Yngling med havmusa

[Androide]

Gratulerer så masse!! Håper alt står bra til med dere alle sammen!

[Fibonacci]

Gratulerer så mye med jenta!

[Gjest Tekola]

Åååh, gratulerer!

[Havmus]

Takk til alle Vi har det fint. Dette er ei frøken med mat vett og godt sovehjerte.

Fødselen var noe for seg selv og den kommer jeg til å skrive mer om når jeg skriver på noe litt mer fornuftig enn mobiltastaturet.

[Teriyaki]

Gratulerer så mye. Så bra du slapp igangsetting.

[blomst12]

Gratulerer med jenta

[Essie_]

Gratulerer!

[Tusle]

Gratulerer så masse!

[Lilleninja]

Så har jeg blitt tobarnsmamma! Det ble nok ei jente

Takk til alle Vi har det fint. Dette er ei frøken med mat vett og godt sovehjerte.

Fødselen var noe for seg selv og den kommer jeg til å skrive mer om når jeg skriver på noe litt mer fornuftig enn mobiltastaturet.

Gratulerer så masse

[Havmus]

Hjemme! Det slo meg da vi gikk inn døra at jeg aldri har vært ikke-gravid i denne leiligheten.. det var en pussig "første gang" opplevelse.

Ser også at det er min mor som har holdt fortet mens jeg har vært på sjukehuset for her så det virkelig ikke ut... så mye for å vaske og ordne før fødsel liksom

[missdior]

æh gratulerer!

[Havmus]

Facebook liksom... fenomenet er kjent. Familien som publiserer status og bilder over en lav sko uten å forhøre seg med foreldrene først.

Her er svigermor et slik familiemedlem. Før fødsel sa mannen til sin mor at det ikke skulle være statusoppdatering på noens profil før vi selv ønsket det. Noen minutter etter at fellesbeskjeden var sendt ut lå oppdateringen ute på fb: "Bestemor til nok ei jente!!!"

Nå som "bursdagshelga" til eldste er god i gang har jo selvsagt også minste fått mye oppmerksomhet. I dag morges lå det altså et kjempefint bilde ute av en stolt bestemor og yngste barnebarnet ute på fb. Men det koker likevel litt hos meg fordi vi har gang på gang sagt at vi vil ha medbestemmelsesrett i hva som legges ut av bilder på nett, at vi alltid skal konfereres. Farmor bryter dette stadig vekk og jeg begynner å føle meg som monstersvigerdatteren som reagerer på dette.

Mannen på sin side har bestemt seg for innføring av bildtakingsforbud for sin mor siden hun ikke tar hensyn til vårt ønske... jeg synes det er å strekke det litt langt, men er usikker på om noen andre framgangsmåter faktisk synker inn.

Kan jo også sies at vi har hatt runder med min mor, men hun er også blitt veldig påpasselig med å alltid vise oss bildene før godkjenning.

Jeg synes vel kanskje også dette er litt sårt fordi nyheten vår nå ikke lenger er vår, men bestemor sin... vi har jo ikle skrevet noe som helst på våre egne profiler enda..

[MissStiles]

Jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig å respektere det. Vi har det på samme måte med min mor. Men hun klarte faktisk å holde seg til det vi sa men ikke alltid hun har gjort det.

[missdior]

Så utrolig kjedelig! jeg hadde blitt skikkelig lei meg. for min del var det faktisk utrolig viktig å kunne få dele nyheten selv, så vi skrev i fellesmeldingen at vi ønsket å dele nyheten selv på sosiale medier. noen syns sikkert at det er hysterisk, men det er jo faktisk nødvendig! skjønner ikke hvorfor folk på død og liv skal publisere bilder og nyheter, før mor og far selv gjør det.. mange klemmer til deg

[Essie_]

Jeg kjenner meg godt igjen. Vi vil ikke ha bilder av henne på Facebook i det hele tatt, og har gitt beskjed til familie og venner. Det er ikke mye forståelse å spore. "Alle" mener vi er hysteriske. Jeg har selv lagt ut ett bilde (etter mye mas) på stengt instagramkonto, hvor jeg kun har nære venner og familie. På Facebook har samboer og jeg tilsammen godt over 1000 "venner", og vi føler ikke vi har kontroll over det som publiseres.

[Havmus]

Hei igjen!

Nå har jeg vært tobarnsmor i en hel uke. Tenk det! Kaoset er komplett, ingenting henger helt på greip og følelsen av å være utilstrekkelig river og sliter i meg dagen lang. Jeg vil så gjerne at begge mine fantastiske døtre skal få min hele og fulle oppmerksomhet, men de må dessverre dele på den.

Nå som etterriene har gitt seg, stingene gror og følelsen av å ha en tømmerstokk mellom beina i ferd med å bli borte føler jeg det er på tide å skrive noen ord om denne fødselen.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg var fortvilet og aldri så lite ustabil følelsesmessig da graviditeten bikket uke 41+2 og jeg måtte inn for overtidskontroll (fredag) og alt det innebar. Da helga i tillegg kom og gikk uten tegn på fødsel i anmarsj var jeg på mandagen i slikt et krigshumør at jeg startet en kjempekrangel med mannen hvor jeg kalte igangsettingen en exorcisme og at babyen følgelig var en djevelunge. Sur var jeg mens jeg spiste frokost før vi skulle avsted til sjukehuset for ny kontroll og surere ble jeg på sjukehuset da de skulle feste på CTG'en for ente gang. Den viste at jeg faktisk hadde noe regelmessige sammentrekninger... og først da begynte jeg å kjenne de litt selv. Så bar det ned til UL og tafsing på livmorhals. Jeg ba om stripping.

Vi forlot sjukehuset med dato og klokkeslett for innleggelse, jeg noe lettere til sins for taken var blitt sterkere og jeg øynet et lite håp om fødsel før onsdagen.

Resten av dagen gikk til hverdagslige sysler, handle, hvile, hente eldste i barnehagen og lage middag samtidig som jeg forsøkte å holde oversikt over hvor ofte riene kom og hvor lenge de varte. Etter middagen begynte jeg å fundere på om vi kanskje skulle melde fra til min mor om at det hadde vært fint om hun kanskje kunne begynne på den 6 timer lange kjøreturen slik at vi fikk barnevakt til Frøkna. Joda, det skulle gå bra det... men hun ville ikke være framme før rundt 1-2 tida på natten.

Rundt 22 begynte jeg å bli usikker på hvor lenge vi skulle våge å vente med å reise til sjukehuset. Da hadde jeg rier ca. hvert 3-5 minutt og de varte i 40-50 sec. De på Føden trodde vi enda hadde god tid så jeg slo meg til ro og forsøkte å slappe av videre.

Kl. 0130 var min mor på plass, vi rasket sammen det som skulle i fødebagen og reiste til sjukehuset for å sjekke ståa.. Jeg regnet med å få dra hjem - det fikk vi ikke.

Jordmor konstaterte 4 cm og aktiv fødsel.

Vi fikk tildelt et rom og jeg gikk umiddelbart i dusjen for å slappe av. Videre brukte jeg natten til å forsøke å holde orden på riene samtidig som jeg forsøkte å slappe av mellom riene... Prosjekt avslapping fungerte så bra at jeg sovnet hver gang riene dabbet av så prosjektet med å holde orden på riene gikk i vasken.

Mannen sov seg gjennom alt dette

Kl. 0430 begynte riene å bli såpass vonde at jeg ikke kunne ligge ned når de kom. Jeg sto og satt på huk ved senga og forsøkte å puste framfor å bråke. Jordmor ville sjekke hvor vi lå an løypa og vips fikk vi beskjed om at nå måtte vi på fødestua gitt, 9 cm og nesten avflatet. Fødestua neste! Jeg som var sikker på at vi ikke hadde kommet lengre enn 6 cm ble i kjempehumør. Riene ble plutselig veldig tålelige igjen og det hjalp på at jeg var helt smertefri mellom dem. Jeg og mannen pratet fjas mellom riene og jeg lå oppi fanget hans når de herjet med kroppen.

Rundt 5 begynte den første pressetrangen å melde seg på toppen av riene. Fikk ikke lov, barnet hadde ikke kommet langt nok ned. Klokka gikk.. den ble 6 den ble 7. Pressetrangen ble stadig sterkere, men barnet kom ikke ned.

"Du må puste!" formaner jordmor mens hun masserte korsryggen min hardt. Mannen rufset meg tafatt i håret - jeg freste.

Opp å gå i prekestol, sakkosekk i senga, helseball, ligge i senga.. Alt ble testet barnet kom ikke ned. Jeg brølte, pustet alt jeg maktet, gråt og bar meg. Jeg begynte å spørre etter epidural

"Jeg klarer *niiigh* ikke å *nigh* puste lenger, jeg må bæsje!" Husker jeg at jeg sa midt oppi vaktbyttet... for et førsteinntrykk jordmor som har vært med hele natten ville ha med seg finalen så da hadde jeg to jordmødre som var med mot slutten.

Kl. 0730. Plutselig etter nesten tre timer med jobbing mot pressriene var det noe som liksom løsnet. "Press når du må presse" sa jordmor. Jeg presset alt jeg maktet. Sviingen kom umiddelbart, slik husket jeg det ikke fra fødselen til Frøkna, der måtte jeg jobbe lengre før det ble så intenst. To runder med pressrier. "Svarte det svir.. Hvor lenge er det igjen?" Spurte jeg panisk. "Tre minutter kanskje" svarte jordmor... for min del kunne hun sagt et år. Jeg hulket og ventet på at det skulle komme en ny pressrie, den lot vente på seg. Da den kom sa det liksom bare "svop" og så var barnet ute. Tre pressrier var det som skulle til.

Tirsdag 10.03.2015 kl 0745 fikk jeg for første gang se tilskuddet til vår lille familie og jeg kunne hulkende konstatere at vi hadde fått nok ei jente. Jeg fikk henne opp på brystet og hun søkte seg til brystet med en gang. Og slik fikk vi ligge til alt det andre var overstått.

Så sånn var det. Jeg slapp igangsetting og fikk dermed en slik fødsel som jeg ønsket meg.

Er dette det siste svangerskapet og fødselen jeg skal gjennom?

- Jeg vet ikke. Det føles ikke som om jeg er helt ferdig, og slik mannen spøker om at nr. tre må fødes 16.03 slik at han får samlet alle bursdager på en mnd med tre dager mellom hver (10, 13, 16, 19) høres det egentlig ut som om han heller ikke er helt ferdig

Dette ble ganske mange ord det men det er godt å få det skrevet ned et sted. Noe å bla tilbake på til senere

Endret 18. mars 2015 av Havmus

[MissStiles]

Takk for at du delte din historie! Koselig å lese andres opplevelser!

[Teriyaki]

Så fin fødselshistorie. Ikke noe godt å ha pressrier uten å kunne presse, så kan skjønne den var tøff! Uansett herlig at ting startet av seg selv denne gangen.

[blomst12]

Fin fødselshistorie

[Androide]

Det hørtes ut som en fin, og overkommelig fødsel Godt jobba!