Svigermor mener jeg ødelegger stemningen og skaper drama

[sol87]

Voksne mennesker låser seg ikke inne på do og hyler når de er på besøk hos familien, sånt gjør man seg ferdig med i puberteten. 

Det er vel en menneskelig reaksjon på veldig sterke og såre følelser. Det var veldig uheldig at det skjedde under middagen, og at de fleste ikke visste hva det handlet om, men jeg forstår virkelig behovet for å flykte fra en situajson der folk faktisk sitter og slenger dritt. Det er heller ikke spesielt voksent å spørre og grave om ting en ikke har en dritt med å gjøre, slik som når andre skal ha barn. Hvis jeg var ts, ville jeg beklaget utbruddet, men samtidig forklart situasjonen og krevd respekt for privatlivet i framtiden. Jeg synes egentlig ikke dette handler om ts sin reaksjon, men mange menneskers frekke holdning til  å spørre om ting de ikke har noe med. 

[Gjest Gjest_Idja]

Voksne mennesker låser seg ikke inne på do og hyler når de er på besøk hos familien, sånt gjør man seg ferdig med i puberteten. 

Nei, folk som har opplevd motgang og for eksempel mistet barnet i magen tre ganger kan faktisk få følelsesmessig "sammenbrudd" innimellom og reagere slik. Det er ikke bare i puberteten vi mennesker kan overveldes av følelser. Dette vet voksne mennesker med litt livserfaring. 

Det er jo bedre å gå inn på do og gråte, enn å sitte ved middagsbordet og grine...?

[Hactar]

Jeg forstår at du ikke ønsker å fortelle svigermor om spontanabortene. Hun har allerede nok opplysninger til ikke å trampeden rundt temaet som en elefant, og jeg tror ikke du oppnår noe mer forståelse fra den kanten ved å blottlegge deg mer.

Jeg ville snakket med svigerinnen din, og forklart hvorfor du reagerte som du gjorde. Kanskje får du mer forståelse fra den kanten. Om svigerinnen din ikke har motforestillinger mot å feire jul med dere, tenker jeg svigermoren din mister litt "makt" til å ekskludere dere.

[Hulderen]

Jeg har full forståelse for deg, TS. Svigermoren din trampet i salaten så det holdt, og nå vil hun utestenge deg fra julefeiring. Hun vil ha krig, og da er det bare å la henne få det. Ignorer svigermor. Ta kontakt med din svigerinne og fortell henne om spontanabortene. Si også at svigermor ikke vil ha deg med på julefeiring, mens du og mannen din gjerne vil feire sammen med din svigerinne. Så inviterer du din svigerinne med familie hjem til dere på julaften. Så kan bare din svigermor sitte der og gremme seg. 

[Havmus]

TS, her mener jeg at det er din svigermor som har oppført seg ufint. Først og fremst har mannen din allerede informert sine foreldre om at dere forsøker å få barn. Hvor lenge dere har forsøkt og hvor mange aborter er irrelevant. Det er en personlig sak. Dernest reagerer jeg på at din svigermor velger å ta opp dette i plenum under en familiemiddag. Hvis deres barnløshet er så problematisk for  henne så hadde hun pratet med dere på egenhånd, ikke argumentert med at du ikke liker barn pga. få gjenlevende slektninger med resten av svigerfamilien som tilskuere. Det er rett og slett simpelt!

Jeg skjønner reaksjonen din. Slik du beskrev det høres det jo ut som om hun satt å angrep deg, og med flere tilskuere er det kanskje ikke ønskelig å forsvare seg med å fortelle om hele prøverhistorien heller.

[AnonymBruker]

Bitch!

Synes det er merkelig at det ikke har falt henne inn at dere kan ha problemer med graviditet, at det første hun springer til er at du ikke vil ha barn, og omtrent blir den som setter stopper for hennes drøm om barnebarn, spesielt merkelig siden jeg forstod det slik at dere har fortalt at dere prøver. Hun må bli fortalt at dette er ikke noe dere vil gå inn på men at dere har prøvd og det har ikke gått som dere håpte, at hennes kommentarer er sårende og unødvendige, samt at Når dere blir gravid er hun den første som får beskjed. Er hun noen lunde oppegående så skjønner hun at dette er slik dere ønsker takle det, ikke alle føler behov for å snakke om hver minste ting, og at hun må slutte med slike små-stikk. Lykke til! 

Anonymkode: 63d51...b0d

[Gjest Ravna]

.

Endret 19. januar 2018 av Ravna

[Berit]

Svigermor er tydelig veldig blottet for empati og medfølelse.

Jeg synes ikke du skal dele alt. Men jeg hadde valgt å være åpen og si at vi vil så gjerne bli foreldre, vi håper at det blir snart.

Ville nok også snakket med svigermor som tok kontakt og bare sagt at jeg var lei meg for at det ble så mye styr. Det er et sårt tema for oss. Jeg ble lei meg. Vårt høyeste ønske er å få barn.

[AnonymBruker]

Jeg har full forståelse for deg, TS. Svigermoren din trampet i salaten så det holdt, og nå vil hun utestenge deg fra julefeiring. Hun vil ha krig, og da er det bare å la henne få det. Ignorer svigermor. Ta kontakt med din svigerinne og fortell henne om spontanabortene. Si også at svigermor ikke vil ha deg med på julefeiring, mens du og mannen din gjerne vil feire sammen med din svigerinne. Så inviterer du din svigerinne med familie hjem til dere på julaften. Så kan bare din svigermor sitte der og gremme seg.

Jeg tenkte også på svigerinne her. Hva med å ta en åpen og ærlig prat med henne, og si at det at julefeiringen har blitt dratt inn i det hele er veldig synd. Det er mannen din, og eventuelt hans søster, som må snakke ut med sin mor, du kan nok ikke reparere dette uten å fremstå som enda mer "manipulerende og dramaqueen" (mener ikke at du er det).

Men samtidig må dere lære dere å leve med denne sorgen. Jeg har vært der selv, jeg vet hvordan det er, men livet pågår, folk vil kommentere det, svigermødre er svigermødre. Hva hvis det aldri skjer? Vil dere adoptere? Virker som du har noe å bearbeide rundt dette, når du bruker ord som skam, mislykket osv. Og hylgråter.

Jeg kan innerst inne skjønne at svigermoren din ikke vil ha hylgrining på julaften, og hvis hun er et slikt menneske blottet for empati og sosiale antenner, kan hun jo fortsette å mase, og detkan jo skje igjen under julemiddagen.

Anonymkode: 19b88...c1c

[Dr. A. Kula]

igjen ser jeg et eksempel på hvor vanskelig det er med kommunikasjon.
Når avsender og mottager besitter ulik erfaring, og deler av "historien" er "hemmelig", så går det veldig ofte krøll på budskkapet.

For det første så skjønner jeg reaksjonen din veldig godt. Selv om jeg er mann og ikke kan sette meg inn kroppen din sine reaksjoner ift abortene, så har jeg likevel opplevd tap (tildels tabubelagt) som har satt meg i en sårbar situasjon. Og da kan tårene komme lett for ord eller handlinger som synes helt normalt for andre, men som for en selv oppleves svært sterkt. Ja, selv en sang eller melodi på radioen kan vekke sterke reaksjoner. Men jeg har erfart at å være åpen om mine erfaringer, så er menneskene rundt meg mer vare på hva de sier og gjør, men ikke minst, viser de forståelse og sympati om det likevel kommer en reaksjon som ikke var forutsett.

Så det første jeg vil foreslå for deg og mannen din, er å være åpne om situasjonen deres rundt forsøk (og skuffelser) på å få barn selv. Du har jo nå delt dette med hele KG, så hvorfor ikke dine nærmeste? (Ja, vet det er forskjell når man er anonym, men likevel).

Man kan si mye om svigermor, om at hun burde forstått og burde gjort annerledes, men vi mennesker er altså forskjellige. Har man ikke erfaring med barnløshet, så er det ikke noe man har hatt behov for å forholde seg til, og man har ikke fått input få hensyn man bør ta. Og la oss snu litt på flisen, der svigermor har brukt mye innsats på å få til en fin familiesammenkomst, som blir "ødelagt" av et sammenbrudd. Og at dette er noe hun har erfart før (som barn i julen, kanskje), som har satt et preg på henne, men som hun ikke har fortalt om. Det kan være elementer i hennes bakgrunn som du ikke vet noe om, som får henne til å være som hun er. Synes ikke din svigermor har oppført seg greit, men hun visste kanskje ikke bedre, samt at hennes reaksjon er reflektert i hennes egen erfaring, likesom din er.

Og så lurer jeg også litt på mannen din her (du trenger ikke skrive noe, bare trekker frem noen tanker du kanskje ikke har reflektert over). Har han et ønske om å være mer åpen overfor sin mor angående barnløsheten, eller er dere 100% enige om at slik det er nå, er slik dere vil ha det? Eller er han bare ening med deg (for din del)? Kan han vite noe om sin mor som du ikke vet, fordi hun ikke vil at du skal vite?

En annen grunn til å være åpne, er at dere ikke setter hverandre i en lojalitetskonflikt. Det hadde voldt meg selv svært mye bry/samvittighetskvaler å måtte lyve for min kjære, på et direkte spørsmål om abort, spesielt om vi var uenige om hemmelighold.

Jeg håper dere får tatt en god samtale alle sammen, og få løst opp i dette. Da er jeg sikker på at din svigermor vil unnskylde seg om hun fikk vite om bakgrunnen til din reaksjon, Og jeg er sikker på at hun passer på at hun ikke setter deg og mannen din i en tilsvarende ukomfortabel setting igjen. Og hun vil straks sette en strek over antydningen om at dere ikke skulle være sammen til jul. Kanskje hun også kommer med en forklaring på hvorfor det ble viktig å unngå drama på jul?

Lykke til med forsøkene på å få barn, håper virkelig dere får det til, og kom deg snarest til legen om du ikke har vært der allerede.

Litt tidlig enda, kanskje, men anledningen tilsier også at jeg ønsker dere en god jul.

[Poserose]

Det hun sa var langt utenfor hva som er greit å si, det er helt klart. Det er også veldig dramatisk å nekte familie å komme til jul fordi de har et par dårlige dager. 

Det hadde sikkert klikket for meg også, og jeg hadde begynt å gråte i din situasjon. Men jeg hadde nok også ringt svigermor og forklart hvorfor jeg klikket. At det var fordi jeg nettopp hadde mistet mitt tredje barn. Og så ville jeg sagt unnskyld for at utbruddet kom foran barna. Ikke fordi jeg mente det, men fordi det er sånn man gjør. 

Det er opp til dere hva dere vil dele, men det begynner kanskje å bli på tide. 

[Sirah]

Jeg forstår at du ikke ønsker å fortelle svigermor om spontanabortene. Hun har allerede nok opplysninger til ikke å trampeden rundt temaet som en elefant, og jeg tror ikke du oppnår noe mer forståelse fra den kanten ved å blottlegge deg mer.

Jeg ville snakket med svigerinnen din, og forklart hvorfor du reagerte som du gjorde. Kanskje får du mer forståelse fra den kanten. Om svigerinnen din ikke har motforestillinger mot å feire jul med dere, tenker jeg svigermoren din mister litt "makt" til å ekskludere dere.

Enig. Dersom du føler at hun er en du kan stole på så kan det jo være greit at noen vet om dette. Da har du også noen som kan "ta deg i forsvar" dersom svigermor skulle bli ufin en annen gang.

[AnonymBruker]

Hun forstår jo ikke at dere sliter med å få barn. Det er ikke alle gæmliser som greier å fatte det - mannen din må kommunisere med moren og si at sånn er det.

Og dere kan feire julen alene. Det kan være koselig det

Anonymkode: 50cd1...e22

[AnonymBruker]

"Vi har ikke vært ærlig om spontanabortene"

Hallo? Forventer dere at de skal lese tanker eller? Jeg ventet og ventet på at du uti innlegget ditt skulle forklare at dere fortalte dine svigerforeldre om hvor vanskelig dere har for å få barn, men ingenting slikt kom. Så går du og styrer og griner og lager sjau, uten at de engang aner hvorfor, bare fordi de ytret sine meninger om at de så gjerne ønsker seg barnebarn?

Kanskje du skal prøve å se dette fra en annen side en din egen? Her har du to eldre mennesker, med en sønn som ikke har fått barn med sin kone, lite informasjon om når det kommer til å forekommer (over 4 år!! ) , og så forventer dere at de ikke skal si et pip om at de gjerne ønsker seg barnebarn snart, og at barnebarn er så velkomment?

Voks opp, se andres side, og vikigeste av alt; kommuniser!

Anonymkode: 41948...6dc

[AnonymBruker]

Uff. Jeg får ikke sove, siden jeg har tenkt mye på dette. Min mann støtter meg, men han vil samtidig ikke at det skal bli splid i familien. Jeg har ikke foreldre eller søsken, og synes det blir for rart å snakke med tanter om dette, siden også er et veldig sårt tema. Æsj, det blir rotete, er dårlig på å ha struktur. Har heller ikke hatt mulighet til å snakke med venninner om det, så det har blitt jeg og mannen, og da blir jeg usikker på det faktisk er jeg som er problemet. 

Jeg og mannen har prøvd å få barn i 4 år. (jeg er 30 og han 32) I denne perioden har jeg mistet før første trimester var over 3 ganger. Og siste gang var for 3 uker siden, jeg trodde endelig spiren skulle sitte. Min svigersøster som er en god venninne (28 år) har 2 barn, en nyfødt nå, og jeg elsker å få være tante, men det er sårt for meg og mannen at vi ikke har fått egne barn. Jeg skjøner likevel at ikke alle kan ta hensyn til dette hele tiden. Svigermor og far ønsker flere barnebarn og har lenge mast en del om "skal ikke dere begynne familieforøkningen", "hadde da vært fint med noen små føtter hjemme hos dere også", ja dere vet slike hint, og også direkte sagt. Dette begynte vel for 5 år siden, men min mann tok en prat med dem om å dempe det etter 2 og halvt år med prøving. Vi har ikke vært ærlig om spontanabortene, men har fortalt at vi ønsker barn og prøver. Jeg skrive mye men vil få med omstendighetene rundt. 

Uansett så var det jo farsdag i helgen, og vi var til god middag hos svigerfamilien, og det ble gjort litt stas på fedrene (svigerfar og svoger). Kjempekos. Men Ja, sårt. Mannen min følte litt ekstra på det siden han også hadde vært sikker på at NÅ var det vår tur også, før vi mistet. Vi har jo fokus på de andre og det er god stemning. Men uti middagen når vi sitter rundt bordet kommer svigermor med noen kommentarer. "Ja, det hadde jo vært fint om du også Peder (min mann) var far, så hadde det vært tre fedre å feire i dag." og jeg ser at mannen min biter kjeven sammen, men smiler tilbake, at joda. Jeg får så vondt av ham! Men det var liksom ikke bare den kommentaren. Svigermor begynner å snakke om at vi er blitt gamle, og hun trodde at vi hadde ønsket oss barn, og sier det liksom på en sånn "søt" måte, men det er jo bare slemt! Så sier hun at "Ja, kanskje du Jenny (meg) som ikke har din egen familie ikke liker barn, og ikke ønsker din egen familie. Jeg hadde alltid håpt at Peder skulle få søte små rakkerunger." Jeg føler det er angrep på meg, det er sårt at jeg har mistet foreldrene mine, og i tilleg som at jeg ødelegger for mannen min. Og selvsagt vil jeg ha min egen familie! Jeg føler meg som verdens dårligste menneske som ikke klarer å få til å bli gravid. Det snapper for meg. Jeg bilr sint, reiser meg og slår i bordet, og sier at hun ikke vet hva hun snakker om, før jeg gjemmer meg inn på badet, og begynner å strigråte. Jeg hulker og uler, og ja, sikkert ganske dramatisk. Peder kommer inn vi snakker, og finner ut at vi bare må gå, jeg føler meg så dårlig og ja, ikke vits i å bli. Vi får dempet situasjonen litt, og sier noe om at vi har vært slitne i det siste, og det var sårt å høre de ordene, men også at vi ikke syntes det var greit. 

Det var hovedsituasjonen. Dette blir bare lengre og lengre. 
Så på onsdag har svigermor ringt mens jeg er på jobb, jeg er opptatt tar ikke telefon. Når jeg kommer hjem så forteller Peder at han har snakket med henne, og at hun kommer til å ringe senere på kvelden for hun er fast bestemt på å snakke med meg. Siden hun absolutt skal snakke med meg, forteller han hva hun har sagt (selv om han sikkert ville holde meg utenfor), og det er at JEG lager drama. Hun klandrer meg for å ha ødelagt farsdagsmiddagen for alle, og at hun ble flau over meg som reagerte på den måten. Jeg kan skjønne det, det var dumt at jeg ble sint foran barna, men...nei, det var dumt, men jeg bare klikket litt. Brøt sammen. Min mann nevner også at hun har snakket om julefeiringen (vi skal feire med svigers og svigerinne med familie skal også, det har vi gjort de 5 siste årene), og at hun synes at det ikke er greit at jeg ødelegger for alle og at hun er betenkt på om vi kan komme. Jeg blir jo helt satt ut, og på nytt gråting, og mannen min gråter, og vi snakker om hvorfor vi ikke får det til osv. Vi er slitne og klokken har begynt å bli mye, vi har ikke spist, og så får jeg telefonen fra svigermor. Jeg snakker ikke med henne, jeg klarer ikke. Mannen min har sendt noen meldinger om at vi trenger litt ro, og tar kontakt igjen ved en senere anledning. Og svigermor sender noen meldinger om at jeg sikkert har laget drama igjen, og at hun blir mer og mer sikker i sin sak om at vi ikke kan komme på julefeiringen, og noe om at jeg holder Peder igjen, og ja, sånn underforstått at jeg ødelegger livet hans. 

Det ble veldig langt, men var mye. Kunne skrevet mer. Vet det er helt uoversiktlig og dårlig skriving. Beklager, håper det er forståelig.
Det jeg lurer på er om det virkelig var så ille? Var det så dramatiserende av meg at vi ikke skal få komme til jul? Jeg føler meg så krenket og såret av svigermor. Av det hun sa, og måten hun har snakket om meg etterpå. Er det ikke lov å reagere på det hun sa? Jeg skulle ikke blitt så sint foran tantebarna, men jeg klarte ikke mer. Høres sikkert ut som jeg bare unnskylder meg. Har svigermor rett? Jeg tenker på om jeg bare burde la mannen min få prøve uten meg, siden jeg tydeligvis ødelegger livet hans. Han ligger og sover nå, men jeg klarer ikke. Jeg er så mislykket. 

Anonymkode: bcf90...f78

Svigermoren din viser lite empati og forståelse. Og hun tar virkelig ikke selvkritikk. Jeg har full forståelse for hvordan du reagerer, men jeg tror dere hadde tjent på og fortelle at dere har mistet 3 ganger. 
Andre kan jo ikke vite det og snakker deretter.
Men at opptrinnet skal lede til at dere ikke er velkomne til jul, er jo bare tull. 

Anonymkode: 85378...d7d

[wintergirl]

"Vi har ikke vært ærlig om spontanabortene"

Hallo? Forventer dere at de skal lese tanker eller? Jeg ventet og ventet på at du uti innlegget ditt skulle forklare at dere fortalte dine svigerforeldre om hvor vanskelig dere har for å få barn, men ingenting slikt kom. Så går du og styrer og griner og lager sjau, uten at de engang aner hvorfor, bare fordi de ytret sine meninger om at de så gjerne ønsker seg barnebarn?

Kanskje du skal prøve å se dette fra en annen side en din egen? Her har du to eldre mennesker, med en sønn som ikke har fått barn med sin kone, lite informasjon om når det kommer til å forekommer (over 4 år!! ) , og så forventer dere at de ikke skal si et pip om at de gjerne ønsker seg barnebarn snart, og at barnebarn er så velkomment?

Voks opp, se andres side, og vikigeste av alt; kommuniser!

Anonymkode: 41948...6dc

Det blir litt som om si at ts og hennes mann skylder HENNE barnebarn og at hun har krav på å få vite alt de holder på med innenfor husets fire vegger. Selv om hun ikke er ung så leser hun vel aviser eller ser på tv  og har fått med seg at mange sliter med å få barn. Hun dømmer faktisk ts for at hun ikke har barn, spesielt når hun må dra fram at hun ikke har familie og dermed sikkert ikke ønsker seg det heller pga det. Her har svigermor tråkket i salaten.

 

[AnonymBruker]

Jeg gjetter at kommentaren hennes var et uttrykk for at hun er fortvilet over at dere ikke deler mer om hva som skjer. Hun vet at dere prøver, men hun vil involveres mer, det har gått lang tid uten at hun hører noe mer. Det er selvfølgelig opp til dere, og jeg forstår at du syns det er privat. Skjønner forøvrig godt at du reagerte som du gjorde!  Hva med å skrive et brev til henne som forklarer hvordan du oppfattet kommentaren hennes? 

Anonymkode: 6945d...cf0

[AnonymBruker]

Det blir litt som om si at ts og hennes mann skylder HENNE barnebarn og at hun har krav på å få vite alt de holder på med innenfor husets fire vegger. Selv om hun ikke er ung så leser hun vel aviser eller ser på tv  og har fått med seg at mange sliter med å få barn. Hun dømmer faktisk ts for at hun ikke har barn, spesielt når hun må dra fram at hun ikke har familie og dermed sikkert ikke ønsker seg det heller pga det. Her har svigermor tråkket i salaten.

 

Hun er faktisk familie, og krav eller ikke krav, men når de en gang for 4 år siden sa de ønsket seg barn men ikke noengang har sagt et ord om saken etter det, og gjerne droppet hint fordi de kanskje ønsker seg barnebarn i løpet av sin livstid, noe de fleste foreldre gjør, uten å få noen som helst respons så kan jeg faktisk forstå deres side av saken også, og at de prøvde å få noe informasjon  ut av dem. 

Anonymkode: 41948...6dc

[AnonymBruker]

* og da foreldrene gjerne droppet hint ... skal det stå..

Anonymkode: 41948...6dc

[AnonymBruker]

Forøvrig virker man her inne helt putesydd under armene. Skrive brev til henne? Ta med deg mannen, inviter foreldrene på kaffe, sett dere ned med dem, og forklar dem hvorfor hun ble såret, og hva ståa er om. Ikke rart de synes dere er overdramatiske, når de ikke vet noe om situasjonen!

Anonymkode: 41948...6dc