Splitte søsken ved samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du må ikke finne på å skille ungene! Jeg og min søster ble skilt fra hverandre da foreldrene våre brøt - jeg og pappa flyttet til en by halvannen time unna, søsteren min ble boende hos mamma. Dette er over 30 år siden, vi sliter begge fremdeles, spesielt min søster som er den som ble "forlatt". Vi snakker dissosiativ identitetsforstyrrelse, ptsd og mange timer i terapi - hvor alt fører tilbake til bruddet og det som skjedde etterpå.

Anonymkode: 7f3b9...0d9

Tviler ikke på at det har vært tøft! Men PTSD? Slenger de den diagnosen rundt nå? Det har jo tidligere mest vært beskrivende for krigsveteraner og andre som har opplevd liv/død dramatikk..og som dermed går i psykotiske tilstander.

Anonymkode: 13d52...979

[Britt Banditt]

IKKE skill barna. Det meste han sier er mest sannsynligvis trusler. Hvis han drar deg for retten, la han dra deg for retten! Retten ville aldri dømt 50/50 i deres tilfelle (de gjør det ekstremt sjeldent uansett), og en viktig forutsetning for at dere skal kunne ha 50/50 er at dere kan samarbeide, noe far åpenbart ikke ønsker!

(50/50 for yngste er uansett totalt galskap).

Flytt. Ta med barna. Signerer han ikke på flyttemeldingen så kontakt advokat. 

[tirben]

Synes du bør sette barna foran deg selv. Selvfølgelig vil far ha barna! Han er sikkert like glad i barna som du er.

Har du tenkt på at du kan ha fødselsdepresjon? Synes du bør snakke med helsesøster og kanskje best om henvisning til psykolog. 

Hvis du ikke ser annen utvei enn å flytte, bør du bli i kommunen.  Det er bare 30 minutters kjøretur.  Det er da ingenting? Jeg kjører like langt til jobben hver dag, så det er ikke akkurat noe avstand å snakke om. Ikke splitt barna. Det vil de aldri tilgi. Og du må heller ikke finne på å reise fra 4 åringen din. Det vil oppleves som et forferdelig svik. 

Søk heller hjelp og kanskje greier dere å fikse forholdet deres eller du finner ut at du kan klare deg fint alene. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, tirben skrev:

Synes du bør sette barna foran deg selv. Selvfølgelig vil far ha barna! Han er sikkert like glad i barna som du er.

Har du tenkt på at du kan ha fødselsdepresjon? Synes du bør snakke med helsesøster og kanskje best om henvisning til psykolog. 

Hvis du ikke ser annen utvei enn å flytte, bør du bli i kommunen.  Det er bare 30 minutters kjøretur.  Det er da ingenting? Jeg kjører like langt til jobben hver dag, så det er ikke akkurat noe avstand å snakke om. Ikke splitt barna. Det vil de aldri tilgi. Og du må heller ikke finne på å reise fra 4 åringen din. Det vil oppleves som et forferdelig svik. 

Søk heller hjelp og kanskje greier dere å fikse forholdet deres eller du finner ut at du kan klare deg fint alene. 

Ts her. Jeg har ingen fødselsdepresjon. Overhodet ikke. Alt ble brått snudd på hodet en stund etter minste var født, for som det står skrevet har jeg derimot gjennomgått et stort svik når mannen var utro og hadde et forhold til en annen i fjor som det viste seg at de fleste visste om utenom meg. Det har ingenting med noe fødselsdepresjon å gjøre. 

Verken jeg eller mannen har lappen, så en 30 minutter kjøretur er heller ikke så lett å la seg gjøre. 

Har gått mer og mer bort i fra tanken på å splitte dem, etter responsen her inne har jeg virkelig fått tenkt meg om og det er ikke noe jeg ønsker. Jeg lever for ungene og det har jeg alltid gjort, så å svikte eldste er ikke noe jeg vil. Tanken min var at han kanskje uansett heller ville bo med pappa siden de har blitt så nære de siste 8 mnd. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

[Zanzibar3]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Du mener altså at det er ansvarlig at jeg skulle gitt han ansvaret for en 8 mnd gammel baby som aldri har vært mer alene med han enn et par timer? Moren min er til og med en tryggere omsorgsperson enn far for babyen da hun har hjulpet til mer enn det han har. 

Til alle dere andre. Takk så mye for innspill. Mulig jeg virker vanskelig som ikke vil bli boende her på hjemplassen hans ved brudd, men jeg er sterkt redd at jeg kommer til å bli så nedbrutt og ødelagt av det at barna mine ikke vil ha en velfungerende mor igjen da. Det er et lite tettsted med omtrent tusen menesker fordelt på hele bygda, så her kjenner alle "alle". Jeg er en outsider, mannen og hans familie er en respektert og godt likt familie, det samme er det kvinnfolket han var utro med, så det er bekjente som allerede nå har snudd ryggen til meg og ikke hilser en gang, siden de er venn med den andre dama. Han har både en og to ganger kritisert og snakket nedlatende om meg til andre, tørr ikke tenke på det han kommer til å lire av seg ved brudd. Jeg kommer til å være en ulykkelig skygge som vandrer rundt på hans territorium hvis det gir noe mening. 

Jobben min her er en servicejobb hvor hele bygda stort sett er innom ofte. Tanken på å stå å betjene disse menneskene daglig er uutholdelig. Finne annen jobb her er så og si umulig, arbeidsmarkedet her er ikke-eksisterende, og leiemarkedet er veldig dårlig, skal godt gjøres å finne noe annet enn hybel til studenter. Spesielt når man ikke kjenner noen som kjenner noen. 

Føler det eneste valget jeg har er enten å bli værende med mannen da til barna er så store at de eventuelt kan velge selv, eller splitte dem. For mannen går aldri i verden med på at han skal ha mindre enn annen hver uke, om han ikke får den ene ungen. Jeg mistenker også at eldste også til og med ønsker å bo med pappa siden de to har fått så mye sterkere bånd etter minste barnet ble født. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

Det er fullt mulig å ha en overgangsperiode med barnet på 8 måneder der du trekker deg mer unna og han kommer mer på banen. Hva tror du egentlig skjer når mor er ferdig i feks permisjon og far tar over? 

Forøvrig synes jeg heller du bør søke hjelp for å takle de tingene du synes er vanskelig i stedet for å flytte og eventuelt splitte barna dine. 

[AnonymBruker]

Skjønner ikke problemet her. 20-30 minutters kjøring er da ingenting, jeg bor i Bergen og kjører nesten like langt hver eneste morgen, selv om jeg både bor og jobber innenfor samme by/kommune.. Barn har jeg også.

Bosett deg akkurat innenfor kommunegrensa der du bor nå, men ha jobb og nettverk på hjemstedet ditt i nabokommunen. 20-30 minutters kjøring til jobben hver dag eller for å pleie kontakt med familie og venner er da ingenting, det er helt vanlig for mange både i bygd og by. Det er mange som f.eks. helt frivillig har jobben sin i nærmeste småby, men er bosatt et par mil lengre ut på landet for å ha stillhet og landlige omgivelser rundt seg når de er hjemme fra jobb. Et par mil regnes som kort avstand.

Selvsagt skal du ikke splitte ungene dine.

Anonymkode: b63a9...96c

[AnonymBruker]

Ut fra de tingene du skriver høres han ikke helt god ut. Ikke bit det i deg, du ødelegger bare deg selv og det er verken du eller barna tjent med! Skaff deg advokat med en gang. Prøv å få dokumentert de tingene han sier, gjerne på mobil med lydopptak. Det kan du laste ned. Jeg synes de tingene han sier er psykisk mishandling. Det er skadelig både for deg og barna. Får du disse tingene dokumentert har en veldig dårlig sak og du en god en. Synes forøvrig både forslaget om å oppsøke fvk og krisesenter var gode. 

Du kan forøvrig lese dette:

http://www.advokatenhjelperdeg.no/spor-advokat/alle-sporsmal/Kan-mor-flytte-langt-unna-med-barnet1/

Anonymkode: 92f1d...964

[Biloba]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For å flytte ut av kommunen med barn må man ha det godkjent av den andre forelderen. Selv om det er snakk om så kort kjøretid mellom kommunene. Dette nekter far meg, da skal han ha det ene barnet har han sagt selv når vi har vært innom tanken på brudd. Snakket den gang med både advokat og vi var på en mekling og vi kom overhodet ingen vei. Far stod på sitt. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

Dere må ikke bli enige. Dere kan ta saken til retten. Du har alt å vise til i de 4 årene som har gått. Retten vil ikke gi ett barn til far og ett til deg, bare fordi far insisterer. De vil se på hva som er barnas beste, og det er deg.

[Kvinne87Rogaland]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Jeg har ingen fødselsdepresjon. Overhodet ikke. Alt ble brått snudd på hodet en stund etter minste var født, for som det står skrevet har jeg derimot gjennomgått et stort svik når mannen var utro og hadde et forhold til en annen i fjor som det viste seg at de fleste visste om utenom meg. Det har ingenting med noe fødselsdepresjon å gjøre. 

Verken jeg eller mannen har lappen, så en 30 minutter kjøretur er heller ikke så lett å la seg gjøre. 

Har gått mer og mer bort i fra tanken på å splitte dem, etter responsen her inne har jeg virkelig fått tenkt meg om og det er ikke noe jeg ønsker. Jeg lever for ungene og det har jeg alltid gjort, så å svikte eldste er ikke noe jeg vil. Tanken min var at han kanskje uansett heller ville bo med pappa siden de har blitt så nære de siste 8 mnd. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

Først av alt så må du gå fra mannen. Du kan ikke bli i et slikt forhold, det vil ødelegge deg på sikt. Han har vært utro, baksnakker deg, tar ikke ansvar for babyen og vi ikke tilbringe tid sammen som familie. Han er ikke verdt et sekund til!!!

Hadde jeg vært deg så hadde jeg prøvd å flytte OG fått hovedomsorgen for begge hvor far har helgesamvær. Det kan fint gå, da den minste er avhengig av deg, og de prøver oftest å hindre at søsken blir skilt. Her må du bare manne deg opp og sloss for tilværelsen. Far har jo sagt at han kommer til å være vrang uansett, så da er det ikke vits i å prøve å holde tonen. Han har sikkert brutt deg ned over lengre tid, og da er det vanskelig å stå opp mot ham. 

Men nå er det på tide å bli forbanna. Han har vært utro, for guds skyld, og allikevel behandler han deg slik! Han truer med allslags for å kue deg, men det må du ikke finne deg i! Finn styrken i barna og sett foten ned. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ut fra de tingene du skriver høres han ikke helt god ut. Ikke bit det i deg, du ødelegger bare deg selv og det er verken du eller barna tjent med! Skaff deg advokat med en gang. Prøv å få dokumentert de tingene han sier, gjerne på mobil med lydopptak. Det kan du laste ned. Jeg synes de tingene han sier er psykisk mishandling. Det er skadelig både for deg og barna. Får du disse tingene dokumentert har en veldig dårlig sak og du en god en. Synes forøvrig både forslaget om å oppsøke fvk og krisesenter var gode. 

Du kan forøvrig lese dette:

http://www.advokatenhjelperdeg.no/spor-advokat/alle-sporsmal/Kan-mor-flytte-langt-unna-med-barnet1/

Anonymkode: 92f1d...964

Ser at det har gått litt fort i svingene med tanke på alle skriveleifene både her og der. Mente selvfølgelig å skrive at han har en dårlig sak hvis du kan få noe av dette dokumentert. 

Anonymkode: 92f1d...964

[LittleBabyBlue]

Bli boende i kommunen, men flytt nærmere kommunegrensa og finn deg en jobb på andre sida av grensa. 30min er ikke lenge å pendle til jobb. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår egentlig ikke hvordan du/dere har tenkt å løse det hvis dere skiller dere. Hvis ingen av dere har bil eller lappen, må ungene ta kollektivt for å bli hentet. Det betyr at dere må bli med både frem og tilbake.

Men det lar seg vel gjøre. Det vil bli umulig med 50/50 hvis du flytter ut av kommunen ( når barna begynner på skole). Og ingen har rett til å ta i fra barna den andre foreldren. Så jeg forstår godt pappa her. Jeg hadde gjort det samme som mor hvis pappa hadde prøvd å ta mine barn fra meg og redusere meg til helgemamma. Ingen av dere har mer rett på barna enn den andre.
Man må sette barna først mener jeg. Og det gjør man ikke hvis man flytter og gjør samværet med pappa vanskelig.

Jeg har sagt det før her inne. Man tar et valg når man velger å bosette seg i andre kommuner enn sitt eget og får barn.

Nå er ikke 20-30 minutter mye, problemet er at ingen av dere kan kjøre og barna ikke kan ha 50/50 hos dere på grunn av skole og komunnegrenser.
 

Anonymkode: 535ab...f2f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For å flytte ut av kommunen med barn må man ha det godkjent av den andre forelderen. Selv om det er snakk om så kort kjøretid mellom kommunene. Dette nekter far meg, da skal han ha det ene barnet har han sagt selv når vi har vært innom tanken på brudd. Snakket den gang med både advokat og vi var på en mekling og vi kom overhodet ingen vei. Far stod på sitt. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

Denne saken ville jeg prøvd juridisk, siden det kun er snakk om 20-30 minutter unna. Jeg ville kjempet for hovedomsorgen, og satsetnpå å flytte, da du har gode argumenter i at avstanden er kort, det er hjemkommunen din (antar du da vil bo nærmere familie og nettverk) og barna er for små til delt bosted. Du har jo ingen intensjoner om å ta barna fra faren, at du er innstilt på samarbeid er bra i retten også. Barnefar virker dessuten ikke helt god, så jeg ville dokumentert (SMSer ol) og notert ned episoder dersom han opptrer truende eller krenkende. 

Du snakker (av desperasjon) om å skille søsken - det vil gjøre stor skade på deres forhold. Men enda verre blir det for 4-åringen om du ikke skal ha hovedomsorgen. Å vokse opp med at mor tok vare på min søster, men forlot meg, kan gjør ubotelig skade. 

Anonymkode: 5dade...519

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

For å flytte ut av kommunen med barn må man ha det godkjent av den andre forelderen. Selv om det er snakk om så kort kjøretid mellom kommunene. Dette nekter far meg, da skal han ha det ene barnet har han sagt selv når vi har vært innom tanken på brudd. Snakket den gang med både advokat og vi var på en mekling og vi kom overhodet ingen vei. Far stod på sitt. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

Du...nå må du slappe av og puste. Ingen instans i Norge vil dømme for å splitte søsken. Han prøver å herske over deg. Men vet du hva? Det spiller ingen rolle hva han sier. Begge barna følger deg når de er så små. Så bare kom deg vekk.

Dette går bra. Han står på sitt fordi han vet at begge barna følger deg og han vet du ikke reiser når du tror du må etterlate ett barn.

Vær så snill å ring ett krisehjem så vil de fortelle akkurat det samme som meg, og de vil hjelpe deg å komme deg vekk.

Anonymkode: 2134c...d12

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

For å flytte ut av kommunen med barn må man ha det godkjent av den andre forelderen. Selv om det er snakk om så kort kjøretid mellom kommunene. Dette nekter far meg, da skal han ha det ene barnet har han sagt selv når vi har vært innom tanken på brudd. Snakket den gang med både advokat og vi var på en mekling og vi kom overhodet ingen vei. Far stod på sitt. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

Noen som ikke har fulgt med i timen ja.

Når man flytter med barn, trenger man kun signatur fra den andre foreldren dersom man flytter ut av boligen hvor man er folkeregistrert. TS kan melde flytting til folkeregistret uansett. Dersom det ikke er avgjort etter 6 mnd, vil dem sende brev til far (i dette tilfellet) hvor dem ber om uttalelse om hvorfor barna ikke skal bo på adressen til mor (i dette tildellet).

Dersom man ikke kommer til en enighet ang bosted (f.eks ved ett familievernkontor eller via advokater), må dette tas inn for domstolen. Selv om man tar det inn til domstolen, så har skatteetaten anledning til å fatte vedtak etter de tidligere nevnte 6 mnd (+2 uker som er svarfristen) ang bostedadresse til barna.

Og Nav vil jo komme inn i bildet her også ang stødnader til enslige forsørgere. Her trenger ikke barna å stå på mors adresse. Nav går etter det som kalles de faktiske forholdene. Det er altså der barna fysisk bor, ikke hvor dem bor på papiret. En meklingsattest må  vedlegges søknader for enslige forsørgere.

TS kan fint ta med barna til nabokommunen. Hold søskene samlet!

Ved senere anledning, dersom mor vil flytte (med barna) eller far vil flytte gjelder en gjensidig 6 ukers varslingsfrist. Nå trenger ikke mor ha signatur fra far for å flytte med barna til hvor som helst i landet.

Anonymkode: 48ba4...f5c

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tviler ikke på at det har vært tøft! Men PTSD? Slenger de den diagnosen rundt nå? Det har jo tidligere mest vært beskrivende for krigsveteraner og andre som har opplevd liv/død dramatikk..og som dermed går i psykotiske tilstander.

Anonymkode: 13d52...979

PTSD er absolutt en diagnose som mange kan ende opp med, ikke bare de som har vært i krig. Jeg har f.eks ei kusine med den diagnosen og årsaken er oppvekst hos ei alkoholisert mor (faren stakk) der hun fungerte som den voksne fra en alder av 6 år. Hun flyttet hjemmefra for å unnslippe i en alder av 16 og rett inn i armene til en voldelig mann som var 20 år eldre, så marerittet fortsatte.

Ts, du må ikke finne på å skille søskena. Det vil gjøre ubotelig skalde for søskenforholdet for evig og alltid. Jeg forstår godt at du vil flytte. Du kan ikke gå der på bygda som en skygge av deg selv til ungene er voksne og stilletiende finne deg i at mannen din er åpent utro. 

Anonymkode: 49739...860

[AnonymBruker]

Jeg tenker følgende:

1.Pust ut, brett opp armene.

2.Ta lappen, meld deg på en skole i dag! Dette er første prioritet, Ikke kast bort mer tid. Du må ha bil for å klare å få den hverdagen du ønsker med barna, slik at du kan flytte så snart som mulig.

3. Før du flytter ut, må du ha gjort grunnarbeid: Leit etter leilighet nær kommunegrensa, nærmere "dine" folk. Og finn jobb på andre siden av grensa. Evt. fortsett i jobben din, bit det i deg. Jeg har også bodd i en slik kommune, og kan trøste deg med at det er MANGE "skandaler" og sladderhistorier som verserer. Om deg, om nabodama di, om den gjerrige gamle dama og arvingene som krangler, om den utagerende tenåringsjenta, om rådmannen og gutteklubben hans, etc etc. Verden dreier seg ikke rundt bare deg. Utroskapshistorier er faktisk ganske vanlige og "kjedelige" i forhold til andre skandaler. Ikke la dette knekke deg.

Søsknene må ikke skilles, de er uskyldige oppi dette. Med en ustabil familiebakgrunn med skilsmisse og flere bosted, er de hverandres trøst, også når de blir eldre.

Dette klarer du, TS. Det er mange før deg som har kommet seg fint ut av slike situasjoner, og fått et bedre liv etterpå. Det er bare vanskelig akkurat når du står midt oppi det.

Anonymkode: 75a83...335

[Peter007]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville oppsøkt krisesenter med begge barna var jeg deg. Det lyser psykisk mishandling lang vri, og hvordan far kan få seg til å tro at 50/50 er en løsning for en 4 åring er uforståelig. Også at han vil splitte barna om du flytter. 

Nei, ta med deg barna på krisesenter og få full omsorg.

Anonymkode: ad287...194

Dette er vel å overdrive?

Jeg ser ikke helt denne påstanden utfra hovedinnlegget til TS. 

[Peter007]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har muligens samlivsbrudd i vente. Tror rett og slett ikke jeg klarer å kjempe for et forhold lengte når jeg føler meg fullstendig alene i det. Virker som om far prøver å dytte oss i den retningen også, uten at han skal trenge å være den som gjør det slutt. 

Barna våre er 4 år og 8 mnd. Før minste barnet ble født var jeg og eldste ekstremt knyttet. Det var oss to mot resten av verden. Jeg som stod for hovedansvaret, far prioriterte mest seg og sitt. Jeg og barnet dro alene på ferier, var ofte hos min familie i helgene, jeg var den som hentet og leverte i bhg osv. 

Jeg har vært mer som alenemamma for minste, selv om hun har tatt flaske fra starten har far aldri tatt en eneste våkennatt, han har lagt henne en kveld, har stått opp med barna tre ganger totalt, og han har vært alene hjemme med ansvar for barna etter de er i seng om kveldene en håndfull ganger. Minste barnet har sovet dårlig helt siden starten, som har vært veldig slitsomt. 

Rollene skifter derfor med største etter vi fikk minste. Han tok ansvar for største i mye større grad. Når baby var et par mnd gammel tok han med eldste på ferie en uke ca til sin familie. Han leverer og henter stort sett hver dag i bhg da det er på vei til hans jobb. Far har tatt over leggingen for eldste og leser på sengen til han, når jeg legger mimste. De har hatt en fritidsaktivitet en til to ganger i uka om ettermiddagen, det er riktig nok et par mnd siden de var der nå, men dette gjorde de fast. Jeg har flere ganger tatt med meg minste et par dager midt i uken til min familie, for å få litt støtte. Eldstebarnet har jo dermed fått en nærmere og mer knyttet relasjon til faren. Jeg har mange ganger prøvd å bytte litt på det, at far er mer med minste og jeg med eldste, men det har vært uaktuelt og da får jeg heller beskjed om at jeg får ta begge selv. 

Jeg er sliten og lei, og er redd at jeg er på tur til å bli kraftig deprimert hvis jeg ikke kommer meg bort fra vårt forhold. Føler jeg har kjempet med nebb og klør for at vi skal få det bedre sammen, prøver å kommunisere og fortelle hva jeg trenger, men får da en illsint mann som beskylder meg for det ene og det andre, og som sier at han bare vil bli latt være i fred. Hver gang jeg prøver å fortelle at jeg ønsker at vi skal prioritere oss mer, at han skal være hjemme mer om kveldene slik at vi kan finne på noe sammen, blir han oppgitt og irritert og sier gjerne at "greit, jeg kan være hjemme, men da får du stikke ut". 

Blir det slutt vil jeg flytte hjem til min hjemplass, i nabokommunen ca 20-30 minutter kjøretid. Dette er noe far har stilt seg vanskelig til før når det har vært snakk om brudd, da det er uaktuelt at jeg får ta med barna noe sted. For meg føles det uaktuelt å bli boende her, på et lite tettsted som er hans hjemplass. Han hadde en rimelig åpen affære med en kollega i fjor, som hans omgangskrets visste om, både familie og venner. Det ble spredt videre på bygda. Jeg har to personer her som jeg føler er mine venninner, men den ene skal flytte til høsten. 

Hva slags valg har jeg? Far har tidligere sagt at jeg fikk ta minste barnet, så skal han ha eldste. Jeg vet også at det han mest vil ha en annen hver uke på begge ungene, delt omsorg, som sier seg selv at ikke er forsvarlig med minste barnet på 8 mnd? Annenhver uke med eldste lar seg heller ikke gjøre om vi skal bo i hver vår kommune. 

Er det slik at det mest rettferdige er å faktisk splitte barna, og ha en av hver? Tanken er virkelig hjerteskjærende, spesielt med tanke på deres relasjon som søsken. Men jeg ser i grunn ikke noe annet valg her? Jeg vet ikke om dette har vært hans intensjon hele tiden, men nå har jo også han og eldstebarnet fått en mye mer knyttet relasjon til hverandre enn før, kanskje til og med mer enn det jeg har med barnet? 

Håper på noen gode råd, føler meg veldig rådvill. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

Uansett hvem barna blir boende hos bør du absolutt IKKE flytte lengre unna  Dette er svært omdiskutert politisk I tillegg til at du faktisk frarøver barna muligheter til et mer utfyllende samvær med far. 

Du beskriver et flott forhold mellom det eldste barnet og far. Dette setter du fare ved å flytte med barnet lengre unna. 

Nå er det er regelverk rundt det og flyttebarn ut av folkeregistrert bolig. Du kan IKKE ta med barna på flyttelasset slik som sofaen. Det kreves samtykke fra begge foreldrene. (Flyttemelding )

Endret 31. januar 2017 av Peter007

[Drakan]

Ta det til retten om du må, du kan ikke la det fortsette. 
Bedre å ordne det nå, og far kan ikke kreve noe om han ikke har vist omsorg så langt. 
Du må ta vare på deg selv og barna dine, det viktigste er at dere har det bra. De burde ikke vokse opp til mentalt misbruk av sin egen mor.