Splitte søsken ved samlivsbrudd?

[KG deltager]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Det spiller egentlig ingen rolle om det er noe sannhet i ryktene på jobben hans, eller ikke. Problemet er at han rett og slett ikke bryr seg. Han ser ikke hvor krenkende det er for meg at hele hans arbeidsplass går rundt å snakker om dem, og sprer det videre rundt på den lille bygda vi bor på. De ansatte i vår sønns barnehage har til og med begynt å snakke om det. Han gjør ingenting for å vise meg tillitt, men krever bare at jeg må velge å stole på han eller ikke, selv når det er mistenksomme omstendigheter rundt han. Det handler om at han ikke har respekt for meg. 

JEG kan ikke drive meg selv, samboer og barna våre i rett kurs alene. Det går ikke. Og samboer er ikke interessert i å gjøre en innsats for oss. Han vil ikke jobbe for forholdet, og jeg klarer ikke å bære hele byrden alene stort lengre. Uavhengig om han fortsatt hadde vært utro eller ikke, så forandrer ikke det at jeg sitter alene hjemme kveld eller kveld etter kveld. I helgene påtar han seg enten ekstra arbeid hvor jeg så blir alene med ungene, eller så har han "endelig" fri for første gang på lenge og da må jeg jo forstå at han vil ut å besøke kompiser han ikke har sett på lenge, eller dra på café osv. Ergo er jeg også da alene med ungene. Jeg er fullstendig klar over at hans rolle som mann og far er to forskjellige roller, men han har strengt tatt vært like uinteressert i begge. 

 

Anonymkode: a0d9c...a0d

Slik det virker for meg gneldrer du om at han ikke er bra nok , respekterer deg ikke ,er utro osv- klart han ikke orker å være med deg.. 

Og så truer du han hele tiden med at det er slutt.

han sier grei,,,. Altså medgjørlig .. Dere har et død forhold. Da er han stygg med deg?

så kommer det som er det stygge hos dere :

DU opptrer truende DU TRUER MED Å TA BARNA- bort fra hjemmet bort fra far.

Far er medgjørlig : tilbyr å dele .. Men DU vil ikke ..

 

SKJEP DEG!!

 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, KG deltager skrev:

Slik det virker for meg gneldrer du om at han ikke er bra nok , respekterer deg ikke ,er utro osv- klart han ikke orker å være med deg.. 

Og så truer du han hele tiden med at det er slutt.

han sier grei,,,. Altså medgjørlig .. Dere har et død forhold. Da er han stygg med deg?

så kommer det som er det stygge hos dere :

DU opptrer truende DU TRUER MED Å TA BARNA- bort fra hjemmet bort fra far.

Far er medgjørlig : tilbyr å dele .. Men DU vil ikke ..

 

SKJEP DEG!!

 

Jeg tror det er du som må skjerpe deg, for du har misforstått hele saken til TS. Skjønner ikke hvordan du kan støtte en far som har narsissistiske trekk. Mener du det er helt greit å ikke stille opp for mor og barn? Eksludere det yngste barnet? Dra ut på byen hver helg han har mulighet? True mor med at han skal anmelde henne for kidnapping om hun tar meg seg barna til foreldrene sine? Være romantisk en dag, men resten av uka ignorer han henne? Det er jo han som er syk, ikke henne. Før du uttaler deg bør du få med deg hele historien, og blant annet; les mellom linjene - noe du tydeligvis ikke har gjort, ellers så er du like gal som faren.

Heier på deg TS!  

Anonymkode: 1284d...274

[AnonymBruker]

1 minutt siden, KG deltager skrev:

Slik det virker for meg gneldrer du om at han ikke er bra nok , respekterer deg ikke ,er utro osv- klart han ikke orker å være med deg.. 

Og så truer du han hele tiden med at det er slutt.

han sier grei,,,. Altså medgjørlig .. Dere har et død forhold. Da er han stygg med deg?

så kommer det som er det stygge hos dere :

DU opptrer truende DU TRUER MED Å TA BARNA- bort fra hjemmet bort fra far.

Far er medgjørlig : tilbyr å dele .. Men DU vil ikke ..

 

SKJEP DEG!!

 

Skjønner ikke helt hva problemet ditt er, men du spinner jo opp noe helt annet ut ifra hva jeg skriver. Kall det hva du vil, men jada, jeg gneldrer nok irriterende mye her i tråden. Poenget med tråden var vel også nettopp det, å få tømt alt jeg går å bærer på og søke råd. Jeg går ikke rundt å gneldrer som du sier i det virkelige liv. Tvert motsatt, har jeg heller holdt kjeft i alt for lang tid om absolutt alt av mine følelser eller hva jeg tenker, for å prøve og unngå konflikter mellom oss. Jeg har latt meg behandle dårlig og tiet helt til jeg sitter alene, hvor jeg så har gitt utløp for de vonde følelsene mine om hvor tungt det er. Helt til jeg ikke klarer mer, og nå klarer jeg ikke mer, og da synes jeg på ingen måte at det er feil av meg å fortelle han jeg har fått nok.

Medgjørlig er heller ikke et ord man kan beskrive han som, så igjen lager du din egen sannhet her. Ja, man vel si at forholdet vårt er dødt, siden han verken vil snakke med meg, ta på meg, ha nærkontakt med meg, ha sex med meg eller tilbringe tid med meg, eller oss som familie. Det er jo derfor jeg ikke klarer mer nå. 

Jeg har heller aldri på et eneste tidspunkt truet han med å ta fra barna hans. Han har derimot direkte truet meg flere ganger. Sist gang vi stod for brudd, truet han med å både lyve i retten og si det som trengtes for å få det som han ville, og at han visste nøyaktig hvordan han kunne vinne dem over, han kunne fint klare å presse frem tårer og gråte om det var det som måtte til. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

[AnonymBruker]

1 time siden, Trolltunge skrev:

Du er ikke imponerende flink til å lese mellom linjene. Leste du hele avsnittet du refererer til? Anbefaler deg å lese det en gang til isåfall: 

Ting eskalert når mannen kalte meg psykopat, gal i hodet og diverse andre ting, og jeg satte ned foten og sa at jeg finner meg ikke i og bli kalt så krenkende ting (noe som var helt på sin plass). Han nektet å beklage, som vanlig var det silent treatment hvor han ikke ville se på meg en gang, totalt likegyldighet når jeg prøver å snakke til han. (er dette en voksen oppførsel?) Han bare kikket på tvn og sa jeg skulle la han være i fred. Jeg sa til han i ren desperasjon at hvis han ikke kan beklage seg for å kalle meg så stygge ting, så er det slutt for det er helt uakseptabelt, og sa bare trakk han på skuldrene og sa til slutt at greit, da er det slutt da. 

Nå har jeg prøvd å snakke mer med han i dag, siden han reiser på kompistur resten av uken. Skrev alt jeg hadde på hjertet, at jeg klarer ikke å bli behandlet slik lengre og at han får ta et valg nå og stå for det valget. Han svarte selvsagt ikke på noe av det jeg skrev, men la heller all skyld over på meg, alt er min feil, jeg er så lik moren min, jeg er sur hele tiden, det er min feil at ting er som de er, jeg behandler han dårlig, og at han bare vil bli latt være i fred. Han vil altså at vi skal eksistere sammen uten å ha noe med hverandre å gjøre. Jeg beklaget så mye for hvordan jeg er, og ting jeg gjør galt. Ingenting tilbake fra han. Sånn som det alltid har vært. 

Jeg er så tom nå at jeg har ikke ord. Føler meg så trampet på og tom, og såret og lei meg. Det virker så lett for han å bare fraskrive seg alt ansvar, og aldri kunne stå for noe av det han har gjort. Han virker så likegyldig som om det i grunn ikke betyr noe for ham. Han får meg til å sitte igjen med en selvforakt og skyld over at alt er min feil likevel, at det er jeg som har kjørt oss i grøfta og ødelagt alt mellom oss.

Dette beskriver ikke en person som lager uoverensstemmelser, men en person som er bunn fortvilet, og som ikke blir sett, hørt eller respektert. Det mannen driver med heller mot psykisk mishandling, og når man vet at han i tillegg har vært beviselig utro, men virker mer stolt av det enn skamfull, og at han ikke bidrar noe faderlig i forhold til minstemann (og heller ikke gjorde det da eldstemann var yngre, selv om han tar litt ansvar der nå), OG stikker av til kompiser når det måtte passe ham, ja da er det ikke mor som virker å ha svekkede sjelsevner/moral/samvittighet/ansvarsfølelse her, men far. 

TS er neppe urimelig. Manipulert, forvirret, fortvilet er antagelig en bedre beskrivelse. Etter alt som har skjedd skinner det gjennom at hun fremdeles håper på at mannen skal snu om og forstå at han vil beholde familien sin, før det er for sent. Sett utenfra er det lett å se at det allerede er for sent, synes jeg. Hun er allerede etablert som hans dørmatte, og han har satt hennes samvittighet i en skrustikke hun ikke kommer unna. Han er urimelig, og hun tar på seg skylden. At du får snudd dette til at TS er den urimelige kan jeg ikke forstå. Selve tråden burde i seg selv vise hvor bunn fortvilet hun er. Å vurdere å forlate det ene barnet hos far... 

Joda, det finnes kvinner som uten å nøle forlater sine barn. Dette er helt tydelig ikke en slik kvinne, så at hun vurderer det burde si deg noe om hvilken umenneskelig fortvilende situasjon hun lever i. 

 

Ts her. Ville bare takke så mye for ditt innlegg, du har nok rett i det du skriver, og du har nok også helt rett i at jeg enda etter alt sitter her og håper at han plutselig skal snu om.. Fornuft og følelser henger på ingen måte sammen hos meg, men det er på tide at jeg følger hodet mitt nå og ikke hjertet. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

[AnonymBruker]

Hvor stort utbytte har en på 8 mnd og 4 år av hverandre nå? Ikke splitt søsknene skrikes det her, hva med enebarn, er det kanskje i grenseland til barnemishandling? 

Anonymkode: 46c8e...a58

[AnonymBruker]

5 timer siden, KG deltager skrev:

Slik det virker for meg gneldrer du om at han ikke er bra nok , respekterer deg ikke ,er utro osv- klart han ikke orker å være med deg.. 

Og så truer du han hele tiden med at det er slutt.

han sier grei,,,. Altså medgjørlig .. Dere har et død forhold. Da er han stygg med deg?

så kommer det som er det stygge hos dere :

DU opptrer truende DU TRUER MED Å TA BARNA- bort fra hjemmet bort fra far.

Far er medgjørlig : tilbyr å dele .. Men DU vil ikke ..

 

SKJEP DEG!!

 

Ts, jeg håper du ignorerer alt dette, det er virkelighetsfjernt sludder. Fullstendig på viddene!

Anonymkode: f5f2b...5a2