Introvert - Får aldri fred til å slappe av

[AnonymBruker]

Du kan ikke snu PCen slik at du ikke er på utstilling?

Hun ser ikke selve skjermen, så det er ikke det. Det er mer at jeg sitter der på utstilling som gjør meg stresset.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[AnonymBruker]

Skaff deg en laptop.

Anonymous poster hash: f0a1d...44d

Det har jeg forsåvidt tilgang til, men det blir ikke det samme. Jeg ønsker å litt alenetid i boligen som vi eier 50% hver. Nå føler jeg at jeg bare er på besøk siden jeg aldri er hjemme alene, mens hun sikkert har 20-40 timer i uken alene hjemme.

Hva jeg gjør når jeg er alene er ikke å viktig. Kunne gjerne vært husarbeid.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[AnonymBruker]

Jeg er selv introvert og forstår TS veldig godt. Jeg elsker min samboer, men nyter også de gangene jeg er alene hjemme. Da får jeg virkelig ladet opp batteriene. De gangene vi f.eks er på ferie hos hans familie, evt de er på ferie hos oss, og jeg går oppi folk hele dagene og kveldene så holder jeg på å bli gal. Jeg blir psykisk utmattet av det. Jeg MÅ ha tid for meg selv.

Det er ikke alle som skjønner at det ikke har noe med de andre personene. Samboer tar slike ting personlig hvis jeg f.eks begynte å helt klart unngå henne for å få fred.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[AnonymBruker]

Hun ser ikke selve skjermen, så det er ikke det. Det er mer at jeg sitter der på utstilling som gjør meg stresset.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

Gå inn på soverommet, si at du er sliten og skal sove middag, lukk igjen og sett deg med laptopen eller en bok.

Anonymous poster hash: 50684...8e0

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at damen bør mer ut av huset. Det høres merkelig ut at hun er inne hele tiden. Men jeg synes ikke at TS kan forvente at hun skal forlate huset når han trenger fred. Da må han heller få henne til generelt gå ut mer, f.eks når ungen er i seng. Og så kan TS nyte alenetiden da.

Kanskje damen til TS har angst for å gå ut?

Det hadde vært helt super om hun begynte å dra ut om kveldene. Jeg er ganske ute å går tur selv for å få et lite pusterom, men det kan ikke sammenlignes med å være alene hjemme. Det er helt greit at ungene er hjemme og sover.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[Gjest EnFyr]

For meg er det å alltid føle at man ikke får være alene litt uten at man må trenge å tenke på at det er andre i rommet som legger merke til hva man gjør. Jeg tar meg ofte turer ut på kveldstid for å få litt fred, men jeg får ikke slappet av ordentlig da jeg på en måte blir tvunget ut.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

Da er det jo bare å forstå det at ingen dømmer deg, eller forandre tankengangen på andre punkter.

[AnonymBruker]

Jeg er også introvert og forstår behovet for å være alene veldig godt. Det virker imidlertid som du bare ser problemer og ikke løsninger sånn situasjonen er nå.

Du må snakke ordentlig med kona og forklare hvordan du fungerer og hvilke behov du har på en løsningsorientert og ikke-anklagende måte. Slutt med hinting.

Skaff deg en bærbar laptop og trådløst nett og sett deg på soverommet med døra lukket. Hvis du har hatt en god samtale om dine behov bør dette være enklere enn det virker å være nå. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du ikke har tatt dette rommet i bruk allerede?

Soverommet er en dårlig løsning. Da føler jeg bare at jeg er sperret inne. Jeg ønsker å være hjemme alene og kunne bevege meg fritt i leiligheten jeg eier 50%. Nå har samboer 20-40 timer i uken hvor hun er helt alene hjemme. Jeg ville blitt overlykkelig med 1 time i uka. Føler det som det er jeg som er på besøk.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[Majott]

Jeg er enig i at damen bør mer ut av huset. Det høres merkelig ut at hun er inne hele tiden. Men jeg synes ikke at TS kan forvente at hun skal forlate huset når han trenger fred. Da må han heller få henne til generelt gå ut mer, f.eks når ungen er i seng. Og så kan TS nyte alenetiden da.

Kanskje damen til TS har angst for å gå ut?

Jeg synes ikke det er merkelig at hun er inne hele tiden når hun er hjemme. Særlig ikke om høsten og vinteren. Hva skulle hun ellers gjøre når hun var hjemme? Det er jo ikke så mye å gjøre ute da.

Greit nok at hun kanskje burde besøke noen eller dra på noe arrangement hvis det finnes, men det du sier er at hun bør ut av huset så han får fred. Om hun så må stå på plenen i mellomtida. Jeg står ikke på plenen pga en mann når jeg kan være inne, nå når det er omtrent 5 grader ute om kvelden. Om han ikke tåler at jeg er til stede, så får han trekke seg tilbake selv. Jeg skal ikke på noe pliktbesøk til andre eller stå utenfor huset så han kan få fred og ro. Det vil jeg tro mange andre damer også er enige i. Og jeg tror ikke at vi er så ille at det ikke går an å være i samme hus/rom, og kunne slappe av.

Jeg bor i mitt hjem, og der har jeg rett til å være 24/7 om jeg vil. Det må min mann regne med, akkurat som jeg regner med at han føler det samme. Vi er flinke til å gi hverandre rom for fred i hverdagen, hvis ikke så hadde nok en av oss sagt i fra om det. Vi har begge behov for alenetid. Vi hadde ikke "hintet" og "tenkt på å flytte ut" når samboer ikke skjønte hint, men heller vært direkte i den samtalen.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke at du ikke kan snakke med samboeren din,og forklar at du vil ha en time for deg selv iblant.

Hun kan da ikke reagere så negativt om du lukker døra når hun vet grunnen??

Men har det vært sånn hele tiden? Har behovet for alenetid kommet etterhvert?

Uansett må du jo snakke med henne.

Er tildels enig med en her som skrev at det er mer enn at du er introvert som er problemet her.

Du virker egentlig ganske lukket. Husk at samboeren din ikke er tankeleser.

Godt spørsmål om jeg har vært slik hele tiden. Før så tenkte jeg at jeg var en sosial person som oppsøkte folk. (når jeg bodde alene). Da hadde jeg uansett noe tid for meg selv så jeg hadde aldri perioder som nå hvor det er måndesvis siden jeg var alene et eneste minutt hjemme. Så jeg vet ikke om jeg har forandret meg eller om det er bare ting rundt meg som har forandret seg. Når vi bodde en annen plass hadde samboer noen venniner hun brukte tid med. Da fikk jeg min alenetid hjemme.

Mulig jeg har diagnoser utover det å være introvert, men jeg holder på å bli gal å det evige bråket fra TV. Nå er det forbrukermagasinet på NRK.....

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[AnonymBruker]

Jeg synes du er ganske urimelig. Du vil ikke ut av huset selv, hvordan kan du da forlange det av samboeren din? Og introvert eller ikke, du er like ansvarlig for både barn, husarbeid og matlaging som samboeren din, og jeg synes ikke du kan forlange "alenetid" på bekostning av dette (altså på dagtid).

MEN, jeg er selv introvert og forstår situasjonen din veldig godt, for den er temmelig lik min. Hos oss (ett barn), er det jeg som jobber og min samboer som er hjemme. Han er forsåvidt like avhengig som meg av alenetid, men ettersom han for tiden ikke jobber og er hjemme om dagene, får han alenetid i massevis. Jeg derimot, får ikke så mye alenetid som jeg skulle ønske. Men det er faktisk ikke for meg bare å forlange egentid, jeg må faktisk tenke på barnets og mannens behov like mye som mine egne. Mange kvelder skulle jeg gjerne bare vært helt alene og kjørt helt mitt eget løp, mens mannen ønsker å f.eks. se en film med meg, for han har vært alene hele dagen og trenger selskap. Her må det kompromiss til. Noen dager ser vi film sammen, andre ganger gir jeg beskjed om at jeg trenger å pusle litt for meg selv. Dette fungerer fint.

Ettersom din samboer ikke kan lese tanker, må du faktisk snakke med henne om hvordan du har det. Legg vekt på at det ikke er hun som er problemet, men at du som person trenger alenetid i tillegg til den tiden du er med henne. Jeg kan ikke begripe hvorfor du mener det er "kunstig" å lukke døren til soverommet. Hva er kunstig med det? Fortell samboer bare at i kveld vil du slappe av litt i fred på rommet, og derfor lukker du døren. Jeg synes ikke du kan be henne forlate huset, problemet ligger hos deg, og du må finne en løsning.

Jeg nekter ikke gå ut av huset. På hverdager går jeg ofte meg en tur eller er på treningstudioet (hvor det desverre hele tiden er masse andre folk). Så samboer har mye tid alene hvor hun kan se på sine TV-program eller sitte på nett.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[AnonymBruker]

Glemte å si at jeg synes det er rimelig drøyt å ville sende samboer og barn på ferie uten deg. Det blir ikke så mye ferie for din samboer, alene med barn. Jeg tror du tenker sånn nå fordi du føler deg sulteforet på alenetid, men det er for mye forlagt. Du må begynne med å snakke med din samboer og skaffe deg alenetid i hverdagen.

For meg hadde det faktisk holdt at hun og en vennine dro på ferie. Barna sliter meg ikke ut på samme måte som voksne og i tilegg legger de seg tidlig.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen her! Jeg drar ut ofte med venninner, finner på ting så han får være alene hjemme, men han har ikke noen venner!

Jeg får seriøst ALDRI være alene i mitt eget hjem!

Og det er frustrerende, tenker jeg skal flytte ut, kjøpe meg noe eget og bare være kjærester.

Tenkte jo at når vi flyttet sammen så kom vi begge til å være ute litt med andre, men ALDRI han!

Jeg er ute iallefall 1-2 ganger uken med venninner, ute på tur eller noe mens han får slappe av i flere timer alene i leiligheten.

Men han går aldri ut med noen, har ingen kompiser og okkuperer stuen hver dag. Jeg skjønner deg såå godt. Blir ikke det samme å bare dra ut, den andre må fysisk være borte og du ha huset for deg selv..

Vet ikke hvordan du skal løse dette, men du må nesten snakke med henne om dette, at du trenger alenetid for å få energi. Så kanskje kan dere finne måter å løse det på

Anonymous poster hash: 0dfb9...ce2

Takk for forståelsen. Man blir bare totalt sliten av aldri å føle at boligen man eier 50% alltid skal være fylt av andre.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[AnonymBruker]

Gosh, her tror jeg dere er to stykker som må klare å lee litt på kriteriene.

Hos oss er vi to introverte som bor i en veldig liten leilighet. Det løser vi ved å bytte på å gå i butikken, trene til forskjellige tider, litt forskjellige arbeidstider...senest i går fikk jeg spørsmål om jeg kanskje kunne ta meg en liten tur ut. Neste gang er det jeg som spør om han kan ta seg en liten tur ut.

Man gir og tar, og det er også du og samboeren din nødt til å gjøre. Du må forklare henne - i klartekst - hvordan du føler det. Bruk ord som "jeg" og "meg", for det er deg dette til syvende og sist handler om. Og å sende henne og barna på ferie alene? Det er virkelig forskjell på å være introvert og å være egoist.

Jeg prøver fra min side å gi henne mye alenetid hjemme, men hun gjør desverre aldri noe utenfor dørene når jeg er hjemme. Siden hun bare jobber 40% så tar hun en del uteting når jeg er på jobb og det får jeg ingen glede av.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[AnonymBruker]

Oi, her er det mye som skurrer.

1) Dere er begge urimelige. Et forhold handler om å gi og ta. Hun burde vise forståelse for dine behov, og kanskje ta med seg barna ut for å leke i blant. Samtidig burde du vise forståelse for at leiligheten også er hennes hjem, og at det antakelig oppleves veldig avvisende at du lemper henne ut.

2) Hvorfor føles det kunstig sette seg på soverommet og lukke døra for å få litt ro? Det er MER kunstig at samboeren din skal gå ut for at du skal få hele leiligheten for deg selv for å få ro. Det burde bli rolig og stille hvis dere kombinerer hodetelefoner på TV'en og lukket dør. Ingen som ser deg, ingen lyd som kan trenge inn på soverommet.

3) Det virker som du har bestemt deg for at den ENESTE løsningen er samboer og barn ut av huset. Du burde jobbe med deg selv slik at du er åpen for flere løsninger.

4) Du fremstiller ikke samboeren din positivt for barna. Når du sier "jeg tar med meg dere ut så mamma får slappe av" sier du "nå går vi ut fordi mamma vil bli kvitt oss". Skjønner godt at samboeren din er fornærma. I stedet for å hinte, ta en prat med henne. Si det rett ut, ingen hinting. Prøv å si det pent og ikke beskyldende. Spør "hva skal vi gjøre for at begge får dekt sine behov?".

Ellers synes jeg det virker som dere kommuniserer dårlig, og at du tar veldig mye av arbeidsbyrden i hjemmet. Her tenker jeg både på at du jobber 100% i tillegg til at du tar mye med barna slik at hun får alenetid.

1. Skjønner ikke at jeg er urimelig som ønsker meg litt tid for meg selv. Hun har altså ikke være utenfor huset fire vegger mens jeg har vært hjemme siden før sommeren.

2. Å sette seg på soverommet føler at jeg er fordrevet. Jeg ønsker å kunne bevege meg fritt i leiligheten som er 50% min uten at jeg må gå på andre folk. Hun oppleverer timesvis med det hver eneste dag.

JEg tror dere som ikke er introvert tror at det bare dreier seg om støy. Det er i all hovedsak det å føle seg alene. Å gjemme seg på soverommet gjør ikke at jeg føler meg alene.

3. Jeg trenger tid for meg selv av og til. Den følelsen klarer jeg ikke å bli kvitt.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[AnonymBruker]

Koster det noen så himla mye å flytte seg tre meter inn til sitt eget soverom da?

Hjemmet er for alle tenker jeg. Stua er fellesområde. Den som vil være alene må gå på sitt eget rom, men der skal det respekteres at man vil være selv. (Jeg gjør dette daglig og ser virkelig ikke noe problem i det!)

Soverommet er ikke det samme som å være hjemme alene. Å være forvist der blir bare dumt. Jeg ønsker å være alene hjemme, kunne gå på kjøkkenet, slenge med ned på sofaen i stua eller gå på do uten å forholde meg til noen andre. Det er altså mange måneder siden jeg fikk noen minutter for meg selv hjemme.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[Petra75]

Men har du sagt dette til henne da, TS? Satt deg ned med henne i en hyggelig setting og forklart hvordan du føler det?

[AnonymBruker]

Ja, jeg skjønner poenget ditt, men hvis han mener at han trenger "fri" fra familien for å få energi, så må han også ta noen hensyn, som feks tilpasse soverommet til disse fristundene.

Å jage familien ut av huset synes jeg er skikkelig drøyt, kunne ikke falt meg inn å gjøre noe slikt. En ting er å be ungene gå ut og leke mens man vasker, men for å være alene? Og nekte samboeren å være der? Da får man finne en løsning som ikke hemmer noen andre.

Hjemmet er det stedet hvor man skal få være seg selv, det gjelder også de andre som bor der, ikke kun den som trenger alenetid. Er man så nøye på alenetid at man ikke kan ha noen andre i huset så må man rett og slett la vær å bo sammen med noen. Det finnes haugevis av løsninger på dette som er bedre enn å be familien holde seg unna.

Jeg lar samboer få timesvis med timer alene for seg selv hjemme. Du mener jeg ikke fortjener det samme?

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[umwar]

Takk for forståelsen. Man blir bare totalt sliten av aldri å føle at boligen man eier 50% alltid skal være fylt av andre.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

Sånn er det å ha familie. Skal du kaste ut barna av huset fordi pappa vil være alene? Da burde du valgt å være alene uten familie.

[Gjest Mythic]

Sånn er det å ha familie. Skal du kaste ut barna av huset fordi pappa vil være alene? Da burde du valgt å være alene uten familie.

Han sier da at barna godt kan være hjemme, da han ikke blir sliten av dem på samme måte, og de i tillegg legger seg tidlig.

En kan utmerket godt ha familie om en er introvert. Det kunstige her, er jo at de lever oppå hverandre hele tiden når de ikke er på jobb, eller når TS er ute eller på trening. Jeg fatter ikke at hun ikke selv ønsker å ta en tur ut av huset alene når hun har mulighet til det. Hun kunne jo trene, shoppe, gå på kino eller noe en gang i blant.

[AnonymBruker]

Sånn er det å ha familie. Skal du kaste ut barna av huset fordi pappa vil være alene? Da burde du valgt å være alene uten familie.

Sier du at min samboer ikke har familie siden hun ikke har det slik?

Anonymous poster hash: 58ef5...f37