Svigermor mener jeg ødelegger stemningen og skaper drama

[AnonymBruker]

Så lenge dere ikke er årlige om at dere har abortert har dere egenltig bedt om det selv. Svigermoren din er litt over the top, men fortsatt innen normalen desverre. Så så lenge de ikke vet hvor mye dere prøver og hvor galt det har gått, beklager det er deres egen feil.

Anonymkode: 1a623...2c1

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig godt at dette er sårt og vanskelig for dere, og at du reagerte som du gjorde når svigermor bare presset på. Samtidig tenker jeg at her må man se litt stort på det. Dere ønsker jo å fortsette å ha en god relasjon til svigerfamilien - vel, da nytter det nok ikke å sitte med kortene så tett til brystet. Det går an å si litt uten å si alt. Jeg synes du eller mannen din (egentlig du hvis du tør, det vil nok ha mer virkning), hvor du helt rolig sier at du setter utrolig stor pris på svigerfamilien din, du trives svært godt sammen med de, og du er lei deg for hvordan du reagerte i farsdagsmiddagen. Samtidig er dette et vondt tema for dere begge to, fordi dere har prøvd å få barn i mange år, men det er medisinske elementer som ligger til grunn for at det er vanskelig for dere. Dere støtter hverandre godt gjennom prosessen, men har nylig vært gjennom enda en skuffelse, noe som gjorde at det rant litt over for deg under middagen. Noe du igjen understreker at du er lei deg for, og at du ikke ønsker å skape drama eller dårlig stemning - faktisk er det heller sånn at det er i samvær med svigerfamilien og tantebarna dere henter energi og pågangsmot til å stå i denne vanskelige prosessen. Altså - være helt brutalt ærlig på at det er vanskelig for dere og at det ikke er vrangvilje fra deg som gjør at Peder ikke har fått barn enda, men samtidig trenger du ikke engang å nevne hvem utfordringen ligger hos. Hun har ikke noe med detaljene, du kan enkelt si at vi ønsker ikke snakke så mye om det, vi vil heller fokusere på det positive når vi er sammen med dere, eller noe sånt, men så lenge dere ikke er åpne om at dette er en mer krevende prosess enn normalt vil nok en person med såpass lite sosiale antenner som svigermor fortsette ...

Anonymkode: 06544...beb

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at maset er for mye, og det er virkelig noe svigermor ikke har noe med.

MEN. hvordan i alle dager kan hun vite at dette er så sårt for deg? Jeg skjønner henne litt og, i forhold til når hun var ung er dere haugamle allerede. (Ikke misforstå meg, 30 år er ingen alder i dag og dere har flere år på dere, men for henne er dere nok gamle for å starte familieforøkelse)

Og hvis dere ikke er åpne om at dere prøver og har hatt 3 aborter skjønner jeg godt at hun tror dere ikke vil ha barn... Så, si det til dem at dere prøver og har mistet mange ganger! Så skal du se det blir slutt på maset. 

Forøvrig, håper jeg du har vært hos lege.. Etter å ha prøvd så lenge..

 

Lykke til!

Anonymkode: da70d...127

[Frøken Smilla]

Jeg ser at du ikke ønsker å fortelle at dere sliter med å få barn og at du har mistet tre ganger, at du synes det er for sårt og at du føler deg "mislykket". Samtidig tror jeg det er eneste muligheten dere har til å løse denne situasjonen. For DERE er dette sårt FORDI dere har opplevd det dere har. For svigermor, som ikke aner noe om dette, fremstår det ikke slik, og hun tror at dette er noe hun kan snakke om uten at det er problematisk. Dermed blir din reaksjon også en overreaksjon som hun ikke ser hvor kommer fra, tror jeg. 

Dere trenger ikke fortelle alt. Dere trenger ikke fortelle om legeundersøkelser og medisiner, men bare fortelle kort at dere virkelig ønsker barn, men at det ikke ser ut til å klaffe helt ennå og at det er sårt. I tillegg kan dere jo fortelle at dere lyktes, uten å fortelle antall ganger, men at det dessverre gikk galt, og at det oppleves som trist.

Sett i lys av den nye informasjonen, vil svigermor kanskje se at din reaksjon ikke var en overreaksjon, men snarere at hennes kommentar ikke helt var på sin plass.

[Harlekin]

Jeg er enig med flere her at grunnen til at svigermor tror du er dramaqueen, er at hun ikke aner hvorfor du eksploderte. Dette kom nok helt ut av det blå for dem, og de ble nok rett og slett sjokkerte. Det sagt, så er jeg helt enig i at svigermor var MEGET ufin, uansett hva som er grunnen til at dere ikke har barn, går det rett og slett ikke an å snakke på den måten.

I deres situasjon ville jeg, når dere har roet dere, tatt en alvorsprat med svigerfamilien. Fortell hvordan situasjonen er, at dere har ønsket dere barn lenge, men at dere dessverre sliter. Dere får selv avgjøre hvor detaljerte dere vil være. Legg vekt på at dere har levd med dette i årevis, og at det derfor rett og slett brast for deg. Så kan dere gjøre det klart for svigermor, om hun ikke skjønner det selv, at dere ikke ønsker at hun maser om at dere ikke har barn og holder seg for god for slike "stikk" som hun kom med under farsdagsmiddagen. Det var veldig sårende for dere begge. 

Og du, er dere under utredning for habituell abort? Hvis ikke, gå til legen og bestill time. Mange tilfeller kan man gjøre noe med, slik at spiren sitter. 

Masse lykke til!

[Linneah2013]

Uff. Jeg får ikke sove, siden jeg har tenkt mye på dette. Min mann støtter meg, men han vil samtidig ikke at det skal bli splid i familien. Jeg har ikke foreldre eller søsken, og synes det blir for rart å snakke med tanter om dette, siden også er et veldig sårt tema. Æsj, det blir rotete, er dårlig på å ha struktur. Har heller ikke hatt mulighet til å snakke med venninner om det, så det har blitt jeg og mannen, og da blir jeg usikker på det faktisk er jeg som er problemet. 

Jeg og mannen har prøvd å få barn i 4 år. (jeg er 30 og han 32) I denne perioden har jeg mistet før første trimester var over 3 ganger. Og siste gang var for 3 uker siden, jeg trodde endelig spiren skulle sitte. Min svigersøster som er en god venninne (28 år) har 2 barn, en nyfødt nå, og jeg elsker å få være tante, men det er sårt for meg og mannen at vi ikke har fått egne barn. Jeg skjøner likevel at ikke alle kan ta hensyn til dette hele tiden. Svigermor og far ønsker flere barnebarn og har lenge mast en del om "skal ikke dere begynne familieforøkningen", "hadde da vært fint med noen små føtter hjemme hos dere også", ja dere vet slike hint, og også direkte sagt. Dette begynte vel for 5 år siden, men min mann tok en prat med dem om å dempe det etter 2 og halvt år med prøving. Vi har ikke vært ærlig om spontanabortene, men har fortalt at vi ønsker barn og prøver. Jeg skrive mye men vil få med omstendighetene rundt. 

Uansett så var det jo farsdag i helgen, og vi var til god middag hos svigerfamilien, og det ble gjort litt stas på fedrene (svigerfar og svoger). Kjempekos. Men Ja, sårt. Mannen min følte litt ekstra på det siden han også hadde vært sikker på at NÅ var det vår tur også, før vi mistet. Vi har jo fokus på de andre og det er god stemning. Men uti middagen når vi sitter rundt bordet kommer svigermor med noen kommentarer. "Ja, det hadde jo vært fint om du også Peder (min mann) var far, så hadde det vært tre fedre å feire i dag." og jeg ser at mannen min biter kjeven sammen, men smiler tilbake, at joda. Jeg får så vondt av ham! Men det var liksom ikke bare den kommentaren. Svigermor begynner å snakke om at vi er blitt gamle, og hun trodde at vi hadde ønsket oss barn, og sier det liksom på en sånn "søt" måte, men det er jo bare slemt! Så sier hun at "Ja, kanskje du Jenny (meg) som ikke har din egen familie ikke liker barn, og ikke ønsker din egen familie. Jeg hadde alltid håpt at Peder skulle få søte små rakkerunger." Jeg føler det er angrep på meg, det er sårt at jeg har mistet foreldrene mine, og i tilleg som at jeg ødelegger for mannen min. Og selvsagt vil jeg ha min egen familie! Jeg føler meg som verdens dårligste menneske som ikke klarer å få til å bli gravid. Det snapper for meg. Jeg bilr sint, reiser meg og slår i bordet, og sier at hun ikke vet hva hun snakker om, før jeg gjemmer meg inn på badet, og begynner å strigråte. Jeg hulker og uler, og ja, sikkert ganske dramatisk. Peder kommer inn vi snakker, og finner ut at vi bare må gå, jeg føler meg så dårlig og ja, ikke vits i å bli. Vi får dempet situasjonen litt, og sier noe om at vi har vært slitne i det siste, og det var sårt å høre de ordene, men også at vi ikke syntes det var greit. 

Det var hovedsituasjonen. Dette blir bare lengre og lengre. 
Så på onsdag har svigermor ringt mens jeg er på jobb, jeg er opptatt tar ikke telefon. Når jeg kommer hjem så forteller Peder at han har snakket med henne, og at hun kommer til å ringe senere på kvelden for hun er fast bestemt på å snakke med meg. Siden hun absolutt skal snakke med meg, forteller han hva hun har sagt (selv om han sikkert ville holde meg utenfor), og det er at JEG lager drama. Hun klandrer meg for å ha ødelagt farsdagsmiddagen for alle, og at hun ble flau over meg som reagerte på den måten. Jeg kan skjønne det, det var dumt at jeg ble sint foran barna, men...nei, det var dumt, men jeg bare klikket litt. Brøt sammen. Min mann nevner også at hun har snakket om julefeiringen (vi skal feire med svigers og svigerinne med familie skal også, det har vi gjort de 5 siste årene), og at hun synes at det ikke er greit at jeg ødelegger for alle og at hun er betenkt på om vi kan komme. Jeg blir jo helt satt ut, og på nytt gråting, og mannen min gråter, og vi snakker om hvorfor vi ikke får det til osv. Vi er slitne og klokken har begynt å bli mye, vi har ikke spist, og så får jeg telefonen fra svigermor. Jeg snakker ikke med henne, jeg klarer ikke. Mannen min har sendt noen meldinger om at vi trenger litt ro, og tar kontakt igjen ved en senere anledning. Og svigermor sender noen meldinger om at jeg sikkert har laget drama igjen, og at hun blir mer og mer sikker i sin sak om at vi ikke kan komme på julefeiringen, og noe om at jeg holder Peder igjen, og ja, sånn underforstått at jeg ødelegger livet hans. 

Det ble veldig langt, men var mye. Kunne skrevet mer. Vet det er helt uoversiktlig og dårlig skriving. Beklager, håper det er forståelig.
Det jeg lurer på er om det virkelig var så ille? Var det så dramatiserende av meg at vi ikke skal få komme til jul? Jeg føler meg så krenket og såret av svigermor. Av det hun sa, og måten hun har snakket om meg etterpå. Er det ikke lov å reagere på det hun sa? Jeg skulle ikke blitt så sint foran tantebarna, men jeg klarte ikke mer. Høres sikkert ut som jeg bare unnskylder meg. Har svigermor rett? Jeg tenker på om jeg bare burde la mannen min få prøve uten meg, siden jeg tydeligvis ødelegger livet hans. Han ligger og sover nå, men jeg klarer ikke. Jeg er så mislykket. 

Anonymkode: bcf90...f78

Jeg må faktisk være enig i at du skaper en del drama her. Og grunnen er at dere ikke har fortalt familien om abortene. De er familien din, snakk med dem, fortell dem om abortene. Når du reagerte som du gjorde, forstår de ikke hvorfor, fordi de ikke vet grunnen. Jeg mener du skal fortelle dem det, du vil få medfølelse og noen å snakke med. Lykke til, jeg håper virkelig dere får den etterlengta babyen snart.

[ops2]

Svgermor er ufølsom og tråkker over streken.

Når det er sagt, så tror jeg noe av fortvilelsen din kommer av at du/dere er så opptatt av å holde det som en stor hemmelighet. Det er ingen skam, og svigermor er ikke tankeleser! At du går og ruger over tingene hjelper ikke deg. Det er svært leit at ikke du har familie eller fortrolige å snakke med. Jeg anbefaler at du får noen samtaler med familievernkontoret, både alene (så du får tømt deg) og sammen med mannen din.

La mannen si rett ut til svigermor: Vet du hva mamma, XXX aborterte for bare tre uker siden, og det var ikke første gang. Nå roer du helt ned, jeg står sammen med xxx i dette. Det går inn på meg også, disse kommentarene dine. Det er ikke bare xxx som føler det, jeg blir såret, men klarer å skjule det bedre. Nå er ikke dette med barn noe tema som du skal dvele ved lenger. Tar du det opp mer, så kommer vi til å dra fra selskapet, begge to.

[Linneah2013]

Svgermor er ufølsom og tråkker over streken.

Når det er sagt, så tror jeg noe av fortvilelsen din kommer av at du/dere er så opptatt av å holde det som en stor hemmelighet. Det er ingen skam, og svigermor er ikke tankeleser! At du går og ruger over tingene hjelper ikke deg. Det er svært leit at ikke du har familie eller fortrolige å snakke med. Jeg anbefaler at du får noen samtaler med familievernkontoret, både alene (så du får tømt deg) og sammen med mannen din.

La mannen si rett ut til svigermor: Vet du hva mamma, XXX aborterte for bare tre uker siden, og det var ikke første gang. Nå roer du helt ned, jeg står sammen med xxx i dette. Det går inn på meg også, disse kommentarene dine. Det er ikke bare xxx som føler det, jeg blir såret, men klarer å skjule det bedre. Nå er ikke dette med barn noe tema som du skal dvele ved lenger. Tar du det opp mer, så kommer vi til å dra fra selskapet, begge to.

Jeg synes dette svarte er i overkant skarpt. Ts sin svigermor vet ikke om abortene, tviler på hun hadde snakket sånn om hun visste. Svigermor bør få en sjanse her før hun blir halshugd. Ikke rart det er krig i verden...

[Rosa Sitron]

Jeg synes dette svarte er i overkant skarpt. Ts sin svigermor vet ikke om abortene, tviler på hun hadde snakket sånn om hun visste. Svigermor bør få en sjanse her før hun blir halshugd. Ikke rart det er krig i verden...

Det er kanskje litt skarpt, men jeg tror også det er måten det bør gjøres på. For nå er dette blitt et problem som må løses og det er TS og mannen som må løse det. Og beste løsningen er å være helt årlig, om det som har skjedd og hva de føler.

[Linneah2013]

Dette er jeg helt enig i, og jeg håper Ts klarer å få bort følelsen av å være mislykket, for det er hun så absolutt ikke.

Uff. Jeg får ikke sove, siden jeg har tenkt mye på dette. Min mann støtter meg, men han vil samtidig ikke at det skal bli splid i familien. Jeg har ikke foreldre eller søsken, og synes det blir for rart å snakke med tanter om dette, siden også er et veldig sårt tema. Æsj, det blir rotete, er dårlig på å ha struktur. Har heller ikke hatt mulighet til å snakke med venninner om det, så det har blitt jeg og mannen, og da blir jeg usikker på det faktisk er jeg som er problemet. 

Jeg og mannen har prøvd å få barn i 4 år. (jeg er 30 og han 32) I denne perioden har jeg mistet før første trimester var over 3 ganger. Og siste gang var for 3 uker siden, jeg trodde endelig spiren skulle sitte. Min svigersøster som er en god venninne (28 år) har 2 barn, en nyfødt nå, og jeg elsker å få være tante, men det er sårt for meg og mannen at vi ikke har fått egne barn. Jeg skjøner likevel at ikke alle kan ta hensyn til dette hele tiden. Svigermor og far ønsker flere barnebarn og har lenge mast en del om "skal ikke dere begynne familieforøkningen", "hadde da vært fint med noen små føtter hjemme hos dere også", ja dere vet slike hint, og også direkte sagt. Dette begynte vel for 5 år siden, men min mann tok en prat med dem om å dempe det etter 2 og halvt år med prøving. Vi har ikke vært ærlig om spontanabortene, men har fortalt at vi ønsker barn og prøver. Jeg skrive mye men vil få med omstendighetene rundt. 

Uansett så var det jo farsdag i helgen, og vi var til god middag hos svigerfamilien, og det ble gjort litt stas på fedrene (svigerfar og svoger). Kjempekos. Men Ja, sårt. Mannen min følte litt ekstra på det siden han også hadde vært sikker på at NÅ var det vår tur også, før vi mistet. Vi har jo fokus på de andre og det er god stemning. Men uti middagen når vi sitter rundt bordet kommer svigermor med noen kommentarer. "Ja, det hadde jo vært fint om du også Peder (min mann) var far, så hadde det vært tre fedre å feire i dag." og jeg ser at mannen min biter kjeven sammen, men smiler tilbake, at joda. Jeg får så vondt av ham! Men det var liksom ikke bare den kommentaren. Svigermor begynner å snakke om at vi er blitt gamle, og hun trodde at vi hadde ønsket oss barn, og sier det liksom på en sånn "søt" måte, men det er jo bare slemt! Så sier hun at "Ja, kanskje du Jenny (meg) som ikke har din egen familie ikke liker barn, og ikke ønsker din egen familie. Jeg hadde alltid håpt at Peder skulle få søte små rakkerunger." Jeg føler det er angrep på meg, det er sårt at jeg har mistet foreldrene mine, og i tilleg som at jeg ødelegger for mannen min. Og selvsagt vil jeg ha min egen familie! Jeg føler meg som verdens dårligste menneske som ikke klarer å få til å bli gravid. Det snapper for meg. Jeg bilr sint, reiser meg og slår i bordet, og sier at hun ikke vet hva hun snakker om, før jeg gjemmer meg inn på badet, og begynner å strigråte. Jeg hulker og uler, og ja, sikkert ganske dramatisk. Peder kommer inn vi snakker, og finner ut at vi bare må gå, jeg føler meg så dårlig og ja, ikke vits i å bli. Vi får dempet situasjonen litt, og sier noe om at vi har vært slitne i det siste, og det var sårt å høre de ordene, men også at vi ikke syntes det var greit. 

Det var hovedsituasjonen. Dette blir bare lengre og lengre. 
Så på onsdag har svigermor ringt mens jeg er på jobb, jeg er opptatt tar ikke telefon. Når jeg kommer hjem så forteller Peder at han har snakket med henne, og at hun kommer til å ringe senere på kvelden for hun er fast bestemt på å snakke med meg. Siden hun absolutt skal snakke med meg, forteller han hva hun har sagt (selv om han sikkert ville holde meg utenfor), og det er at JEG lager drama. Hun klandrer meg for å ha ødelagt farsdagsmiddagen for alle, og at hun ble flau over meg som reagerte på den måten. Jeg kan skjønne det, det var dumt at jeg ble sint foran barna, men...nei, det var dumt, men jeg bare klikket litt. Brøt sammen. Min mann nevner også at hun har snakket om julefeiringen (vi skal feire med svigers og svigerinne med familie skal også, det har vi gjort de 5 siste årene), og at hun synes at det ikke er greit at jeg ødelegger for alle og at hun er betenkt på om vi kan komme. Jeg blir jo helt satt ut, og på nytt gråting, og mannen min gråter, og vi snakker om hvorfor vi ikke får det til osv. Vi er slitne og klokken har begynt å bli mye, vi har ikke spist, og så får jeg telefonen fra svigermor. Jeg snakker ikke med henne, jeg klarer ikke. Mannen min har sendt noen meldinger om at vi trenger litt ro, og tar kontakt igjen ved en senere anledning. Og svigermor sender noen meldinger om at jeg sikkert har laget drama igjen, og at hun blir mer og mer sikker i sin sak om at vi ikke kan komme på julefeiringen, og noe om at jeg holder Peder igjen, og ja, sånn underforstått at jeg ødelegger livet hans. 

Det ble veldig langt, men var mye. Kunne skrevet mer. Vet det er helt uoversiktlig og dårlig skriving. Beklager, håper det er forståelig.
Det jeg lurer på er om det virkelig var så ille? Var det så dramatiserende av meg at vi ikke skal få komme til jul? Jeg føler meg så krenket og såret av svigermor. Av det hun sa, og måten hun har snakket om meg etterpå. Er det ikke lov å reagere på det hun sa? Jeg skulle ikke blitt så sint foran tantebarna, men jeg klarte ikke mer. Høres sikkert ut som jeg bare unnskylder meg. Har svigermor rett? Jeg tenker på om jeg bare burde la mannen min få prøve uten meg, siden jeg tydeligvis ødelegger livet hans. Han ligger og sover nå, men jeg klarer ikke. Jeg er så mislykket. 

Anonymkode: bcf90...f78

Jeg må faktisk være enig i at du skaper en del drama her. Og grunnen er at dere ikke har fortalt familien om abortene. De er familien din, snakk med dem, fortell dem om abortene. Når du reagerte som du gjorde, forstår de ikke hvorfor, fordi de ikke vet grunnen. Jeg mener du skal fortelle dem det, du vil få medfølelse og noen å snakke med. Lykke til, jeg håper virkelig dere får den etterlengta babyen snart.

[AnonymBruker]

Jeg synes dette svarte er i overkant skarpt. Ts sin svigermor vet ikke om abortene, tviler på hun hadde snakket sånn om hun visste. Svigermor bør få en sjanse her før hun blir halshugd. Ikke rart det er krig i verden...

De har jo sagt at de prøver? Da er kommentaren "du liker kanskje ikke barn du" over streken, aborter eller ei. Og å skulle prøve å underbygge dette med at TS har mistet foreldrene sine er bare skikkelig ufint. 

Her må mannen ta ansvar, reise til mor og forklare henne det hele på en rolig måte. Det er eneste løsningen her, bortsett fra å kutte kontakten. 

Anonymkode: 8c308...d28

[BlendaSensitive]

Uff, JEG begynte gråte av å lese dette, så i så fall er vi to dramaqueens. 

Jeg har selv mister, og forsøkte i mange år få barn Til slutt måtte vi igjenom to IVF (hele runden) for å lykkes, så jeg kan forstå hvor sårt det er.

 

Jeg synes det generellt sett er en uting å mase om barnebarn. Har man lyst og lurer, så tar man sitt barn ( i dette tilfellet din man) til siden og spør forsiktig, med omtanke. Det viser brist på manglende folkeskikk å spørre og grave i ett selskap med mange tilhørere!

 

Men, å være åpen gjør alt så mye lettere. OM det verste viser seg, at du må gjenom IVF så er det hormoner, medisiner, sprøyter, egg uttak, og så videre. I beste fall er det noe mye mindre medisinsk som kan fikses lett, eller det løses av seg selv. Første steg er å gå til fastlegen. Du har tre aborter bak deg. Da er det greit å få utredet. (jeg har en venninne som hadde 7 spontanaborter bak seg, viste seg hun manglet en eller annen hormon. Nå har hun to barn. )

 

Dessuten er du ikke misslykket. Faktisk er det 7 av 10 par som klassifiseres som å ha vansker med å få barn. Altså er det mer normalt å ha problemer med det, enn at barnet kommer som på bestilling.

Ikke er du/dere så gamle heller.

 

Men be mannen din forklare dette for sin mor, ved et tilfelle de har god tid og er rolige begge to. Dårlig folkeskikk bør man respondere på.

 

[AnonymBruker]

Hvorfor svarer folk her inne som om TS sin svigerfamilie ikke vet at de prøver, at de har vanskeligheter med å få barn eller at dette er det sårt tema for dem? De vet jo at de har prøvd i flere år og siden det fortsatt ikke er dukket opp verken noe barn eller noen synlig graviditet, trenger man ikke å være rakettforsker for å forstå at TS og mannen sliter med å få barn. At de fikk beskjed om å roe ned kommentarene sine angående dette for bare halvannet år siden fordi det er sårt for TS og mannen, burde jo også vært et hint om at frekke kommentarer rundt barnløsheten er uønsket. Svigermor vet kanskje ikke om spontanabortene, men hun har alle opplysninger hun trenger for å forstå at slike kommentarer er uønskede og såre å få.

Anonymkode: f0c9a...eba

[Gjest Gjest_Idja]

Det er svigermora di som oppfører seg om en kjerring og dramaqueen. Du er ikke problemet! Joda, du overreagerte kanskje, men i en familie skal det være rom for at begeret renner over når noen (:svigermor) oppfører seg som om sosial intelligens var et avansert filosofisk konsept man ikke trenger utøve.

Det burde jo være en selvfølge for alle voksne: Et par i 30-årene som har sagt at de prøver å få barn, men fortsatt er barnløse, sliter med å få barn. Da fortsetter man ikke å terpe på dette eller mase, og man forstår at så lenge de ikke snakker om det, så er det fordi de ikke ønsker å snakke om det. Da lar man det ligge. Men din svigermor med begrenset sosial intelligens på dette området har altså ikke forstått dette. Hun er rett og slett litt dum på dette området. Greit nok, ingen er perfekte.

Men da må dere faktisk hjelpe henne med å forstå, hvis dere vil hun skal skjerpe seg! Dere trenger ikke gi alle detaljer hvis dere ikke ønsker, men mannen din bør fortelle henne i klartekst at dere sliter og at det er belastende, og at hun sårer dere begge. Få han til å fortelle henne at hvis ikke HUN skjerper seg og HUN slutter å skape drama, så er det HAN som slår i bordet i sinne neste gang. Han må få frem at han reagerer like kraftig som deg (men håndterer det kanskje annerledes), og at dette handler like mye om han som om deg. Så svigermor kan bare slutte med å prøve å skylde på deg, hun kan værsågod forholde seg til sin egen sønn, for det er sin egen sønn og hans kone hun behandler med dyp urespekt. 

Kanskje skal han snakke med henne alene, kanskje skal dere alle tre snakke sammen, men få det til å bli en rolig samtale der dere har tid til å snakke, ikke bare på telefonen før leggetid. Dere trenger ikke åpne opp om alt, men litt kan dere si, om følelser og belastning, og kanskje et lynkurs i normal folkeskikk. Så kan du samtidig si beklager at begeret rant over, men sånn er det. I gode familier er det rom for slikt uten at man skal begynne å dra julaften inn i dette (!). Dere er familie, hun kan ikke være så himla hårsår basert på en hendelse.

Og du - du er IKKE mislykket som kvinne! Dette er helt ute av din kontroll, og dere må dessverre bare forholde dere til den kraftige urettferdigheten. Ville du sagt at mennesker med kreft er mislykkede? At det er en skam? Er man mislykket om man plages med migrene? Vi kan ikke kontrollere kroppens funksjoner til det fulle, og det er ingenting å skamme seg over, det er slik det er å være menneske, av og til er det naturen som bestemmer over hodene våre. 

[Sirah]

Svigermora de burde skamme seg! Hun er fullstendig klar over at dere prøver og alikevel kommer hun med slike kommentarer! Når det rant over for deg burde hun skjønt at hun hadde pushet grensene for langt, istede fortsatte hun på samme måte! Her er det HUN som burde troppet opp på døra deres og lagt seg flat med en unnskyldning! Du er IKKE misslykket TS, men du har et hespetre av en svigermor!

[Belbus]

Synes dere burde fortelle om spontanabortene til svigermor, du er ikke mislykket som kvinne for det. Og din svigermor vil bare bli med forståelsesfull, kanskje be om unnskyldning og ikke mase så mye om det mer.

hvis du ser det ut i fra de andre sitt synspunkt så er du en dramaqueen, det hadde jeg også tenkt, og at farsdagen-stemningen hadde vært ødelagt og hadde ikke fristet med gjentakelse til jul. Så du, eller mannen din, kan være ærlige så de andre kan forstå, de kommer selvsagt ikke til å dømme dere eller tenke ned om deg, eller dere får fortsette å la de tenke at du er dramaqueen

[AnonymBruker]

Hva er det med disse svigermor problemene? Hva med å bare be henne dra til helvete som en med ryggrad ville ha gjort? Ærlig talt denne svigermoren er jo nært tilbakestående og du lar deg bli tråkket på av henne.
Hvorfor er mannen din så jævlig passiv? Eier han ikke baller til å si ifra til moren sin at hun må roe seg ned?

Kjernen i disse svigermor problemene er jo alltid at TS lar seg bli tråkket på og kjæresten er en passiv dott. Ta dere sammen og ikke vær så jævlig feige.
 

Ja, en kommer jo langt med å fortelle folk at de skal dra til h..... Dette vil ikke hjelpe ts og mannen i den situasjonen de har nå. Forholdet mellom dem og foreldrene/svigerforeldrene kommer til å bli enda mer ødelagt, når en bruker slike ord og uttrykk.

Til ts: Si klart ifra til din svigermor om hvordan dere føler det når hun kommer med disse stikkene. Det er det eneste dere kan gjøre faktisk

Anonymkode: a5b5c...473

[Gjest Trollkarlen]

Ja, en kommer jo langt med å fortelle folk at de skal dra til h..... Dette vil ikke hjelpe ts og mannen i den situasjonen de har nå. Forholdet mellom dem og foreldrene/svigerforeldrene kommer til å bli enda mer ødelagt, når en bruker slike ord og uttrykk.

Til ts: Si klart ifra til din svigermor om hvordan dere føler det når hun kommer med disse stikkene. Det er det eneste dere kan gjøre faktisk

Anonymkode: a5b5c...473

Du vet man trenger ikke si de nøyaktige ordene "dra til helvete", men kjernen i det man sier kan bli kort oppsummert til "dra til helvete". Vanskelig eller?

[Harlekin]

Du vet man trenger ikke si de nøyaktige ordene "dra til helvete", men kjernen i det man sier kan bli kort oppsummert til "dra til helvete". Vanskelig eller?

Tror du virkelig stemningen blir bedre om man pakker det inn?

Hvis TS skal ha et forhold til sin manns familie i det hele tatt, er det idiotisk å "be dem dra dit pepper'n gror" (innpakket).

[Gjest Sly]

Voksne mennesker låser seg ikke inne på do og hyler når de er på besøk hos familien, sånt gjør man seg ferdig med i puberteten.