Splitte søsken ved samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

nå er det vel slik at den som flytter taper posisjon . Dvs om du flytter har han rett til å ha barna .. Dette er grunnen til at man ALLTID skal ha samværsavtale på plass før man flytter..

forøvrig er det helt vanlig å splitte søsken: det skjer hele tiden med halvsøsken og vil med stor grad av sannsynlighet skje når /om du er byttet ut med ny dame i huset hans..

Anonymkode: 28c35...fc4

[Peter007]

23 timer siden, Drakan skrev:

Ta det til retten om du må, du kan ikke la det fortsette. 
Bedre å ordne det nå, og far kan ikke kreve noe om han ikke har vist omsorg så langt. 
Du må ta vare på deg selv og barna dine, det viktigste er at dere har det bra. De burde ikke vokse opp til mentalt misbruk av sin egen mor. 

Dette er si sikker på? Jeg ser ikke helt det samme som deg. Uansett så har barna krav på begge foreldrene. 

Ifølge TS.har far hatt stor kontakt med eldste barnet. 

KathyP har et fornuftig innlegg litt foran her.

[Peter007]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Artikkel fra P4 om en svensk studie. Verdt å lese ;-) 

http://www.p4.no/nyheter/skilsmissebarn-med-delt-bosted-har-det-best/artikkel/688669/

Anonymkode: 329c3...d85

Nå har nå Jeg hevdet dette I flere innlegg her og fått "tyn" for min holdning til dette. Sist jeg skrev om.det var I forbindelse med siste endring I Barnelova. Den gikk ikke langt nok, og ville ikke endre delt bosted til hovedregelen.

Den svenske undersøkelsen har et logisk utfall. Det er heltnaturlig at det et best barna med delt bosted I de fleste tilfeller. Barna ønsker begge foreldrene og ønsker ikke å velge bort noen til fordel for den andre. Spesielt gutter har fordel av det stod det. 

Ps.jeg er ikke den AnonymBruker som publiserte lenken på kg.

[AnonymBruker]

20 timer siden, Zanzibar3 skrev:

Hæ? Det skader ikke barna å få mindre samvær med en av foreldrene? Selvfølgelig er det ikke bra at mor og far er i et ulykkelig forhold. Men å foreslå at TS skal ta med seg barna å flytte er drøyt! Barn har like mye rett på far som de har på mor! Når man får barn kan man ikke lenger sette seg sjøl først. TS bør jobbe med seg sjøl. Barna og faren trives på plassen. TS gjør ikke det. Hvem bør ta ansvaret her da? 

TS har INGEN RETT til å flytte barna ut av kommunen. 

Hva i alle dager er drøyt med å foreslå at en person flytter fra et usunt forhold? Slik er det i skilsmisser, den ene flytter og barna har ikke lenger 100 % tid med begge foreldrene sine. Du kan ikke være motstander av skilsmisse? Når foreldrene skiller lag og barna er små er de gjerne mer hos mor frem til de blir gamle nok til en 50/50-fordeling (der det er hensiktsmessig). Det er langt mer skadelig for barn å leve med foreldre i et dårlig forhold enn det er for dem å ha mindre tid med den ene forelderen. 

Det er snakk om å flytte 20 minutter unna, på den tiden kommer du deg ikke fra ene siden av Trondheim til den andre en gang. At det er over kommunegrensa er irrelevant. 

Anonymkode: f5f2b...5a2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva i all verden? "Du kan ta minste, så kan jeg ta eldste." Hva slags forelder kan finne på å si noe sånt som dette? 

Anonymkode: 59d2d...e3b

En som er desperat? Deprimert?

Ts: jeg syns ikke dere skal dele ungene. Men eldste kan jo være lengre hos far enn minste foreløpig og så øker dere for yngste etterhvert? Dersom det er grei bussforbindelse mellom der far bor og dit du vil flytte bør det gå greit. Har for eksempel dine foreldre mulighet til å være behjelpelig med kjøring slik at yngste kan ha noen kortere besøk hos far? Jeg kan egentlig lite om samvær spesielt for så små men tror nok minste bør ha litt hyppig samvær? Jeg vet iallefall med meg selv alt om det skulle blitt brudd mellom min søster og mannen hennes hadde jeg gladelig stilt opp som sjåfør minst en til to gang i uka for at samværet skulle fungert.

Anonymkode: 4d50b...6c1

[Zanzibar3]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva i alle dager er drøyt med å foreslå at en person flytter fra et usunt forhold? Slik er det i skilsmisser, den ene flytter og barna har ikke lenger 100 % tid med begge foreldrene sine. Du kan ikke være motstander av skilsmisse? Når foreldrene skiller lag og barna er små er de gjerne mer hos mor frem til de blir gamle nok til en 50/50-fordeling (der det er hensiktsmessig). Det er langt mer skadelig for barn å leve med foreldre i et dårlig forhold enn det er for dem å ha mindre tid med den ene forelderen. 

Det er snakk om å flytte 20 minutter unna, på den tiden kommer du deg ikke fra ene siden av Trondheim til den andre en gang. At det er over kommunegrensa er irrelevant. 

Anonymkode: f5f2b...5a2

Jeg har aldri sagt at det er drøyt at TS flytter fra mannen sin. Det er drøyt at hun tar med seg barna å flytter 30 minutter unna, spesielt når hun ikke har bil!  At det er over kommunegrensa er jo meget relevant her. Loven sier jo at det er noe hun ikke nødvendigvis har rett til å gjøre. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva i all verden? "Du kan ta minste, så kan jeg ta eldste." Hva slags forelder kan finne på å si noe sånt som dette? 

Anonymkode: 59d2d...e3b

Jeg tror det viser bare hvor desperat hun er.

La far true med hva han vil, når det blir samlivsbrudd og du har et barn under året får barnet være hos deg på fulltid (der far får samvær ja, men i mye mindre grad enn standard-40%.). Og har du minste får du også eldste, siden, som påpekt, ingen rett vil dømme at søskene spilttes.

Her må du altså skaffe fakta, omgående. Ja, det er sleipt å bruke babyen for å oppnå at du kan flytte med begge, men du vet, i kjærlighet og krig...

Jeg hadde forresten aldri offret meg selv og blitt boende på en slik plass i minste 15 år til.

Anonymkode: 6003a...c0d

[AnonymBruker]

Ts her. Da ser det ut til at det er slutt da. Ting eskalert når mannen kalte meg psykopat, gal i hodet og diverse andre ting, og jeg satte ned foten og sa at jeg finner meg ikke i og bli kalt så krenkende ting. Han nektet å beklage, som vanlig var det silent treatment hvor han ikke ville se på meg en gang, totalt likegyldighet når jeg prøver å snakke til han. Han bare kikket på tvn og sa jeg skulle la han være i fred. Jeg sa til han i ren desperasjon at hvis han ikke kan beklage seg for å kalle meg så stygge ting, så er det slutt for det er helt uakseptabelt, og sa bare trakk han på skuldrene og sa til slutt at greit, da er det slutt da. 

Nå har jeg prøvd å snakke mer med han i dag, siden han reiser på kompistur resten av uken. Skrev alt jeg hadde på hjertet, at jeg klarer ikke å bli behandlet slik lengre og at han får ta et valg nå og stå for det valget. Han svarte selvsagt ikke på noe av det jeg skrev, men la heller all skyld over på meg, alt er min feil, jeg er så lik moren min, jeg er sur hele tiden, det er min feil at ting er som de er, jeg behandler han dårlig, og at han bare vil bli latt være i fred. Han vil altså at vi skal eksistere sammen uten å ha noe med hverandre å gjøre. Jeg beklaget så mye for hvordan jeg er, og ting jeg gjør galt. Ingenting tilbake fra han. Sånn som det alltid har vært. 

Jeg er så tom nå at jeg har ikke ord. Føler meg så trampet på og tom, og såret og lei meg. Det virker så lett for han å bare fraskrive seg alt ansvar, og aldri kunne stå for noe av det han har gjort. Han virker så likegyldig som om det i grunn ikke betyr noe for ham. Han får meg til å sitte igjen med en selvforakt og skyld over at alt er min feil likevel, at det er jeg som har kjørt oss i grøfta og ødelagt alt mellom oss.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er virkelig, veldig tungt dette. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Da ser det ut til at det er slutt da. Ting eskalert når mannen kalte meg psykopat, gal i hodet og diverse andre ting, og jeg satte ned foten og sa at jeg finner meg ikke i og bli kalt så krenkende ting. Han nektet å beklage, som vanlig var det silent treatment hvor han ikke ville se på meg en gang, totalt likegyldighet når jeg prøver å snakke til han. Han bare kikket på tvn og sa jeg skulle la han være i fred. Jeg sa til han i ren desperasjon at hvis han ikke kan beklage seg for å kalle meg så stygge ting, så er det slutt for det er helt uakseptabelt, og sa bare trakk han på skuldrene og sa til slutt at greit, da er det slutt da. 

Nå har jeg prøvd å snakke mer med han i dag, siden han reiser på kompistur resten av uken. Skrev alt jeg hadde på hjertet, at jeg klarer ikke å bli behandlet slik lengre og at han får ta et valg nå og stå for det valget. Han svarte selvsagt ikke på noe av det jeg skrev, men la heller all skyld over på meg, alt er min feil, jeg er så lik moren min, jeg er sur hele tiden, det er min feil at ting er som de er, jeg behandler han dårlig, og at han bare vil bli latt være i fred. Han vil altså at vi skal eksistere sammen uten å ha noe med hverandre å gjøre. Jeg beklaget så mye for hvordan jeg er, og ting jeg gjør galt. Ingenting tilbake fra han. Sånn som det alltid har vært. 

Jeg er så tom nå at jeg har ikke ord. Føler meg så trampet på og tom, og såret og lei meg. Det virker så lett for han å bare fraskrive seg alt ansvar, og aldri kunne stå for noe av det han har gjort. Han virker så likegyldig som om det i grunn ikke betyr noe for ham. Han får meg til å sitte igjen med en selvforakt og skyld over at alt er min feil likevel, at det er jeg som har kjørt oss i grøfta og ødelagt alt mellom oss.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er virkelig, veldig tungt dette. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

Føler med deg. Du gjør det rette ved å forlate ham. Dette forholdet kommer til å gjøre deg alvorlig deprimert om du fortsetter. 

Når det er sagt, vær forsiktig med å ta noen forhastede beslutninger angående barn og samvær nå. Antagelig er du såpass nedbrutt, lei og utmattet av det dårlige forholdet at du kjenner deg desperat og vil gjøre "hva som helst" bare for å få det roligere og bedre, om det så er å splitte barna slik du skisserer i førsteinnlegget. De vonde følelsene overfor mannen din farger hele innstillingen din til familielivet og morsfølelsene akkurat nå. Det er en normal emosjonell reaksjon, men den går over.

Om du nå går med på å splitte barna, bare for å kunne flytte til hjemstedet ditt i all hast og få fred fra kaoset - så er sjansen stor for at etterhvert, når du er kommet deg ovenpå igjen mentalt, så angrer du som en hund på at du ikke har begge barna hos deg minst halvparten av tiden. Da rives hjertet ditt i filler over den samværsløsningen som er blitt valgt, og savnet etter det ene barnet holder deg våken om natten. Da er det gjerne vanskelig å skulle endre på ting i etterkant, når samværsavtalen er satt.

Det første steget ditt bør være å bare flytte ut, finne deg en midlertidig leilighet, og ha barna hos deg så mye du kan. Ikke gå med på noen splitting eller noe mindre enn 50% samværsordning (skaff deg advokat hvis eksen blir kranglete). Det du trenger mest primært akkurat nå, er fred fra det destruktive forholdet ditt, og å bo uten mannen. Være alene bare du og barna. Når du har gjort det en liten stund, tipper jeg at du kommer til å oppleve at hodet klarner og du får puste igjen. Ting kommer til å bedre seg ganske fort følelsesmessig når du har fjernet selve roten til elendigheten. Da er du mye bedre rustet til å ta avgjørende valg om samvær i fremtiden, flytting, osv.

Sørg også for å involvere familien din, foreldre og søsken, som kan støtte deg. Holde hodet kaldt for deg mens du er midt oppi bruddet, gi deg råd og hjelp. Dette skal gå fint.

Anonymkode: b63a9...96c

[AnonymBruker]

Bestill time på familievernkontoret så fort som mulig. Det kan være lang ventetid der. Skjønner at du er nedbrutt slik han har holdt på. Mye har han nok sagt for å skremme/kue deg slik at du skal bli. For all del, ikke gi fra deg det eldste barnet hvis han fortsatt mener at dere skal ha en slik ordning. Jeg ville vurdert å skaffe meg en advokat allerede nå. Både fordi du må være forberedt på å gå til retten, men også siden han i utgangspunktet ikke er innstilt på samarbeid. Dette for å være forberedt på framtidige konflikter ang. samvær. Da er det greit å ha en advokat som jobber for deg og som kjenner saken godt. Dessuten så vil du da ha noen som kjenner loven du kan rådføre deg med allerede nå. 

Forøvrig synes jeg vedkommende i innlegget over skriver mye fornuftig. Dette klarer du! 

Anonymkode: 92f1d...964

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne. Ser ikke en vei ut av dette rotet. Vi hadde allerede en runde med et kortvarig brudd etter jeg først fant ut av hans affære, og han ble helt skremmende. Jeg hadde da kontakt med advokat, vi var en gang hos familievernkontoret for mekling og det var brutalt. Satt bare å kranglet. Han vrikket seg overhodet ikke på sitt og satt bare å kranglet og var uenig med meg og sa at alt jeg fortalte var løgn, med tanke på hvem som har vært mest med barna. Han nektet å signere noe papirer om det ikke stod delt bosted på begge. 

Det vil ikke komme til å bli annerledes ved ny runde dit. Jeg skjønner ikke hvordan dette skal løses, hvor jeg kan begynne.

Vi eier huset vårt sammen, og han nektet forrige gang å dra noe sted inntil ting var ordnet mellom oss siden han har like mye rett på å være her. Vi bor på hans hjemplass så jeg har ikke noe familie her jeg kan være hos med barna i første omgang. Han nektet meg også å ta meg begge barna til min familie på min hjemplass, da skal han ha den ene ungen hjemme med seg. Vi må altså bli boende her sammen til huset er solgt? 

Leiemarkedet er omtrent ikke eksisterende så det kan ta veldig lang tid å finne seg noe, spesielt hvis det er større enn 2 roms. Boligmarkedet er heller ikke så bra, så hvem vet hvor vanskelig det blir å selge. 

Jeg har permisjon fra til våren. Vi har enda ikke søkt pappaperm. Er det slik at jeg får hans permisjon overført til meg nå? Forrige gang vi hadde denne runden, mente han nemlig at han selvfølgelig skal ha pappapermisjon så da skal han ha barnet i 10 uker med seg. Hadde vi vært sammen ville jo jeg dratt 6 timer på jobb, og resten av døgnet ville jeg fortsatt vært med barnet. Skal jeg nå plutselig være borte fra barnet mesteparten av tiden i 10 uker og ha barnet annen hver helg under hans permisjon? 

Jobben min består av skift, med både dag og kveldsvakter. Hvordan i alle dager kan jeg fortsette i den jobben som alenemamma? Mine to venninner er mødre selv så jeg kan ikke akkurat spørre dem om hjelp. Familien min bor ikke her. Arbeidsmarkedet er også veldig dårlig her, så å finne ny jobb annet enn et par ekstravakter her og der vil jeg regne som umulig. 

Hodet mitt spinner av tankekjør akkurat nå, og jeg prøver fortvilt å se hvordan jeg kan løse alt. 

Anonymkode: a0d9c...a0d

[AnonymBruker]

Han kan ikke nekte deg noe. Er det plass til deg hos foreldrene dine og barna nå umiddelbart, så du kommer deg bort? Dette høres ikke ut som en mann du skal ha mer å gjøre med enn du absolutt må. Ta vare på alt av smser, mailer, ting du tidligere har sendt til venninner eller familie som underbygger det du forteller på FVK om hvem som har tilbragt tid med barna. Hvis du kan vise skjermbilder/kopi av kommunikasjon der du forteller om situasjonen hjemme til noen andre så styrker det din troverdighet. I en eventuell rettssak blir det også relevant med vitner. I mellomtiden kommer barna til å være hos deg, begge to. Til tross for at fedres rolle er styrket de senere årene står mor fremdeles sterkest - det kan man si mye om og det er veldig dumt for veldig mange barn og fedre at det er sånn. Men for deg akkurat nå så hjelper det. 

Anonymkode: f5f2b...5a2

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han nektet meg også å ta meg begge barna til min familie på min hjemplass, da skal han ha den ene ungen hjemme med seg

Holder han dere igjen fysisk? Pakk klær, ta med deg barna og dra. Han kan komme på besøk. 

Anonymkode: f5f2b...5a2

[AnonymBruker]

Det beste for deg og barna er at du kommer deg bort. Har du ingen venner du kan være hos i noen uker? Eller kan du reise til foreldrene dine/søsken selvom de bor langt unna? Eller kan du be om et midlertidig bosted et sted der du ønsker å bo? Du bør så absolutt komme deg unna, så du ikke blir mer nedbrutt. Du fortjener bedre enn dette. Barna trenger deg, og jeg tror du har godt av å være alene med de i en stund. Bland inn familie, venner, helsevesen og be om hjelp. Ikke gi opp nå, dette her klarer du. Vi som støtter deg vet at du har styrken i deg  

Anonymkode: 1284d...274

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Holder han dere igjen fysisk? Pakk klær, ta med deg barna og dra. Han kan komme på besøk. 

Anonymkode: f5f2b...5a2

Nei, men sist gang vi var hadde brudd, og jeg var helt knust over denne utroskapen og ville ta med meg barna til mine foreldre en natt, så fikk jeg klar beskjed om at det kunne jeg bare våge. At det var like mye hans barn og da kom han til å ringe politet og anmelde meg for kidnapping. Eneste måten jeg fikk lov var om jeg etterlot han et av barna, hans ord var da at jeg selv kunne velge hvordan barn jeg ville ha med så tok han det andre. Minste barnet var på det tidspunktet bare noen måneder. Han var veldig alvorlig på dette med tanke på at om jeg dro med dem til min familie, så var det å ta dem ut av kommunen mot hans samtykke. Det endte meg at jeg ikke dro noe sted. Men han nekter jo også å dra i fra hjemmet vårt en periode siden det er like mye hans rett til det, selv om vi bor på hans hjemplass hvor han har et hav av kompiser og en kjempestor familie han kan bo hos. 

Ts.

Anonymkode: a0d9c...a0d

[AnonymBruker]

TS: Ring advokat før du gjør noe som helst.

Anonymkode: ea06d...f65

[AnonymBruker]

Han kan ikke nekte deg å dra til dine foreldre om du ønsker det. Det han driver på med er psykisk mishandling. Taktikken hans er å true for å beholde deg. Du blir redd og tørr ikke å dra i fra han, i tilfelle han ringer politiet. Jeg anbefaler deg å ta med deg barna til foreldrene dine. Truer han deg på nytt, ringer du politiet. Der forklarer du at han truer med å anmelde deg for kidnapping. Du kommer til å bli tatt på alvor. Gjør det for ditt og barnas beste. Det er ingenting galt som kommer til å skje med deg, det er han som sitter med skjegget i postkassa. 

Anonymkode: 1284d...274

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

så var det å ta dem ut av kommunen mot hans samtykke

Du står helt fritt til å ta med deg barna dine dit du vil, du trenger bare samtykke for å flytte. Om du vil dra dit på besøk i en ukes tid, med begge barna, er helt fullstendig greit og ikke noe som vil straffe seg siden. Som du sier er du jo av og til på hyttetur og lignende med barna. Masse lykke til!

Anonymkode: f5f2b...5a2

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han kan ikke nekte deg å dra til dine foreldre om du ønsker det. Det han driver på med er psykisk mishandling. Taktikken hans er å true for å beholde deg. Du blir redd og tørr ikke å dra i fra han, i tilfelle han ringer politiet. Jeg anbefaler deg å ta med deg barna til foreldrene dine. Truer han deg på nytt, ringer du politiet. Der forklarer du at han truer med å anmelde deg for kidnapping. Du kommer til å bli tatt på alvor. Gjør det for ditt og barnas beste. Det er ingenting galt som kommer til å skje med deg, det er han som sitter med skjegget i postkassa. 

Anonymkode: 1284d...274

Anonymkode: f5f2b...5a2

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg ganske godt igjen det du skriver. Vil fortelle litt av min historie: Min eks psykisk mishandlet, var utro (som din) og truet meg til å bli i forholdet. Jeg bodde også i en bygd som var hans hjemplass. 

Jeg gikk i tre år og tenkte på hvordan i all verden jeg skulle komme meg ut. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare det. Han sa han ikke kom til å signere på noe, han skulle ha barna, jeg kunne bare glemme å få hovedomsorgen. Jeg klarte til slutt å ta mot til meg og avslutte forholdet, men han truet meg til å bli. Jeg ble fortsatt i lang tid. Kikket daglig etter leilighet. En dag dukket det opp en leilighet og jeg bare gjorde det. Jeg tok med meg barna, dro til ei venninne og hun og mannen hjalp meg å flytte. Fikk ikke med meg så mange av tingene mine, men jeg kjøpte heller nye. Det tok tid, det var vanskelig, men jeg fikk han til å signere på flyttemelding, jeg fikk han til å signere samværsavtale. Det ble vanskelig, han var mye bitter. Men nå, noen år etter fungerer det faktisk greit! Vi samarbeider mye bedre enn vi noen gang gjorde som gift.  

Med dette ville jeg si at jeg skjønner at du er redd, men jeg tror mye av det han kommer med utelukkende er trusler, akkurat som "min" gjorde. 

Anonymkode: d822e...37c