Hvorfor jobber du fulltid?

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

1: Det finnes ikke deltidsjobber i min bransje, med mindre man blir gradert ufør og har krav på det gjennom fast stilling(har høy utdannelse og jobber med rådgivning innenfor fagfelt i det offentlige)

2: Jeg har ikke økonomisk mulighet

3. Jeg er best i jobber som krever analytiske og fagmessige evner, og det får man ikke på deltid

 

Angående prioriteringer så bor vi i leilighet(ikke dyr eller stor), har ikke bil og dra ikke på ferier. Shopper ikke mye unødig, og har ingen andre spesielle utgifter på hobbybasis.

 

Når jeg vokste opp på 80tallet kunne min enslige mor med svært lav inntekt kjøpte seg 4roms leilighet til 180.000. 

Ifølge konsumprisindeksen tilsvarer det ca 540.000 kroner idag.

Den boligen vil imidlertid idag selges for ca 1,8 millioner - så du er faktisk helt på viddene når du sammenlikner 80tallet med idag ifht kostnader og boligpriser.

 

Der hun måtte ut med omlag 1600 kr i lånekostnader, må jeg for tilsvarende bolig ut med 9000.

Hennes gjeld på en leilighet var 180.000, min blir på 1,8 millioner.

 

Vi må være to stykk i fulle jobber som krever høy utdannelse med grei lønn for å kunne klare det en enslig forsørger med svært inntekt kunne klare på 80tallet av utgifter.

 

Fortell meg hvordan det "bare handler om prioriteringer".

Endret 16. september 2015 av Allis Hagtorn

[AnonymBruker]

Man trenger nok til å betale for bolig og mat, hvilket i de fleste tilfeller ligger rundt det du får i garantipensjon, altså det du får etter 10 år som pensjonist. Kutter du 20% av det, må du følgelig ha nok penger til å kunne leve av resursene dine.

 

Hva mener du man skal betale for bolig, da? De fleste pensjonister har vel nedbetalt bolig, og dermed lave bokostnader. Jeg for min del kommer til å ha nedbetalt bolig i det jeg fyller 40, og vil deretter begynne spare mer i andre former. Oppsparte midler bør man absolutt ha, ja Noe annet ville jeg virkelig ikke finne på

Anonymous poster hash: 8d4fa...0f5

[AnonymBruker]

Dette er grunnen til at jeg ikke jobber redusert. Ingen ville tatt over arbeidsoppgavene mine uansett, og jeg ville nok bare blitt mer stressa både på jobb og hjemme.

 

Ellers jobber jeg fulltid fordi jeg trives med det og er veldig glad i jobben min. Nå jobber mannen min litt redusert slik at barna får kortere barnehagedager, og jeg føler vi er veldig heldige som har råd til det.

 

Edit: Dessuten skriver du TS at du jobba fulltid noen år etter du var ferdig utdanna. Noen av oss er i disse årene rett etter utdanning nå.

Dette! Alle de som jobber 80% på jobben min, gjør samme jobb som meg på mindre tid... De er superstressede!

Anonymous poster hash: c5b10...437

[AnonymBruker]

 

Fortell meg hvordan det "bare handler om prioriteringer".

 

 

Jeg er her for å HØRE om andres prioritering  Og selvfølgelig handler ikke en økonomi bare om prioriteringer, men jeg håper da virkelig at du føler at du foretar noen prioriteringer også.

Anonymous poster hash: 8d4fa...0f5

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

 

Jeg er her for å HØRE om andres prioritering  Og selvfølgelig handler ikke en økonomi bare om prioriteringer, men jeg håper da virkelig at du føler at du foretar noen prioriteringer også.

Anonymous poster hash: 8d4fa...0f5

 

 

Jeg skjønte ikke helt spørsmålet ditt.

 

Jeg foretar jo igrunnen ingen prioriteringer, slik det har seg for min realitet, som ikke får økonomiske midler av foreldre eller andre og dermed må stå på egne ben(og tilsvarende for ektefelle), er at mat+normal bolig+kunne ha nødvendige ting til barn = man må jobbe fulltid.

 

Det er jo helt tilfeldig at jeg både evner og synes jeg har interessant jobb.

Om jeg hater den imorra må jeg likevel jobbe fulltid og ha tilsvarende inntekt for å få hjulene til å gå rundt.

 

Det er ikke en prioritering, da jeg ikke har annet valg. 

Jeg kan som sagt ikke velge å prioritere bort noe, med mindre jeg vil spise luft og bo med hele familien på en 1roms. Da prioriterer jeg jo forsåvidt.

Endret 16. september 2015 av Allis Hagtorn

[AnonymBruker]

Jeg skjønte ikke helt spørsmålet ditt.

 

Jeg foretar jo igrunnen ingen prioriteringer, slik det har seg for min realitet, som ikke får økonomiske midler av foreldre eller andre og dermed må stå på egne ben(og tilsvarende for ektefelle), er at mat+normal bolig+kunne ha nødvendige ting til barn = man må jobbe fulltid.

 

Det er jo helt tilfeldig at jeg både evner og synes jeg har interessant jobb.

Om jeg hater den imorra må jeg likevel jobbe fulltid og ha tilsvarende inntekt for å få hjulene til å gå rundt.

Det var synd at du ikke føler du har noe rom for prioriteringer Det må være trist å føle at man er passasjer i eget liv på den måten. Jeg unner alle å kjenne at de velger sin vei i livet, ikke bare kaver for å holde hodet over vann 

Anonymous poster hash: 8d4fa...0f5

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

 

Det var synd at du ikke føler du har noe rom for prioriteringer Det må være trist å føle at man er passasjer i eget liv på den måten. Jeg unner alle å kjenne at de velger sin vei i livet, ikke bare kaver for å holde hodet over vann 

Anonymous poster hash: 8d4fa...0f5

 

 

 

Hallo. Det kalles å være realist  Og herregud, for en nedlatende holdning du har. Jeg føler ingenting, jeg beskriver hva realiteter for folk er. Ting koster penger. 

 

Ingen velger fritt sin vei i livet, heller ikke du. Og ikke engang gjorde folk det på 80tallet!

 

Verden er ikke unicorns og regnbuer, selv om det er deilig å late som

 

Du skrev:

"Økonomisk handle det om prioriteringer. Vi trenger jo ikke større materielle goder i dag, enn vi gjorde da jeg var barn på 80-tallet, gjør vi vel?"

 

Jeg svarte deg på det med faglige kilder for å fortelle deg at vi ikke lever på 80tallet på noen måter idag.

 

Du tror kanskje du har en masse valg her i livet, men med mindre du er ungen til Stein Erik Hagen og enearving så har du faktisk ikke det.

Endret 16. september 2015 av Allis Hagtorn

[AnonymBruker]

 

Hallo. Det kalles å være realist

 

Ingen velger fritt sin vei i livet, heller ikke du. Og ikke engang gjorde folk det på 80tallet!

 

Verden er ikke unicorns og regnbuer, selv om det er deilig å late som

Heldigvis er det veldig vanlig å få velge veldig mye i livet sitt. Og det er vanligere ha ha et vist økonomisk spillerom hvor man kan gjøre visse prioriteringer, enn å ikke ha det. 

 

Hva har regnbuer og fantasifostre med en diskusjon om normale prioriteringer å gjøre? 

Anonymous poster hash: 8d4fa...0f5

[AnonymBruker]

Jobber fulltid fordi jeg er så heldig å kunne gå hjem med en fy-faen-jeg-elsker-jobben-min-følelse. Men også pga. pensjon. Begge mine foreldre er minstepensjonister, og har lite å rutte med. Jeg skal ikke ha en sånn alderdom. At man kanskje velger å jobbe redusert når man har småbarn kan jeg derimot ha forståelse for. Om jeg gjør det selv vet jeg ikke enda.

Anonymous poster hash: 07af8...25e

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

 

Heldigvis er det veldig vanlig å få velge veldig mye i livet sitt. Og det er vanligere ha ha et vist økonomisk spillerom hvor man kan gjøre visse prioriteringer, enn å ikke ha det. 

 

Hva har regnbuer og fantasifostre med en diskusjon om normale prioriteringer å gjøre? 

Anonymous poster hash: 8d4fa...0f5

 

 

Om du er seriøs, så må du i det minste slutte å lese folks innlegg så nedlatende og stakkarslig.

 

Selvsagt kan jeg velge mellom bleier fra Libero eller Rema 1000. Forskjellen der er på 30 kroner eller noe. Joda, jeg kan velge om jeg kjøper bukse til 500 eller 1000 kr uten at jeg merker det på budsjettet.

Min inntekt på en halv mill blir åpenbart forholdsmessig ganske sterkt redusert om jeg går ned i stilling.

 

Sånn er det for alle i den virkelige verden.

 

Skal det jevne par med 1 mill i samlet inntekt gå ned 20% hver vil de tape 200.000 årlig, som jo tilsvarer 7-800.000 mindre i boliglån. Det er sykt mye penger å gå glipp av, og så må du jo regne tapt pensjonsinntekt i tillegg.

 

Hva om du eller han blir ufør? Da taper dere enda mer.

 

Fremtidige muligheter for endret helsesituasjon hos meg, ektefellen eller begge er en annen årsak til at jeg jobber fulltid forøvrig.

Da reduseres jo inntekten med nesten 40%, og da sliter de aller fleste med å beholde den boligen de har.

Endret 16. september 2015 av Allis Hagtorn

[AnonymBruker]

Jeg jobber fulltid fordi jobben min er fulltid, jeg liker den, jeg tjener gode penger, hverdagen vår er lagt opp slik (jada, prioriteringer) at barna er i barnehage og skole, mannen min på jobb, jeg på jobb. Samtidig er det også fordi jeg har hittil hatt mange år med 100% permisjon pga studier, barnefødsler og nettopp vært hjemme med små barn på heltid langt mer enn vanlig foreldreperm. Så summasumarum føler jeg jeg har jobbet "deltid" nok. Jeg tenker absolutt på pensjon også, har allerede tapt mye der, som jeg kompenserer for ved sparing. Jeg tror når man sitter der som 70-åring og regner med å ha 20 år igjen å leve, så er det ingen liten detalj.

Anonymous poster hash: 33834...593

[AnonymBruker]

Om du er seriøs, så må du i det minste slutte å lese folks innlegg så nedlatende og stakkarslig.

 

Selvsagt kan jeg velge mellom bleier fra Libero eller Rema 1000. Forskjellen der er på 30 kroner eller noe. Joda, jeg kan velge om jeg kjøper bukse til 500 eller 1000 kr uten at jeg merker det på budsjettet.

Min inntekt på en halv mill blir åpenbart forholdsmessig ganske sterkt redusert om jeg går ned i stilling.

 

Sånn er det for alle i den virkelige verden.

Jeg tok deg på alvor, når du skrev at du hadde en så stram økonomi at du ikke har noe rom for prioriteringer. Det var ikke meningen å være nedlatende, men jeg synes jo absolutt det høres trist ut. Jeg kjenner selv ingen som har fult så stram økonomi. Alle jeg kjenner drar f.eks på en eller annen form for ferie tilnærmet årlig, de bytter ut møblene sine, de kjøper seg opplevelser osv. Alt dette handler i høyeste grad om prioriteringer.

 

Jeg har aldri tjent som mye som deg, så min 80% lønn kommer ut fra et lavere lønnsnivå, noe jeg nevner bare siden det virker som du tror jeg tjener spesielt godt. 

 

Jeg aksepterer på ingen måte at det å ikke kunne foreta økonomiske vurderinger og prioriteringer er slik "alle har det". 

Anonymous poster hash: 8d4fa...0f5

[Gjest Gjest_Allis Hagtorn]

 

Jeg tok deg på alvor, når du skrev at du hadde en så stram økonomi at du ikke har noe rom for prioriteringer. Det var ikke meningen å være nedlatende, men jeg synes jo absolutt det høres trist ut. Jeg kjenner selv ingen som har fult så stram økonomi. Alle jeg kjenner drar f.eks på en eller annen form for ferie tilnærmet årlig, de bytter ut møblene sine, de kjøper seg opplevelser osv. Alt dette handler i høyeste grad om prioriteringer.

 

Jeg har aldri tjent som mye som deg, så min 80% lønn kommer ut fra et lavere lønnsnivå, noe jeg nevner bare siden det virker som du tror jeg tjener spesielt godt. 

 

Jeg aksepterer på ingen måte at det å ikke kunne foreta økonomiske vurderinger og prioriteringer er slik "alle har det". 

Anonymous poster hash: 8d4fa...0f5

 

 

Min realitet er å være høyt utdannet, bo i by(fordi her er det jobb) og ha helt normal inntekt.

 

Det er veldig mange realitet, da jobber flest finnes i byene.

 

Ellers tolker du jo rimelig fritt, og ganske strategisk unnlater å ta hovedpoengene folk serverer deg

 

For å gjenta meg selv til det kjedsommelige: det er forskjell på å redusere forbruket sitt noe, og å redusere inntekt. Ganske enkelt regnestykke.

Kjøper jeg billigere bukser sparer jeg 500 kroner. Jobber jeg fulltid fremfor 50% tjener jeg 250.000 kroner. Det er jævlig mange bukser, og ganske mye større mulighet for lån i banken.

 

Easy choice.

[AnonymBruker]

Min realitet er å være høyt utdannet, bo i by(fordi her er det jobb) og ha helt normal inntekt.

 

Det er veldig mange realitet, da jobber flest finnes i byene.

 

Ellers tolker du jo rimelig fritt, og ganske strategisk unnlater å ta hovedpoengene folk serverer deg

 

For å gjenta meg selv til det kjedsommelige: det er forskjell på å redusere forbruket sitt noe, og å redusere inntekt. Ganske enkelt regnestykke.

Kjøper jeg billigere bukser sparer jeg 500 kroner. Jobber jeg fulltid fremfor 50% tjener jeg 250.000 kroner. Det er jævlig mange bukser, og ganske mye større mulighet for lån i banken.

 

Easy choice.

Hvilke hovedpoenger er det du mener jeg ikke "tar"? På meg virker det som du er ute etter å "ta meg" mer enn å diskutere dette med valg rundt hvor mye man jobber.

 

Jeg er også høyt utdannet (mastergrad) og bor i en by.

 

Grunnen til at jeg startet denne tråden er at jeg og min mann begge har valgt å redusere arbeidstiden vår ned til 80% (ikke 50%, det hadde ikke gått). Det betyr at vår totale bruttoinntekt er 80% lavere enn den potensielt kunne vært, noe som selvfølgelig utgjør en vesentlig forskjelll på vår økonomi (selv om forskjellen reduseres noe etter skatt).  Dette er selvfølgelig noe vi har tenkt mye på og snakket mye om, og jeg er derfor interessert i å høre andres vurderinger omkring det samme temaet.

 

Jeg har ikke startet denne tråden for å "ta" noen, ei heller har jeg påstått at det handler "bare om prioriteringer". 

 

Men påstanden din om at økonomi ikke handler om prioriteringer og at det å snakke om økonomiske prioriteringer er som å snakke om regnbuer og enhjøringer, syens jeg bare blir usakelig. 

 

 

Anonymous poster hash: 8d4fa...0f5

[Druid]

 

Hva mener du man skal betale for bolig, da? De fleste pensjonister har vel nedbetalt bolig, og dermed lave bokostnader. Jeg for min del kommer til å ha nedbetalt bolig i det jeg fyller 40, og vil deretter begynne spare mer i andre former. Oppsparte midler bør man absolutt ha, ja Noe annet ville jeg virkelig ikke finne på

Anonymous poster hash: 8d4fa...0f5

 

Selv etter at huset er nedbetalt, koster det 100 000 -120 000 i året å bo; alt fra forsikring, eiendomskatt og kommunale avgifter til strøm, ytre vedlikehold og internett. Jeg ser for meg å bosette meg i en passende leilighet en gang, og selvfølgelig kutter dette noen av disse kostnadene, men som regel når du sparer noe, blir det kompensert andre steder. 

[AnonymBruker]

Selv etter at huset er nedbetalt, koster det 100 000 -120 000 i året å bo; alt fra forsikring, eiendomskatt og kommunale avgifter til strøm, ytre vedlikehold og internett. Jeg ser for meg å bosette meg i en passende leilighet en gang, og selvfølgelig kutter dette noen av disse kostnadene, men som regel når du sparer noe, blir det kompensert andre steder. 

Så mye koster ikke min bolig, heldigvis

 

Men uansett hvordan man velger å se på det, så kan jeg ikke skjønne at dette med differansen mellom 80% og 100% skal fremstilles så dramatisk. Jeg synes det er skremselspropaganda, og det har jeg ikke sansen for.

Anonymous poster hash: 8d4fa...0f5

[Gjest Wanda Maximoff]

Selv etter at huset er nedbetalt, koster det 100 000 -120 000 i året å bo; alt fra forsikring, eiendomskatt og kommunale avgifter til strøm, ytre vedlikehold og internett. Jeg ser for meg å bosette meg i en passende leilighet en gang, og selvfølgelig kutter dette noen av disse kostnadene, men som regel når du sparer noe, blir det kompensert andre steder.

Deg om det. Utover boliglånet så betaler jeg 1.800 i fellesutgifter og strøm.

[Gjest Wanda Maximoff]

Med det utgiftsnivået i Norge så jobber jeg fulltid for å få ender til å møtes

Hilsen alenemor

Anonymous poster hash: 9bda7...155

Dette! Sko, dresser og alt det der små barn trenger er jo vilt dyrt. 😣

[Druid]

Deg om det. Utover boliglånet så betaler jeg 1.800 i fellesutgifter og strøm.

WOW, det var ekstremt billig. Jeg har aldri sett noe sted som har SÅ lave samlede fellesutgifter.

[Gjest Wanda Maximoff]

WOW, det var ekstremt billig. Jeg har aldri sett noe sted som har SÅ lave samlede fellesutgifter.

Hva så? Vet ikke hvor du bor, men jeg vet hvor jeg bor