Den store depresjonstråden

[dillyduzit]

En ny gastroskopi står for tur og jeg lurer på hvorfor. Overlegen fant ikke noe sist og så seg fornøyd. Selv med et godt team var den siste gastroen en traume. Jeg er så lei av å være syk nå, smerter hver dag - inn og ut. Mannen tror jeg aldri kommer helt til å forstå, men det har jeg forsonet meg med nå. Jeg fikk en jerninfusjon for noen uker siden. Legen sa jeg ville føle meg bedre på null komma niks, vel, jeg sitter her enda og kjemper. Vekten går sakte men sikkert opp og jeg ser et monster i speilet. 

Morgen blir til dag, dag blir til kveld og smertene blir verre. På kvelden kommer gjerne tankesettet også, de psykiske smertene. De store påminnelsene rundt meg om hvor verdiløs jeg er for alle rundt meg, hvordan jeg prøver så godt jeg kan å være det beste for de rundt meg, så får jeg veldig lite tilbake. Jeg er lei av å bli sett på som et monster, noe verdiløst. De fleste tenker nok ikke at de gir det blikket, men jeg kjenner det i nakken. "For en taper" "For et monster". Jeg er ikke verdt tiden hos legen, jeg er ikke verdt noe for en arbeidsgiver, jeg er ikke verdt noe annet enn en kattepasser for familien. Spør jeg om noe i retur så er det et stort ork. 

For en tid tilbake tenkte jeg at joda, jeg kommer til å bli gammel med mannen. Jeg kommer ikke til å bli 30, det tror jeg ikke jeg orker. 

[AnonymBruker]

På 27.6.2018 den 13.26, Elán skrev:

Jeg er så sliten nå... Må bite tenna sammen for datteren min...

Det klarer du så fint. Jeg skal gjøre det for gutten min også. Vi klarer det sammen, du for henne og jeg for han❤️ klem

Anonymkode: cf28a...49e

[BerntHulken]

Jeg har snart fått nok. Driter i alt.

[BerntHulken]

Verden er så teit, så vanskelig og komplisert. Samfunnet er ikke ment for sånne som meg; jeg fungerer ikke i det og hva som forventes.

Jeg har gitt opp den simple drømmen om å være fungerende, noe som synes at alle andre klarer med brask og bram.

[AnonymBruker]

En følelse av at alt er så meningsløst, tom, ødelagt.. ingenting. Bare helt... tom, kom plutselig over meg. Føles ut som at jeg må gråte, samtidig som at jeg er for tom til å gråte.  

Anonymkode: 79f48...0ca

[Slowdive]

Jeg er så ubeskrivelig lei av denne meningsløse tilværelsen. Jeg fungerer ikke i hverdagen, jeg måtte ta et skoleår om igjen og er enda ikke ferdig med videregående til tross for at jeg burde vært ferdig i år. Jeg har det kanskje litt bedre nå, men alt er likevel et slit. Jeg føler meg fullstendig verdiløs, svært uintelligent og direkte stygg. Jeg klarer nesten ikke å leve med meg selv, jeg orker ikke. 

[BerntHulken]

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter, egentlig.

[AnonymBruker]

Så sykt rart. Sekunder, bokstavelig talt sekunder etter at jeg skrev her.. så kom tårene. Og jeg har nå holdt på i 5 timer!! Gir seg i noen sekunder også starter det igjen. Nå er jeg bokstavelig talt tom... men garantert ikke ferdig for kvelden. Er sånn typisk depresjon-gråting i dag, alt og ingen men mest ingenting. Bare evig følelse av tomhet, meningsløshet, patetisk, mislykket, smerte... vanlig depresjon tårer med andre ord. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Gjest Daryl Dixon]

Kjemper hardt for å ikke falle dypt ned igjen. Det er hard jobbing, alt jobber i mot meg. 

[AnonymBruker]

Så mange tanker, rot, kaos. Vet ikke hvor jeg skal starte. Enda en kveld i tårer. Helt utav det blå, slo meg rett ned. Det er nok fordi det er natta snart og da må jeg slå av pc'en.. og da kommer tankene. Startet med at trangen kom, så gjorde det ikke vondt lengre, følte meg patetisk, barnslig, ødelagt, mislykket. Et arr til, faen. Så kommer de vonde og tunge tankene. 

Jeg er mislykket. Føler jeg ikke er deprimert på den riktige måten. Jeg er så mislykket, at jeg kan ikke være deprimert riktig. Fullstendig mislykket i alt og ingenting, men mest alt. Jeg sover 8 timer om natten. Legger meg til samme tid, våkner til samme tid. Eller det er 8 timer fra jeg legger meg i senga, til jeg står opp. Hvor mye søvn.. vell det varierer, 4 timer, 3 timer, 2 timer. Jeg handler inn mat, jeg smiler og ler på messenger med mamma daglig. Jeg vasker og rydder, selv uten energi. Jeg spiser middag, selv uten matlyst. Hunden får sine tre turer til faste tidspunkt. 

Jeg fungerer så bra at ingen hadde trudd om jeg fortalte hva som er inni meg... sitter der på egon med mamma og min søster og hennes 2 barn. Alle ler og koser seg, barna er høyt og lavt, vi voksne ler med. Samtidig så vet ingen at jeg er på gråten, at jeg er sliten av tankene, jeg vil bare holde meg hjemme og være mislykket alene. Jeg er sliten av å være i mørket. Mest av alt alene i mørket. Kommer alltid til å være alene og det er tungt å tenke på. Men verst av alt, det er min egen skyld. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

På 22.7.2018 den 22.29, Slowdive skrev:

Jeg er så ubeskrivelig lei av denne meningsløse tilværelsen. Jeg fungerer ikke i hverdagen, jeg måtte ta et skoleår om igjen og er enda ikke ferdig med videregående til tross for at jeg burde vært ferdig i år. Jeg har det kanskje litt bedre nå, men alt er likevel et slit. Jeg føler meg fullstendig verdiløs, svært uintelligent og direkte stygg. Jeg klarer nesten ikke å leve med meg selv, jeg orker ikke. 

Jeg var i din situasjon med tanke på skole. Ble ferdig i år, men skulle vært ferdig for et år siden. Ville bare si at du er sterk som bare går på skolen, for vet hvor mye det kan kreve. Stå på! Ikke gi opp. Og du er hverken uintelligent, stygg eller verdiløs. Dette skal du klare!!

Anonymkode: 40eed...f81

[Gjest supernova_87]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så mange tanker, rot, kaos. Vet ikke hvor jeg skal starte. Enda en kveld i tårer. Helt utav det blå, slo meg rett ned. Det er nok fordi det er natta snart og da må jeg slå av pc'en.. og da kommer tankene. Startet med at trangen kom, så gjorde det ikke vondt lengre, følte meg patetisk, barnslig, ødelagt, mislykket. Et arr til, faen. Så kommer de vonde og tunge tankene. 

Jeg er mislykket. Føler jeg ikke er deprimert på den riktige måten. Jeg er så mislykket, at jeg kan ikke være deprimert riktig. Fullstendig mislykket i alt og ingenting, men mest alt. Jeg sover 8 timer om natten. Legger meg til samme tid, våkner til samme tid. Eller det er 8 timer fra jeg legger meg i senga, til jeg står opp. Hvor mye søvn.. vell det varierer, 4 timer, 3 timer, 2 timer. Jeg handler inn mat, jeg smiler og ler på messenger med mamma daglig. Jeg vasker og rydder, selv uten energi. Jeg spiser middag, selv uten matlyst. Hunden får sine tre turer til faste tidspunkt. 

Jeg fungerer så bra at ingen hadde trudd om jeg fortalte hva som er inni meg... sitter der på egon med mamma og min søster og hennes 2 barn. Alle ler og koser seg, barna er høyt og lavt, vi voksne ler med. Samtidig så vet ingen at jeg er på gråten, at jeg er sliten av tankene, jeg vil bare holde meg hjemme og være mislykket alene. Jeg er sliten av å være i mørket. Mest av alt alene i mørket. Kommer alltid til å være alene og det er tungt å tenke på. Men verst av alt, det er min egen skyld. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Jeg tror ikke du blir bedre før du lar masken falle. Å fortsette å være utro mot seg selv fører ikke til bedring. 

Jeg ser på måten du skriver at du er deprimert. Å ikke føle seg flink nok til å være syk en gang, ikke flink nok pasient er nettopp sykt. Du fortjener hjelp. Og en ting jeg har innsett i det siste er at vi trenger ikke en gang å fortjene hjelpen, vi trenger ikke tro på det, vi må bare ta i mot. Handle SOM OM vi fortjener det. Jeg hadde så mange regler i hodet slik som du har for deg selv, det har hjulpet meg enormt å innse at dette bare er tanker som jeg kan velge å ikke følge, SELV om jeg tror på dem. 

Du er sterk og du tåler. Tenk på alle arrene du IKKE har. Jeg skulle ønske du klarte å være rausere mot deg selv. Du står på. Du prøver. Du holder ut. Det er mye og det er sterkt. 

[Slowdive]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var i din situasjon med tanke på skole. Ble ferdig i år, men skulle vært ferdig for et år siden. Ville bare si at du er sterk som bare går på skolen, for vet hvor mye det kan kreve. Stå på! Ikke gi opp. Og du er hverken uintelligent, stygg eller verdiløs. Dette skal du klare!!

Anonymkode: 40eed...f81

Så bra at du klarte å fullføre! Ja, å gå på skolen når man egentlig bare vil ligge hjemme i sengen krever svært mye. Jeg er redd for at jeg ender opp med såpass mye fravær at jeg ikke klarer å fullføre skolegangen. Jeg skal absolutt prøve å få til å komme meg på skolen, samt få gode karakterer, men jeg skal ærlig innrømme at jeg sliter med å tro på at jeg kommer til å klare det. 

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Rainstorm skrev:

Jeg tror ikke du blir bedre før du lar masken falle. Å fortsette å være utro mot seg selv fører ikke til bedring. 

Jeg ser på måten du skriver at du er deprimert. Å ikke føle seg flink nok til å være syk en gang, ikke flink nok pasient er nettopp sykt. Du fortjener hjelp. Og en ting jeg har innsett i det siste er at vi trenger ikke en gang å fortjene hjelpen, vi trenger ikke tro på det, vi må bare ta i mot. Handle SOM OM vi fortjener det. Jeg hadde så mange regler i hodet slik som du har for deg selv, det har hjulpet meg enormt å innse at dette bare er tanker som jeg kan velge å ikke følge, SELV om jeg tror på dem. 

Du er sterk og du tåler. Tenk på alle arrene du IKKE har. Jeg skulle ønske du klarte å være rausere mot deg selv. Du står på. Du prøver. Du holder ut. Det er mye og det er sterkt. 

Du høres ut som psykologen min. Freaky hvor likt dere to tenker. Virker som at du ligger 10 skritt foran meg, når det kommer til behandling og veien til et bedre liv. Så du tenker som en profesjonell som vet hvordan man blir be kvitt psykiske problemer. 

Jeg vet at jeg må slutte å holde ting inni meg. Skjule ting fra de rundt meg. Spesielt psykologen og jeg vet det er der jeg burde starte. Har tenkt en del på det i sommer. At neste time så skal jeg legge alle kortene på bordet og fortelle det jeg har holdt tilbake. Også bare ta det derifra. Men så er det å faktisk gjøre det da....

Anonymkode: 79f48...0ca

[AnonymBruker]

Føler meg som verdens største taper. Vil se en film på kino i morgen og har ingen å gå med. Så jeg endte opp med å måtte betale for ei venninnes billett, slik at hun ville gå med meg. Fordi hun vil ikke se filmen så mye at hun ønsker å betale.
Må nok betale for godteri og parkering (fordi hun kjører bil, jeg tar buss) for henne også. Som takk for at hun blir med.

Kjøpt og betalt vennskap. Må betale andre for å bli med på kino. Fordi jeg har ingen å gå med, og ikke tørr jeg å dra alene. 
Verdens største taper. 
Angrer på at jeg bestilte billettene. For dyrt å angre nå. Lærer aldri. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Elán]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler meg som verdens største taper. Vil se en film på kino i morgen og har ingen å gå med. Så jeg endte opp med å måtte betale for ei venninnes billett, slik at hun ville gå med meg. Fordi hun vil ikke se filmen så mye at hun ønsker å betale.
Må nok betale for godteri og parkering (fordi hun kjører bil, jeg tar buss) for henne også. Som takk for at hun blir med.

Kjøpt og betalt vennskap. Må betale andre for å bli med på kino. Fordi jeg har ingen å gå med, og ikke tørr jeg å dra alene. 
Verdens største taper. 
Angrer på at jeg bestilte billettene. For dyrt å angre nå. Lærer aldri. 

Anonymkode: 79f48...0ca

Hadde med glede blitt med deg på kino om du var i nærheten. Synes det er leit at du må betale henne for å bli med. Jeg hadde skjønt det om hun var blakk, men hun vet kanskje ikke at du trenger henne. Hun er ikke verd ditt vennskap. 

[AnonymBruker]

På 26.7.2018 den 18.34, Elán skrev:

Hadde med glede blitt med deg på kino om du var i nærheten. Synes det er leit at du må betale henne for å bli med. Jeg hadde skjønt det om hun var blakk, men hun vet kanskje ikke at du trenger henne. Hun er ikke verd ditt vennskap. 

Jeg tror hun vet at jeg er desperat, fordi hun vet at jeg har angst og sliter med å gjøre ting alene. 
Det ble kino og jeg endte opp med å betale parkering og godteri. Veldig dyr kinotur, men er lei av å gå glipp av alt i livet. Vil gjøre ting, være normal, koste hva det koste vil. 

Savner å ha en ekte venn. Hadde ei, men vi vokste fra hverandre. Problemet var at jeg slet psykisk, og jeg skjulte det for henne. Det ble litt som elefanten i rommet, noe vi aldri snakket om men som vi trengte å snakke om. Jeg forstår jo at vi kunne ikke være ekte bestevenner, når jeg ikke slapp hun inn. Min egen skyld, jeg vet det. 

Jeg hatt lett for å få meg venner, men ikke beholde dem og faktisk bli "ekte venner". Jeg slipper ikke inn folk. Kan føle vi er nære venner der og da. Fordi vi henger sammen daglig. Men egentlig så er vi ikke det, fordi jeg blir aldri ekte med noen. Har hatt maaange venner i livet. De siste 5-6 årene så har jeg gitt opp og har nå bare 3 igjen. De er ikke ekte venner da. 
Problemet er jo at jeg ikke slipper noen inn. Snakker ikke om å bruke venner som private psykologer eller som en søpplebøtte. Være en byrde. Jeg gir ingenting av meg selv, viser ikke den jeg er på godt og vondt. Setter på en evig maske. Er jeg med venner så føler jeg meg som en byrde, føler at jeg ikke burde vær der, de vil ikke ha meg der og de vil ikke like den ekte meg. Ingen vet det så klart, men de følelsene gjør det tungt å være med andre. Mitt hemmelige triks er at jeg former meg selv etter den jeg er venn med. Jeg er den de vil jeg skal være. Den versjonen av meg som passer for dem. Jeg er aldri meg selv med andre. Derfor er jeg flink til å få meg venner, fordi jeg gir folk det de ønsker. Men i hele prosessen så mister jeg meg selv. Jeg vet det så inderlig godt, men det er skummelt å vise folk den jeg er. Fordi jeg er livredd for å bli avvist. Dette er nok mitt største problem her i livet, men jeg tørr sjeldent å snakke om det til noen. Også psykologen.

Hater å snakke om ensomhet og vennskap, fordi det er min egen skyld og jeg vet det så inderlig godt. Blir så sint på meg selv. Mislykket i alt i livet. Har snakket litt om det med psykologen og hun sa en gang at det er typisk for min diagnose. For meg er det viktig å høre, fordi det betyr at det er håp om å bli frisk og et bedre menneske som faktisk han å ha ekte venner. 
Tenkt mye på dette i det siste, fordi jeg har et sterkt ønske om å gjøre ting. Være sosial, oppleve ting.. men så har jeg ingen å oppleve ting med. Og det er tungt og mater depresjonen. 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Elán]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror hun vet at jeg er desperat, fordi hun vet at jeg har angst og sliter med å gjøre ting alene. 
Det ble kino og jeg endte opp med å betale parkering og godteri. Veldig dyr kinotur, men er lei av å gå glipp av alt i livet. Vil gjøre ting, være normal, koste hva det koste vil. 

Savner å ha en ekte venn. Hadde ei, men vi vokste fra hverandre. Problemet var at jeg slet psykisk, og jeg skjulte det for henne. Det ble litt som elefanten i rommet, noe vi aldri snakket om men som vi trengte å snakke om. Jeg forstår jo at vi kunne ikke være ekte bestevenner, når jeg ikke slapp hun inn. Min egen skyld, jeg vet det. 

Jeg hatt lett for å få meg venner, men ikke beholde dem og faktisk bli "ekte venner". Jeg slipper ikke inn folk. Kan føle vi er nære venner der og da. Fordi vi henger sammen daglig. Men egentlig så er vi ikke det, fordi jeg blir aldri ekte med noen. Har hatt maaange venner i livet. De siste 5-6 årene så har jeg gitt opp og har nå bare 3 igjen. De er ikke ekte venner da. 
Problemet er jo at jeg ikke slipper noen inn. Snakker ikke om å bruke venner som private psykologer eller som en søpplebøtte. Være en byrde. Jeg gir ingenting av meg selv, viser ikke den jeg er på godt og vondt. Setter på en evig maske. Er jeg med venner så føler jeg meg som en byrde, føler at jeg ikke burde vær der, de vil ikke ha meg der og de vil ikke like den ekte meg. Ingen vet det så klart, men de følelsene gjør det tungt å være med andre. Mitt hemmelige triks er at jeg former meg selv etter den jeg er venn med. Jeg er den de vil jeg skal være. Den versjonen av meg som passer for dem. Jeg er aldri meg selv med andre. Derfor er jeg flink til å få meg venner, fordi jeg gir folk det de ønsker. Men i hele prosessen så mister jeg meg selv. Jeg vet det så inderlig godt, men det er skummelt å vise folk den jeg er. Fordi jeg er livredd for å bli avvist. Dette er nok mitt største problem her i livet, men jeg tørr sjeldent å snakke om det til noen. Også psykologen.

Hater å snakke om ensomhet og vennskap, fordi det er min egen skyld og jeg vet det så inderlig godt. Blir så sint på meg selv. Mislykket i alt i livet. Har snakket litt om det med psykologen og hun sa en gang at det er typisk for min diagnose. For meg er det viktig å høre, fordi det betyr at det er håp om å bli frisk og et bedre menneske som faktisk han å ha ekte venner. 
Tenkt mye på dette i det siste, fordi jeg har et sterkt ønske om å gjøre ting. Være sosial, oppleve ting.. men så har jeg ingen å oppleve ting med. Og det er tungt og mater depresjonen. 

Anonymkode: 79f48...0ca

*klem*

Jeg forstår at det er tungt. Sliter med det samme. Jeg går ikke på kino. Går kun ut når det er noe jeg MÅ gjøre. Jeg husker da jeg var barn, jeg var alltid sosial og ikke redd for å ta kontakt med andre. Gikk rett bort til fremmede barn og spurte om vi skulle leke. Jeg var alltid den som tok i mot de nye barna i klassen, mens de andre overså dem.

Du er ingen byrde selv om du føler det slik. Det er vanskelig å komme ut av den vonde sirkelen med å ikke åpne seg. Jeg prøver selv å komme meg ut av den, men det er så vanskelig. Frykten for å bli avvist er grusom. Jeg tør ikke ta kontakt med noen fordi jeg er redd for å si de ikke har mulighet til å treffe meg. Sier de at det ikke passer, går jeg rett inn i katastrofetanker. "H*n hater meg, h*n liker meg ikke, h*n vil heller være sammen med xxx... jeg har ingen" og det gjør at jeg ikke tar kontakt med dem igjen før de tar kontakt med meg.

En ting er å bruke venner som psykolog, en annen ting er å være menneskelig. Det går an å si: "Jeg er i en dårlig periode og har det litt vondt, jeg er ikke helt klar til å fortelle alt om det ennå" eller si det på en bedre måte enn jeg klarer å formulere meg. Er det like vanskelig for deg å knytte kontakt på nett? Det finnes mange fora og sosiale nettsider som går an å bruke til å knytte kontakt med folk. Selv bruker jeg dette for å prøve og øve på mine sosiale ferdigheter da jeg har lite av det.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Elán skrev:

*klem*

Jeg forstår at det er tungt. Sliter med det samme. Jeg går ikke på kino. Går kun ut når det er noe jeg MÅ gjøre. Jeg husker da jeg var barn, jeg var alltid sosial og ikke redd for å ta kontakt med andre. Gikk rett bort til fremmede barn og spurte om vi skulle leke. Jeg var alltid den som tok i mot de nye barna i klassen, mens de andre overså dem.

Du er ingen byrde selv om du føler det slik. Det er vanskelig å komme ut av den vonde sirkelen med å ikke åpne seg. Jeg prøver selv å komme meg ut av den, men det er så vanskelig. Frykten for å bli avvist er grusom. Jeg tør ikke ta kontakt med noen fordi jeg er redd for å si de ikke har mulighet til å treffe meg. Sier de at det ikke passer, går jeg rett inn i katastrofetanker. "H*n hater meg, h*n liker meg ikke, h*n vil heller være sammen med xxx... jeg har ingen" og det gjør at jeg ikke tar kontakt med dem igjen før de tar kontakt med meg.

En ting er å bruke venner som psykolog, en annen ting er å være menneskelig. Det går an å si: "Jeg er i en dårlig periode og har det litt vondt, jeg er ikke helt klar til å fortelle alt om det ennå" eller si det på en bedre måte enn jeg klarer å formulere meg. Er det like vanskelig for deg å knytte kontakt på nett? Det finnes mange fora og sosiale nettsider som går an å bruke til å knytte kontakt med folk. Selv bruker jeg dette for å prøve og øve på mine sosiale ferdigheter da jeg har lite av det.

Akkurat slik er det med meg også. Det å være falsk, eller være den jeg tror de ønsker jeg skal være, er lettere. Fordi om jeg blir avvist så går det jo bra, for det var jo ikke meg de avviste, men den jeg latet som jeg var. 

Nærmeste jeg kommer er denne tråden. 
Jeg har prøvd å bruke KG til akkurat det, å snakke om ting, samle tankene og formidle det som er inni meg. Hvordan ting blir tatt imot er ikke så viktig. Blir jeg avvist i en tråd, får beskjed om å skjerpe meg og voks opp, gjør ingenting. Fordi det føles ikke ut som en ekte avvisning. Det å prøve og tenke på det som er inni meg er det som er viktigst. Jeg er ikke ute etter å få sympati. Det er bare et verktøy jeg har funnet, for å lære meg å sette ord på ting og klare å formidle det som er inni meg på en god måte. Jeg har aldri vært noe flink til å bruke ord.  
 

Anonymkode: 79f48...0ca

[Elán]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat slik er det med meg også. Det å være falsk, eller være den jeg tror de ønsker jeg skal være, er lettere. Fordi om jeg blir avvist så går det jo bra, for det var jo ikke meg de avviste, men den jeg latet som jeg var. 

Nærmeste jeg kommer er denne tråden. 
Jeg har prøvd å bruke KG til akkurat det, å snakke om ting, samle tankene og formidle det som er inni meg. Hvordan ting blir tatt imot er ikke så viktig. Blir jeg avvist i en tråd, får beskjed om å skjerpe meg og voks opp, gjør ingenting. Fordi det føles ikke ut som en ekte avvisning. Det å prøve og tenke på det som er inni meg er det som er viktigst. Jeg er ikke ute etter å få sympati. Det er bare et verktøy jeg har funnet, for å lære meg å sette ord på ting og klare å formidle det som er inni meg på en god måte. Jeg har aldri vært noe flink til å bruke ord.  
 

Anonymkode: 79f48...0ca

Det du skriver her er som om jeg kunne skrevet det selv. Det viktigste er på en måte å få ut det du tenker og føler inni deg. 

Jeg kan skrive om ting, men å snakke og bruke ord blir vanskelig for meg. Trenger god tid på å tenke på hva jeg skal skrive.