Mobber endt opp som narkoman.

[Maleficenta]

Folk endrer seg da vettu, når man er voksen er man ikke den samme dumme personen som man var når man var liten Jeg er sikkert på at mine mobbere (Minus han som havna på barnehjem fordi han banka opp mora si) er helt andre modnere mennesker nå med sine egne liv, jeg ønsker dem ikke noe vondt

Noen er faktisk like dumme dom når de var barn. Men det får ts aldri vite om denne vedkommende. De omgås jo ikke

[Gjest Jacklost]

Noen ja, men jeg mener ikke alle

[Gjest Jacklost]

Synes det er litt slemt og godte seg over andres problemer. 

 

Greit nok at du ikke heier på han og ønsker han et vellykket liv. Men kom igjen, litt sympati må man jo ha. 

Jeg er helt enig

[AnonymBruker]

Folk endrer seg da vettu, når man er voksen er man ikke den samme dumme personen som man var når man var liten Jeg er sikkert på at mine mobbere (Minus han som havna på barnehjem fordi han banka opp mora si) er helt andre modnere mennesker nå med sine egne liv, jeg ønsker dem ikke noe vondt

 

Reis på klassefest 10 år etter. Du vil oppdage at langt de fleste intar de samme rollene. Ja, de har blitt mer polerte og avvisninene er ikke så "barnslige". Men de som var ukule da er det ofte enda. Hvis de da ikke er blitt noe stort!! så de kule kan skryte på seg å kjenne deg og du kan tilføre dem noe.

Anonymous poster hash: fb574...0cc

[Gjest Jacklost]

Hvordan funker dette med klassefest? Er det skolen som inviterer gamle elever til en fest eller blir slikt arrangert privat? Jeg har sett ofte på tv serier og filmer hvor folk møtes 20 år senere når de er 38 år eller noe

[Gjest imperio]

Hvorfor skal man bry seg om vedkommendes liv i det hele tatt? Det beste er å late som man ikke vet hvem det er. Oppføre seg som om det er en random person man ikke føler noe for. Hverken sympati eller hat.

Liksom... det å være nysgjerrig er jo normalt! Det er slik mennesker er. Om vi ikke var nysgjerrige så hadde ikke facebook vært så populært. 

 

 

Folk endrer seg da vettu, når man er voksen er man ikke den samme dumme personen som man var når man var liten Jeg er sikkert på at mine mobbere (Minus han som havna på barnehjem fordi han banka opp mora si) er helt andre modnere mennesker nå med sine egne liv, jeg ønsker dem ikke noe vondt

Enig, folk forandrer seg. Og samme hvordan de var for 10+ år siden, så fortjener de et godt liv.

 

Kan ikke kalle han mobber, men vold, utroskap og psykisk mobbing og slik var en del av "forholdet", var "sammen" i 3 år. Eller, jeg gjorde det slutt etter få måneder, men han nektet å dra sin vei. Slutten av ungdomskolen (og det siste jeg så til han) endte med voldtekt. 

Han endte opp som narkoman, inn og utav fengsel. 4 år etter jeg så han sist så fikk han ligge over hos meg. Jeg var den eneste som vist om hva han gikk igjennom hjemme, voldelige foreldre som var narkomane. Han hadde ingen steder å dra, lå ute i flere uker og trengte hjelp.

Jeg var den som tok han med til NAV og fastlegen, holdt han i hånden og hjalp han til å søke hjelp. Idag, bare 3 år senere så er han rusfri, fått seg jobb og er en helt annen person.

Han har vært rusfri i 2 år og 7 måneder, og jeg er faktisk stolt av han! 

Noen vil vell si jeg er gal som lar en som torturerte meg i 3 år, en som voldtok meg få ligge på sofaen min. Men når noen sliter slik som han gjorde, og med en jævlig god grunn, så kan jeg ikke bare snu ryggen til han, samme hva han har gjort mot meg. 

Vi er ikke venner, vi er ikke bekjente. Vi er venner på facebook, har snakket en gang siden han lå hos meg. Da skrev han en lang unnskyldning for alt han gjorde mot meg, han bortforklarte det ikke, han skyldte ikke på noen andre enn seg selv. Og han takket meg for å ha hjulpet han den dagen. Når du er vokst opp i et hjem hvor faren din voldtar moren din vær dag, faren din presser i deg narkotika og du er vokst opp med rus som om det var godteri... det gjør noe med deg! Og det forstår jeg. 

Bærer ingen nag, og ønsker han alt godt i livet. 

 

Jeg har ingen planer om å bli venner med han. Eller henge med han daglig. Det han gjorde mot meg er vanskelig å glemme. Men jeg sitter ikke her å er sur fordi han kom seg utav det huset, bort fra den familien og har fått seg et godt hjem! Han fortjener et godt liv, på lik linje som alle oss andre. 

[Gjest Jacklost]

Liksom... det å være nysgjerrig er jo normalt! Det er slik mennesker er. Om vi ikke var nysgjerrige så hadde ikke facebook vært så populært. 

 

 

Enig, folk forandrer seg. Og samme hvordan de var for 10+ år siden, så fortjener de et godt liv.

 

Kan ikke kalle han mobber, men vold, utroskap og psykisk mobbing og slik var en del av "forholdet", var "sammen" i 3 år. Eller, jeg gjorde det slutt etter få måneder, men han nektet å dra sin vei. Slutten av ungdomskolen (og det siste jeg så til han) endte med voldtekt. 

Han endte opp som narkoman, inn og utav fengsel. 4 år etter jeg så han sist så fikk han ligge over hos meg. Jeg var den eneste som vist om hva han gikk igjennom hjemme, voldelige foreldre som var narkomane. Han hadde ingen steder å dra, lå ute i flere uker og trengte hjelp.

Jeg var den som tok han med til NAV og fastlegen, holdt han i hånden og hjalp han til å søke hjelp. Idag, bare 3 år senere så er han rusfri, fått seg jobb og er en helt annen person.

Han har vært rusfri i 2 år og 7 måneder, og jeg er faktisk stolt av han! 

Noen vil vell si jeg er gal som lar en som torturerte meg i 3 år, en som voldtok meg få ligge på sofaen min. Men når noen sliter slik som han gjorde, og med en jævlig god grunn, så kan jeg ikke bare snu ryggen til han, samme hva han har gjort mot meg. 

Vi er ikke venner, vi er ikke bekjente. Vi er venner på facebook, har snakket en gang siden han lå hos meg. Da skrev han en lang unnskyldning for alt han gjorde mot meg, han bortforklarte det ikke, han skyldte ikke på noen andre enn seg selv. Og han takket meg for å ha hjulpet han den dagen. Når du er vokst opp i et hjem hvor faren din voldtar moren din vær dag, faren din presser i deg narkotika og du er vokst opp med rus som om det var godteri... det gjør noe med deg! Og det forstår jeg. 

Bærer ingen nag, og ønsker han alt godt i livet. 

 

Jeg har ingen planer om å bli venner med han. Eller henge med han daglig. Det han gjorde mot meg er vanskelig å glemme. Men jeg sitter ikke her å er sur fordi han kom seg utav det huset, bort fra den familien og har fått seg et godt hjem! Han fortjener et godt liv, på lik linje som alle oss andre. 

Vet du hva, du er rett og slett bare en fantastisk person! Det er ikke mange som ville vært i nærheten av så tilgivende som du er, det burde vært flere som deg her i verdenen

 

Og det var veldig trist å lese hva du gikk igjennom Du virker som en flott dame, en humoristisk og hyggelig person som man kan enkelt snakke med og bli i godt humør med

[Maleficenta]

Hvordan funker dette med klassefest? Er det skolen som inviterer gamle elever til en fest eller blir slikt arrangert privat? Jeg har sett ofte på tv serier og filmer hvor folk møtes 20 år senere når de er 38 år eller noe

Det er noen fra den klassen som tar initiativet som regel

[Maleficenta]

Liksom... det å være nysgjerrig er jo normalt! Det er slik mennesker er. Om vi ikke var nysgjerrige så hadde ikke facebook vært så populært.

Enig, folk forandrer seg. Og samme hvordan de var for 10+ år siden, så fortjener de et godt liv.

Kan ikke kalle han mobber, men vold, utroskap og psykisk mobbing og slik var en del av "forholdet", var "sammen" i 3 år. Eller, jeg gjorde det slutt etter få måneder, men han nektet å dra sin vei. Slutten av ungdomskolen (og det siste jeg så til han) endte med voldtekt.

Han endte opp som narkoman, inn og utav fengsel. 4 år etter jeg så han sist så fikk han ligge over hos meg. Jeg var den eneste som vist om hva han gikk igjennom hjemme, voldelige foreldre som var narkomane. Han hadde ingen steder å dra, lå ute i flere uker og trengte hjelp.

Jeg var den som tok han med til NAV og fastlegen, holdt han i hånden og hjalp han til å søke hjelp. Idag, bare 3 år senere så er han rusfri, fått seg jobb og er en helt annen person.

Han har vært rusfri i 2 år og 7 måneder, og jeg er faktisk stolt av han!

Noen vil vell si jeg er gal som lar en som torturerte meg i 3 år, en som voldtok meg få ligge på sofaen min. Men når noen sliter slik som han gjorde, og med en jævlig god grunn, så kan jeg ikke bare snu ryggen til han, samme hva han har gjort mot meg.

Vi er ikke venner, vi er ikke bekjente. Vi er venner på facebook, har snakket en gang siden han lå hos meg. Da skrev han en lang unnskyldning for alt han gjorde mot meg, han bortforklarte det ikke, han skyldte ikke på noen andre enn seg selv. Og han takket meg for å ha hjulpet han den dagen. Når du er vokst opp i et hjem hvor faren din voldtar moren din vær dag, faren din presser i deg narkotika og du er vokst opp med rus som om det var godteri... det gjør noe med deg! Og det forstår jeg.

Bærer ingen nag, og ønsker han alt godt i livet.

Jeg har ingen planer om å bli venner med han. Eller henge med han daglig. Det han gjorde mot meg er vanskelig å glemme. Men jeg sitter ikke her å er sur fordi han kom seg utav det huset, bort fra den familien og har fått seg et godt hjem! Han fortjener et godt liv, på lik linje som alle oss andre.

Jojo skjønner det med nysgjerrigheten.men når man da finner ut om livet til denne personen, hvorfor skal man føle noe i forhold til det?

Du ønsker alt godt til en som voldtok deg? Voldtekt hadde jeg aldri noen sinne tilgitt om det var meg.

Endret 4. august 2015 av Maleficenta

[Gjest Jacklost]

Ok, de som mobba meg gikk jeg på barneskole med så da hadde de ikke vært der uansett

[Gjest imperio]

Jojo skjønner det med nysgjerrigheten.men når man da finner ut om livet til denne personen, hvorfor skal man føle noe i forhold til det?

Du ønsker alt godt til en som voldtok deg? Voldtekt hadde jeg aldri noen sinne tilgitt om det var meg.

Det er forskjell på å være likegyldig, og ønske noen noe vondt. 

Jeg mener man bør være likegyldig, ikke sitt å le av andres problemer og la de få leve sitt eget liv. 

 

Jeg hadde mine år med sinne og hat jeg også. Men det krever mye mer energi å være sur og forbannet, enn glad og "likegyldig". Det er ufattelig slitsomt å gå rundt og være sur og såret hele tiden. Så jeg har ikke tilgitt han på noen som helst måte, men jeg går ikke rundt å synes synd på meg selv, og hater han for det. Gjort er gjort, samme hvor mye jeg hyler og bærer meg så forandrer ikke det på noe som helst. 

Da han var langt nede så tok jeg et valg, å hjelpe han, eller sitte å godte meg over hans problemer og liv. Det å la han få sove på sofaen en natt, og bruke et par timer av livet mitt for å hjelpe han, det kan alle gjøre. Føler meg ikke som noen helgen, føler meg ikke som et bra menneske, jeg har ikke tilgitt han, og det vet han (og han forventer ikke at jeg skal gjøre det heller). Det å gå rundt å hate alt og alle som har gjort deg noe galt, det gjør deg til et surt og negativt menneske! 

Det å tilgi, og det å fortsett videre med livet, det er to forskjellige ting. 

 

Jeg har valgt å gå videre, jeg har valgt å la hatet høre til fortiden. Jeg vil ikke ha han i mitt liv, og det vet han godt og forstår også, jeg går ikke rundt å hater han, jeg ønsker han ikke død og begravet. Det at han har kommet seg opp fra dritten og fått et bedre liv, det er jeg genuint glad for! For det er mange som aldri kommer seg opp og videre med livet. Om han klarer å få orden på sitt eget liv, komme seg unna et liv med rus og vold, kanskje det er håp for at hans barn ikke ender opp som han. Han ble ikke født ond eller voldelig, han ble slik på grunn av oppveksten og familien.  

[Maleficenta]

Det er forskjell på å være likegyldig, og ønske noen noe vondt.

Jeg mener man bør være likegyldig, ikke sitt å le av andres problemer og la de få leve sitt eget liv.

Jeg hadde mine år med sinne og hat jeg også. Men det krever mye mer energi å være sur og forbannet, enn glad og "likegyldig". Det er ufattelig slitsomt å gå rundt og være sur og såret hele tiden. Så jeg har ikke tilgitt han på noen som helst måte, men jeg går ikke rundt å synes synd på meg selv, og hater han for det. Gjort er gjort, samme hvor mye jeg hyler og bærer meg så forandrer ikke det på noe som helst.

Da han var langt nede så tok jeg et valg, å hjelpe han, eller sitte å godte meg over hans problemer og liv. Det å la han få sove på sofaen en natt, og bruke et par timer av livet mitt for å hjelpe han, det kan alle gjøre. Føler meg ikke som noen helgen, føler meg ikke som et bra menneske, jeg har ikke tilgitt han, og det vet han (og han forventer ikke at jeg skal gjøre det heller). Det å gå rundt å hate alt og alle som har gjort deg noe galt, det gjør deg til et surt og negativt menneske!

Det å tilgi, og det å fortsett videre med livet, det er to forskjellige ting.

Jeg har valgt å gå videre, jeg har valgt å la hatet høre til fortiden. Jeg vil ikke ha han i mitt liv, og det vet han godt og forstår også, jeg går ikke rundt å hater han, jeg ønsker han ikke død og begravet. Det at han har kommet seg opp fra dritten og fått et bedre liv, det er jeg genuint glad for! For det er mange som aldri kommer seg opp og videre med livet. Om han klarer å få orden på sitt eget liv, komme seg unna et liv med rus og vold, kanskje det er håp for at hans barn ikke ender opp som han. Han ble ikke født ond eller voldelig, han ble slik på grunn av oppveksten og familien.

Jeg er med på den med likegyldighet men det var jo ikke du for han. Du var der jo for han og hjalp han på tross av det han gjorde mot deg. Hva har han gjort for deg for å gjøre opp for det han gjorde?

[Gjest imperio]

Jeg er med på den med likegyldighet men det var jo ikke du for han. Du var der jo for han og hjalp han på tross av det han gjorde mot deg. Hva har han gjort for deg for å gjøre opp for det han gjorde?

Om en som mobbet deg, voldtok deg eller whatever, sto ved en bru på vei til å hoppe. Hadde du da stått der med det norske flagg og heier på han/henne?

 

Jeg har ikke hjulpet han i flere år, eller uker! Det var snakk om to dager av mitt liv. Jeg viste hva han trengte for å få hjelp til å hjelpe seg selv, jeg viste han trengte noen som kunne være der for han. Han hadde ingen, absolutt ingen! 

Så klart slenger jeg ikke døren i trynet på han og sier "du kan for det selv". 

 

Han har ikke gjort noe, og jeg forventer ikke noe tilbake heller. Kanskje jeg en dag trenger hjelp, og han er der? Kanskje det aldri skjer.. jeg bryr meg ikke. Men jeg er ikke den som snur ryggen til og ser på at et annet menneske blir liggende i dritten helt alene, når jeg vet at det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe! 

[Maleficenta]

Om en som mobbet deg, voldtok deg eller whatever, sto ved en bru på vei til å hoppe. Hadde du da stått der med det norske flagg og heier på han/henne?

Jeg har ikke hjulpet han i flere år, eller uker! Det var snakk om to dager av mitt liv. Jeg viste hva han trengte for å få hjelp til å hjelpe seg selv, jeg viste han trengte noen som kunne være der for han. Han hadde ingen, absolutt ingen!

Så klart slenger jeg ikke døren i trynet på han og sier "du kan for det selv".

Han har ikke gjort noe, og jeg forventer ikke noe tilbake heller. Kanskje jeg en dag trenger hjelp, og han er der? Kanskje det aldri skjer.. jeg bryr meg ikke. Men jeg er ikke den som snur ryggen til og ser på at et annet menneske blir liggende i dritten helt alene, når jeg vet at det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe!

Hvor sannsynlig hadde det vørt at jeg skulle være vitne til det på når jeg gikk forbien bru? Du får komme med et bedre eksempel.

Du er alt for snill. Så snill at det er kvalmende. Ja jeg hadde ikke stilt opp om jeg var deg nei.

Endret 4. august 2015 av Maleficenta

[Gjest imperio]

Hvor sannsynlig hadde det vørt at jeg skulle være vitne til det på når jeg gikk forbien bru? Du får komme med et bedre eksempel.

Du er alt for snill. Så snill at det er kvalmende. Ja jeg hadde ikke stilt opp om jeg var deg nei.

Herregud. Kvalmende? Virkelig?

 

Kan ihvertfall si at jeg har sympati, noe du tydeligvis mangler. 

[Gjest Jacklost]

Hvor sannsynlig hadde det vørt at jeg skulle være vitne til det på når jeg gikk forbien bru? Du får komme med et bedre eksempel.

Du er alt for snill. Så snill at det er kvalmende. Ja jeg hadde ikke stilt opp om jeg var deg nei.

Der syns jeg du gikk over streken Mal, imperio var faktisk ganske modig og tøff som turte å skrive alt dette personlige som hun har opplevd og det til og med under nick. Så for deg å kalle henne kvalmende, nei det sier så absolutt alt om deg Mal! Ikke imperio

[Maleficenta]

Herregud. Kvalmende? Virkelig?

Kan ihvertfall si at jeg har sympati, noe du tydeligvis mangler.

Jeg har sympati for de jeg mener fortjener det

[Gjest Jacklost]

Jeg har sympati for de jeg mener fortjener det

Ikke deg i hvertfall...

[Maleficenta]

Ikke deg i hvertfall...

Jo det syns jeg faktisk for jeg har aldri ødelagt livet til noen med å med viten å vilje plage å trakkasere andre hver dag slik mobbere gjør. Det at jeg tenker tanker inni huet mitt som ikke skader noen gjør ikke meg til et dårlig menneske. Ikke lat som at du aldri har tenkt en stygg tanke om et annet menneske.

[Gjest Jacklost]

Det du sa til imperio var rett og slett bare stygt gjort! Du fortjener ikke en dritt av sympati når du oppfører deg slik...