Elitemødre

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enig og jeg er enig.

Beste foreldrene er de som gjør barna sine klare for verden og ikke syr puter under armene på dem. Dvs samma faen om du er hjemmegående eller ikke.

Samtidig er det godt med gode rollemodeller som tar seg tid til barna sine og som oppmuntrer til f.eks. læring, likeverd, respekt. Spesielt at man skjønner at det barnet man har IKKE er sentrum i universet og at barnet man har KAN være en drittsekk når du selv ikke er til stede.

Har du skjønt dette vil jeg si at du er på god vei til å kunne få et fantastisk barn!

Anonymous poster hash: 24162...c1a

[Gjest Gjest]

Aftenposten fulgte opp artikkelen: Elitemødre er noe som kan spre seg.

[Gjest Vinglasset]

Det verste ved denne diskusjonen er den utidige nedrakkingen på kvinner som velger noe annet enn det som liksom er opplest og vedtatt å være den riktige måten.

Og det som synes å være det eneste rette er å jobbe fullt fra barnet er 1 år og la barna gå i barnehage og SFO.

Er liksom ikke måte på alle som bekymrer seg for familier som velger annerledes Akkurat det skjønner jeg ikke - vi andre står fritt til å innrette vårt liv som vi vil uten å få utidig kritikk og innblanding - hvorfor skal ikke disse kvinnene også få lov til det?

[Ciara]

Det verste ved denne diskusjonen er den utidige nedrakkingen på kvinner som velger noe annet enn det som liksom er opplest og vedtatt å være den riktige måten.

Og det som synes å være det eneste rette er å jobbe fullt fra barnet er 1 år og la barna gå i barnehage og SFO.

Er liksom ikke måte på alle som bekymrer seg for familier som velger annerledes Akkurat det skjønner jeg ikke - vi andre står fritt til å innrette vårt liv som vi vil uten å få utidig kritikk og innblanding - hvorfor skal ikke disse kvinnene også få lov til det?

Nå synes jeg du drar det for langt. Finnes det ingen mellomting mellom barnehageplass fra ett år og foreldreskapet disse elitemødrene utøver?

Og sist jeg sjekket er det ingen som hindrer dem i noe som helst. Jeg er bare skeptisk til at det er bra for barn å være sin mors eneste prosjekt og bli stilt så store forventinger til.

[Aricia]

Det verste ved denne diskusjonen er den utidige nedrakkingen på kvinner som velger noe annet enn det som liksom er opplest og vedtatt å være den riktige måten.

Og det som synes å være det eneste rette er å jobbe fullt fra barnet er 1 år og la barna gå i barnehage og SFO.

Er liksom ikke måte på alle som bekymrer seg for familier som velger annerledes Akkurat det skjønner jeg ikke - vi andre står fritt til å innrette vårt liv som vi vil uten å få utidig kritikk og innblanding - hvorfor skal ikke disse kvinnene også få lov til det?

Jeg synes folk i denne tråden har klart å holde seg ganske saklige. Folk diskuterer og anfører argumenter for å understøtte synspunktene sine, derunder å beskrive det man mener kan være uheldige konsekvenser på sikt av ulike valg.

Eller er det sånn at alle som uenige med deg driver med nedrakking?

[Gjest Gjest]

Det verste ved denne diskusjonen er den utidige nedrakkingen på kvinner som velger noe annet enn det som liksom er opplest og vedtatt å være den riktige måten.

Og det som synes å være det eneste rette er å jobbe fullt fra barnet er 1 år og la barna gå i barnehage og SFO.

Er liksom ikke måte på alle som bekymrer seg for familier som velger annerledes Akkurat det skjønner jeg ikke - vi andre står fritt til å innrette vårt liv som vi vil uten å få utidig kritikk og innblanding - hvorfor skal ikke disse kvinnene også få lov til det?

Du synes ikke kvinner som er hjemme og som gjør det som sitt eneste livsprosjekt og skape "vinnerbarn" bør få høre det på linje med andre?

[Gjest Vinglasset]

Nå synes jeg du drar det for langt. Finnes det ingen mellomting mellom barnehageplass fra ett år og foreldreskapet disse elitemødrene utøver?

Og sist jeg sjekket er det ingen som hindrer dem i noe som helst. Jeg er bare skeptisk til at det er bra for barn å være sin mors eneste prosjekt og bli stilt så store forventinger til.

Jeg forstår ikke hvor du finner at det stilles så store forventninger til barna deres? De sier jo akkurat det motsatte når det kommer til krav og forventninger fra foreldre.

Og jeg mistenker mange deltakerne her i diskusjonen å ikke ha lest skikkelig hva forskeren skriver. At disse mødrenes oppfatning av livet er farget av at de kommer fra et helt annet arbeidsmiljø enn det som er vanlig blant folk flest.

De kommer fra et nådeløst arbeidsmiljø som ikke kan sammenlignes med akademikerjobber for eksempel. Som hun sier så er det nettopp akademiker-middelklassen som ikke skjønner elitekvinnenes valg fordi de selv ikke er vant til den nådeløse og krevende jobbverden som disse kvinnene har vært en stor del av og fremdeles er en del av i form av sine ektefellers jobb;

Men kanskje forteller dette også om en sammenheng mellom likestillingsprosjektet og arbeidslivet: Jo tøffere konkurranse og mindre menneskelige forhold i arbeidslivet, jo større blir kanskje lengselen etter en skjermet oase?, spør Aarseth seg.

[Gjest Vinglasset]

Du synes ikke kvinner som er hjemme og som gjør det som sitt eneste livsprosjekt og skape "vinnerbarn" bør få høre det på linje med andre?

Les artikkelen skikkelig før du skriver innlegg. Det er ikke snakk om å skape vinnerbarn, det er snakk om å skape trygghet for barna.

[Gjest Vinglasset]

Jeg synes folk i denne tråden har klart å holde seg ganske saklige. Folk diskuterer og anfører argumenter for å understøtte synspunktene sine, derunder å beskrive det man mener kan være uheldige konsekvenser på sikt av ulike valg.

Eller er det sånn at alle som uenige med deg driver med nedrakking?

Ok - vi leser disse innleggene helt forskjellig.

[Serafina.]

Ja, jeg er sikkert eldre enn deg ... da jeg var barn gikk alle nabokvinnene hjemme med barna. Jeg visste ikke hva barnehage var og SFO eksisterte ikke den gang.

I artikkelen står det at kvinnene har valgt å bosette seg i et nabolag hvor de fleste (om ikke alle) familene har en hjemmeværende forelder og hvor barna leker sammen og går inn og ut av hverandres hus. Høres omtrent ut som da jeg vokste opp.

Her har foreldrene bosatt seg et sted med andre familier i samme situasjon, dvs mødre som gir opp sin karriere til fordel for familien og en far som er fullstendig fraværende gjennom ukedagene. Alle familiene er like, gjerne med vaskehjelp og au pair. Hva slags perspektiv gir dette barna?

Da jeg vokste opp med hjemmeværende mor fikk vi oppleve ulikheter hos de ulike familiene. Det tror jeg er sunt.

For mange år siden var jeg au pair hos en slik familie der far jobbet lange dager og mor sluttet å jobbe da barna kom. Min konklusjon var at et slikt familieliv, eller mangel på familieliv, ønsket jeg meg ikke.

[Gjest Vinglasset]

Her har foreldrene bosatt seg et sted med andre familier i samme situasjon, dvs mødre som gir opp sin karriere til fordel for familien og en far som er fullstendig fraværende gjennom ukedagene. Alle familiene er like, gjerne med vaskehjelp og au pair. Hva slags perspektiv gir dette barna?

Da jeg vokste opp med hjemmeværende mor fikk vi oppleve ulikheter hos de ulike familiene. Det tror jeg er sunt.

For mange år siden var jeg au pair hos en slik familie der far jobbet lange dager og mor sluttet å jobbe da barna kom. Min konklusjon var at et slikt familieliv, eller mangel på familieliv, ønsket jeg meg ikke.

Det gjorde jeg og - men jeg respekterer disse elitekvinnene for sitt valg allikevel. Det er en annen verden enn jeg lever i og noensinne har levd i - men fordi jeg har venner i samme den bransjen så vet jeg hva det kreves av dem og hvor lite forenlig slike jobber er med barn og familieliv.

De jeg kjenner som er i den bransjen er alle skilte og faktisk så fungerer livene deres bedre nå som de kan ha barna annenhver uke og konsentrere seg fullt om jobb og reising de ukene barna er hos eksen. Jeg synes det er langt mer positivt at en av partene selv velger å være hjemme noen år fremfor å ende opp som skilte som så mange andre gjør.

[AnonymBruker]

Jeg hadde en mor som alltid var der når jeg kom fra skolen, og jeg valgte det samme da jeg ble mor.

Har ikke angret en dag!

Anonymous poster hash: c4779...31a

[AnonymBruker]

Som vanlig banebrytende forskning. Det er klart at i familier der penger ikke er et problem har man flere valgmuligheter og da er det flere kvinner som velger å bli hjemme.

Jeg vokste opp på Oslo vest og i selskap med flere som er nevnt i artikkelen - sannsynligvis også familiene som er intervjuet. Min mor var hjemme med meg som liten, men jeg gikk over i deltidsbarnehage og hun i deltidsjobb. Dette var utvilsomt en vinning da jeg ikke likte barnehagen veldig godt og har mange gode minner fra oppveksten. Det er jo selvsagt ikke slik at barna tilbringer all sin tid med mor, men man får en gradvis overgang til det sosiale - andre barn i nabolaget var også hjemme, så det gikk på rundgang hvem som hadde venner hjemme hos seg.

Som det sies - det å bli mor er en tidkrevende og vanskelig jobb - dersom du tar den alvorlig.

Ellers er jo innleggene her (mest de av brukere som er velkjent for sin mangel på refleksjon..) pepret med sinne, sjalusi, uvitenhet og fordommer. Mange har helt tydelig formet sitt inntrykk av velstående familier fra TV-serier og romantiske komedier, der en mor går i stilletter hjemme, tilbringer dagen på spa og mannen dumper henne for en 20åring når hun fyller 40.

Skilsmissestatistikken er ikke verre for de bemidlede enn de mindre bemidlede - tvert om er det de som treffer hverandre tidlig der ingen har mye til karriere, som oftere bryter opp.

Hverdagen hjemme med barn fokuseres rundt barna. Hvorfor tror du disse barna presterer bra på skolen? Fordi de har blitt hjulpet hjemme hele veien. Utviklende spill, trening med tall og bokstaver. Ellers fritidsaktiviteter, enten det er fysisk utviklende (sport) eller mentalt utviklende (språk, instrumenter). Moren brukte også endel tid på at jeg skulle kunne lage mat, og det er jeg evig takknemlig for idag. Jeg ser hvor mange studenter som ikke er i stand til å lage gode og sunne måltider for en rimelig penge, rett og slett fordi de ikke har kunnskapen.

Folk kan velge hva de vil, men den virkelige idiotien ligger i å uttale seg om situasjoner man overhodet ikke kjenner til. Jeg rakker heller ikke ned på karrierekvinner eller de som er alene med barna.

Anonymous poster hash: fc266...7a4

[Ciara]

Jeg forstår ikke hvor du finner at det stilles så store forventninger til barna deres? De sier jo akkurat det motsatte når det kommer til krav og forventninger fra foreldre.

Og jeg mistenker mange deltakerne her i diskusjonen å ikke ha lest skikkelig hva forskeren skriver. At disse mødrenes oppfatning av livet er farget av at de kommer fra et helt annet arbeidsmiljø enn det som er vanlig blant folk flest.

De kommer fra et nådeløst arbeidsmiljø som ikke kan sammenlignes med akademikerjobber for eksempel. Som hun sier så er det nettopp akademiker-middelklassen som ikke skjønner elitekvinnenes valg fordi de selv ikke er vant til den nådeløse og krevende jobbverden som disse kvinnene har vært en stor del av og fremdeles er en del av i form av sine ektefellers jobb;

Det er ikke kvinnene som er min største bekymring, det er barna.

"Opplever at verden er et røft sted hvor barna deres må beskyttes" - beskyttes i den grad at mor må være hjemmeværende opp i skolealder selv om familien har hushjelp og au pair? Er disse barna mye mer tandre enn andre barn?

"Foreldrene tar det for gitt at barna skal utenlands for å studere og få en internasjonal karriere" - hvis ikke dette er forventningspress, så vet ikke jeg.

Dessuten synes jeg disse to tingene motstrider hverandre - gjøre dem rustet til å møte en tøff verden og et globalt marked ved å skjerme dem langt opp i skolealder?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan det kan kalles nedrakking å omtale noen som "elite", "godt utdannede", bemidlede" og har "barn som er morgensdages vinnere". Både her og i hvertfall i denne forskningen, vises det jo stor forståelse og aksept av disse kvinnenes valg?

Anonymous poster hash: 153ac...916

[AnonymBruker]

Det er noe lettere nevrotisk og trist over den artikkelen.

Partnere i advokatfirmaer og andre karrierekvinner som slutter i jobben, frykter barnas fremtid, og må ha vaskehjelp og au pair for å føle at de klarer å kombinere morsrollen med de andre kravene. Jeg er enig med Ciara i at barna vokser opp i en ekstremt tilrettelagt verden og (det jeg leser ut av det) er at mødre lever i konstant bekymring for at det ikke tilrettelegges bra nok for barna.

Det er i alle fall slik jeg leser det. Langt fra noen drømmehistorie om å være hjemme fordi det er idyllisk og fint.

Og mange i denne tråden påpeker at det er fint å være hjemme når man har råd til det. Og det er sant. Men som det er understreket i artikkelen, så dreier dette seg om et lite, snevert miljø som ikke kan sammenlignes med det å ha en partner som tjener noe over gjennomsnittet. Det er ikke øvre middelklasse som diskuteres, det er elitesjiktet, som ikke er stort i Norge. De færreste kan sammenligne seg med den type ressurser, penger (og press og forventninger).

Anonymous poster hash: 8a0cc...5c5

[AnonymBruker]

"Foreldrene tar det for gitt at barna skal utenlands for å studere og få en internasjonal karriere" - hvis ikke dette er forventningspress, så vet ikke jeg.

Det er som regel mer forventingspress i familier der foreldre har prestert. De vet at dersom du vil, så kan du, og de vil at barna skal få noe igjen for evnene sine.

Dette er ikke en pengesak, en lektor på universitetet vil ha andre forventninger til sine barn enn en snekker, selv om sistnevnte kan tjene bedre. Det handler mest om et fokus på akademia.

At penger og utdannelse til en viss grad henger sammen og at de som blir omtalt som "eliten" ofte har forvetninger, betyr ikke at det er et eliteproblem. Karrierekvinner fra middelklassen har ofte samme forventninger til barna, kanskje spesielt til en datter som skal oppfylle et slags feministisk krav (slik mange her også tenker) der alt som vitner om et mer tradisjonelt syn er fy-fy.

Anonymous poster hash: fc266...7a4

[AnonymBruker]

Synes disse kvinnene er heldige, og det er jo flott at de har lagt karrierelivet på vent når de har fått barn, til tross for at de er høyt utdannet. Skulle virkelig ønske at jeg kunne være hjemmeværende med sønnen min framfor å sende han i barnehagen. Tidsklemma i Norge er et stort problem i mine øyne, og veldig mange har intet valg enn at begge foreldre må jobbe fulltid for å klare seg økonomisk.

Når det er sagt er det mye jeg reager på i denne artikkelen. Kvinnene er stolte av å være hjemmeværende, men har vaskehjelp og au-pair som gjør "alt" arbeidet som ligger i og være hjemmeværende.

For meg høres det også svært trist ut at fedrene jobber så mye at de fungerer som en bank og en søndagspappa som det så fint ble skrevet. Når far kommer hjem, samles ikke alle til familiemiddag, men mannen ordnet alt sitt i hjemmet selv og får nøye seg med noe enkel mat. Barnet fortjener mer enn en far de nesten aldri ser. Er det ikke litt hykleri at kvinnene i artikkelen skryter sånn av hvor viktig familielivet er, når det går på bekostning at barna får noe nært forhold til faren sin?

Vet ikke hva som er verst, jeg. Her jobber både jeg og far mye, og barnet vårt går fulltid i barnehage. Vi deler på å våkne med han om morgenen, levere og hente i barnehagen, begge tilbringer tid med han på ettermiddagen og helger. Alt i alt har vi begge det nære forholdet et barn burde ha til foreldrene sine, og jeg tror ikke jeg kunne ofret far og sønns gode forhold til hverandre for at jeg skulle fått gå hjemme på fulltid.

Anonymous poster hash: 1b084...190

[Serafina.]

- men fordi jeg har venner i samme den bransjen så vet jeg hva det kreves av dem og hvor lite forenlig slike jobber er med barn og familieliv.

.

Nettopp, slike jobber er lite forenelig med familieliv, og allikevel ønsker de barna sine inn i det samme når de blir voksne. Her faller jeg av lasset.

[AnonymBruker]

Vi er på ingen måte noen "elite" økonomisk, da vi har valgt bort de godt betalte jobbene for et roligere liv i landlige omgivelser.

Likevel prioriterer vi barnas oppvekst høyt. Mannen har en kommunal jobb som gjør at han alltid kan gå halv fire (tidligere om han kommer seg opp og i veg om morgenen), mens jeg jobber deltid som lærer og har avtalt at jeg ikke skal ha de første timene (jobber hver dag selv om jeg jobber deltid, og kan derfor ha kortere dager) slik at barna får rolige morgener.

Jeg ser virkelig godt hvorfor de med større midler enn oss velger som de gjør.

Anonymous poster hash: 6788e...d7c