Imax skravler

[Imax]

Gubben er bortreist på konferanse i tre dager, så nå er jeg enslig mor. Går greit egentlig, men sliter litt med å få på plass alle timene jeg skal i løpet av en dag. Så jeg må nok satse på litt kveldsjobbing i tillegg.

I morgen begynner jeg altså på mini-kurs med Grete Roede. Så får vi se. Interessant lesning om kalorier og hva som kan spises osv. Jeg elsker kaviar, og det er visst tohundreognittimillioner kalorier. Men sunt fett. Go' morgen yoghurt er NEI-mat. Hm. Biola er visstnok greit som erstatning for melk. Mange rare forestillinger.

Når det gjelder barna sover de ganske greit, men A synes det er pyton å stå opp tidlig, så hun bruker morgenen på å hyle. Fantastisk. O skravler som bare det, men foreløpig er det bare mamma og hadet som kommer frem som ord man kan forstå. Han begynner jammen meg å bli stor, nå står trappegrinda sjeldent igjen og bøyla på stolen er borte.

A har også begynt på allidrett, og synes det er superstas! Sover godt etter på også skal jeg si deg. Merker at ungene begynner å bli større og større. Kanskje på tide å tenke på en til?

[hverdagslykke]

A har også begynt på allidrett, og synes det er superstas! Sover godt etter på også skal jeg si deg.

Når og hvor? (Send gjerne på PM.)

Merker at ungene begynner å bli større og større. Kanskje på tide å tenke på en til?

Ja, for den som har sånne gale planer så. Værsågod.

[Imax]

HL: Ja, tenk at jeg har sånne ultragale tanker! Jeg har tenkt på det, at det å få tre barn i dag er fullstendig ulogisk og upraktisk. Ja, galskap! Møtte en venninne av søsteren min i går, som ga meg oppdatering på hvordan det går med alle i den vennekretsen. Samtlige hadde to barn! Selvsagt!

Sender PM jeg!

[Imax]

Da er jeg godt inne i Grete Roede-tanken, tror ikke jeg kan kalle det slankekur akkurat. Men bevisstgjøring på hva man spiser. Og jammen meg, nå har jeg holdt på siden torsdag og jeg må si at det nesten daglig er tilbud om søte greier: Sjokoladekake fra naboen på torsdag, fredagskos med is og cookies på jobb fredag (og deilig lunch med lava på fredag; klarte å holde meg til omeletten), lørdag er det jo lørdag (og gubben kjøpte en stor pose med deilig daim på tax free'n), i går var det selvsagt rester fra lørdag + kakeservering hos mutter'n.

Det er altså ikke bare-bare. Ellers spiser jeg stort sett som før, spiser litt mindre kaviar og stopper å spise der jeg kanskje ville småspise litt til etter at jeg egentlig var ferdig. Blir også mer bevisst på å spise mer grønnsaker og frukt. Skal bli spennende å se om jeg klarer å gå ned noen kilo også! For treningen er det verre med, det blir turer med bikkja, og that's it. Men har allerede gått opp hele bakken hjemme fremfor å stoppe midt på f.eks., så det hjelper vel noe.

Helgen har vært passe kjedelig. Med drittvær i går ble det ikke akkurat noe bedre. Fikk skikkelig brakkesyke; jeg blir utrolig barnslig når jeg kjeder meg. Er ikke laget for sånt! Men det er vel bare å venne seg til at ting kan være litt kjedelig nå som høsten og vinteren kommer for fullt.

En morsom greie: A synger Bæ bæ lille lam på kommando for tiden, sikkert hjulpet frem med masse aplaus. Utrolig morsomt i hvert fall, og hun synger overraskende rent. Men jeg tror hun sier "ulv" i stedet for "ull", og søndagsklær er vanskelig, så da blir det sønnaklær. Vi ler oss skakke og er stolte som haner!

[Fibonacci]

Alltid morsomt å lese dagboka di, Imax! Høres ut som dere har det bra! Lykke til med GR-opplegget!

[Imax]

Takk for hilsen LT! Dagboka er litt mer glemt nå enn tidligere, ikke bare-bare med full jobb og unger.

GR kurs har gått greit, jeg har vel ikke vært den beste deltakeren; var jo en langhelg i nord med MYE mat og kaker + konferanse... Men jeg synes jeg har lært noe ekstra vedr. kosthold, og jeg har blitt flinkere til å si nei til ekstra stuff (vaffel på jobben f.eks) og spiser litt mindre av det som er ekstra (f.eks. et kakestykke, ikke tre...). Synes egentlig det ikke har vært veldig forskjell, jeg spiser jo uansett greie prosjoner og mye frukt og grønt. Den største endringen er mindre ekstra greier og så spiser jeg hakket mer grønnsaker utenom (knaskerøtter, tomater, paprika, agurk osv til frokost/lunch). Har faktisk greid å gå ned 3 kg siden jeg begynte med hele tanken om kurset (gikk ned 1 1/5 kg før 3 ukers kurset startet!), og er nå på samme nivå som jeg var før jeg ble gravid med sistemann. Så målet nå er å kanskje gå ned et par kg til, men så er det rett og slett å holde seg der.

Det går greit på jobben, litt lite "ytre" trøkk synes jeg, som er en utfordring for en utålmodig sjel som meg... Men det er nok av ting å ta seg til, og nå synes jeg det går bedre og bedre. I går sa faktisk en av de jeg jobber sammen med at hun setter stor pris på at jeg har kommet inn, med mitt engasjement og pågangsmot. Så det får en jo ta med seg videre!

Så er det høst, og vi er alle mer eller mindre forkjøla. Jeg er vel som vanlig den som er minst, mannen er verst. Hoster og harker. Ungene er snufsete også, minstemann surkler masse. Så det har gått mye i hostesaft og nettene er sånn passe. Så med en hostete mann på loftet blir ungene min jobb på natta, så jeg er litt trøtt for tiden.

[Imax]

Kjenner at jeg savner litt å skrive dagbok her, det er jo grenser for hva man kan skrive på blogg, facebook og twitter. Der skal det jo bare være koseprat...

I går var jeg på kino med mamma, og det var veldig hyggelig! Men hun virker utrolig sliten, hun måtte stoppe for hver 100 meter omtrent. Nå får hun cellegiftbehandling hver uke, og det er jo klart at det tar på. Hun har ellers virket som vanlig (hun er jo ikke et aktivt menneske til å begynne med), så det er jo ikke så lett å legge merke til det. Uff og uff, brystkreft er pyton. Og det er pyton å ha gamle foreldre som blir syke og skal dø etter hvert (uansett kreft eller ikke; mamma blir 69, pappa er 74).

På jobben er det lite ytre trøkk, så jeg merker at jeg har vanskeligheter med å holde drivkraften oppe når jeg skal jobbe med saker. Som strategi. Budsjett osv. Og nå denne uken har jeg jobbet for et innsalg til tv2 om organisasjonen, og så sier direktøren (som skal intervjues) at han går kl. 15 i dag, så etter det passer det ikke med intervju Pokker heller, når TV2 vil ha intervju, så stiller vi til intervju! sånt blir jeg matt av. Jobbe vettet av meg for noe som er vanskelig, og så bli møtt med sånn "og, men da må jo jeg gjøre noe utenom det vanlige da jo..." Blæh. Demotiverende!

Men på den annen side er det fredag, vi er sånn nesten friske, og broren min + kone + barn kommer innom i morgen, så jeg satser på en hyggelig kveld og hyggelig helg!

[Imax]

Nå er det influensafokus over alt. Og det går inn på meg, og jeg er redd for at vi skal bli syke. Dvs. jeg er spesielt bekymret for min mor som går på cellegift + er overvektig (og selvfølgelig også har kreft), så hun kan nok ikke ta vaksine og det spørs hvordan hun vil tåle en runde med influensa. Så jeg har bedt fattern om å sørge for vaksine både for sesonginfluensa og svineinfluensa. Selv har jeg foreløpig tatt vaksine for sesonginfluensa, mest fordi jeg har to barn og må holde meg frisk, men også fordi jeg er opptatt av å minimere risikoen for mamma.

Merker jeg tenker mye på døden og på å miste mamma. Var på kino i forrige uke, og hun virker veldig, veldig sliten. Hun er i uke 6 av 9 uker med cellegiftkur, så i midten av november skal det scannes og undersøkes mer, så vi vet mer hvordan resultatet er. Kjipe, kjipe greier dette her.

Ellers går det unna her på jobben. Har en del sånn småplukk med medarbeiderne mine, men det er nok normalt, men jeg kjenner at jeg blir sliten av det. Og irritert! Men, men. Skal ha lønnssamtale med en av dem i dag, litt spesielt etter som jeg har vært her i kun to måneder.

Begynner også å komme mer i gang med arbeid, selv om jeg synes jeg har enda lavt tempo og klarer ikke helt å komme i gang om morgenen. Men jeg må også minne meg selv på at jeg bare har vært her i to måneder, så ting tar seg nok opp. Og noen dager er veldig hektiske, så det er vel normalt.

Ungene har det bra, og blir større for hver dag som går. Nå går det superlett å levere i barnehagen, men om en ukes tid blir det nok verre igjen, for bestevenninnen til A skal slutte. Det blir nok litt trist og sikkert en overgang. Men hun leker jo med andre barn da, så det går nok sikkert greit.

Og så er det jo fredag! Juhu!

[Imax]

Mammas sykdom går videre. Hun har ikke fått cellegift på tre uker fordi hun har så lavt antall røde blodlegemer. Skal visst til legen på onsdag. Når folk spør meg hvordan det går med mamma, vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Den ene grunnen er jo at jeg knapt vet selv; mamma er ikke spesielt medelsom, i tillegg til at hun egentlig ikke får vite så veldig mye. Men jeg pleier å svare som det er: Hun er syk og kommer til å dø av denne kreften, før eller senere. I går tenkte jeg faktisk på at om et år er hun borte. Det er ren matematikk egentlig. Men hun skal på scanning i juli, så da får vi se.

Ellers er jeg like grå og sliten som været ute. Krangler med gubben, jeg vil være sosial med andre, han vil helst at vi ikke er det pga migrene. At han har migrene er jo sant, men jeg mener han også er litt asosial, men da går han i taket når jeg sier det. Uff og uff, synes synd på ungene mine som er nødt til å overhøre kranglingen vår. Det er jo ikke ungenes feil, men de kommer jo midt i skuddlinjen. Men, heldigvis er det ikke åpen krig sånn det har vært i dag så veldig ofte, så de skal vel overleve dette også. Men det er verd å tenke på, kan man ta det en annen gang eller på en annen måte? Man får ikke mer energi av sånt i hvert fall.

[Imax]

Lenge siden siste innlegg. Men akkurat nå trenger jeg å lufte tankene mine. Akkurat på 4 års dagen til A i sommer skjønte jeg at mannen min var forelsket i en annen. Uken før hadde vi hatt krangling og diskusjoner og mannen min var klar til å forlate forholdet. 14 år har vi vært sammen, gift i 7 år, barn på 2 og 4. Og han var bare helt klar for å gå. Så skjønte jeg det, det var jo lett å ville gå når han hadde noe å gå til.

Nå er det snart desember. Nå bor vi fra hverandre på tredje uken, og høsten har vært et helvete. Han har droppet (sier han) kontakten med henne, men det ser ikke ut til å ha skjedd mye endring i hans følelser uansett. Vi har gått til samtaleterapi, men han gir ingen ting. Gir ullne svar, sånn i kategori "det er vanskelig", "jeg vet ikke" osv. Fy fader rullan dei. Men jeg har vært tålmodig. Tenkt at han med tid og stunder vil komme til vettet og velge meg, oss, familien. Men neida, enda ikke noe bevegelse.

Så i dag må jeg vel med hånden på hjertet innse at han IKKE kommer til å finne tilbake til meg, og at vi bare må sette i gang med avslutningen på forholdet. For i helgen har jeg virkelig hatt sånne depresjonstanker med følelese av ubetydelighet, at ingen kommer til å registrere om jeg forsvinner fra jordens overflate. Jeg savner ungene noe sinnsvakt, men tror jeg savner mannen like mye, jeg har rett og slett kjærlighetssorg.

Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke vil ha meg. Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke vil prøve å se om vi kan fikse forholdet. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg vil ha ham når han er sånn?

Jeg bare gråter, gråter og gråter. Hvordan i all verden skal jeg komme meg videre?

Endret 21. november 2010 av Imax

[Imax]

Tror ingen følger denne dagboken lenger, men hvis det er det, er det jo greit å oppdatere med at mamma døde 15. oktober. Det rare er at jeg ikke føler så mye rundt det, tror jeg blokker det fordi dette med mannen er så ekstremt intenst.

Think positive thoughts. Think positive thoughts. Think positive thoughts. Think positive thoughts. Think positive thoughts. Think positive thoughts. Think positive thoughts. Viktig å ha et mantra for å komme seg videre!

[Imax]

Herregud, jeg er akkurat tilbake der jeg var i august. Med sånn eksamensnerve-mage. Ingen matlyst (har klart å dytte inn en skive), løs mage, kvalmefølelse... Det viser jo at den avgjørelsen jeg har tatt (håper jeg har tatt!) er riktig; for jeg er tilbake til square one. Ved å dra dette noe mer ut så kommer jeg ikke lenger, tvert imot så betyr det at denne utrolig kjipe følelsen kommer til å gjenta seg i stort monn.

Så nå må jeg avslutte. Han klarer det ikke tydeligvis. Surprise, surprise.

Nå er det pakkings, komme seg på jobb, og så er det min uke til å ha kidsa!

[Imax]

Tøff dag. Mye tanker. Hver gang mannen min gir meg tvetydige beskjeder tolker jeg det feil. Venninnen min sa det helt rette: Hvis han ombestemmer seg, så er du ikke i tvil!

Men jeg balanserer hårfint, og er på gråten nesten hele tiden. Men har hatt det ok på jobb, så jeg må ikke skulke, tror jobben holder meg oppegående. Er 20% sykemeldt, skal til legen, og skal nok fortsette med det ja. Trenger ikke stress på toppen av alt for tiden.

Bestilte tur med venninne til Egypt i dag! I midten av januar. Må bli bra tenker jeg! Godt å ha noe å se frem til.

I morgen skal jeg:

Bestille meglingstime hos Familiekontoret for å kicke i gang løsrivelsesprosess

Kontakte takstmann for å få takst på huset.

Være på jobb, gjøre så godt jeg kan.

Dra på besøk til venninnen min i morgen ettermiddag.

Koselig å se kidsa i dag, men jammen meg, tror savnet i helgen dreier seg om savnet av familien som har gått i oppløsning, ikke bare etter barna. På tide å avslutte, dette blir ikke bedre av å dra det ut.

[Imax]

For en rar uke. Onsdag snakket jeg med mannen, da var han plutselig mye mer "på". Han hadde snakket med kolleger og diskutert hvordan det er å være skilsmissebarn (flere av dem er det) og hvordan det er å være skilt (flere av dem er det også). Så han hadde endelig fått noen perspektiver. Vi snakket mye om forholdet vårt, hva som må endres osv, og han sa at han hadde også krav som jeg måtte møte.

Jeg sa at jeg allerede har gjort innrømmelser og at jeg er villig til å se på alt vi har sammen og ta min del av ansvaret. Jeg er klar for å tilgi, hvis han gjør innrømmelser og er villig til å ta inn over seg hva hans interesse for hun andre har gjort med meg. Det var en veldig god og positiv samtale.

MEN: Han snakketikke om at han hadde lagt bort interessen for henne eller andre kvinner. Jeg sa at jeg hadde hørt på ham, at det var fint han endelig (!) delte tankene sine med meg, men at siden han ikke har tatt et valg rundt dette med henne, så kan jeg ikke gjøre annet enn å gjennomføre meklingssamtalen. Jeg sa også at jeg kom til å sende inn separasjonspapirene. Jeg kan ikke gjøre annet når han ikke kan gi meg det jeg vil ha.

I går var vi litt sammen igjen med ungene, men nå er han igjen vag som alltid, vet ikke hva han vil, har ikke tatt valget osv. Han er en dust, eller rettere sagt JEG er en dust, jeg skjønner jo at han ikke kommer til å endre mening. Tid har han fått i massevis av, men det har jo ikke ført til noe som helst. Nå er det på tide å avslutte, det tar vel fort 3-4 måneder før det er gjort uansett.

Jeg har skikkelig, skikkelig kjærlighetssorg. Jeg griner mye for tiden, har følelse av ubetydelighet og vet ikke hva i all verden jeg skal gjøre. Timene går sakte. Men jeg må bare si til meg selv at jeg ikke kan endre på hans avgjørelse, jeg må fokusere på meg selv og hva jeg kan gjøre. Og det jeg kan gjøre er å ikke la ham dra meg ned i søla og ta fra meg siste rest av selvfølelse.

[Imax]

I går var jeg en ice cold bitch! Mannen kom til huset for å overta ungene. Jeg var oppgaveorientert, ga beskjeder om ungene, pakket tingene mine og gikk. Han bablet litt, jeg sa ja og ha, og jeg gikk derfra uten å se på ham, og i hvert fall uten kos og klem. Han tok meg så vidt på armen, men jeg lot nærmest som jeg ikke merket det. Merker at jeg nå blir mer og mer forbanna rett og slett. Forbanna på ham, forbanna på situasjonen. Tidligere ville jeg nok ha grått av alt dette, men nå blir jeg bare sint. Kanskje det betyr at jeg er i ferd med å ta tak i livet mitt igjen?

Men: Jeg er fremdeles veldig trist, og skulle ønske alt dette her ikke hadde skjedd. Venninnen min sier at jeg må huske på at den mannen han var og den mannen jeg vil han skal være, ikke eksisterer lenger. Og det er frytkelig vanskelig å forstå, for jeg vil så veldig. Jeg vil så veldig mye jeg, på vegne av oss begge. Men så får jeg ikke gjort noe med det. Faen heller, blir sprø.

Det føles også som at alt det fine vi har hatt sammen mister betydningen sin. F.eks. som da barna våre ble født, det var jo store greier som vi delte, men nå blir det liksom ubetydelig. Jeg tenker at det kanskje over tid vil endre seg litt, akkurat den følelsen, men det er sånn det føles nå i hvert fall.

[Imax]

Februar gitt. Nå har vi bodd sammen igjen siden desember, siden han snudde og sa jo, han ville prøve. Så vi har prøvd. Dvs. vi har latt hverdagen gå sin gang, har gått til samtaler hos en ny og bedre terapeut, og jeg har gjort masse. Tenkt, gjort endringer tatt opp ting. Han har gjort pitte-litt, mye teknisk og mye "riktig" i hvordan vi snakker. Men han har ikke vært interessert i å være sammen med meg. Har sagt nei til sex oftere enn han har sagt ja, han har vært fysisk tilstede, men ikke mentalt.

Har vært greit med noen måneder nå med litt mer "bra", og jeg har håpet og trodd at vi kunne løse ting, jeg har valgt å være positiv og tålmodig. Men har blitt utslitt av at han ikke gir og er "på".

Så de siste dagene har jeg tynt han skikkelig, og natt til tirsdag så fikk jeg ikke sove. Lå og grublet og grublet og grublet, og det hele kulminerte i "hva er det du holder på med", "nå må du begynne og delta eller gå". Skikkelig mye grining fra min side, og lite og vagt fra han.

I går kveld kom det frem: Han vil avslutte. I dag sier han at det kjennes riktig. Det kjennes helt feil for min del, men det kjennes også feil å være i et forhold med en fyr som ikke vil ha meg. Selvfølelsen er ikke akkurat på topp. Jeg ønsker meg at han er og føler noe han ikke er og føler. Jeg ønsker at han ville satse på meg, at han ville ha meg, at han ville ha hele pakken med meg og ungene.

Men nei, det vil han ikke. Jeg er utrolig, utrolig trist. Samtidig skjønner jeg jo at dette over tid blir riktig for meg og, for sånn vi har det nå, er ikke bra for meg, og det er ikke bra for ungene over tid heller. Huet mitt sier at jeg skal greie meg, jeg skal finne en ny partner som vil ha meg, at ungene kommer til å overleve dette. Om et år, kanskje et halvt, så er tingene bedre. Men nå fremover blir det og er det et helvete.

Jeg skal overta huset og han skal finne seg leilighet. Det tar nok tid, og det betyr at vi må bo sammen. "Vi kan fortsatt dele seng for min del", sier gubben. Ja særlig, sier jeg. Så jeg har parkert ham på loftet og sover alene i dobbeltsenga. Må distansere meg fra han, og det blir ikke særlig lett med tanke på at vi skal bo sammen og oppå hverandre i enda en god tid fremover. Får ta en countdown - til St.hans må han vel ha kommet seg bort?

Tirsdag neste uke skal jeg inn til operasjon. Svigermor kommer på mandag. Det hele er absurd, men det er jo bare å kjøre på, og like greit å gjøre det nå, enn til sommeren. Jeg gruer meg ikke så veldig, men jeg er ganske spent.

Faen, livet er så utrolig, utrolig vanskelig noen ganger. Synes jeg har hatt min del for en stund.

[Imax]

Han har sett på leilighet og skal på visning i kveld. Det er jo bra at han står på og finner leilighet når han har bestemt seg, samtidig må jeg jo være ærlig på at jeg ønske han skal ombestemme seg... Det skjer ikke. Må banke det inn i huet mitt: Det skjer ikke. Aksept er helt essensielt i denne situasjonen, jeg må AKSEPTERE at han ikke vil ha meg, at han ikke vil være gift med meg, at han ikke vil bo sammen med meg. Men klarer det ikke...

Er bare veldig, veldig lei meg. Helt usigelig trist og sår, over det som har vært og det som ikke blir. Klarer ikke å tenke på alle tingene som gjør at jeg faktisk vil få det bedre uten ham. Føler meg som en idiot. Kanskje jeg er det? Uff. Kjip dag. Dagen blir selvsagt ikke bedre av at vi skal ha intervju med Brennpunkt nå i ettermiddag.

[Imax]

Facebookmeldinger jeg gjerne skulle ha skrevet:

Hjemme sammen med min snart kommende eks-mann.

Mannen min kommer glad og fornøyd hjem etter å ha sett på ny leilighet han vil kjøpe.

Setter opp budsjett for å vite hvordan det blir økonomisk når jeg er alene.

Rik mann med godt hjerte søkes!

[Imax]

Venner meg mer og mer til tanken om å være alene. Mannen fikk leiligheten, med overtakelse 1. april. En stund til samtidig som det ikke er så lenge til heller. Har mye vi skal ordne før det. Fikk snakket med banken i dag, og har fått lånet jeg trenger for å kunne overta huset.

Nå er det liksom ikke noen vei tilbake. Føles akkurat som da mamma eller søsteren min døde: Så ekstremt uvirkelig. Det som man tenkte man kunne forberede seg til, som man ikke kan forberede seg til. Men samtidig har jeg jo nettopp det, innbolisten er jo allerede klar fra november! Separasjonssøknaden er klar. Det er bare å kjøre på.

Men det er trist, trist, trist. Gruer meg til å forklare ungene det. Gruer meg til at de skjønner at de skal bo her og der. De må jo bære noen kostnader rundt dette, dessverre.

Men samtidig tror jeg de får det bedre ved å ha foreldre som trives og som setter dem i fokus. Jeg har jo vært en dårlig mor det siste året, orker jo ikke noen ting, har bare fokus på forholdet og manglende innsats fra han.

I går ble jeg operert. Fikk super service på Bærum, og smertene er overkommelige, bruker paracet og ibux, og det går sånn tålelig greit. Det er verre med 3 uker sykemelding, hvordan skal det gå?!?! Begynte å kjede meg allerede i dag!

Svigermor er her for å hjelpe til, men det er litt kleint synes jeg. Men det går greit. Trenger jo hjelp med ungene. Hun blir til søndag. Det blir verre i ukene som kommer, hvordan i all verden skal vi klare å bo sammen og gjøre gode miner til slett spill? Uff og uff og uff. Får komme meg ut en del tror jeg.

[Imax]

I dag har katastrofefølelsen vært på plass igjen. Vet ikke helt hvorfor, for det er jo ingen overraskelser i vente? Tvert i mot er alt veldig forutsigbart nå, og det er vel tross alt bra?

Men syntes det var kjipt å sitte hos banken i dag for å ordne med ny konto og lån osv. "ja, sett separert du", "får vel si 1 barn da, og ikke 2, siden jeg deler ansvaret 50/50 med mannen min" osv. Æsj. Men dama i banken ble imponert over inntekten min da, spesielt i forhold til alderen (hm, jeg er jo en gammel dame!), i det minste!

Er utålmodig i forhold til operasjonen. Føler meg sliten og har jo litt vondt (men helt innenfor akseptabelt nivå altså!), men det er jo ikke rart, er jo bare 2 døgn siden kirurger kuttet og skar og sydde og dro inni meg! Ikke mye annet å forvente. Men føler det ekstra nå, fordi jeg er sånn halv-deppa i huet i tillegg. Og jeg er jo ikke laget for å være syk! Uff, tålmodighet, hvor i all verden kan jeg få tak i litt mer av det?

Har sånne deppa-følelser i dag. Kommer ikke til å hoppe utfor ei bru i dag, men jeg føler ikke at jeg har så mye å glede meg over eller at jeg er verd så veldig mye i dag. Men det hjalp litt å sitte og pusle med ungene, vet at jeg er viktig for dem, og de er viktige for meg. Men altså, denne følelsen av ubetydelighet blir jeg ikke kvitt. Æsj.

Nei, det er en tøff tid. Men vet det blir bedre. Det vet jeg! Må bare si det ofte til meg selv! :-)Så da tror jeg at jeg må gi meg selv noen sånne her: