Elitemødre

[Chloe-]

Nja, sånn sett så er det vel bedre å være forsørget av staten, for hvis/når de tar pengene fra deg så er det upersonlig. Det kan man ikke si at når fyren man la sin egen karriere på hyllen for å støtte opp under hans gjør. Uansett så er man ikke en snylter når man får stønader man har krav på.

Vet om flere tilfeller der mor (tidl.karrierekvinner) velger å være hjemmeværende med barna. Da sørger de selvfølgelig, ved kontrakt, for at mannen sparer til begges pensjon. Ofte får de også delvis kompensasjon for tapet ved å ikke være like relevant på arbeidsmarkedet i fremtiden. Vi prater om oppegående kvinner her.

Selv om man ikke snylter ved å motta stønader man har krav på er det naturligvis gunstigere for samfunnet når folk forsørger seg selv.

[Gjest Gjest]

Vet om flere tilfeller der mor (tidl.karrierekvinner) velger å være hjemmeværende med barna. Da sørger de selvfølgelig, ved kontrakt, for at mannen sparer til begges pensjon. Ofte får de også delvis kompensasjon for tapet ved å ikke være like relevant på arbeidsmarkedet i fremtiden. Vi prater om oppegående kvinner her.

Selv om man ikke snylter ved å motta stønader man har krav på er det naturligvis gunstigere for samfunnet når folk forsørger seg selv.

Jeg også kjenner slike som har sikret seg, men jeg synes ikke det er noe oppegående ved å kutte ut egen karriere og være en manns bakkemannskap.

[Chloe-]

Jeg også kjenner slike som har sikret seg, men jeg synes ikke det er noe oppegående ved å kutte ut egen karriere og være en manns bakkemannskap.

Man gjør det for barna, ikke for mannen.

[Gjest Gjest]

Man gjør det for barna, ikke for mannen.

Og vi kan jo si det samme om alenemødrene på OS, de velger å være hjemme for barna.

Endret 6. september 2014 av Gjest

[AnonymBruker]

Man gjør det for barna, ikke for mannen.

Min overbevisning er at kvinner som tar dette valget gjør det minst like mye for seg selv som for barna.

Det er mer egotrip enn oppofrelse.

Anonymous poster hash: e3f74...993

[Gjest Gjest]

Min overbevisning er at kvinner som tar dette valget gjør det minst like mye for seg selv som for barna.

Det er mer egotrip enn oppofrelse.

Anonymous poster hash: e3f74...993

Jepp, trening, lunching med damer i samme situasjon, renne rundt og være en socialite...

[Gjest Vinglasset]

Min overbevisning er at kvinner som tar dette valget gjør det minst like mye for seg selv som for barna.

Det er mer egotrip enn oppofrelse.

Anonymous poster hash: e3f74...993

Da bør du kanskje lese artikkelen - for det er tydelig at du ikke har gjort.

Men du tror kanskje de lyver?

[AnonymBruker]

Da bør du kanskje lese artikkelen - for det er tydelig at du ikke har gjort.

Men du tror kanskje de lyver?

Jeg har lest artikkelen, ja.

Og jeg har vokst opp med en hjemmeværende mor selv. I den grad hun løy ble løgnen til over tid, dvs den egentlige motivasjonen for å forbli hjemme ble en annen etter hvert som årene gikk. Og hun løy like mye for seg selv som andre, slik jeg ser det. Lett å overdrive sin egen betydning i forhold til barna som hjemmeværede mor - de er ikke så store før de også trenger annen input og stimulans enn det livet hjemmet med mamma gir.

Anonymous poster hash: e3f74...993

[AnonymBruker]

Og vi kan jo si det samme om alenemødrene på OS, de velger å være hjemme for barna.

Det gjør de kanskje - forskjellen er at de ikke har lagt livet til rette for en slik tilværelse slik som kvinnene i den nevnte artikkelen har gjort.

Jeg vet om kvinner som sa opp jobben sin for å gå hjemme da de ble alenemødre. De hadde ikke en krone oppspart så det var samfunnet som måtte betale for deres valg. Muligheten gjorde at de kunne gå hjemme i årevis med samme inntekt som da de jobbet full tid. En valgte å omskolere seg på skattebetalernes bekostning mens andre gikk hjemme så lenge pengene fortsatte å strømme inn på kontoen. Tre år på høyskole ble betalt av det offentlige. Dette til tross for at vedkommende var i full stand til å jobbe før hun fikk barnet og valgte selv å si opp jobben.

Anonymous poster hash: 547c1...166

[Gjest Gjest]

Det gjør de kanskje - forskjellen er at de ikke har lagt livet til rette for en slik tilværelse slik som kvinnene i den nevnte artikkelen har gjort.

Jeg vet om kvinner som sa opp jobben sin for å gå hjemme da de ble alenemødre. De hadde ikke en krone oppspart så det var samfunnet som måtte betale for deres valg. Muligheten gjorde at de kunne gå hjemme i årevis med samme inntekt som da de jobbet full tid. En valgte å omskolere seg på skattebetalernes bekostning mens andre gikk hjemme så lenge pengene fortsatte å strømme inn på kontoen. Tre år på høyskole ble betalt av det offentlige. Dette til tross for at vedkommende var i full stand til å jobbe før hun fikk barnet og valgte selv å si opp jobben.

Anonymous poster hash: 547c1...166

Du kjenner ditt du kjenner datt...

[Ciara]

Jeg leste artikkelen med stor interesse, og sitter igjen med flere tanker.

For all del, har man en mann som knapt er hjemme og som tjener veldig godt, forstår jeg godt at man ikke får et familieliv til å gå rundt hvis man har en krevende jobb. Jeg kjenner flere - utenfor disse elitekretsene - som har tatt grep på konfrontert da de fikk barn. Enten fordi de jobbet skift tidligere, jobben krevde for mye eller av andre årsaker var vanskelig å kombinere med å ha små barn.

Men: Dette er mødre som er hjemmeværende lenge, fikk jeg inntrykk av, opp i skolealder. Det skjønner jeg mindre av. Da har du brent de fleste broene i arbeidslivet. Bekymringsverdig.

Men det mest bekymringsverdige er jo at disse mødrene vil gå ekstremt langt for å tilrettelegge for barna sine. I den grad at jeg ikke tror det er sunt. I hjemmet har de hushjelp og au pair - og mor vier tiden sin til barna sine i mange år på bekostning av egne utviklingsmuligheter. Det høres unektelig ut som om de lever gjennom barna sine. Og til tross for at ingen hadde høyere krav enn at barna skulle nå sitt eget potensial var det påfallende at de fleste så for seg at ungene skulle få en internasjonal karriere.

Jeg tror risikoen for å bli skakkjørt som barn. Du har alt, oppgaver i hjemmet er satt bort til andre, du er vant til å få 100% oppmerksomhet og oppfølging, du har en far som er karrieremann og en mor som har ofret egen karriere for deg, begge forventer at også du skal gjøre karriere.

Jeg mener at en helt vanlig oppvekst er å foretrekke framfor dette.

[Gjest Vinglasset]

Jeg har lest artikkelen, ja.

Og jeg har vokst opp med en hjemmeværende mor selv. I den grad hun løy ble løgnen til over tid, dvs den egentlige motivasjonen for å forbli hjemme ble en annen etter hvert som årene gikk. Og hun løy like mye for seg selv som andre, slik jeg ser det. Lett å overdrive sin egen betydning i forhold til barna som hjemmeværede mor - de er ikke så store før de også trenger annen input og stimulans enn det livet hjemmet med mamma gir.

Anonymous poster hash: e3f74...993

Jeg er også vokst opp med hjemmeværende mor og hadde en fantastisk trygg og fin oppvekst.

Stimulans fra andre? Jeg hadde hele nabolaget med hjemmeværende barn og det har kvinnene i artikkelen også ...

[AnonymBruker]

Jeg er også vokst opp med hjemmeværende mor og hadde en fantastisk trygg og fin oppvekst.

Stimulans fra andre? Jeg hadde hele nabolaget med hjemmeværende barn og det har kvinnene i artikkelen også ...

Nå til dags er barna i nabolaget stort sett i barnehage og på SFO på dagtid, og det var mange allerede da jeg var barn (du er kanskje litt eldre enn meg?).

Anonymous poster hash: e3f74...993

[Gjest Vinglasset]

Jeg leste artikkelen med stor interesse, og sitter igjen med flere tanker.

For all del, har man en mann som knapt er hjemme og som tjener veldig godt, forstår jeg godt at man ikke får et familieliv til å gå rundt hvis man har en krevende jobb. Jeg kjenner flere - utenfor disse elitekretsene - som har tatt grep på konfrontert da de fikk barn. Enten fordi de jobbet skift tidligere, jobben krevde for mye eller av andre årsaker var vanskelig å kombinere med å ha små barn.

Men: Dette er mødre som er hjemmeværende lenge, fikk jeg inntrykk av, opp i skolealder. Det skjønner jeg mindre av. Da har du brent de fleste broene i arbeidslivet. Bekymringsverdig.

Men det mest bekymringsverdige er jo at disse mødrene vil gå ekstremt langt for å tilrettelegge for barna sine. I den grad at jeg ikke tror det er sunt. I hjemmet har de hushjelp og au pair - og mor vier tiden sin til barna sine i mange år på bekostning av egne utviklingsmuligheter. Det høres unektelig ut som om de lever gjennom barna sine. Og til tross for at ingen hadde høyere krav enn at barna skulle nå sitt eget potensial var det påfallende at de fleste så for seg at ungene skulle få en internasjonal karriere.

Jeg tror risikoen for å bli skakkjørt som barn. Du har alt, oppgaver i hjemmet er satt bort til andre, du er vant til å få 100% oppmerksomhet og oppfølging, du har en far som er karrieremann og en mor som har ofret egen karriere for deg, begge forventer at også du skal gjøre karriere.

Jeg mener at en helt vanlig oppvekst er å foretrekke framfor dette.

Dette er kvinner med høy utdannelse som har hatt jobber som krever svært mye av dem til alle døgnets tider. Hvis du leser artikkelen skikkelig så ser du at det å ha fått barn har fått dem til å tenke annerledes og noen av dem har begynt å omskolere seg mens andre igjen velger å være hjemme til barna er større.

Jeg har en venninne med en mann som driver eget oljeleverandørfirma. Han tjener så mye at hun har hatt mulighet til å gå hjemme så lenge hun ønsket. I disse årene har han betalt inn ekstra forsikring og egen pensjonssparing for henne. Tror du ikke at disse kvinnene som er høyt utdannet innen blant annet jus har ordnet det slik for seg selv?

Og det står også at kvinnene har vaskehjelp og noen har au-pair. Hadde jeg hatt mulighet til å gå hjemme og ha vaskehjelp en dag i uken så hadde jeg sannelig benyttet meg av det jeg også.

Dessuten - det siste på denne jord jeg hadde bekymret meg for er disse kvinnenes mulighet på arbeidsmarkedet den dagen de får lyst til å gå tilbake i jobb. De kommer til å klare seg kjempefint, helt sikkert.

Jeg tror heller ikke at det finnes så mange arbeidsgivere som ser på det som negativt at en høyt utdannet kvinne har valgt å tilbringe noen år hjemme for å ta seg av barna sine på best mulig måte. Tvert imot.

[Gjest Vinglasset]

Nå til dags er barna i nabolaget stort sett i barnehage og på SFO på dagtid, og det var mange allerede da jeg var barn (du er kanskje litt eldre enn meg?).

Anonymous poster hash: e3f74...993

Ja, jeg er sikkert eldre enn deg ... da jeg var barn gikk alle nabokvinnene hjemme med barna. Jeg visste ikke hva barnehage var og SFO eksisterte ikke den gang.

I artikkelen står det at kvinnene har valgt å bosette seg i et nabolag hvor de fleste (om ikke alle) familene har en hjemmeværende forelder og hvor barna leker sammen og går inn og ut av hverandres hus. Høres omtrent ut som da jeg vokste opp.

[AnonymBruker]

Men det mest bekymringsverdige er jo at disse mødrene vil gå ekstremt langt for å tilrettelegge for barna sine. I den grad at jeg ikke tror det er sunt. I hjemmet har de hushjelp og au pair - og mor vier tiden sin til barna sine i mange år på bekostning av egne utviklingsmuligheter. Det høres unektelig ut som om de lever gjennom barna sine. Og til tross for at ingen hadde høyere krav enn at barna skulle nå sitt eget potensial var det påfallende at de fleste så for seg at ungene skulle få en internasjonal karriere.

Jeg tror risikoen for å bli skakkjørt som barn. Du har alt, oppgaver i hjemmet er satt bort til andre, du er vant til å få 100% oppmerksomhet og oppfølging, du har en far som er karrieremann og en mor som har ofret egen karriere for deg, begge forventer at også du skal gjøre karriere.

Jeg mener at en helt vanlig oppvekst er å foretrekke framfor dette.

Det som reflekteres over i disse avsnittene merket jeg meg også.

Jeg tror det er svært usunt for både mor og barn når mor i for stor grad gjør barna til sitt største og eneste livsprosjekt. Usunt for moren som forsøker å realisere seg gjennom en annen, og usunt for barnet som etter hvert, uuttalt eller ei, forventes å "betale tilbake" i form av et vellykket liv for det som er blitt lagt ned av innsats i vedkommendes barndom.

Anonymous poster hash: e3f74...993

[Ciara]

Det som reflekteres over i disse avsnittene merket jeg meg også.

Jeg tror det er svært usunt for både mor og barn når mor i for stor grad gjør barna til sitt største og eneste livsprosjekt. Usunt for moren som forsøker å realisere seg gjennom en annen, og usunt for barnet som etter hvert, uuttalt eller ei, forventes å "betale tilbake" i form av et vellykket liv for det som er blitt lagt ned av innsats i vedkommendes barndom.

Anonymous poster hash: e3f74...993

Godt formulert!

[Gjest Gjest]

For meg er det vel mer Aarseths logrende tone som irriterer.

[Gjest Vinglasset]

Jeg synes det er positivt at også høyt utdannede kvinner ser at livet er mer enn jobb.

At barn ikke nødvendigvis MÅ inn i barnehage fra 1-årsalder og fram til skolestart.

Jeg misunner de som kan ta dette valget og er helt sikker på at disse kvinnene etter hvert vil se tilbake på disse årene som de beste og mest verdifulle årene i sitt liv. Dette er år man aldri får tilbake senere.

Og som barn av en hjemmeværende mor så må jeg si at jeg minnes henne og barndommen min i takknemlighet. Jeg er sikker på at jeg aldri kunne hatt en bedre oppvekst enn den mor gav oss ved sin tilstedeværelse og store trygghet.

Barna mine har ikke hatt noen vond oppvekst - men jeg husker den som heseblesende og travel - følte aldri at jeg strakk til. Og akkurat det er ikke så kjekt å tenke tilbake på, synes jeg. Men dessverre så er ikke hverdagen for de fleste av oss lagt opp til at barna kan gå hjemme de første, viktige årene - lekeplassene og gatene er jo tomme hele dagen.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er positivt at også høyt utdannede kvinner ser at livet er mer enn jobb.

At barn ikke nødvendigvis MÅ inn i barnehage fra 1-årsalder og fram til skolestart.

Jeg misunner de som kan ta dette valget og er helt sikker på at disse kvinnene etter hvert vil se tilbake på disse årene som de beste og mest verdifulle årene i sitt liv. Dette er år man aldri får tilbake senere.

Og som barn av en hjemmeværende mor så må jeg si at jeg minnes henne og barndommen min i takknemlighet. Jeg er sikker på at jeg aldri kunne hatt en bedre oppvekst enn den mor gav oss ved sin tilstedeværelse og store trygghet.

Barna mine har ikke hatt noen vond oppvekst - men jeg husker den som heseblesende og travel - følte aldri at jeg strakk til. Og akkurat det er ikke så kjekt å tenke tilbake på, synes jeg. Men dessverre så er ikke hverdagen for de fleste av oss lagt opp til at barna kan gå hjemme de første, viktige årene - lekeplassene og gatene er jo tomme hele dagen.

Jeg synes ingenting om at en fyrs jobb er viktigere enn en kvinnes jobb, den tankegangen må bort. Jobben min er viktig for meg, uansett om jeg er rådgiver i Nav administrasjonen eller om jeg er rengjøringsbetjent på hurtigruten. Og jeg gir den ikke opp fordi en fyr ber meg om det.

Endret 6. september 2014 av Gjest