Stesønn kalte meg mamma

[PhilosopherSe7en]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vokst opp med skilte foreldre. Jeg har alltid sagt "stemamma" og "stepappa" når jeg har fortalt om de til andre (men til de personlig har jeg bare brukt navnet deres, men jeg var ganske stor da mine foreldre fant seg partner) og ikke stemor og stefar. Så det kan umulig være noe jeg diktet opp da jeg var liten for å bevise ett eller annet merkelig på KG. Men jeg bor ikke i Osloområdet noe du kanskje gjør siden du bare har hørt stemor og stefar, så her jeg bor sier vi ikke mor og far. 

Anonymkode: 639cd...218

Jeg bor ikke i nærheten av Oslo, så er det sagt

At folk bruker benevnelsen stemamma og stepappa er nå en ting, det betyr ikke at det faktisk er et ord av den grunn. Mulig min ordbok er for gammel eller ukorrekt, men der finner jeg bare stemor/stefar, ikke stemamma/stepappa. Derav, oppdiktet ord.

[AnonymBruker]

På 27. november 2016 den 23.17, AnonymBruker skrev:

Nei, det er virkelig ikke mange barn som sier det. Stor forskjell på å si at man har to mammaer, og at man har to mødre. Mamma er kun en person, man kaller da ikke andre for det samme! 

TS: Dette synes jeg virkelig ikke er greit. Synes heller ikke navn+mamma er greit. Hele ordet "mamma" burde være utelukket. Bruk navnet ditt, eller finn noe annet. Barnet har ikke vondt av å kalle deg ved navn. 

Anonymkode: 33db7...87f

Nå må du ta deg på tak. I en familie med to skilte foreldre er prioritert rekkefølge på hensyn slik:

1-100 barna

saldert nederst: de to foreldrene som faktisk valgte skille seg. Og om det beste for barnet er å ha 3 mammaer? Da finner en seg i det. Om det beste for barnet er å miste all kontakt med sin biologiske mamma pga høyt konfliktnivå? Da finner en seg i det. En har ingen "rett" på verken navn, kjærlighet eller noe annet fordiom en valgte å få barn. Vil en eie noe så skaffer en seg hund.

 

Selvsagt stiller ts nedom der igjen, men ungene får kalle henne hva de vil. Er ikke de som skilte seg, nemlig.

Anonymkode: 3638f...594

[AnonymBruker]

Selvsagt får ikke barnet kalle ts hva det vil. Som en annen skrev her tidligere: Hvis barnet for eksempel hadde kalt henne "bestemor" så tipper jeg ts hadde ledd og sagt: Men jeg er jo ikke din bestemor da! Jeg heter xxx. Samme sak med "mamma".

Anonymkode: 80308...859

[AnonymBruker]

Å kalle stemor mamma er like fjernt som å kalle henne farfar.  Jeg ville fortalt barnet at ett barn kun har en mamma og en pappa så han kan ikke kalle meg det, men jeg elsker han like mye så nå synes jeg vi to skal sette oss ned å finne opp ett helt nytt navn for meg som er bare våres.

Anonymkode: ab7af...c4b

[Tutte]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå må du ta deg på tak. I en familie med to skilte foreldre er prioritert rekkefølge på hensyn slik:

1-100 barna

saldert nederst: de to foreldrene som faktisk valgte skille seg. Og om det beste for barnet er å ha 3 mammaer? Da finner en seg i det. Om det beste for barnet er å miste all kontakt med sin biologiske mamma pga høyt konfliktnivå? Da finner en seg i det. En har ingen "rett" på verken navn, kjærlighet eller noe annet fordiom en valgte å få barn. Vil en eie noe så skaffer en seg hund.

 

Selvsagt stiller ts nedom der igjen, men ungene får kalle henne hva de vil. Er ikke de som skilte seg, nemlig.

Anonymkode: 3638f...594

Hvis du søker på definisjonen av mamma så kommer det opp mor. Og nei et barn har faktisk ikke mer enn en mamma/mor, uansett om det beste hadde vært med 3 som du sier. Stemor er ikke mamma uansett hvordan man vrir på det.

[AnonymBruker]

16 timer siden, regine skrev:

TS: hva sier samboeren din til at barnet kaller noen annen pappa? Siden han er så oppsatt på at ungen skal kalle deg mamma, må han jo mene at det er helt i orden, uansett.

 

16 timer siden, skruf skrev:

Lurte jeg på også, men fikk ikke noe svar på det...

Her vet jeg at eksen min hadde ikke likt noe særlig om datteren vår hadde begynt å si pappa til stefaren sin iallefall. 

Han sier at det ikke har så mye å si for han. Sønnen vet jo at han et faren, pluss at han er så aktiv i livet hans at det kommer han neppe til å glemme. Om mor får seg ny kjæreste og han blir pappa etterhvert, så har ikke han noe i mot det. Det er tross alt bare et kalle navn.

ts

Anonymkode: 2ee5c...8f3

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man KAN få en aldri så liten følelse av at ts føler seg litt bedre enn mor  - og at far gjerne vil "bytte ut" mor med stemor - en klassisk konkurransesituasjon rett og slett, som dessverre ofte forekommer. Du må gjerne si det kom spontant fra stesønnen, men han merker nok godt hvor "kjempeglad" og "stolt" du ble (dine ord). Men ts: du vil antakelig ikke være der for stesønnen den dagen det eventuelt blir slutt mellom deg og far, så noen mamma er du nok ikke. 

Anonymkode: 80308...859

Her er det absolutt ikke noe konkurranse mellom oss i og med at vi ikke har noe forhold til hverandre. Jeg har aldri sagt at jeg er mammaen hans, men det betyr ikke at det er fint at han er så pass glad i meg at han vil gi meg det navnet. 

Som jeg har sa i HI er det jeg som tar initiativ til å få slutt på kallenavnet på meg hos oss. 

Ts

Anonymkode: 2ee5c...8f3

[AnonymBruker]

8 timer siden, Tutte skrev:

Hvis du søker på definisjonen av mamma så kommer det opp mor. Og nei et barn har faktisk ikke mer enn en mamma/mor, uansett om det beste hadde vært med 3 som du sier. Stemor er ikke mamma uansett hvordan man vrir på det.

Å gjøre dette til en definisjonssak blir for dumt. Vi vet alle at et barns biologiske mor i mange tilfeller ikke fortjener å bli kalt mamma, men at andre kan gjøre seg fortjent til denne rollen. Men siden "definisjonen" på mor har blitt nevnt så mange ganger kan vi jo vise til wikipedias definisjon:

Mor[1], mer familiært ofte omtalt som mamma[2] og tidligere kalt moder,[3] er en kvinne som har barn. Mor i betydningen «kvinnelig forelder» kan brukes både om den som har båret og født barnet, altså biologisk mor, eller om den som oppfostrer og tar seg av det, for eksempel adoptivmor, pleiemor (som er uten rettslige bånd til barnet) eller stemor (som er gift med barnets far). Mor kan også betegne kvinner som har en morsrolle overfor andre eller utfører omsorgsoppgavene mødre vanligvis har.

Så da håper jeg vi forstår at akkurat defininsjonsspørsmålet ikke bør hemme oss i denne debatten. Jeg synes faktisk det er litt ekkelt overfor de som har en annen mamma enn den biologiske å påstå at dette liksom er umulig. Og hva med lesbiske foreldre? Bare en mamma der også?

Anonymkode: 520d1...e70

[AnonymBruker]

18 timer siden, sonush skrev:

Jeg er ikke enig med deg. Personlig så hadde det vært veldig sårt for meg om mine barn kalte en annen person mamma. Jeg kunne hatt verdens beste forhold til stemor, og det hadde likevel ikke vært greit. Det er jeg som har født, det er jeg som er mamma. 

Din samboer evner ikke å se hvor viktig det er for foreldrene, før han står der selv, hvor sønnen kaller samboer til x-en for pappa. 

Det har ingenting å si hvor vanskelig en person er, akkurat når det kommer til mamma og pappa -rollen. 

Det jeg fremdeles ikke forstår er hvorfor dette handler om følelsene til foreldrene. Jeg skjønner at det kan være vondt for en mor å vite at barnet kaller noen andre mamma, men bør man ikke legge bort egne såre følelser og heller fokusere på guttens følelser?

Anonymkode: 520d1...e70

[regine]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Han sier at det ikke har så mye å si for han. Sønnen vet jo at han et faren, pluss at han er så aktiv i livet hans at det kommer han neppe til å glemme. Om mor får seg ny kjæreste og han blir pappa etterhvert, så har ikke han noe i mot det. Det er tross alt bare et kalle navn.

 

Anonymkode: 2ee5c...8f3

Sa han som ikke er i situasjonen....

Du og far lager bare problemer av noe som er en bagatell. Som en annen sa, du ville ledd det bort om han kalte deg bestemor - selv om det er et koselig kallenavn det og. Da ville det ikke vært noe tema å "ikke såre guttens følelser" eller at "dette må bare bestemor akseptere". I tillegg - som også en annen skrev: hva når det blir slutt mellom deg og far? Da mister gutten all kontakt med deg, nettopp fordi du IKKE er mamman hans.....

 

[AnonymBruker]

3 timer siden, regine skrev:

Sa han som ikke er i situasjonen....

Du og far lager bare problemer av noe som er en bagatell. Som en annen sa, du ville ledd det bort om han kalte deg bestemor - selv om det er et koselig kallenavn det og. Da ville det ikke vært noe tema å "ikke såre guttens følelser" eller at "dette må bare bestemor akseptere". I tillegg - som også en annen skrev: hva når det blir slutt mellom deg og far? Da mister gutten all kontakt med deg, nettopp fordi du IKKE er mamman hans.....

 

Jeg skjønner ikke hvorfor dere fortsatt tror at jeg vil at han skal kalle meg mamma. Igjen, det er jeg som ser på dette som et problem og trengte råd om hvordan jeg skal si det på en ok måte, evt. Involvere mor. Jeg har aldri sagt jeg er mammaen hans, det er noe flere av dere har påstått. Selv om jeg syns det er koselig, så betyr ikke det jeg prøver å ta noens plass. 👍🏽

Ts

Anonymkode: 2ee5c...8f3

[AnonymBruker]

Det hadde vært fryktelig sårt hvis mine barn kalte en eventuell stemor for mamma. Så jeg er ikke enig med de som mener at mor må finne seg i det. 

Mitt stebarn har sagt at jeg er nesten-mammaen hans. Det er veldig hyggelig sagt, og jeg setter stor pris på at han sier det. Men jeg er Eline for han og ingen mamma😊

Anonymkode: 816ad...916

[AnonymBruker]

Hei TS. Du lurer på hva du skal gjøre. Du kan enten:

1. Si at du er jo ikke mammaen hans, men Hanna (eller hva du heter). Dette er IKKE å såre følelsene hans, det kommer alt an på måten du sier det på. Du irettesetter ham selvsagt ikke, men sier det med et smil, en latter og en klem. Du kan ta en hyggelig prat om at man kan være veldig glad i hverandre selv om han ikke lå i din mage.

2. Blåse i det. Moren vil jo ikke få vite hva han kaller deg uansett. Han vil jo ikke si til sin mor at han skal til "pappa og mamma".

Jeg heller mot første alternativ av flere grunner. Jeg har vært i alle roller (ste, mor, osv) og synes det er helt greit at i noen tilfeller har mannen hovedansvaret - når det er han som har den biologiske forbindelsen - og det er bra at språket reflekterer dette. Dette at du blir så glad og stolt er kanskje forståelig, men viser egentlig at du kanskje ikke helt har tatt innover deg at vi mennesker trenger alle typer relasjoner, både de helt nære og alle de andre. Og ofte kan nettopp det at man ikke er mamma eller pappa åpne for en annen type relasjon hvor det kan være lettere å betro seg og bli sett på en ny måte.

NB: Dette skal du/dere IKKE gjøre: Ringe til mor og fortelle på en bekymret/stolt måte at barnet kaller deg for mamma, er det greit?

(Og til alle dere som sier at det er barnets behov  som må være i fokus: Vi vet ikke bakgrunnen for at han kaller henne mamma: Det KAN selvsagt være at han elsker henne mer enn sin egen mor, men det kan like gjerne være at han savner  mor, eller at han har oppfattet at det er et dårlig forhold mellom mor og far og tenker at det er best å holde seg inne med far når han er der osv.osv. )

Anonymkode: 80308...859

[RockyRose]

Eg er sjølv ei "stedatter" og veit at pappa hadde aldri likt om eg kalla "stefaren" min for pappa, og "stefaren" min lika ikkje at eg kalla han for stefar eingong. Nettopp fordi "stefar" er ein far når den eigentlege faren ikkje er tilstede. Han vart superglad ein gong når eg på fest presenterte meg for dotra hans til ei veninne av han, fordi han alltid har kalla meg for "jenta han aldri fekk", men det er no i vaksen alder. Hadde det vore når eg var yngre hadde nok eg blitt retta på  

Det at guten seier mamma til deg, er berre ein god ting, det viser at han verkeleg bryr seg om deg. Men du er ikkje mammaen hans, og det må han forstå. De treng ikkje lage ein stor sak av det ved å kontakte mora eller ta ein stor samtale med han, men kan vere veldig obs på at han seier namnet ditt i det daglige. Neste gong han kallar deg "mamma" spør om han hugsa kva namnet ditt er, be typen din vere obs på å seie namnet ditt kvar gong han snakkar til deg. Er det fortsatt eit problem ville eg snakka med han, og sagt at guten er så heldig at han har ein mamma, ein pappa og *namnet ditt* som er veldig glad i han. Så blir han kanskje meir obs på at ein ikkje kallar fleire for "mamma"?

Det å kalle ein for mor/far hadde blitt feil i området her eg bur i alle fall, og eg trudde mor/far betydde det same som mamma/pappa berre sagt på bokmål/anna dialekt? 

[Tutte]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å gjøre dette til en definisjonssak blir for dumt. Vi vet alle at et barns biologiske mor i mange tilfeller ikke fortjener å bli kalt mamma, men at andre kan gjøre seg fortjent til denne rollen. Men siden "definisjonen" på mor har blitt nevnt så mange ganger kan vi jo vise til wikipedias definisjon:

Mor[1], mer familiært ofte omtalt som mamma[2] og tidligere kalt moder,[3] er en kvinne som har barn. Mor i betydningen «kvinnelig forelder» kan brukes både om den som har båret og født barnet, altså biologisk mor, eller om den som oppfostrer og tar seg av det, for eksempel adoptivmor, pleiemor (som er uten rettslige bånd til barnet) eller stemor (som er gift med barnets far). Mor kan også betegne kvinner som har en morsrolle overfor andre eller utfører omsorgsoppgavene mødre vanligvis har.

Så da håper jeg vi forstår at akkurat defininsjonsspørsmålet ikke bør hemme oss i denne debatten. Jeg synes faktisk det er litt ekkelt overfor de som har en annen mamma enn den biologiske å påstå at dette liksom er umulig. Og hva med lesbiske foreldre? Bare en mamma der også?

Anonymkode: 520d1...e70

Greit det, bestemor👍

[Tutte]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

[Tutte]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS. Du lurer på hva du skal gjøre. Du kan enten:

1. Si at du er jo ikke mammaen hans, men Hanna (eller hva du heter). Dette er IKKE å såre følelsene hans, det kommer alt an på måten du sier det på. Du irettesetter ham selvsagt ikke, men sier det med et smil, en latter og en klem. Du kan ta en hyggelig prat om at man kan være veldig glad i hverandre selv om han ikke lå i din mage.

2. Blåse i det. Moren vil jo ikke få vite hva han kaller deg uansett. Han vil jo ikke si til sin mor at han skal til "pappa og mamma".

Jeg heller mot første alternativ av flere grunner. Jeg har vært i alle roller (ste, mor, osv) og synes det er helt greit at i noen tilfeller har mannen hovedansvaret - når det er han som har den biologiske forbindelsen - og det er bra at språket reflekterer dette. Dette at du blir så glad og stolt er kanskje forståelig, men viser egentlig at du kanskje ikke helt har tatt innover deg at vi mennesker trenger alle typer relasjoner, både de helt nære og alle de andre. Og ofte kan nettopp det at man ikke er mamma eller pappa åpne for en annen type relasjon hvor det kan være lettere å betro seg og bli sett på en ny måte.

NB: Dette skal du/dere IKKE gjøre: Ringe til mor og fortelle på en bekymret/stolt måte at barnet kaller deg for mamma, er det greit?

(Og til alle dere som sier at det er barnets behov  som må være i fokus: Vi vet ikke bakgrunnen for at han kaller henne mamma: Det KAN selvsagt være at han elsker henne mer enn sin egen mor, men det kan like gjerne være at han savner  mor, eller at han har oppfattet at det er et dårlig forhold mellom mor og far og tenker at det er best å holde seg inne med far når han er der osv.osv. )

Anonymkode: 80308...859

Akkurat det siste du skriver her har jeg tenkt på også. Årsakene til at han kaller henne mamma kan være mange og ikke nødvendigvis et "behov". Nå vet ikke jeg hvor lenge det er siden bruddet mellom mor og far, men det kan også være at gutten er forvirret. Rett og slett usikker på de voksnes roller her og der når mor og far ikke bor sammen. Han vet jo selvfølgelig hvem som er moren, men blir uansett usikker på hvor han har stemor i forhold til moren osv. Kan jo være gutten kaller henne mamma nettopp for å få en reaksjon.

[AnonymBruker]

Jeg har en datter som kaller sin stemor for mamma. 

Det gjør meg ingenting nettopp det er noe hun har valgt selv. 

Hun snakker om oss som mammaX og mammaY (xy er våre navn) 

Men nå liker jeg jo stemamman hennes og vi har et kjempe godt forhold:) 

Jeg mener vi voksne overtenker noe som igrunn faktisk bare er fint i et barns øyne

Det er min mening

Anonymkode: 9c65b...0ef

[AnonymBruker]

På ‎27‎.‎11‎.‎2016 den 23.17, AnonymBruker skrev:

Nei, det er virkelig ikke mange barn som sier det. Stor forskjell på å si at man har to mammaer, og at man har to mødre. Mamma er kun en person, man kaller da ikke andre for det samme! 

TS: Dette synes jeg virkelig ikke er greit. Synes heller ikke navn+mamma er greit. Hele ordet "mamma" burde være utelukket. Bruk navnet ditt, eller finn noe annet. Barnet har ikke vondt av å kalle deg ved navn. 

Anonymkode: 33db7...87f

Det viktigste må jo være at det er greit for barnet?? Eller skal voksne sine såre følelser bestemme hva en 6-åring skal si og ikke si?

Anonymkode: 1d686...f80

[JaVel]

4 timer siden, Tutte skrev:

Akkurat det siste du skriver her har jeg tenkt på også. Årsakene til at han kaller henne mamma kan være mange og ikke nødvendigvis et "behov". Nå vet ikke jeg hvor lenge det er siden bruddet mellom mor og far, men det kan også være at gutten er forvirret. Rett og slett usikker på de voksnes roller her og der når mor og far ikke bor sammen. Han vet jo selvfølgelig hvem som er moren, men blir uansett usikker på hvor han har stemor i forhold til moren osv. Kan jo være gutten kaller henne mamma nettopp for å få en reaksjon.

Jeg har et tantebarn som flere ganger har kalt meg mamma, men hun har ledd etterpå og sagt, Oj, du er jo ikke moren min, men hun er 12. For meg har det bare betydd at hun kjenner meg veldig godt og føler seg 100 prosent trygg på meg og da kan hun glemme seg av og til, man trenger med andre ord ikke å psykologisere alt. Jeg tror denne gutten på 6 er veldig trygg på sin stemor og dermed blir det helt naturlig at han kan kalle henne mamma :-) .