Splitte søsken ved samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

Kontakt advokat med en gang. Ikke vent. Hvis det føles tryggere for deg kan du kontakte politiet selv for å forklare situasjonen før du drar. Det er ikke noe du må gjøre men tenker at det kanskje kan være betryggende for deg å høre fra politiet at du ikke gjør noe galt. Han har ikke lov å nekte deg å dra med barna - det er frihetsberøvelse og er straffbart. Forøvrig er psykisk mishandling også straffbart. Oppfordrer deg sterkt til å kontakte krisesenter. De tar også i mot folk som har blitt utsatt for psykisk vold. De kan hjelpe deg med alt (boplass, sykemelding, rettigheter osv.). Ingen kan forvente at du skal gjøre alt dette helt alene, du trenger hjelp og støttespillere.

Anonymkode: 92f1d...964

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg ganske godt igjen det du skriver. Vil fortelle litt av min historie: Min eks psykisk mishandlet, var utro (som din) og truet meg til å bli i forholdet. Jeg bodde også i en bygd som var hans hjemplass. 

Jeg gikk i tre år og tenkte på hvordan i all verden jeg skulle komme meg ut. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare det. Han sa han ikke kom til å signere på noe, han skulle ha barna, jeg kunne bare glemme å få hovedomsorgen. Jeg klarte til slutt å ta mot til meg og avslutte forholdet, men han truet meg til å bli. Jeg ble fortsatt i lang tid. Kikket daglig etter leilighet. En dag dukket det opp en leilighet og jeg bare gjorde det. Jeg tok med meg barna, dro til ei venninne og hun og mannen hjalp meg å flytte. Fikk ikke med meg så mange av tingene mine, men jeg kjøpte heller nye. Det tok tid, det var vanskelig, men jeg fikk han til å signere på flyttemelding, jeg fikk han til å signere samværsavtale. Det ble vanskelig, han var mye bitter. Men nå, noen år etter fungerer det faktisk greit! Vi samarbeider mye bedre enn vi noen gang gjorde som gift.  

Med dette ville jeg si at jeg skjønner at du er redd, men jeg tror mye av det han kommer med utelukkende er trusler, akkurat som "min" gjorde. 

Anonymkode: d822e...37c

Ts her, takker så mye for å høre om din situasjon, det hjelper på. Jeg lurer litt på hvordan du fikk han til å etterhvert signere flyttepapirer og samværsavtale? Var det noe du gjorde eller ble han bare lei? Hvordan gjorde dere det med barna fram til dere endelig ble enige? 

Min mann har hans familie her i ryggen, som har prøvd å påvirke han til å kjøre fullt ut med så mange rettsaker som det kreves, på deres regning. De mener at han aldri skal gi seg før han har fått det han har krav på, som er annen hver uke på begge. Mannen min begynte å kaste ut en hel del paragrafer også når vi gikk gjennom dette tidligere, hvor han hadde lest lovverket og memorisert alle lover som viser til hans rettigheter. Ingen er så sta som denne mannen, og han gir seg ikke før han får det som han vil. Intelligent er han også, og kan å snakke for seg. Min familie mener at han bare kommer med tomme trusler, men jeg kjenner han såpass godt at jeg tror ikke det er det. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

[clyde]

Kom deg til advokat og så krisesenter. Fort som faen.

[tirben]

Du må for all del ikke reise uten noen av barna dine nå! Det vil bli brukt mot deg i en eventuell rettsak senere. 

Jeg har vært gjennom det samme som deg, hvor jeg også måtte flytte ut av hjemmet mitt og far nektet meg å ta med det ene barnet.  Jeg ringte da politiet som igjen kontaktet  barnevernsvakta. De kom og hentet ut barnet.  Jeg kontaktet så advokat og det gjorde også far. Mye styr, men jeg fikk kjøpt meg eget hus og vi flyttet dit med hjelp fra familie og venner. 

Det ble senere rettsak om hvem som skulle ha omsorgen. Denne saken vant jeg. Senere ønsket jeg å flytte til en annen by to timer unna. Den minste var nå blitt 3 år. Far gikk igjen til sak for å få omsorgen eller å forhindre meg å flytte, men jeg vant denne gangen også.  

Det er viktig å ha hjelp fra advokat.  Kontakt også nav ang pappapermisjon.  Forhør deg også om rettigheter og stønader. Siden dere eier huset sammen og han begynner å bli vanskelig, er det mulig å få han kastet ut til dere blir enige om fordeling av boet.  Men dette kan advokaten din hjelpe deg med.  

Endret 3. februar 2017 av tirben

[Alice123]

Kom deg ut fort som pokker, og ta med BEGGE barna. Kan foreldrene dine hente deg? Kan dere være hos dem i en uke? Kontakt krisesenter om så nødvendig. Å bli værende vil være ekstremt destruerende og vil bsre bryte deg mer og mer ned.

Har du venner som kan hjelpe deg, søsken, kollegaer, øvrig familie? Kontakt det nettverket du har, dette vil bli vanskelig å gå gjennom alene.

Kontakt advokat. Du skriver mye om at alt nå er umulig fordi sist gang gjorde han sånn og sånn. I denne omgangen KAN du triksene hans, og kan komme han i forkjøpet.

Men en ting er sikkert, du kan ikke bli hos denne mannen. Og du kan ikke skille ungene verken nå eller siden.

Ønsker deg masse lykke til, og håper du oppdaterer oss.

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg forstår ikke hva det er med denne mannen. Ut i fra vår samtale vi hadde i formiddag når han var på jobb så var det slutt mellom oss. Ville ikke høre på noe av det jeg hadde å si, at jeg ikke klarer å bli behandlet som jeg blir, hvor på han skriver alt som er galt med meg. Så hører jeg ikke noe mer i fra han etter samtalen ender brutt med at han ikke svarer meg. 

Han kommer hjem som vanlig i ettermiddag, det er like kjølig mellom oss som det har vært i det siste men vi gjør det beste ut av det sammen med barna. Snakker bare til hverandre når det er noe vi må formidle til hverandre om barna. Får de i seng, han setter seg som vanlig i sofaen og spiller tv-spill, ser ikke på meg eller snakker til meg. Så gjør han seg klar til å dra nå på kvelden, på gutteturen hans til Oslo resten av uka. Forventer ikke et hadet en gang fra han. Men før han drar ut døra kommer han plutselig helt uventet bort til meg og kysser meg på munnen, ser meg i øynene og sier hadet. 

Hva skjer? Har han glemt av hele samtalen vår i formiddag? Tror han at vi enda er sammen, at det bare er å late som ingenting? Jeg skjønner virkelig ingenting. Kjente drivkraften tidligere i dag til at jeg må finne en måte å klare dette på, fikk nesten et sus av motivasjon når jeg tenkte på det å finne en egen leilighet og det at jeg skal klare å bli lykkelig alene. Vil ikke falle for fristelsen til å bare bli værende nok en gang, som alltid. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

[regine]

TS - nå må du være smart og ikke fortsette i samme spor som hittil.

Mannen er ute av huset noen dager, da benytter du anledningen til å få en oversikt over dine viktige papirer og ting og tang, og så pakker du ditt og barnas tøy samt leker og reiser til dine foreldre. Der blir du, til du har fått ordnet deg leilighet etc. Du har ikke kidnappet barna fra noe som helst, han er jo uansett ikke hjemme og du er inntil videre på besøk hos egen familie. Men ikke flytt tilbake til denne mannen, uansett løfter eller trussler.

Ta også umiddelbart kontakt med advokat - du må selv skaffe deg den kunnskapen du trenger ettersom mannen din hittil har greid å få deg til å tro at han har en hel masse rettigheter. Det har han faktisk ikke - de som har rettigheter er BARNA. Det er BARNAS beste som skal være avgjørende både ved valg av bosted, og alt annet. Ta gjerne også kontakt med krisesenter, de har folk du kan snakke med for å få litt mer perspektiv på saken.

Et par ting til slutt: du har lov å flytte over kommunegrensen, det står ingenting i barneloven om at man MÅ bli boende i samme kommune. Det eneste som står hva gjelder flytting, er at begge foreldrene må varsle den andre 6 uker før en flytting, der dette vil kunne få innvirkning på det avtalte samværet.

Du må selvsagt ikke bli boende på en liten plass uten muligheter bare fordi dere bodde der da barna ble født. Det er ikke boplikt i Norge, verken for barn eller voksne. Det forventes at du skal både kunne forsørge deg selv økonomisk og du skal kunne fungere som en god mor for dine barn. Da må du også bo og jobbe et sted hvor du kan trives. At din hjemplass er 20 -30 minutter fra der dere bor nå gjør at å flytte dit er helt greit, mange kommuner er jo såpass store at en slik avstand er ingenting.

Noter alt som skjer/har skjedd som du husker som mannen har gjort hva gjelder å trakassere deg/gjøre det slutt/kalle deg stygge ting etc,  gjerne datofastsatt så godt du kan. Det gir mye større troverdighet når du kan referere til hendelser over tid og ikke bare snakke generelt om trakassering. For ut fra det du skriver er det det han driver med.

Du må nå være klok nok til å lage en plan, en plan som gjør at du og ungene kommer dere unna. Og nei - 50/50 er ikke noe far har "krav" på - dersom det skal fungere så er det fordi det skal fungere for barna. Og en viktig forutsetning for at det skal fungere er også at dere i det minste kan kommunisere med hverandre, ellers lever barna i en konstant krigssone. DIne er også fortsatt så små at en slik ordning ikke vil være optimal.

Lar du deg true av han, så vil han fortsette å true. Erfaringsmessig er det heldigvis slik at når du derimot sier "NEI - dette godtar jeg ikke" så gir han seg mye lettere. Slutt å diskuter med han, slutt å forsøk å få svar på hvorfor han gjør slik eller sånn. Det spiller ikke så stor rolle hvorfor han gjør x eller y, poenget er at han faktisk gjør det. Og du må nå bruke både tiden din og energien din til noe mer fornuftig enn å forsøke å finne ut hvorfor han er slik eller sånn. Det bringer deg nemlig ikke videre, det gjør bare at du synker lengre ned i hengemyra.

Og du kan jo tenke over følgende: vil du virkelig at barna dine - om de er gutter eller jenter - skal lære at det er sånn forholdet mellom mann og kvinne skal være? Dvs at HAN skal trakassere og gjøre som han vil, mens HUN bare skal ta imot og påta seg all skyld for alt???? Vil du at sønnen din skal bli en trakasserende bølle overfor kjærestene sine? og vil du at datteren din skal lære at det må hun bare akseptere?

lykke til - du fikser det, men fokuser på det som er viktig: flytte - advokat - jobb og  framtid - uten denne mannen.

[AnonymBruker]

Ikke bli værende! Sjansen for at du får hovedomsorgen er overveiende når minste er 8mnd, dette reduseres etterhvert som barna blir større. Ring JURK, gratis juridisk rådgiving for kvinner i din situasjon. De har åpent i dag, du finner dere nr på netter. Tror du vil tenke annerledes på situasjonen når du har fått samtalet med noen som kan lovhjemler rundt dette.

Anonymkode: b8640...eb1

[Peter007]

På 1.2.2017 den 14.03, AnonymBruker skrev:

Ts her. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne. Ser ikke en vei ut av dette rotet. Vi hadde allerede en runde med et kortvarig brudd etter jeg først fant ut av hans affære, og han ble helt skremmende. Jeg hadde da kontakt med advokat, vi var en gang hos familievernkontoret for mekling og det var brutalt. Satt bare å kranglet. Han vrikket seg overhodet ikke på sitt og satt bare å kranglet og var uenig med meg og sa at alt jeg fortalte var løgn, med tanke på hvem som har vært mest med barna. Han nektet å signere noe papirer om det ikke stod delt bosted på begge. 

Det vil ikke komme til å bli annerledes ved ny runde dit. Jeg skjønner ikke hvordan dette skal løses, hvor jeg kan begynne.

Vi eier huset vårt sammen, og han nektet forrige gang å dra noe sted inntil ting var ordnet mellom oss siden han har like mye rett på å være her. Vi bor på hans hjemplass så jeg har ikke noe familie her jeg kan være hos med barna i første omgang. Han nektet meg også å ta meg begge barna til min familie på min hjemplass, da skal han ha den ene ungen hjemme med seg. Vi må altså bli boende her sammen til huset er solgt? 

Leiemarkedet er omtrent ikke eksisterende så det kan ta veldig lang tid å finne seg noe, spesielt hvis det er større enn 2 roms. Boligmarkedet er heller ikke så bra, så hvem vet hvor vanskelig det blir å selge. 

Jeg har permisjon fra til våren. Vi har enda ikke søkt pappaperm. Er det slik at jeg får hans permisjon overført til meg nå? Forrige gang vi hadde denne runden, mente han nemlig at han selvfølgelig skal ha pappapermisjon så da skal han ha barnet i 10 uker med seg. Hadde vi vært sammen ville jo jeg dratt 6 timer på jobb, og resten av døgnet ville jeg fortsatt vært med barnet. Skal jeg nå plutselig være borte fra barnet mesteparten av tiden i 10 uker og ha barnet annen hver helg under hans permisjon? 

Jobben min består av skift, med både dag og kveldsvakter. Hvordan i alle dager kan jeg fortsette i den jobben som alenemamma? Mine to venninner er mødre selv så jeg kan ikke akkurat spørre dem om hjelp. Familien min bor ikke her. Arbeidsmarkedet er også veldig dårlig her, så å finne ny jobb annet enn et par ekstravakter her og der vil jeg regne som umulig. 

Hodet mitt spinner av tankekjør akkurat nå, og jeg prøver fortvilt å se hvordan jeg kan løse alt. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

Skal  få mannen ut av huset dere begge eier og bor i må du ha et rettslig vedtak  (dom ) på dette om han ikke flytter selv. 

Du kan kreve salg av huset eller at medeier kjøper deg ut. 

Vil du flytte kan du gjøre dette selv uten barna. Ønsker du ha med barna kan du ikke gjøre det utenfars samtykke. Annet er ikke lovlig. Skulle du alikevel gjøre dette kan far få en midlertidig hurtig rettsavgjørelse på midlertidig stans. Retten kan også komme til avgjørelsen at barna midlertidig skal bo hosten av dere, inntil saken er permanent. 

Barnevernet er intressert I melding fra far og de vil gjøre tiltak om nødvendig. Flytter du ulovlig med barna saken være registrert på deg. 

Når det gjelder pappaperm så er jeg ikke sikker. Men før var det slik at om dere bodde sammen ved fødselen tilfaller perm pappa uansett. 

Du trenger barnevakt uten om ordinær barnehagetid hvis barna ikke er hos deg eller far. Hvordan er dette der du bor?

Du skal også huske at du må tilbake I jobb og overgangsstønad varer ikke evig.

Hva har du av beviser på mishandling?  For meg virker det ikke være annet enn ord mot ord? At noen sammsbeier dårlig I et forhold er ikke nødvendigvis ikke mishandling selv om det oppfattes slik. 

Ellers kan det være fornuftig og koste på seg advokat. 

Endret 2. februar 2017 av Peter007

[regine]

TS: gjør deg selv en tjeneste og IKKE verken hør på eller les peter007s innlegg. Han farer bare med fanteri (jeg unnlater bevisst å sitere, fordi jeg ikke ser noen grunn til å avspore tråden din med tullball fra hans side).

Du bør generelt finne deg bedre rådgivere enn oss her på KG, fordi det er altfor mange som har egne agendaer og ikke minst: som ikke vet nok eller kan noe som helst rundt regelverket. Som han over - selvsagt blir du ikke tatt for kidnapping om du tar med deg barna bort en stund og selvsagt kommer ikke barnevernet inn i bildet her.

Flytter du ut så vil far måtte betale deg husleie for din del av huset (og for så vidt vice versa, men da kan du iallfall betale for et annet sted å bo etter hvert).

Du har en god del muligheter - og som jeg allerede skrev: handle nå - du er alene hjemme og kan faktisk ta en del grep. Jo mer tid du har unna denne mannen jo bedre for de videre forhandlinger. Og husk: du må ikke skrive under på noe som helst og du skal ha barnas beste for øye. Det har helt åpenbart ikke far. Vær sterk, skaff deg reelle rådgivere som vet hva de snakker om, og ikke legg ut så mye info her. Plutselig er du gjenkjent - og det er heller ingen bra ting for det videre forløpet.

 

[AnonymBruker]

Håper du tar til deg rådene vi har gitt deg, og gjør som vi sier TS. Pakk mens han er borte, og kom deg ut av huset. Ellers så må du nesten bare takke deg selv for situasjonen du sitter i. Du må gjøre noen grep. Ikke la deg lure eller trues av han.

Anonymkode: 1284d...274

[Drakan]

Håper det ordner seg for deg TS. 
Jeg vokste opp med en manipulerende far, som mildt sagt konstant er dritt mot min mor. 
Etterhvert gikk det ut over oss barn også, og jeg sliter med traumer, depresjon, angst og selvbilde. 
Gjør det for barna dine også. Tro meg, ingen vil vokse opp under slikt, det er ufattelig skadelig, spesielt for barn som vokser i slike omstendigheter. Min far var også ekstremt voldelig, og allerede som fire-fem åring sa jeg ifra til mor om han brukte vold. Han var aldri voldelig mot henne, bare psykisk mishandling. 
Moren min ga opp... de giftet seg til og med. 
Hun er blitt for syk til å ha et normalt liv, og jeg skulle ønske alt var annerledes, spesielt for hennes del. Jeg er sikker på at hun ville hatt et normalt liv, om hun ikke hadde blitt hos han. Kanskje jeg aldri ville endt på dette punktet selv? Jeg har en bror og en søster, og begge sliter. Broren min har fått både aggresjon og psykiske problemer, lik min søster som driver med dop, psykologisk og aggressiv, hater meg. (far favoriserte meg, så både bror å søster så ned på meg under oppvekst)
Jeg var yngst.
...
Ikke vent med å hjelpe deg selv og barna, ingen tjener på det. Jo før, jo bedre. Jeg snakker fra erfaring, ikke ut ifra juridisk, lov og slikt. Barna dine vil definitivt bli påvirket av å vokse opp med en slik "mann". 

[KG deltager]

Blir forundret over hvor mange som syns det er greit at mor bare regelrett kidnapper barna..

 

hvordan hadde dere reagert om far bare tok barna og flyttet?

Mange av dere skriver noe alla " far virket truende kom med masse paragrafer , og sa han ville nekte meg å ta barna"

 

Men: er det virkelig far som driver psykisk terror ?? Mor opptrer like truende - om ikkd mer ved å si" jeg tar barna og flytter.." Far vet at vi derverre har et rettsvesen som fremdeles favoriserer mor .

fedre som kjemper for barna er faktisk fedre som bryr seg..

Syns dere virkelig far er den onde ?? 

 

Forskning viser at barn som har 50-50 greier seg bedre enn barn som er mer med den andre. Særlig viktig er dette for gutter.. Så vi får håpe at fars posisjon bedres og at flere av de kvinnene som skriver her inne etterhvert evner å sette barna - og ikke seg selv i sentrum..

[Peter007]

19 timer siden, regine skrev:

TS: gjør deg selv en tjeneste og IKKE verken hør på eller les peter007s innlegg. Han farer bare med fanteri (jeg unnlater bevisst å sitere, fordi jeg ikke ser noen grunn til å avspore tråden din med tullball fra hans side).

Du bør generelt finne deg bedre rådgivere enn oss her på KG, fordi det er altfor mange som har egne agendaer og ikke minst: som ikke vet nok eller kan noe som helst rundt regelverket. Som han over - selvsagt blir du ikke tatt for kidnapping om du tar med deg barna bort en stund og selvsagt kommer ikke barnevernet inn i bildet her.

Flytter du ut så vil far måtte betale deg husleie for din del av huset (og for så vidt vice versa, men da kan du iallfall betale for et annet sted å bo etter hvert).

Du har en god del muligheter - og som jeg allerede skrev: handle nå - du er alene hjemme og kan faktisk ta en del grep. Jo mer tid du har unna denne mannen jo bedre for de videre forhandlinger. Og husk: du må ikke skrive under på noe som helst og du skal ha barnas beste for øye. Det har helt åpenbart ikke far. Vær sterk, skaff deg reelle rådgivere som vet hva de snakker om, og ikke legg ut så mye info her. Plutselig er du gjenkjent - og det er heller ingen bra ting for det videre forløpet.

 

Jeg ser frem til at du dokumenterer at jeg farer med fant, om du kan ?

Sitat; Flytter du ut så vil far måtte betale deg husleie for din del av huset (og for så vidt vice versa, men da kan du iallfall betale for et annet sted å bo etter hvert).

Ja dette er for såvidt riktignok hun kan kreve dette intil huset selges. Det kan ikke tas tilbake på dato ovs. Men når du først skriver dette bør du være kjerring nok til å skrive at den som blir boende igjen  (far)  kan  kreve halvparten av eierkostnader dekket på boligen dekket inntil denne selges *herunder renter / avdrag på lån , kommunale avgifter, bygningsforsikring m.v * 

Vinningen kan gå oppi spinningen. Så hvem som skyter seg selv I foten lurer jeg på. Jeg har enda ikke lest fra TS om hun kan dokumetere sine utsagn. (Jeg har spurt ).

Endret 3. februar 2017 av Peter007

[Gjest O.G.]

Helt sjukt forslag å skille søsken.

[AnonymBruker]

Kjenner jeg blir kvalm av å lese dette. Var i samme situasjon, bare at i min sak var det barnas mor som drev på med psykisk terror, og i tillegg ville ha nesten all omsorg (til tross for at jeg hadde vært minst like mye med ungene). Jeg ble reddet av at en fra hennes familie slo i bordet og sa at det hun drev på med ikke ble riktig, og var villig til å stille opp som vitne for meg om det hadde blitt rettssak. 

Anonymkode: 6ed9a...361

[AnonymBruker]

Det blir samlivsbrudd. Jeg klarer ikke mer. Jeg har vel endelig kommet til det punktet mentalt, hvor jeg endelig skjønner at jeg ikke fortjener å bli behandlet som jeg blir. Jeg må stå opp for meg selv, ikke visne vekk! 

Når han var på den turen hans, fikk jeg høre om hva som foregår på hans arbeidsplass. Alle går visst rundt å snakker om samboer og den andre dama, det er den store snakkisen blant alle der. Noe av det de visstnok snakker om er at de visstnok har hatt et av og på forhold veldig lenge, og at de enda har det. At de bruker å se henne gå ned til der han jobber helt alene. Tok det opp med samboer umiddelbart når jeg fikk høre dette og han sa bare at det er tull og tøys. Jeg fikk gå å snakke med den andre dama om jeg så ønsket. At han ikke hadde hørt noe om dette snakket. Så ble han mer og mer irritert når jeg fortsatte å stille spørsmål. Han sa at jeg måtte bare velge å stole på han eller gå, for han orket ikke å bli mistenkt hele tiden for det tar livet av han. Han kom hjem fra turen sin, og var som en forandret mann. Hadde kjøpt en romantisk gave til meg, pyntet seg når barna var i seng og tente stearinlys i hele stuen så spratt han en rødvin og ordnet noen gode oster han hadde kjøpt. Han slo av tvn og la vekk mobilen, og vi satt sammen hele kvelden, bare oss to. Alle tanker om det som har vært ble selvsagt glemt der og da, det var så deilig å få en slik kveld men mannen jeg elsker! Men når vi gikk inn i en ny uke var han rett tilbake i gamle spor. Vi har omtrent snakket denne uken, nesten ikke hatt øyekontakt og han har ikke vært borti meg. Ute med kompiser og spillet tv-spill hele uka. Jeg har skjønt at dette aldri kommer til å forandre seg. Har snakket med et familiemedlem av han som jeg er veldig nær, og som han var veldig nær før. Fortalte henne om disse ryktene på hans arbeidsplass, og ønsket råd. Hun fortalte meg med tungt hjerte at hun ikke kjente igjen samboer lengre. At når de snakket sammen etter utroskapen, reagerte hun på at hun ikke kunne se noe anger hos han. Dette familiemedlemmet trodde først det var en annen kollega han hadde vært utro med, og samboer hadde ledd av dette til henne og sagt at hun var da overhodet ikke hans smak. Når familiemedlemmet spurte hva han mente med det, svarte han at **** (den han var utro med) var jo hans smak, blond, tynn og en trent kropp. Jeg er rake motsetning til denne kvinnen. 

Så, ja, med all denne nye informasjon er jeg på et punkt hvor jeg tror jeg kommer til å kveles av å bli værende. 

Jeg sendte samboer en melding på torsdag etter han nok en gang dro ut døra sekundet barna var i seng, for å drikke øl med en kompis, hvor jeg ga klar beskjed om at dette var et ultimatum. Enten må ting forandre seg nå, eller så kan vi ikke være sammen. Han svarte ikke på meldingen, men valgte heller å bli værende ute lengre enn normalt, og kom ikke hjem før midt på natten. 

Prøvde å ta det opp dagen etter før han dro ut, men fikk da til svar at han gadd faen ikke å lese meldingen fordi det er samme jævla dritten jeg skriver hver gang. Sa til han at da er det vel over mellom oss, og han glefset tilbake at ja, det er helt greit, og noe om at han skulle avbestille billetten min til en chartertur vi nettopp hadde bestilt sammen med hans familie (som er planlagt til høsten). Så dro han ut døra. 

Dette er noen dager siden nå. Han har ikke snakket til meg siden. Det er en ubehagelig stemning her hjemme når vi er i samme rom, men han har ikke sagt et ord om noe annet enn når vi må snakke til hverandre om noe der og da (ang middagen, noe om ungene osv). Nå er han ute med kompiser å drikker igjen. Jeg er så lei at jeg finner ikke ord. Vet ikke hva han holder på med. Om han virkelig var seriøs når vi "gjorde det slutt", og at han anser seg selv som singel nå. Eller om han tenker at det var "nok en krangel", og at det går over av seg selv som det alltid har gjort tidligere. Han har enda profilbilde av meg og han på Facebook, og står enda oppført i et forhold med meg. 

Jeg tenker å kaste meg ut i det på mandag, og ønsker å forberede meg med alt jeg kan på forhånd, slik at jeg ikke har noen mulighet til å la dette passere og bare bli værende som alltid. Så kan jeg bare legge alt frem til han og si at "sånn og sånn kan vi gjøre det". 

Vi eier huset vårt 50/50 gjennom kommunen. Så det første jeg tenkte å gjøre på mandag er å ringe kommunen og få et møte med vår saksbehandler i husbanken, slik at vi kan fryse lånet. 

Så er det å ringe mekling å få en time, som jeg vet kan være opptil en måned ventetid. 

Så kan jeg ringe en advokat. Med når jeg gjorde dette tidligere, fikk jeg beskjed om at det ikke var mye han kunne hjelpe meg med før vi hadde vært på mekling. Så er det noe poeng med advokat allerede da? 

Det har tilfeldigvis kommet en annonse på en leilighet til leie, og siden leiemarkedet her er så dårlig så tok jeg kontakt for å høre om det var mulighet for visning. Det er bare 60 kvm og 1 soverom da. Burde jeg dra på visning på mandag? De ønsker å leie ut fra og med 1. Mars. 

Hva annet kan jeg gjøre? Det er jo ingen papirer som kan fylles ut, før vi blir enige angående omsorgsfordeling, og vi blir jo ikke enige. 

Jeg har totalt lagt fra meg tanken på å splitte barna! Og jeg har funnet meg i at jeg rett og slett bare må bli boende på denne helvetes plassen, for å vise at jeg ønsker å være samarbeidsvillig med han for barnas skyld. 

Han kommer fortsatt til å stå bom fast på at han skal ha barna annen hver uke, delt bosted på begge for han skal aldri fraskrive seg rettighetene på noen av barna sine. Jeg vet at han sikkert hadde gått med på at vi har delt bosted, og jeg har mest samvær med spesielt yngste, men dette betyr også at alt av rett på økonomisk støtte faller bort. For de som tror det, så er det ikke sånn at jeg prøver å håve inn mest mulig penger på å få stønader og at det er derfor jeg ønsker hovedomsorg, så den kommentaren vil jeg helst slippe. Men det heter jo overgangsstønad for en grunn, for at overgangen fra å være to om inntekten til å bli alene med alt skal gå best mulig, da det er til barnas beste. Jeg har enda jobben min, men inntekten er ikke til å skryte av. Ligger vanligvis på 15-16.000 netto, men nå i permisjon hvor jeg har 80 %, har jeg ca 14.000 netto. Jeg ønsker selvsagt å finne meg en bedre betalt jobb på sikt, men per dags dato er det dette jeg står med. 

Flytter vi fra hverandre, får vel jeg også pappapermisjon overført til meg? Søknadsfrist for å søke pappaperm er i midten av mars, så det begynner snart å haste litt. Eller er det slik at far skal ha yngste boende med seg i 10 uker, siden bruddet er så nært slutten av min permisjon? 

Hvordan går jeg frem her med han? Hva kan jeg foreslå? Hva sier jeg når han kommanderer at han skal ha delt bosted på begge, og begge barna annen hver uke? Jeg ønsker jo mer enn noe annet at vi kunne klart å samarbeide og få dette til å gå best mulig. 

Hva skjer forresten når bruddet blir offentliggjort på mandag? La oss si vi ikke får meklingtime før om fire uker, også har vi etter mekling når vi ikke blir enige der heller. Hvem skal ha barna i disse ukene før mekling, og etter første timen når man enda ikke er enig? Hvordan fungerer det??? Han er sånn som bare kommer til å si at han skal ha det sånn og sånn. Det er ikke noe som skal diskuteres. 

Dette ble langt, men jeg håper noen leser dette og kommer med noen hjelpende svar. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

[tirben]

Du må for all del tviholde på barna!  Si at det ikke  er aktuelt med delt omsorg nå når den minste er så liten, og at du ikke ønsker å splitte barna. Du kan også si at du kan vurdere det når de blir større, men at det forutsetter at dere greier å samarbeide godt. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, tirben skrev:

Du må for all del tviholde på barna!  Si at det ikke  er aktuelt med delt omsorg nå når den minste er så liten, og at du ikke ønsker å splitte barna. Du kan også si at du kan vurdere det når de blir større, men at det forutsetter at dere greier å samarbeide godt. 

Men det var nøyaktig dette jeg sa forrige runde vi stod for brudd, at jeg absolutt ønsker at vi kan ha delt omsorg når de er større, og at jeg ikke vil skille i. Men det var uaktuelt sa han bare. 

Den ferieturen som er planlagt til høsten med hans familie hvor vi alle skulle dra, som han sa at han skulle avbestille min billett til, sa han også at bare eldste fikk være med. Jeg sa at det kom ikke på tale, skulle en av barna være med så skal begge det. For man splitter ikke barna på den måten, selv om yngste er for liten til å forstå noe, så legger jo eldste merke til den dynamikken hvor bare han reiser med pappa og familien på ferie og yngste skal være alene med mamma. Men det bryr han seg ikke om. 

Så igjen, dette å splitte barna er noe han på ingen måte bryr seg om. Hvordan i all verden gjør man det da? Hvordan løser man samvær i tiden fram til mekling f.eks? Jeg skjønner på ingen måte hvordan dette går an å løse! 

Ts

Anonymkode: a0d9c...a0d

[tirben]

Hvis du nå flytter til den leiligheten du skrev om, så tar vel du med deg barna dit. Da får begge barna adresse hos deg. Da er jeg enig i at han kan ha den eldste på overnatting, men den yngste ikke kan overnatte uten deg så lenge du ammer. 

Du taper ikke noe på at han kan ha barna på besøk, og heller ikke på at den eldste overnatter.  Da viser du god samarbeidsvilje. Etter min mening, synes jeg også den eldste kan få være med til Syden. Det vil jo være en fin opplevelse.  I mellomtiden kan jo du kose deg alene med den minste. 

Når jeg sier tviholde, mener jeg at du ikke må reise fra dem eller gi han omsorgen. Men mener helt klart at far skal ha samvær og også i ferier. Du må tenke på hva som er bra for barna. Og barna, i hvertfall den eldste , er vel knyttet til far?