Introvert - Får aldri fred til å slappe av

[Gjest krokodillen]

Hva er det du blir sliten av da? Det er et eller annet du tenker/reagerer som gjør deg sliten av å være med andre. I alle fall ikke stikk bare på grunn av dette tullet ditt. Reis eventuelt på turer opp på fjellet og fisk eller finn på noe annet for deg selv. Det gjør bestefaren min ofte.

å herregud. leste du egentlig hva han skrev?

du vet rett og slett ikke hva introvert er da

[Gjest Haaploes]

Gosh, her tror jeg dere er to stykker som må klare å lee litt på kriteriene.

Hos oss er vi to introverte som bor i en veldig liten leilighet. Det løser vi ved å bytte på å gå i butikken, trene til forskjellige tider, litt forskjellige arbeidstider...senest i går fikk jeg spørsmål om jeg kanskje kunne ta meg en liten tur ut. Neste gang er det jeg som spør om han kan ta seg en liten tur ut.

Man gir og tar, og det er også du og samboeren din nødt til å gjøre. Du må forklare henne - i klartekst - hvordan du føler det. Bruk ord som "jeg" og "meg", for det er deg dette til syvende og sist handler om. Og å sende henne og barna på ferie alene? Det er virkelig forskjell på å være introvert og å være egoist.

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt TS, er introvert selv. Med meg er det så ille at jeg kan ikke ha noen samboer, et par timer nå og da alene er ikke nok for meg. Jeg må ha flere dager alene, gjerne ei hel helg osv.

Hatt noen forhold, å bare det å ha noen på besøk nesten daglig er plagsomt, jeg sitter bare å gleder meg til han skal dra hjem.

Men nå er jeg et sært tilfelle da, jeg er ikke så glad i mennesker egentlig. Utenom mine aller nærmest selvfølgelig. Utenom dem har jeg ingen behov for å omgåes andre mennesker.

Vet nesten ikke hva jeg kan råde deg til, vanskelig når man bor sammen.

Har hun ikke foreldre eller søsken hun kan dra på besøk til da, ta med seg barna å være der noen dager av og til?

Anonymous poster hash: 6b59b...24c

[Surriball]

Oi, her er det mye som skurrer.

1) Dere er begge urimelige. Et forhold handler om å gi og ta. Hun burde vise forståelse for dine behov, og kanskje ta med seg barna ut for å leke i blant. Samtidig burde du vise forståelse for at leiligheten også er hennes hjem, og at det antakelig oppleves veldig avvisende at du lemper henne ut.

2) Hvorfor føles det kunstig sette seg på soverommet og lukke døra for å få litt ro? Det er MER kunstig at samboeren din skal gå ut for at du skal få hele leiligheten for deg selv for å få ro. Det burde bli rolig og stille hvis dere kombinerer hodetelefoner på TV'en og lukket dør. Ingen som ser deg, ingen lyd som kan trenge inn på soverommet.

3) Det virker som du har bestemt deg for at den ENESTE løsningen er samboer og barn ut av huset. Du burde jobbe med deg selv slik at du er åpen for flere løsninger.

4) Du fremstiller ikke samboeren din positivt for barna. Når du sier "jeg tar med meg dere ut så mamma får slappe av" sier du "nå går vi ut fordi mamma vil bli kvitt oss". Skjønner godt at samboeren din er fornærma. I stedet for å hinte, ta en prat med henne. Si det rett ut, ingen hinting. Prøv å si det pent og ikke beskyldende. Spør "hva skal vi gjøre for at begge får dekt sine behov?".

Ellers synes jeg det virker som dere kommuniserer dårlig, og at du tar veldig mye av arbeidsbyrden i hjemmet. Her tenker jeg både på at du jobber 100% i tillegg til at du tar mye med barna slik at hun får alenetid.

[Marie90]

Du kan da sette deg på soverommet og lukke igjen. Hvis du virkelig ikke våger å lukke døren til et rom, så har dere et kommunikasjonsproblem. Hun sitter i stuen og ser på TV uansett.

Jeg er selv introvert og kan identifisere meg 100% med din situasjon og det virker som et mareritt for meg personlig, men jeg synes også du virker ekstremt "veik" og konfliktsky. Dere har et barn sammen og du vurderer å flytte ut før du har pratet med henne?

Det er forskjell på introversjon og sjenanse eller sosial angst, men noen ganger overlapper de hverandre og her virker det faktisk som om du har noen problemer med å relatere deg til andre. Hun er din samboer og dere burde kjenne hverandre godt nok til å prate sammen.

Om ikke annet kan du jo bare si at du er sliten etter jobb, trenger en middagslur og lukke døren. Om du sover der inne eller leser en bok spiller jo ingen rolle.

Endret 17. september 2014 av Marie90

[sjøhest]

Gå på rommet ditt? Kjøp deg ei campingvogn og sitt der for deg sjøl. Familien din må da få leve i hjemmet sitt.

[Petra75]

Gå på rommet ditt? Kjøp deg ei campingvogn og sitt der for deg sjøl. Familien din må da få leve i hjemmet sitt.

Men koster det de andre så himla mye å finne på noe utenfor hjemmet en gang i blant?

[FrkHumle]

Men koster det de andre så himla mye å finne på noe utenfor hjemmet en gang i blant?

Koster det noen så himla mye å flytte seg tre meter inn til sitt eget soverom da?

Hjemmet er for alle tenker jeg. Stua er fellesområde. Den som vil være alene må gå på sitt eget rom, men der skal det respekteres at man vil være selv. (Jeg gjør dette daglig og ser virkelig ikke noe problem i det!)

[AnonymBruker]

Først og fremst, slutt å sett deg på utstilling ved siden av TVn som samboer glaner på, dette kan jo ødelegge nervene til de fleste. Sett deg bak samboer om mulig eller i et hjørne ved siden av henne.

Så bør du seriøst vurdere å ordne deg noe på soverommet. Er det plass til en behagelig stol og en fotskammel der inne, så du kan rigge deg til med nettbrett eller en god bok? I verste fall får du sette deg på sengen. Bare si til samboer at du slapper av litt.

Hvis soverommet er utelukket, så er det vel ikke annet å gjøre enn å finne seg en ny leilighet der det kan kjøres et opplegg med eget TV-rom, eventuelt eget PC-/hobbyrom.

Å sende fruen på ferie er ingen løsning med mindre du har tenkt å spandere helgetur en gang i uken, og siden hun virker ganske hjemmekjær kan du heller ikke forvente at hun skal tvinge seg ut av huset så du får friminutt.

Anonymous poster hash: 3e68b...48e

[Petra75]

Koster det noen så himla mye å flytte seg tre meter inn til sitt eget soverom da?

Hjemmet er for alle tenker jeg. Stua er fellesområde. Den som vil være alene må gå på sitt eget rom, men der skal det respekteres at man vil være selv. (Jeg gjør dette daglig og ser virkelig ikke noe problem i det!)

Soverommet mitt holder rundt femten grader, så ja, det koster litt.

For meg går dette på å ta litt hensyn til hverandres behov. Og det burde være enkelt.

[FrkHumle]

Soverommet mitt holder rundt femten grader, så ja, det koster litt.

For meg går dette på å ta litt hensyn til hverandres behov. Og det burde være enkelt.

Ja, jeg skjønner poenget ditt, men hvis han mener at han trenger "fri" fra familien for å få energi, så må han også ta noen hensyn, som feks tilpasse soverommet til disse fristundene.

Å jage familien ut av huset synes jeg er skikkelig drøyt, kunne ikke falt meg inn å gjøre noe slikt. En ting er å be ungene gå ut og leke mens man vasker, men for å være alene? Og nekte samboeren å være der? Da får man finne en løsning som ikke hemmer noen andre.

Hjemmet er det stedet hvor man skal få være seg selv, det gjelder også de andre som bor der, ikke kun den som trenger alenetid. Er man så nøye på alenetid at man ikke kan ha noen andre i huset så må man rett og slett la vær å bo sammen med noen. Det finnes haugevis av løsninger på dette som er bedre enn å be familien holde seg unna.

[AnonymBruker]

Hvorfor jobber hun bare 40% ?

Da jeg bodde i kollektiv håpte jeg alltid at det ikke var noen hjemme da jeg var ferdig på skolen, deilig å ha huset for seg selv. Samme da jeg bodde i en leilighet der jeg hørte ALT fra de som bodde i etasjen over. Følte jeg aldri var alene.

Jeg forstår deg veldig godt TS, å være alene hjemme i sitt eget hus gir en helt annen ro enn om man går på fjellet eller sitter seg i ei campingvogn. Alle trenger fri for å samle energi (og noen ønsker helst å være alene da) jeg synes samboeren din burde forstå såpass.

Anonymous poster hash: dfdd5...3cc

[Petra75]

Ja, jeg skjønner poenget ditt, men hvis han mener at han trenger "fri" fra familien for å få energi, så må han også ta noen hensyn, som feks tilpasse soverommet til disse fristundene.

Å jage familien ut av huset synes jeg er skikkelig drøyt, kunne ikke falt meg inn å gjøre noe slikt. En ting er å be ungene gå ut og leke mens man vasker, men for å være alene? Og nekte samboeren å være der? Da får man finne en løsning som ikke hemmer noen andre.

Hjemmet er det stedet hvor man skal få være seg selv, det gjelder også de andre som bor der, ikke kun den som trenger alenetid. Er man så nøye på alenetid at man ikke kan ha noen andre i huset så må man rett og slett la vær å bo sammen med noen. Det finnes haugevis av løsninger på dette som er bedre enn å be familien holde seg unna.

Såvidt jeg ser det nekter han henne ikke noenting. Det er vel heller motsatt - hun nekter å la ham være litt alene. Det er jo ikke snakk om hver dag her, men av og til. Det syns jeg hun kunne ha gjort på eget initiativ.

[AnonymBruker]

Har vært i tilsvarende situasjon som deg, og har full forståelse. Jeg synes at mange av svarene du har fått vitner om at folk ikke helt skjønner hva det vil si å være introvert. Og ikke minst hvordan det er å være introvert og bo i en liten leilighet uten mulighet for alenetid. Jeg bodde i en leilighet med to soverom sammen med samboer og ett barn. Åpen kjøkkenløsning. Det var svært lytt mellom rommene, slik at jeg egentlig ikke følte meg alene selv om jeg satt på soverommet. Det føltes også veldig feil å sitte på soverommet, da jeg ikke følte at jeg greide å kose meg der. Følte meg "fordrevet", om jeg kan beskrive det slik. Jeg gjorde det allikevel altså, med laptop og bøker. Men det romsterte på kjøkkenet, samboer kom inn for å prate, ungen bråkte og så videre. Det var flere ganger jeg ble direkte agressiv, og noen ganger gråt jeg av frustrasjon. Følte meg som et dyr i bur.

Heldigvis har jeg vært åpen med samboer om hvordan jeg har det. Og til å begynne med skjønte han det ikke. Følte at jeg var sær. Men så leste han en artikkel om introverte, og begynte å skjønne litt mer. Han er kanskje ikke den flinkeste til å ta med ungen ut, han liker også helst at vi er sammen, men har blitt bedre. Husker at han tok med seg ungen på lang tur en gang, tre timer eller noe. Jeg var såå sur da de dro, og så utrolig blid da de kom hjem. Var akkurat det jeg trengte. Spiste i fred, hørte høy musikk, så på film, spiste snop og bare koste meg:)

Til oss gikk det så langt at jeg også begynte å leke med tanken om å flytte. Heldigvis snakket vi mer sammen, og vi innså begge at bosituasjonen ikke fungerte. Altså, for han gjorde den jo det, men ikke for meg. Så jeg sto på ganske mye, og vi har nå flyttet til en større leilighet. En hvor det er enda et soverom, litt unna de andre rommene. Det er et kontor/gjesterom. I praksis mitt eget rom. Og dit kan jeg gå når jeg har min alenetid (vi deler litt på det, har en kveld i uka hver). Det har hjulpet masse for oss!

Slik jeg ser det er det flere løsninger som kan funke.

1. Få henne til å forstå at hun bør ta med ungene på noe alene en dag. Seriøst, det bør hun gjøre!!

2. Vurdere å skaffe dere noe større

3. Gå ned i stilling slik at du er litt hjemme på dagen alene

4. Ta en og annen feriedag du vet hun er ute av huset på jobb.

Anonymous poster hash: ec630...bd8

[FrkHumle]

Såvidt jeg ser det nekter han henne ikke noenting. Det er vel heller motsatt - hun nekter å la ham være litt alene. Det er jo ikke snakk om hver dag her, men av og til. Det syns jeg hun kunne ha gjort på eget initiativ.

Nei, han nekter ingen noenting, det er du som foreslår at hun skal ta med ungene ut av huset så han får fred. Og slik jaging ut av huset synes jeg ikke høres noe greit ut i det hele tatt. Det er da hjemmet til samboeren og ungene også!

Hun nekter heller ikke han noenting, etter hva jeg har lest her har han ikke spurt en gang, eller snakket med henne om det. Hvordan forvente at hun kan lese tanker? Han tør jo ikke lukke soveromsdøren engang. (!) Man må faktisk ta ansvar for eget liv. Fortelle hvordan man føler det og komme frem til en løsning. Å innrede et soverom litt på nytt med en god stol, lampe og bokhylle kan gjøre det til et virkelig trivelig hverdagsrom når han trenger fred. Jeg bruker bare senga, men koser meg stort likevel med mine alenestunder.

[AnonymBruker]

Nei, han nekter ingen noenting, det er du som foreslår at hun skal ta med ungene ut av huset så han får fred. Og slik jaging ut av huset synes jeg ikke høres noe greit ut i det hele tatt. Det er da hjemmet til samboeren og ungene også!

Det er vel ikke snakk om å jage noen? Om hun er glad i samboeren sin vil det å gi ham noen timer for seg selv det minste hun kan gjøre. Hun evner vel å se at mannen hun har kjent i X antall år ikke har det bra (selv om han ikke har kommunisert det muntlig).

Anonymous poster hash: dfdd5...3cc

[FrkHumle]

Det er vel ikke snakk om å jage noen? Om hun er glad i samboeren sin vil det å gi ham noen timer for seg selv det minste hun kan gjøre. Hun evner vel å se at mannen hun har kjent i X antall år ikke har det bra (selv om han ikke har kommunisert det muntlig).

Anonymous poster hash: dfdd5...3cc

Nå spørs det mye på hvor ofte man mener man trenger alenetid da. Å ha huset alene en gang i uken er vel ganske naturlig, men ikke daglig. Man kan virkelig ikke be andre forlate sitt eget hjem når man finner løsningen en dørterskel unna.

Jeg skjønner virkelig ikke hva problemet med å være alene i et rom er? Er det så grusomt vanskelig å si at "jeg går og hviler meg litt" og så faktisk gå på et rom? Hva er problemet med det? Hvorfor må alle andre ut av huset for at man skal kunne ha alenetid? Han sier jo at han slapper av på do, så da må vel det fungere like fint på et soverom.

Når man har to løsninger, den ene veldig enkel, den andre påvirker flere andre og er ikke like enkel, hvorfor skal man ikke da velge den enkleste?

[Marie90]

Har vært i tilsvarende situasjon som deg, og har full forståelse. Jeg synes at mange av svarene du har fått vitner om at folk ikke helt skjønner hva det vil si å være introvert. Og ikke minst hvordan det er å være introvert og bo i en liten leilighet uten mulighet for alenetid. Jeg bodde i en leilighet med to soverom sammen med samboer og ett barn. Åpen kjøkkenløsning. Det var svært lytt mellom rommene, slik at jeg egentlig ikke følte meg alene selv om jeg satt på soverommet. Det føltes også veldig feil å sitte på soverommet, da jeg ikke følte at jeg greide å kose meg der. Følte meg "fordrevet", om jeg kan beskrive det slik. Jeg gjorde det allikevel altså, med laptop og bøker. Men det romsterte på kjøkkenet, samboer kom inn for å prate, ungen bråkte og så videre. Det var flere ganger jeg ble direkte agressiv, og noen ganger gråt jeg av frustrasjon. Følte meg som et dyr i bur.

Anonymous poster hash: ec630...bd8

Jeg har kun sett et par her som ser ut som de ikke forstår hva introversjon egentlig betyr, ellers synes jeg folk gir gode svar, selv om de identifiserer seg med TS, så virker han her lite fleksibel.

Jeg kan godt identifisere meg som en veldig sterk introvert. Sosialt selskap er hyggelig iblant og jeg er ikke sjenert eller redd rundt folk, men jeg er veldig avhengig av å lade batteriene på egenhånd.

Det å trenge alenetid er heller ikke unikt for introverte, alle trenger det en gang iblant. Og spesielt dersom det er mennesker man ikke kommer veldig godt overens med, er det slitsomt å ha dem til stede.

Jeg kan, som TS, bli direkte irritert på mennesker, spesielt om de lager (det jeg oppfatter som) veldig mye lyd. Jeg er en person som er ganske 'stille' i hele min person og er vokst opp i et hjem der ingen hevet stemmen eller unodvendig slamret i dorer. Når jeg deler leilighet med en jente som alltid tråkker rundt, merker jeg at jeg blir kraftig irritert og hater at hun er hjemme.

Det er forskjell på familie, venner, kolleger, bekjente og fremmede. Selv de av oss som er ekstremt introverte kan tolerere ulik mengde av ulike mennesker.

Din familie er som regel klar over hvordan du er, og har til en viss grad formet deg. Selv om jeg trenger tid for meg selv når jeg er hjemme hos min familie, er det også lettere å sitte med en bok når moren min sitter med en bok i naborommet - det er vår måte å vaere sosiale på. Med en du ikke kjenner like godt vil du bli "stresset" av at de går rundt deg, delvis fordi du oppfatter at de ikke er likedan, men også fordi du kanskje merker på kroppen at noe mer sosialt forventes av deg eller er usikker på hva de tenker.

Derfor virker det som om TS har et problem i forholdet sitt. Dersom de har barn og har vaert sammen ganske lenge burde de kjenne hverandre godt, kunne kommunisere bra og ha en fin balanse der de utfyller hverandre.

Jeg har kun datet ekstroverte menn, fordi det er slike menn som utfyller meg. Det ligger i menneskers natur å beundre egenskaper man selv mangler. Utadvendte menn har mye på programmet og vi er en del fra hverandre, men når vi er sammen synes jeg det er hyggelig med selskap og han nyter tid sammen med noen som er laid back, rolig og får ham til å slappe av.

TS' forhold virker ikke balansert eller komfortabelt overhodet. Men dette er selvsagt noe han må jobbe med, ikke bare flykte unna (dersom de ikke hadde barn ville jeg sagt at de ikke var rett for hverandre og han kan dra, men det har de nå).

Ellers er jeg enig i at både TS og samboer skal ha alenetid med barnet. Det er for dårlig å "kjede seg" om ikke samboer er til stede.

[AnonymBruker]

Hva er det du blir sliten av da? Det er et eller annet du tenker/reagerer som gjør deg sliten av å være med andre. I alle fall ikke stikk bare på grunn av dette tullet ditt. Reis eventuelt på turer opp på fjellet og fisk eller finn på noe annet for deg selv. Det gjør bestefaren min ofte.

For meg er det å alltid føle at man ikke får være alene litt uten at man må trenge å tenke på at det er andre i rommet som legger merke til hva man gjør. Jeg tar meg ofte turer ut på kveldstid for å få litt fred, men jeg får ikke slappet av ordentlig da jeg på en måte blir tvunget ut.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37

[AnonymBruker]

Har dere mulighet til å kjøpe noe større? Det nytter jo ikke å bo oppå hverandre, og være sammen døgnet rundt, når man trenger alenetid, og det ikke hjelper å gå seg en tur alene.

Det høres ærlig talt ut som om du burde bodd alene...

For øyeblikket har vi ikke mulighet til å kjøpe noe større. Hadde vært helt fantastisk med en bolig med kjeller hvor man kunne ha et eget rom man trakk seg tilbake til.

Anonymous poster hash: 58ef5...f37