Vesla og Mini - kos og kaos

[Diddles]

1 time siden, Kakaoen skrev:

Er han kommet?  

Han ble født kl halv 6 idag tidlig  

[Emiliania]

1 time siden, Kakaoen skrev:

Er han kommet?  

Lillebroren kom i dag morges. Fra første rie til han var ute tok det 5,5 time, så gikk kjapt!

[Kakaoen]

Gratulerer  

[Surriball]

Gratulerer! 

[Emiliania]

Er stas med en liten en i hus, men det har vært hektisk. Vesla er veldig interessert i lillebroren sin, er nysgjerrig på hva damen som hjelper oss gjør med lillebror og ser på bleieskiftingen. Vil også kose og holde lillebror  Det har vært et par episoder hvor hu har gått over en grense, men da har vi tatt henne til side og snakket med henne. Helt normalt ifølge kraamhulp (damen som er her). Lillebror er søt men urolig, han sliter med kvalme, luft og får trolig ikke nok mat inn, så han gråt en god del i natt og i ettermiddag. Ammingen går overraskende fint, lillebror har en fin teknikk, men å amme er ikke nok, så det skal supplementeres med pumping og MME. Ellers kan jeg ikke klage, det er faktisk veldig herlig å være mamma på nytt, bare å bli vant til å ta vare på en nyfødt. I tillegg må jeg lære meg å være tobarnsmamma og å kunne sjonglere mellom lillebror og Vesla.  

Fødehistorien kommer snart, var en fin fødsel selv om det gikk fort fra første rie. Skal bare se litt på TV sammen med mannen. 

Edit: Og tusen hjertelig takk for gratulasjoner :D  

Endret 28. juli 2016 av Emiliania

[Kakaoen]

Gleder meg til fødehistorien  Så herlig med en nyfødt. Jeg synes den tiden er så kos. Bare fordi den følelsen av en sovende baby på brystet er så fantastisk deilig

Så herlig med storesøster. Det er veldig gøy å se de sammen. Her elsker storebror lillebror veldig mye og skal stadig bort og kose og kysse på han. Og han lyser opp hver gang lillebror smiler til han  

Bare å glede seg. Kos deg med tv titting.

[maja87]

Gratulerer ❤

[Emiliania]

Har vært litt hektisk her den siste tiden, men alt står bra til. Mini sover og spiser, har kanskje noe problemer med refluks, men er ellers en våken gutt som roer seg ned når Vesla synger for han.  Utrolig søtt er det.  

Fødehistorie:
Kvelden tirsdag var jeg litt demotivert, følte at fødselen aldri ville komme i gang selv og at jeg måtte gå til august før fødselen skulle komme i gang. Følte at alle i terminklubben fødte før meg.  Med Vesla gikk jeg over tiden, så var jo også noe jeg forventet. Utpå ettermiddagen kom svigermor og hentet Vesla, slik at mannen og jeg kunne få en rolig kveld og natt sammen. Etter at Vesla hadde reist gikk vi ut og fanget pokemon (ja, vi spiller Pokemon Go ), og var ute og gikk en to timers tid. Etter vår gåtur gikk kvelden til å se på Stranger Things. Rundt halv tolv la vi oss til å sove. Mannen sovnet utrolig kjapt mens jeg kjente at noe murret i bekkenet. På dette tidspunktet hadde jeg hatt vondt for å gå og trodde det bare var på grunn av gåturen vår. Rundt midnatt begynte fikk jeg kjapt rimelig regelmessig kraftige murringer nede i bekkenet, disse måtte jeg puste meg gjennom da de virkelig gjorde vondt. Ingen forvarsel annet enn vondt bekken. Rundt kl. 1 vekket jeg mannen og sa at det kanskje var noe på gang da jeg hadde rier som kom hvert 3. minutt og varte i et minutt. Jeg gikk i dusjen, stod der en halvtimes tid før jeg ringte jordmor og sa at noe var på gang. Mannen fløy rundt og klaget over kvalme, han følte seg virkelig ikke fit. Jeg måtte selvfølgelig bare le og synes han var skjønn. Skal jeg være helt ærlig synes jeg det var litt deilig med en distraksjon. 

En halvtime etter jeg ringte, rundt 2.30, kom jordmor hjem til oss. Hun sjekket meg nedentil og sa ganske så kjapt at vi kunne bare reise til sykehuset, da jeg hadde 3 cm åpning. Vi reiste innover mot sykehuset. Underveis hadde jeg 3 rier (og det var bare en 5 minutter reise til sykehuset). Jeg ble kjørt opp til fødeavdelingen i en rullestol og det er jeg takknemlig for, for riene kom ganske så ofte, var intense og jeg begynte å angre på det at jeg faktisk ble gravid i første omgang. Jeg hadde store vanskeligheter med å gå. Jeg hadde regelmessig vondt hvert 3. minutt, noen rier var sterkere enn andre og jeg hadde det ikke helt komfortabelt. Vår kraamhulp, damen som hjelper oss med lillebror J kom 3.45. Rundt 3.50 sjekket jordmor åpning og jeg var 5 cm. Jordmor valgte da å ta vannet, for å hjelpe litt til. Fra da var riene enda kraftigere og jævligere. Det var tyngre å puste meg gjennom, men gikk.. Jeg lå i senga med kraamhulp bak og mannen foran. Mannen holdt meg i hånda, mens kraamhulp E. masserte korsryggen. Selvfølgelig beklaget jeg hver gang jeg feis, selv om jeg ikke hadde kontroll over gassen som kom ut. Kraamhulp E. bare lo og sa det gikk bra. 100 minutter etter at vannet ble tatt var jeg 10 cm og kunne presse. 5 minutter senere var lillebror ute.

Det tok 5.5 time fra første rie til lillebror var på utsiden. Hadde ingen smertestillende og hadde også ikke noen skader nedentil, annet enn den typiske mørbanket følelsen. Det var vondt og intenst, men jeg greide å holde meg rimelig rolig og greide å puste meg gjennom de aller fleste riene uten store problemer. Hver gang en rie kom tenkte jeg bare på slutten, at jeg endelig skulle få se lillebror. Det fikk meg gjennom det hele. Sånn sett er jeg faktisk utrolig fornøyd med hvordan det hele gikk, jeg synes hadde en fin fødsel selv hvor jævlig det til tider var.  Jeg er også veldig glad for at fødselen startet spontant selv. Mannen synes også jeg er rar som beklaget over fisingen, de visste da begge at jeg ikke kunne kontrollere det. Han har også kommet til konklusjonen at kvalmen hans kom av nerver og at han gledet/gruet seg sånn til fødselen. Han er stolt av meg og flyter på rosa skyer.  

 

Endret 15. august 2016 av Emiliania

[maja87]

23 timer siden, Emiliania skrev:

Har vært litt hektisk her den siste tiden, men alt står bra til. Mini sover og spiser, har kanskje noe problemer med refluks, men er ellers en våken gutt som roer seg ned når Vesla synger for han.  Utrolig søtt er det.  

Fødehistorie:
Kvelden tirsdag var jeg litt demotivert, følte at fødselen aldri ville komme i gang selv og at jeg måtte gå til august før fødselen skulle komme i gang. Følte at alle i terminklubben fødte før meg.  Med Vesla gikk jeg over tiden, så var jo også noe jeg forventet. Utpå ettermiddagen kom svigermor og hentet Vesla, slik at mannen og jeg kunne få en rolig kveld og natt sammen. Etter at Vesla hadde reist gikk vi ut og fanget pokemon (ja, vi spiller Pokemon Go ), og var ute og gikk en to timers tid. Etter vår gåtur gikk kvelden til å se på Stranger Things. Rundt halv tolv la vi oss til å sove. Mannen sovnet utrolig kjapt mens jeg kjente at noe murret i bekkenet. På dette tidspunktet hadde jeg hatt vondt for å gå og trodde det bare var på grunn av gåturen vår. Rundt midnatt begynte fikk jeg kjapt rimelig regelmessig kraftige murringer nede i bekkenet, disse måtte jeg puste meg gjennom da de virkelig gjorde vondt. Ingen forvarsel annet enn vondt bekken. Rundt kl. 1 vekket jeg mannen og sa at det kanskje var noe på gang da jeg hadde rier som kom hvert 3. minutt og varte i et minutt. Jeg gikk i dusjen, stod der en halvtimes tid før jeg ringte jordmor og sa at noe var på gang. Mannen fløy rundt og klaget over kvalme, han følte seg virkelig ikke fit. Jeg måtte selvfølgelig bare le og synes han var skjønn. Skal jeg være helt ærlig synes jeg det var litt deilig med en distraksjon. 

En halvtime etter jeg ringte, rundt 2.30, kom jordmor hjem til oss. Hun sjekket meg nedentil og sa ganske så kjapt at vi kunne bare reise til sykehuset, da jeg hadde 3 cm åpning. Riene kom ganske så ofte, var intense og jeg begynte å angre på det at jeg faktisk ble gravid i første omgang. Jeg hadde regelmessig vondt hvert 3. minutt, noen rier var sterkere enn andre og jeg hadde det ikke helt komfortabelt. Vår kraamhulp, damen som hjelper oss med lillebror J kom 3.45. Rundt 3.50 sjekket jordmor åpning og jeg var 5 cm. Jordmor valgte da å ta vannet, for å hjelpe litt til. Fra da var riene enda kraftigere og jævligere. Det var tyngre å puste meg gjennom, men gikk.. Jeg lå i senga med kraamhulp bak og mannen foran. Mannen holdt meg i hånda, mens kraamhulp E. masserte korsryggen. Selvfølgelig beklaget jeg hver gang jeg feis, selv om jeg ikke hadde kontroll over gassen som kom ut. Kraamhulp E. bare lo og sa det gikk bra. 100 minutter etter at vannet ble tatt var jeg 10 cm og kunne presse. 5 minutter senere var lillebror ute.

Det tok 5.5 time fra første rie til lillebror var på utsiden. Hadde ingen smertestillende og hadde også ikke noen skader nedentil, annet enn den typiske mørbanket følelsen. Det var vondt og intenst, men jeg greide å holde meg rimelig rolig og greide å puste meg gjennom de aller fleste riene uten store problemer. Hver gang en rie kom tenkte jeg bare på slutten, at jeg endelig skulle få se lillebror. Det fikk meg gjennom det hele. Sånn sett er jeg faktisk utrolig fornøyd med hvordan det hele gikk, jeg synes hadde en fin fødsel selv hvor jævlig det til tider var.  Jeg er også veldig glad for at fødselen startet spontant selv. Mannen synes også jeg er rar som beklaget over fisingen, de visste da begge at jeg ikke kunne kontrollere det. Han har også kommet til konklusjonen at kvalmen hans kom av nerver og at han gledet/gruet seg sånn til fødselen. Han er stolt av meg og flyter på rosa skyer.  

 

Så fin historie ☺ Høres ut som en fin fødsel (har jeg lov å mene noe, her jeg sitter og har født 😉), selv om det var vondt 😊 Kos dere!

 

[maja87]

1 minutt siden, maja87 skrev:

Så fin historie ☺ Høres ut som en fin fødsel (har jeg lov å mene noe, her jeg sitter og har født 😉), selv om det var vondt 😊 Kos dere!

 

Fikk ikke til å endre.. Mener selvsagt aldri har født 😂😂

[Diddles]

Høres ut som en fin fødsel  Vondt er det jo, men åh så verdt det!! Men denne gangen mener jeg det når jeg sier aldri mer  

[Emiliania]

3 timer siden, maja87 skrev:

Så fin historie ☺ Høres ut som en fin fødsel (har jeg lov å mene noe, her jeg sitter og har født 😉), selv om det var vondt 😊 Kos dere!

Edit: Fikk ikke til å endre.. Mener selvsagt aldri har født 😂😂

Det var en utrolig fin fødsel. Halvsov også mellom riene. Tror ikke jeg hadde øynene åpne mesteparten av tiden jeg var på sykehuset. Og da jeg leste den første meldinga holdt jeg på å løpe til dagboka di.  

2 timer siden, Diddles skrev:

Høres ut som en fin fødsel  Vondt er det jo, men åh så verdt det!! Men denne gangen mener jeg det når jeg sier aldri mer  

Det er utrolig verdt det.  Var allerede bestemt ganske tidlig at vi ikke skal ha mer enn disse to småtrollene vi har.  Er greit med barn, men dette svangerskapet har vært rimelig tungt. Fødselen var fin, men jeg kjente det virkelig i hele kroppen og sinnet at dette var siste gangen. 

----

Hallo Lolo Ferrari-pupper (og farvel til disse)! Nok en gang overproduksjon. Det har vært vondt og sårt, det har vært lekkasjer, men puppene har endelig fått en mer normal størrelse og form. Det gjør det mulig å sove på magen igjen etter måneder uten å kunne det. Mini hadde fra dag 1 en god teknikk, var bare litt kaos i begynnelsen som gjorde at han ikke fikk drukket ordentlig. Nå sover han mer og er generelt rolig. Han har gode lunger, blir noen ganger litt fort sur om maten ikke er klar når han vil. Ellers er han en nysgjerrig baby som av og til nekter å sove (han er trøtt, men er for opptatt av omgivelsene). 

Det har vært noen hektiske dager, søndagen var mini og pappaen på sykehuset for å ta blodprøve. Gutten var veldig gul og jordmor mente at vi kanskje burde sjekke om vi måtte gjøre noe med gulsotten til mini. Heldigvis var nivået lavt og han trenger ikke noen lysbehandling eller lignende. I går hadde vi besøk av helsesøster som tok noen tester av mini. Ble nok en blodprøve til og J var ikke akkurat fornøyd med å bli stukket i andre hælen. Mammaen hans grein også da han hylte av sinne. Hørselen hans er god, heldigvis.   I dag var jordmoren som tok i mot han på besøk. Hu spurte hvordan ting gikk med oss og hvordan jeg synes fødselen var. I tillegg sa jeg at jeg var storfornøyd med behandligen jeg fikk under svangerskapet, de tok meg veldig seriøst med blødningene og hjalp meg gjennom det. De ringte for å høre om ting gikk bra etter diverse timer på sykehusene. Synes den gjengen damer fortjener så mye ros at det ikke går an.

Vesla fortjener veldig mye skryt, hu er utrolig flink med mini og sier at hu er kjempeglad for at mini er lillebroren hennes  Hun vil holde ham, koser med han, hjelper til med å vaske han og er nysgjerrig på bleieskift. Hu hjelper til med å gi våtservietter. Selv om det er begrenset hva hu kan gjøre med han, så synes hu det er stas å faktisk kunne gjøre noe for oss. Hu har gått rundt med barnevogna (uten mini oppi) rundt her i huset og er et stort smil. Har vært noen perioder hvor hu synes det er litt vanskelig, spesielt de to første dagene, men hu har stort sett vært et stort smil siden. 

[LilleMy1989]

Så fin historie  Burde egentlig sove nå med tanke på neste amming men måtte bare lese gjennom den  

Gratulerer med Lillebror  Vet ikke om jeg har fått sagt det tidligere  

[Emiliania]

12 timer siden, LilleMy1989 skrev:

Så fin historie  Burde egentlig sove nå med tanke på neste amming men måtte bare lese gjennom den  

Gratulerer med Lillebror  Vet ikke om jeg har fått sagt det tidligere  

Takk!  Og kjenner til dette med å gjøre andre ting enn å sove.  

Tusen takk!  

[Emiliania]

Det er hektisk med to små, men det går seg til. Jeg kjenner jeg er sliten om kveldene, det blir begrenset med søvn når J våkner hver fjerde time om natten. Da ammer han som regel en stund også.. Han har også perioder hvor han ammer ofte (cluster feeding), og det er slitsomt. Vesla vil også helst at jeg gjør ting med henne, så jeg får ikke sittet så mye i fred. Mannen slipper liksom unna det verste..  Neida, han tar med seg Vesla og leker litt med henne  Han er flott han mannen min. Han skifter bleier, tar med J ut av rommet vårt etter siste amming, slik at han får roet seg ned og jeg får sovet. Helst vil han at jeg pumper, slik at han får matet J. Tror jeg får begynne med det, slik at jeg får mer søvn og fungerer bedre for Vesla sin del. J har så godt sugetak og lite problemer med ammingen at vi har fått grønt lys. I tillegg har han allerede tatt flaske uten problemer da vi knotet sånn med matingen i starten. Han mistet for mye vekt, fikk ikke i seg nok mat og var på nippet til å måtte inn på sykehus siden han fikk feber. Så, vi måtte ty til MME et par dager slik at han fikk i seg nok væske. Ikke akkurat helt en fin start, men fortsettelsen har vært grei. 

Som de fleste små sliter J også litt med magen, men ikke voldsomt mye. Det gjør vondt å se at han sliter, men vi prøver vårt beste å få bukt på magevondten. Som regel er det greit med sykling av bena eller å ha bena hans mot magen (han sovner som regel slik når vi bærer han), da får han luft og litt annet ut. I verste fall er en termometer grei å bruke, men det er siste utvei. 

Helsesøster var her i dag, for å skrive oss inn i systemet deres og for å veie J.. Han har gått opp nesten 350 gram på en uke. Han har tydeligvis matvett.  Han er nå nesten 650 gram tyngre enn det han var på sitt letteste, så han har gått opp greit disse to ukene.  Mannen ga meg en high five da vi fikk vite vekta, tydeligvis stolt over vektoppgangen hans.  Rare mannen. 

[Emiliania]

Overgangen fra å være enebarn til å ha en lillebror har ikke gått helt på skinner. Noen dager går mer knirkefritt mens andre dager har Vesla vansker med å takle ting. Her om dagen gråt Vesla sårt og sa at vi elsket Mini mer enn henne. Det er jo ikke sant, vi er like glad i begge to, men det er jo sårt for henne å måtte dele oppmerksomheten. Hu tester grenser enda mer nå, og det er jo litt frustrerende for oss alle sammen. Hu ignorerer meg, krever å få ting (som sjokolade), og blir forbanna. Heldigvis er det ikke så ofte det skjer, men det er slitsomt. Tror uansett vi skal sette av litt mer tid for Vesla, slik at hu føler seg sett og verdsatt. 

Hu er utrolig flink med lillebror og er veldig kosete.  Så hu er utrolig glad i lillebroren sin, og det varmer veldig. 

[LilleMy1989]

Liker ny tittel  

Off det er ikke alltid enkelt for de små  Det går seg nok til  Veldig fint at hun vil være involvert og engasjerer seg, DET tror jeg er viktig  

[Emiliania]

18 timer siden, LilleMy1989 skrev:

Liker ny tittel  

Off det er ikke alltid enkelt for de små  Det går seg nok til  Veldig fint at hun vil være involvert og engasjerer seg, DET tror jeg er viktig  

 Takk.

Nei, det er ikke alltid lett, men vi prøver vårt beste å være der for henne og la henne få reagere på situasjonen på hennes måte. Hu er flink, så vi lar henne få være involvert. Hu har også matet lillebroren sin, det synes hu var stas.

[Surriball]

Hadde du hjemmefødsel?

[Emiliania]

56 minutter siden, Surriball skrev:

Hadde du hjemmefødsel?

Nei, fødte på sykehuset. Det kom kanskje ikke helt tydelig frem i historien?