Jeg har grått i hele natt. Jeg føler meg så alene. 

Vet ikke hva jeg skal skrive, for jeg føler det selv noen ganger. Klem til deg Missbehave. 

Anonymkode: c418c...6f6

[Eneri]

På 31.12.2019 den 14.59, AnonymBruker skrev:

Det hele tok 4,5 timer, vanligvis er timene på 45 minutter. 4,5 timer sier seg selv, mye jeg må fjerne. 
Jeg har relasjons traumer fra barndommen og PTSD pga blant annet det. Når ting blir vanskelig så dissosierer jeg. Sliter med å slippe folk inn, også psykologen. Vi har jobbet mye med "vår relasjon" og at det faktisk skal bli en relasjon, for det har vi ikke hatt hittil fordi jeg stenger henne ute. 

I et patetisk forsøk på å bygge en relasjon... så gjorde hun noe for ekstremt ubehagelig. 
Jeg kom dit og hun var sint og irritert fra første sekund. Kroppsspråk og tonefall var tydelig sint og irritert.  
Hun hadde den tiraden med høy stemme om hvor treg jeg er i behandling, at jeg faker panikk for å få oppmerksomhet, at jeg er får hun til å føle seg som verdens dårligste psykolog fordi slipper hun ikke inn. Jeg tar for stor plass, er en byrde for alle rundt meg og hun gruer seg til å gå på jobb på grunn av meg. Sa det gjorde hun sint fordi hun elsker egentlig jobben sin. Osv. hun vekslet mellom å være sint og irritert og sa mye stygt.
Det som sitter litt brent fast i hodet er "Jeg forstår godt hvorfor pappaen din slo deg, om du var mitt barn så hadde jeg slått deg hver dag i et forsøk på en senabort jeg også". Den var jævlig stygg synes jeg. Jeg sa en gang at som barn så spurte jeg pappa hvorfor han slo, han svarte "I et forsøk på en senarbort" og lo. Jeg prøvde å være seriøs, han bare tullet det vekk. Det var vondt, og hun brukte det imot meg. Var flere ting hun slengte tilbake i trynet på meg også men husker ikke alt ordrett, men det var tøft der og da. 

Jeg forsto raskt at hun bare spilte en rolle. Og hun ville ha noe fra meg, men jeg viste ikke hva. Dette har hun gjort tidligere. Vanskelig å forklare men hun kan sitte på fasitsvaret på et problem eller noe psykolog-tema, men hun vil at jeg skal finne det ut selv. Som f.eks at sinnet jeg har hatt kommer fra skam. Hun vet svaret, men hun vil at jeg skal komme frem til det selv. 
Tenkte med en gang at det her er det samme. Hun har et mål og jeg må finne ut hva det er hun vil ha fra meg.
Jeg prøvde å stå opp for meg selv, noe jeg aldri gjør og sliter med. Hun ga seg ikke og fortsatte å spille rollen. Jeg sa det jeg følte at jeg er en bryde, jeg fortjener ikke å være her, jeg har dårlig samvittighet fordi jeg er redd for at psykologen skal føle seg som en dårlig psykolog etc. Jeg var ærlig om de mørke, stygge tankene jeg sjeldent deler, men hun ga seg ikke og fortsatte. Normalt så vil hun begynne å snakke om grunnen til de tankene, at de kommer fra skam bla bla bla. Psykologisk prat, men nå så fortsatte hun bare å være sint og holde den tiraden. 

Innimellom dette så vekslet hun også til å være likegyldig, avvisende og "jeg bryr meg ikke", "slutt å grin, skjerp deg" oppførsel. For så å gå tilbake til sint, også tilbake til "Jeg bryr meg ikke om hva du sier". Hun sa voldtekten var min skyld, jeg er dum og uønsket + veldig mye annet slemt og stygt. Ignorerte mine reaksjoner eller brukte dem imot meg. Husk 4,5 timer med ting ble sagt, kan ikke gjengi alt. Det var mye stygt og vondt som ble sagt og gjort. 

Til slutt så fikk jeg panikk fordi hun ga seg ikke samme hva jeg gjorde og sa, og hun viket ikke fra rollespillet og hun sa ting som hun vet jeg har fått høre i barndommen som har satt sine spor. Jeg ble veldig sint selv og sa slutt og stopp flere ganger, klart og tydelig, men hun ga seg ikke. Jeg følte meg fanget og fikk panikk. Jeg prøvde å gå ut fordi jeg klarte ikke mer og hun blokkerte døren. Ropte "Sett deg" flere ganger rett i ansiktet mitt. Jeg ble virkelig redd for første gang, skikkelig redd. Ikke usikker på situasjonen-redd, men ekte redd. Det var som om at jeg var 7 år igjen og at pappa sto å brølte i ansiktet mitt med et truende kroppspråk. 
Jeg begynte å gråte, skikkelig hysterisk gråt, klarte ikke å holde igjen. 

Så trakk hun stolen sin mot meg slik at hun satt veldig nærme.... også begynt hun å ta meg på hendene, strøk meg på låret, fjernet håret mitt fra ansiktet mitt. Og sa ting som "Går det bra med deg?", "ikke være lei deg nå kjære deg, jeg får så vondt i meg når du er lei deg". "ikke gråt, da gråter jeg, uff så vondt du har det nå". På en sånn "falsk empatisk måte". Med et trist tonefall og fake sutreleppe. "Buhu stakkars deg" på en overdreven måte. Veldig ekkelt kroppsspråk og fremtoning som jeg absolutt ikke takler på grunn av barndommen. Både den måten å få trøst på og fysisk kontakt, det er noe jeg absolutt ikke takler og det trigger meg mer enn sinne og kjeft. Dette vet hun veldig godt. Selv når jeg virkelig brøt sammen, så viket hun ikke fra rollespillet! 
Så da fikk jeg et panikkanfall. Et skikkelig panikkanfall. Hyperventilering og alt. Fordi jeg klarte ikke mer. Fikk totalt blackout, så husker ikke helt hva som skjedde under panikkanfallet. Det var nok til å få hun til å slutte tydeligvis, først da innså hun at hun hadde dratt den for langt. 

Tok så en halvtime pause etter at ga opp rollespillet og ble seg selv igjen. 
Husker ikke så alt for mye av slutten av timen, men hun sa hun prøvde noe nytt for å vise meg at hun vil aldri oppføre seg som de fra min barndom. At jeg kunne være trygg på henne, for hun er ikke dem. Og det skulle hun oppnå ved å være som dem... forstå det den som vil. Hun sa noe om at nå hadde jeg opplevd det jeg frykter mest, så nå kan det bare bli bedre imellom oss. 
Alt føltes surrealistisk så jeg vekslet mellom å være redd henne, panikk, frykt, skam, sinne og utmattelse. Både under hele seansen og etterpå når hun unnskyldte seg og forklarte det. Jeg forsto jo raskt at hun bare spilte, men det var fortsatt veldig ubehagelig der og da. 
Under hele greia så var jeg forvirret, prøvde å finne ut hva det var hun ville ha fra meg for å få hun til å slutte. Hun sa noe om at hun fant opp dette rollespill-metoden selv, og at det ikke var planlagt. Det var et innfall hun fikk da jeg kom inn den dagen. Helt utav det blå, og hun sa hun skulle ha sluttet mye tidligere og at hun på et punkt angret men allikevel fortsatte. 
Hun nevnte også at hun hadde dårlig samvittighet, men jeg husker ikke stort mer. Var utslitt og var bare ferdig og ville hjem. 

Det hele tok 4,5 time. Jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt. På flere punkter iløpet av timen så ble jeg tydelig irritert og sa "slutt" høyt og tydelig. Viktig å påpeke, det er noe jeg sliter veldig med. Å stå opp for meg selv og si klart og tydelig at jeg ikke vil noe, det vet hun veldig godt! Bare det skulle ha vært nok til å få henne til å slutte. 
 Men hun ga seg ikke og holdt på lenge. Fikk flashback fra barndommen flere ganger, hun trigget ting med vilje og hun hjalp meg ikke, hun bare fortsatte. Slag etter slag etter slag. Alt hun har lært om mine traumer de siste 3 årene, brukte hun imot meg. Slik føltes det der og da og de siste dagene. Akkurat nå klarer jeg tenke realistisk på det hele og se at alt var skuespill, det var ikke ekte og jeg trenger ikke å være redd henne osv... men har stunder hvor jeg bare bryter sammen i panikk og blir livredd henne og får paranoide tanker om at hun egentlig mener det hun sa, hun er lei av meg og neste gang vil hun si at hun vil avslutte behandling osv osv osv. 

Jeg føler det var et stygt forsøk. Hun skulle ha sluttet mye tidligere, hun brukte godt over 3 timer! Til slutt så føltes det ut som tortur og jeg følte meg fanget. Greit å ta feil og bomme med ting... men 3 timer er jævlig lenge føler jeg. Det som gjør det vanskelig å godta og bare ignorer og gå videre som ingenting, er at hun dro den alt for langt. Føler jeg ikke klarer å stole mer på henne. All tillit er helt borte. 
Etter timen så skulle hun sette opp ny time, det ble 3 uker til neste time fordi hun er fullbooket gjør det ikke bedre. Det at hun ikke ringte meg senere på dagen og spurte hvordan det gikk, det gjør det ikke bedre. Har aldri følt for å få en slik telefon tidligere, men de første dagene etter timen gjorde jeg det. For det var tøft, mye tankekjør og bare kaos! Føles ut som at hun ødela meg med vilje og forlot meg. 
Hun vet at jeg har vært suicidal og deprimert de siste månedene.. også gjør hun det her mot meg. Synes det er stygt gjort. Jeg har mistet 2 familiemedlemmer de siste månedene og mamma og pappa skal skille seg. Vi hadde vår første jul som ødelagt familie, 3 mindre ved middagsbordet. Det er tungt og hun vet det! Allikevel så valgte hun å gjøre dette nå, rett før jul, for så å forlate meg alene med tankene. Synes bare det er ufattelig stygt gjort av henne.  

Det er nå 2 uker siden og jeg har time neste uke. Har ikke bestemt meg om jeg skal avlyse og bytt behandler eller om jeg skal prøv å hold ut og se om vi kan fikse det som har blitt ødelagt. 
Dette var den verste psykologtimen jeg noen gang har hatt... og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg veksler mellom å ville avslutte hele DPS og det å bare bytte behandler. Men jeg har investert 3 år av livet på denne psykologen og jeg tror ikke jeg klarer å gjøre det hele om igjen med en ny en. Hun er den jeg trenger for å bli frisk, har bare positive ting å si om henne.. bortsett fra siste timen som var katastrofe. Har aldri opplevd noe lignende på mine 8 år som pasient hos DPS.

Vi snakket litt på slutten og hun beklaget det.. men jeg fikk ikke med meg alt. Men som nevnt over, det er litt vanskelig å godta akkurat nå. Men må nok møt opp til neste timen, men er usikker på om jeg skal be om ny behandler eller avslutte.. eller prøv å fortsette videre men ser ikke helt hvordan det skal være mulig. Det ser litt mørkt ut akkurat nå.


Vet det høres ut som at jeg overdriver når jeg skriver det her. At det ikke var så ille og at jeg er teit som sliter sånn etter den timen. Men prøv å husk at det er snakk om flere timer, jeg kan ikke gjenfortelle absolutt alt. Føler jeg ikke får til å forklare hvor for jævlig det egentlig var. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Dette tok pusten fra meg altså! Jeg har ingen erfaring med verken egen psykisk sykdom/traumer eller psykolog, men dette hørtes helt vilt ut!! Både at hun har funnet på metoden selv, at hun ikke ser deg an når du kommer til ny time, ikke stopper seg selv og ikke har god oppfølging etterpå. 

Du uttrykker deg godt skriftlig. Egentlig skulle jeg ønske du klarte bli så forbanna at du ga henne en skikkelig 'shitstorm' neste time. På nivå med å slamre døra bak deg når du går inn på kontoret hennes, dure inn i rommet uten å sette deg og lekse opp med streng, sint stemme. Fortelle hvordan du har opplevd det hele. Hvordan hun også må ta et ansvar hvis dere skal få den type relasjon som er nødvendig for å lykkes med behandlingen. Hvordan måten hun opptrådte på - varighet, grovhet, ikke følge opp før tre uker etterpå, ikke ta hensyn til ekstra sårbar situasjon akkurat nå - får deg til å tvile på hennes kompetanse. 

Jeg kan forstå at det å få fram et rettmessig sinne hos seg selv og ikke alltid bare gi seg over i hjelpeløs gråt kan være sunt og nyttig for egenverdi og handlekraft. Jeg ser også at det kan være til hjelp å ta opp urimelige og grusomme uttalelser andre har kommet med til deg, liksom for å understreke 'du skjønner jo at det ikke er normalt å si slikt til barnet sitt, det er jo HAN som er syk og ond som sier slikt!!' Men syns metoden hennes var heeelt vill. 

Jeg håper du møter til neste time og at du klarer si skikkelig fra hvordan det hun gjorde har påvirket deg. Klarer du SKRIVE en skikkelig tirade? Så kan det være backup hvis ordene ikke vil komme eller du bryter sammen i gråt når du ser henne. Evt at du leser opp det du har skrevet rett fra arket. 

Klem til deg! 

 

[Missbehave]

I dag er en dag jeg ikke kommer meg ut av sengen. Vil bare sove. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Eneri skrev:

Dette tok pusten fra meg altså! Jeg har ingen erfaring med verken egen psykisk sykdom/traumer eller psykolog, men dette hørtes helt vilt ut!! Både at hun har funnet på metoden selv, at hun ikke ser deg an når du kommer til ny time, ikke stopper seg selv og ikke har god oppfølging etterpå. 

Du uttrykker deg godt skriftlig. Egentlig skulle jeg ønske du klarte bli så forbanna at du ga henne en skikkelig 'shitstorm' neste time. På nivå med å slamre døra bak deg når du går inn på kontoret hennes, dure inn i rommet uten å sette deg og lekse opp med streng, sint stemme. Fortelle hvordan du har opplevd det hele. Hvordan hun også må ta et ansvar hvis dere skal få den type relasjon som er nødvendig for å lykkes med behandlingen. Hvordan måten hun opptrådte på - varighet, grovhet, ikke følge opp før tre uker etterpå, ikke ta hensyn til ekstra sårbar situasjon akkurat nå - får deg til å tvile på hennes kompetanse. 

Jeg kan forstå at det å få fram et rettmessig sinne hos seg selv og ikke alltid bare gi seg over i hjelpeløs gråt kan være sunt og nyttig for egenverdi og handlekraft. Jeg ser også at det kan være til hjelp å ta opp urimelige og grusomme uttalelser andre har kommet med til deg, liksom for å understreke 'du skjønner jo at det ikke er normalt å si slikt til barnet sitt, det er jo HAN som er syk og ond som sier slikt!!' Men syns metoden hennes var heeelt vill. 

Jeg håper du møter til neste time og at du klarer si skikkelig fra hvordan det hun gjorde har påvirket deg. Klarer du SKRIVE en skikkelig tirade? Så kan det være backup hvis ordene ikke vil komme eller du bryter sammen i gråt når du ser henne. Evt at du leser opp det du har skrevet rett fra arket. 

Klem til deg! 

 

Fra jeg skrev dette, så har jeg nå gått over til å bli sint. Har vært det de siste dagene. Mest fordi jeg føler hun behandlet meg som om at jeg er dum.  

Samtidig så er jeg nummen og vil bare slutte i behandling. Vurderer å ringe inn i morgen og avslutte, men vet ikke om jeg skal be om bytte eller avslutte helt. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Purple_Pixiedust]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fra jeg skrev dette, så har jeg nå gått over til å bli sint. Har vært det de siste dagene. Mest fordi jeg føler hun behandlet meg som om at jeg er dum.  

Samtidig så er jeg nummen og vil bare slutte i behandling. Vurderer å ringe inn i morgen og avslutte, men vet ikke om jeg skal be om bytte eller avslutte helt. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Jeg vil anbefale deg å dra på en time til i det minste. Hvor du står opp for deg selv og forteller hva dette gjorde med deg og at du vurderer nå å avslutte da du ikke kjenner på tillitt lenger. 

Se da an hennes reaksjon og svar. Se om dere kan prate dere ut av dette. 

Ingen grunn til å gjøre noe forhastet. 

[Eneri]

19 minutter siden, Purple_Pixiedust skrev:

Jeg vil anbefale deg å dra på en time til i det minste. Hvor du står opp for deg selv og forteller hva dette gjorde med deg og at du vurderer nå å avslutte da du ikke kjenner på tillitt lenger. 

Se da an hennes reaksjon og svar. Se om dere kan prate dere ut av dette. 

Ingen grunn til å gjøre noe forhastet. 

Dette er jeg enig i. Syns hun godt kan få høre rett ut hva 'metoden' hennes har ført til. 

Syns ikke du skal slutte i behandling: du har visst mye du trenger å få bearbeidet og mye trist har skjedd i livet ditt nylig høres det ut som. Men hvorvidt den behandlingen du trenger framover skal gjøres med nåværende psykolog eller om du skal be om ny, kan du jo vurdere etter neste time. 

Du kan vel iallefall gå dit og vise henne sinnet ditt? Du trenger jo ikke la henne 'behandle deg' neste gang du er innom henne, om du skjønner hva jeg mener. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Purple_Pixiedust skrev:

Jeg vil anbefale deg å dra på en time til i det minste. Hvor du står opp for deg selv og forteller hva dette gjorde med deg og at du vurderer nå å avslutte da du ikke kjenner på tillitt lenger. 

Se da an hennes reaksjon og svar. Se om dere kan prate dere ut av dette. 

Ingen grunn til å gjøre noe forhastet. 

burde nok gjøre det ja. Klarer ikke helt å gjør meg opp en mening, må ta det der og da. 
Har frem til Tirsdag å bestemme meg. Hittil så har jeg ombestemt meg flere ganger, så hvem vet hva jeg ender opp med å gjøre. Føler alt er bare kaos i hodet. 

38 minutter siden, Eneri skrev:

Dette er jeg enig i. Syns hun godt kan få høre rett ut hva 'metoden' hennes har ført til. 

Syns ikke du skal slutte i behandling: du har visst mye du trenger å få bearbeidet og mye trist har skjedd i livet ditt nylig høres det ut som. Men hvorvidt den behandlingen du trenger framover skal gjøres med nåværende psykolog eller om du skal be om ny, kan du jo vurdere etter neste time. 

Du kan vel iallefall gå dit og vise henne sinnet ditt? Du trenger jo ikke la henne 'behandle deg' neste gang du er innom henne, om du skjønner hva jeg mener. 

Forstår hva du mener, tenker litt på det at jeg i det minste må ha en samtale. Om det så ikke er en psykologtime. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

burde nok gjøre det ja. Klarer ikke helt å gjør meg opp en mening, må ta det der og da. 
Har frem til Tirsdag å bestemme meg. Hittil så har jeg ombestemt meg flere ganger, så hvem vet hva jeg ender opp med å gjøre. Føler alt er bare kaos i hodet. 

Forstår hva du mener, tenker litt på det at jeg i det minste må ha en samtale. Om det så ikke er en psykologtime. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Leste hele lange innlegget, og må si jeg ble litt skremt. Om det er et stort brudd i tillitten synes jeg det må være lov å bytte. Høres ikke bra ut. Under behandling en gang kastet en behandler ting mot og på meg for å fremprovosere reaksjon og få oppmerksomhet, det ble bare til at jeg ikke stolte på han. Hvem kaster vel egentlig en stiftemaskin i ansiktet på en som er suicidal... men synes det du beskriver er verre! 

Anonymkode: 4a960...384

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sett @Elán her inne på en stund. Hvis du leser her, jeg håper du har det bedre!

Anonymkode: 3a1f9...05e