Barn ikke født enda, men det blir samvær

[AnonymBruker]

Drit i hva eksen vil? Det er ikke smart og hjelper ts lite. Eksen kan bestemme alene hvor hun vil bo så lenge barnet ikke er født. Og hvorfor er det kun henne som skal ofre seg? Har hun et nettverk og familie 1,5 timer unna er det fullt forståelig at hun vil flytte dit (tilbake?).

Det er veldig spesielt å være roomie med en eks og jeg skjønner godt at man ikke ønsker det. Selv om man er gode venner.

Det er ikke spesielt hensynsfullt å flytte 1.5 timer unna forelderen som er i full jobb og er langt mindre fleksibel enn en som likevel er hjemme. Er man uføretrygdet har man masse tid til å reise og besøke venner/familie likevel med mindre det dreier seg om uførhet i så stor grad at man har så nedsatt helse at man ikke greier. Men det stemmer jo ikke akkurat opp mot at man velger å få barn, da må man ha et minimum av helse.

Den som jobber fulltid har derimot ikke like muligheter til å komme seg 1.5 time unna fra dag til dag, så det vil med andre ord gjøre det en del vanskeligere for far å se barnet. Temmelig meningsløst å gjøre når mor faktisk har full råderett over sin egen tid 24 timer i døgnet!

Anonymous poster hash: 3cbff...707

[AnonymBruker]

TS her,

Jeg er snill og grei fordi jeg tror det er til det beste. Dessuten tror jeg barnemor gjør ting i beste mening, og at hun er ærlig på det meste. Har ikke lyst til å være vrang og risikere at det offentlige skal sette opp alle mulige avtaler mellom oss.

Hun trenger et nettverk. Særlig når hun ikke er i jobb. Jeg ser den. Og hun trenger også å flytte fra det stedet hun bor nå. Der skjer det mye rart, og hun påvirkes ikke i en spesielt heldig retning av de hun går med der...

Jeg forstår barnemoren her. Merkelig nok, får jeg nesten si. Men det er vondt å akseptere at ting blir så langt unna det jeg har håpet på og egentlig krevd av meg selv. Barn fortjener og skal ha alt det beste har jeg alltid ment, og dette blir ikke det beste nesten uansett. Selv om det sikkert kan bli greit. Mulig jeg krever litt mye av livet...

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

Jeg tror ikke du tjener noe særlig på å være så ettergivende. Min erfaring både profesjonelt og privat er at dette etterhvert blir tatt for gitt før det så kreves ennå mer av deg, og så har man samme runden en gang til. Du har allerede gitt deg på en del, og nå skal hun flytte et stykke unna som gjør det mye vanskeligere for deg. Syntes du ikke dere burde komme frem til en mellomløsning?

Anonymous poster hash: 3cbff...707

[AnonymBruker]

Det er ikke spesielt hensynsfullt å flytte 1.5 timer unna forelderen som er i full jobb og er langt mindre fleksibel enn en som likevel er hjemme. Er man uføretrygdet har man masse tid til å reise og besøke venner/familie likevel med mindre det dreier seg om uførhet i så stor grad at man har så nedsatt helse at man ikke greier. Men det stemmer jo ikke akkurat opp mot at man velger å få barn, da må man ha et minimum av helse.

Den som jobber fulltid har derimot ikke like muligheter til å komme seg 1.5 time unna fra dag til dag, så det vil med andre ord gjøre det en del vanskeligere for far å se barnet. Temmelig meningsløst å gjøre når mor faktisk har full råderett over sin egen tid 24 timer i døgnet!

Anonymous poster hash: 3cbff...707

TS her.

Det er sant. Det blir ikke lett for meg. Men det blir nok kanskje lettere for hennes datter for dit hun flytter er kjente omgivelser for henne. Dessuten mener hun at avstanden har jeg skapt selv ved å ikke være enig i at dette er en god ide. Ganske frustrerende å være i en forhandlingsposisjon som dette om noe så viktig...

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du tjener noe særlig på å være så ettergivende. Min erfaring både profesjonelt og privat er at dette etterhvert blir tatt for gitt før det så kreves ennå mer av deg, og så har man samme runden en gang til. Du har allerede gitt deg på en del, og nå skal hun flytte et stykke unna som gjør det mye vanskeligere for deg. Syntes du ikke dere burde komme frem til en mellomløsning?

Anonymous poster hash: 3cbff...707

TS her,

Jo, det synes jeg. Men hun mener alle problemer nå er skapt av meg. På en måte er det sant. Hun er i den beste livssituasjonen hun noen gang har vært i, mens jeg føler at aldri har ting vært mer ugreit. Hun vil ikke høre om bekymringer, sier at tenker man positivt blir det positivt. Denne situasjonen synes jeg er kjempetrist, hun synes den er kjempeflott.

Saken er vel den at jeg frykter det livet hun allerede lever og er fornøyd med. Barnefaren til hennes andre datter vet hun jo ikke hvem er en gang. Noe sånt kunne jeg virkelig aldri akseptert av meg selv...

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[Gjest BettyBoop]

TS her.

Jeg er hjertens enig med deg. Er derfor jeg sliter veldig med egen selvrespekt nå. Vi brukte prevensjon, og i tillegg hatt veldig lite sex og bare i de minst utsatte periodene. Så jeg synes fortsatt det er litt vanskelig å akseptere at det har blitt sånn.

Jeg burde gått for lenge siden. Har prøvd å gjøre det også, men så har det skjedd ting som gjør at jeg ikke hadde hjerte til å gå der og da. Mange dødsfall på hennes side, problemer med familien sin, og hun har vært på sykehus en del og datteren hennes ble redd og trengte meg. Hun har også hatt en periode med depresjon... Har ventet på en mulighet der hun har vært litt ovenpå, for har vært veldig bekymret for dem begge. Dette føles sånn sett litt urettferdig. Gjorde ting med gode intensjoner og satte meg selv litt til side. Kanskje det var feil. Men jeg trodde det var rett der og da.

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

du er sikker på at ungen er din da?

[AnonymBruker]

TS her.

Det er sant. Det blir ikke lett for meg. Men det blir nok kanskje lettere for hennes datter for dit hun flytter er kjente omgivelser for henne. Dessuten mener hun at avstanden har jeg skapt selv ved å ikke være enig i at dette er en god ide. Ganske frustrerende å være i en forhandlingsposisjon som dette om noe så viktig...

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

Hva da? At du har skapt avstand ved at du ikke umiddelbart er enig i at hun skal flytte 1.5 time unna? Det er argumentet er jo temmelig bak mål når det er hun som flytter.

Anonymous poster hash: 3cbff...707

[AnonymBruker]

TS her,

Jo, det synes jeg. Men hun mener alle problemer nå er skapt av meg. På en måte er det sant. Hun er i den beste livssituasjonen hun noen gang har vært i, mens jeg føler at aldri har ting vært mer ugreit. Hun vil ikke høre om bekymringer, sier at tenker man positivt blir det positivt. Denne situasjonen synes jeg er kjempetrist, hun synes den er kjempeflott.

Saken er vel den at jeg frykter det livet hun allerede lever og er fornøyd med. Barnefaren til hennes andre datter vet hun jo ikke hvem er en gang. Noe sånt kunne jeg virkelig aldri akseptert av meg selv...

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

Selvfølgelig er hun fornøyd, hun har jo ikke tatt hensyn til noen av dine ønsker. Hun kan flytte hvor hun vil, har råderett over sin egen tid 24/7. Å si at "det er bare å tenke positivt" er enkelt når man sitter med bukta og begge endene selv uten å ta hensyn til den andre parten.

Jeg syntes helt ærlig ikke dette virker som en god mor og jeg ville bekymret meg om at mitt barn hadde vokst opp med en slik forelder. Uføretrygdet, ikke villig til å se din side av saken og driter regelrett i din mulighet for samvær samtidig som hun ikke vet hvem som er faren til sitt eget barn?? Syntes det lyser uansvarlighet lang vei så her ville jeg nok selv gått til kamp.

Anonymous poster hash: 3cbff...707

[Gjest BettyBoop]

Herregud ts. Jo mer jeg leser jo mindre sympati får jeg for denne damen. Hun høres ut som en manipulativ psykopat. Her bruker hun sin sykdom for alt den er verdt for å få alle fordeler. Vedder på at denne gangen var det ei som lurte deg og ble preggas med vilje. Kjemp for dine rettigheter ts.

[AnonymBruker]

Herregud ts. Jo mer jeg leser jo mindre sympati får jeg for denne damen. Hun høres ut som en manipulativ psykopat. Her bruker hun sin sykdom for alt den er verdt for å få alle fordeler. Vedder på at denne gangen var det ei som lurte deg og ble preggas med vilje. Kjemp for dine rettigheter ts.

Sier meg enig i den. Og når det gjelder barn bør man gjøre det så tidlig som mulig. Jo lengre barnet får forankring i det nye nærmiljøet og kun forholder seg til mor som omsorgsperson (i praksis siden det er et stykke unna), jo verre blir det for ts etterhvert som tiden går. Har man vært mye fraværende fra barnas tidligere liv - selv om det er ufrivillig - så er det vanskeligere å gjøre noe med samværet senere. Det man gjør i en tidlig fase når det gjelder samvær kan sette premisser i et tiår og i noen tilfeller helt til barnet selv er myndig.

Anonymous poster hash: 3cbff...707

[AnonymBruker]

TS her.

du er sikker på at ungen er din da?

Ja. Alternativet vil jeg ikke vurdere en gang.

Selvfølgelig er hun fornøyd, hun har jo ikke tatt hensyn til noen av dine ønsker. Hun kan flytte hvor hun vil, har råderett over sin egen tid 24/7. Å si at "det er bare å tenke positivt" er enkelt når man sitter med bukta og begge endene selv uten å ta hensyn til den andre parten.

Jeg syntes helt ærlig ikke dette virker som en god mor og jeg ville bekymret meg om at mitt barn hadde vokst opp med en slik forelder. Uføretrygdet, ikke villig til å se din side av saken og driter regelrett i din mulighet for samvær samtidig som hun ikke vet hvem som er faren til sitt eget barn?? Syntes det lyser uansvarlighet lang vei så her ville jeg nok selv gått til kamp.

Anonymous poster hash: 3cbff...707

Jo, jeg er enig. Men samtidig... Hun har vært mer på bånn enn de aller fleste av oss. Og kommet seg ut av det med den mentaliteten der. Hennes første datter kom til når hun var tungt beruset og hadde gitt opp livet helt. Så det velger jeg ikke å laste henne for. Hadde jeg opplevd det hun har opplevd er jeg usikker på om jeg hadde klart meg noe bedre selv.

Bare så det er sagt. Hun er kjærligheten selv. Og hun setter strengt talt uendelig mye mer pris på alle de små tingene enn jeg gjør. Men hun lever så i nuet at alt står stille. Jeg er mer pragmatisk, liker å planlegge, tenke langsiktig og jobbe for det. I all uenigheten har jeg lært veldig mye av henne, og det er vel derfor jeg har blitt også, kanskje...

Men ja, akkurat i disse dager så synes hun ikke noe særlig om meg. Hun forstår seg bare ikke på at jeg ikke synes dette er det mest fantastiske i verden, uavhengig av omstendigheter...

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[AnonymBruker]

Har ikke lest hele tråden og du har fått mange gode tips. Men om det blir slik mor vil så prøv å få henne med på å sende deg mass bilder og filmer. Dere kan sende bilder på Facebook, icloud og snapchat, filme, skype ol. Er det vi gjør med våre foreldre og søsken som bor langt unna, så de kan følge med

Håper virkelig at dere finner en løsning så dere kan møtes ofte!

Anonymous poster hash: 327b5...df8

[Cordelia]

Kan dere ikke sette dere hos familevernkontoret, parterapeut eller lignende. For det høres ut som du har mange såre tanker som ikke kommer fram til barnemor. Og det synes jeg de burde. Det kan være greit å ha en tredjepart som kan hjelpe dere å prate uten at det eskalerer til konflikt. Da kan ikke hun rømme fra dine meninger heller. Jeg kan i og for seg forstå at hun ønsker å være nær familen med en nyfødt og en ekstra, men du må gjøre det klart at du har en stor plass også som far.

[AnonymBruker]

TS igjen

Har ikke lest hele tråden og du har fått mange gode tips. Men om det blir slik mor vil så prøv å få henne med på å sende deg mass bilder og filmer. Dere kan sende bilder på Facebook, icloud og snapchat, filme, skype ol. Er det vi gjør med våre foreldre og søsken som bor langt unna, så de kan følge med

Håper virkelig at dere finner en løsning så dere kan møtes ofte!

Anonymous poster hash: 327b5...df8

Takk, det var gode tips! Hun poster omtrent alt på Facebook (igjen, uenige), så dette burde være mulig. Det er et større problem at jeg ikke helt klarer å glede meg over alt dette. Synes alt blir så vanskelig nå. Var ikke slik jeg så for meg at mitt første barn skulle komme til verden. Ekstra ille når folk rundt meg konstant prater om sine små, og gleder seg i mange år før barnet kommer, har alt i orden, osv...

Kan dere ikke sette dere hos familevernkontoret, parterapeut eller lignende. For det høres ut som du har mange såre tanker som ikke kommer fram til barnemor. Og det synes jeg de burde. Det kan være greit å ha en tredjepart som kan hjelpe dere å prate uten at det eskalerer til konflikt. Da kan ikke hun rømme fra dine meninger heller. Jeg kan i og for seg forstå at hun ønsker å være nær familen med en nyfødt og en ekstra, men du må gjøre det klart at du har en stor plass også som far.

Jo, kanskje vi burde det. Det er litt mye stolthet i meg da. Vanskelig å innrømme ovenfor meg selv at vi ikke kan klare å finne ut av dette på egen hånd. Har vel kanskje i mitt stille sinn tenkt at det er utrolig trist at noe sånt i det hele tatt skulle være nødvendig....

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[AnonymBruker]

TS her.

Ja. Alternativet vil jeg ikke vurdere en gang.

Jo, jeg er enig. Men samtidig... Hun har vært mer på bånn enn de aller fleste av oss. Og kommet seg ut av det med den mentaliteten der. Hennes første datter kom til når hun var tungt beruset og hadde gitt opp livet helt. Så det velger jeg ikke å laste henne for. Hadde jeg opplevd det hun har opplevd er jeg usikker på om jeg hadde klart meg noe bedre selv.

Bare så det er sagt. Hun er kjærligheten selv. Og hun setter strengt talt uendelig mye mer pris på alle de små tingene enn jeg gjør. Men hun lever så i nuet at alt står stille. Jeg er mer pragmatisk, liker å planlegge, tenke langsiktig og jobbe for det. I all uenigheten har jeg lært veldig mye av henne, og det er vel derfor jeg har blitt også, kanskje...

Men ja, akkurat i disse dager så synes hun ikke noe særlig om meg. Hun forstår seg bare ikke på at jeg ikke synes dette er det mest fantastiske i verden, uavhengig av omstendigheter...

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

Ja, jeg forstår at hun har hatt det vanskelig og det er trist - men tross alt har hun valgt å få barnet og da må hun også selv legge til rette for at barnet får det best mulig. Du har jo en part som barnets far oppe i det hele. Det er forståelig at hun fokuserer veldig på egne behov gitt hennes bakgrunn, men man kan jo ikke bare gjøre det når man får barn. Hun får jo uansett mye av sine behov dekket ved å fortsette å bo der hun bor nå uten å flytte - som greit fungerende ufør så har man like fullt god anledning til å besøke familie/venner og vedlikeholde nettverk når man ikke behøver å bruke 1/3 av døgnets timer på jobb.

Om hun har hatt det veldig vanskelig så har barnet også godt av å ha en forelder som selv ikke er ufør. Jeg stiller meg tvilende til om barn har det 100% godt der en eller begge foreldrene selv er uføre. Jeg sier ikke at de ikke evner å være gode foreldre, men det kan være vanskelig å se forbi en vond bakgrunn eller traumatiserende opplevelser og det kan uten at man ønsker det selv gå utover barnet.

Anonymous poster hash: 3cbff...707

[Majott]

Synes du høres ut som en fantastisk mann og far, ts. Oppsummert dine tråder, og dine innlegg i dem, så er du det.

Du vil være en veldig god ressurs for barnet deres, selv om det ikke ble akkurat som du hadde drømt om og tenkt at det skulle bli. Sørg bare for å ha god og mye kontakt fra starten av, og grip inn hvis mor får problemer med å ivareta omsorgen.

Tenk også på datteren hennes (det tror jeg du gjør), og grip inn der også hvis du ser at det trengs.

[Gjest Coolaid]

Okay, fra en mann til en annen:

Det er fullt mulig å være en super pappa selv om du ikke bor med småen. Du virker som en bra fyr, (har ikke lest annet enn hovedinnlegget) så går ut fra at du virkelig tenker på barnets beste og ikke nødvendigvis ditt beste.

Jeg vil anbefale dere å gå i terapi eller noe, og være helt ærlig om at dere skal finne ut om dere kan klare et samliv sammen eller ei.

Syns dere skal gi forholdet en sjanse. Mye kan forandre seg når man bare selv ønsker det. Barn skal ikke være lim i et forhold, men noen ganger er det det som er utgangspunktet.

Gi det en fair sjanse. Kanskje om 30 år så er dere fortsatt sammen og er glad for at dere holdt sammen.

[Anglofil]

Tråden er ryddet for avsporinger og spekulasjoner.

Yvonne (mod)

[Cordelia]

Om hun har hatt det veldig vanskelig så har barnet også godt av å ha en forelder som selv ikke er ufør. Jeg stiller meg tvilende til om barn har det 100% godt der en eller begge foreldrene selv er uføre. Jeg sier ikke at de ikke evner å være gode foreldre, men det kan være vanskelig å se forbi en vond bakgrunn eller traumatiserende opplevelser og det kan uten at man ønsker det selv gå utover barnet.

Anonymous poster hash: 3cbff...707

Må egentlig si meg litt enig i det der. Har man en ressursterk(menneskelig) forelder, så bør den få lov til å bruke av disse positivt til fordel for barnet.

Endret 19. juni 2014 av Cordelia

[AnonymBruker]

Må egentlig si meg litt enig i det der. Har man en ressursterk(menneskelig) forelder, så bør den få lov til å bruke av disse positivt til fordel for barnet.

Ja, det er viktig at minst en av foreldrene er noenlunde ressurssterk spør du meg, at man jobber eller i det minste er i (fysisk og mentalt) stand til å søke og etterhvert få jobber. Det er skrevet en del om barn som vokser opp under forhold der den ene forelderen eller begge forelderen går på offentlig stønad. Ofte får barnet mindre utfoldelse og forelderen er kanskje ikke i stand til å følge opp om skole og fritidsinteresser like godt som en ressurssterk. Jeg mener ikke å se ned på omsorgen til de som går på stønad her, men det er jo en forskjell på en voksen som ikke har opplevd noe traumatiserende og en som har det som regel.

Anonymous poster hash: 3cbff...707

[Cordelia]

Ja, det er viktig at minst en av foreldrene er noenlunde ressurssterk spør du meg, at man jobber eller i det minste er i (fysisk og mentalt) stand til å søke og etterhvert få jobber. Det er skrevet en del om barn som vokser opp under forhold der den ene forelderen eller begge forelderen går på offentlig stønad. Ofte får barnet mindre utfoldelse og forelderen er kanskje ikke i stand til å følge opp om skole og fritidsinteresser like godt som en ressurssterk. Jeg mener ikke å se ned på omsorgen til de som går på stønad her, men det er jo en forskjell på en voksen som ikke har opplevd noe traumatiserende og en som har det som regel.

Anonymous poster hash: 3cbff...707

Jeg tror ikke de trenger å være dårlige foreldre i det hele tatt bare så det er sagt. Men har man mullighet til å gi barnet flere mennesker med energi til være med, så bør man jo det. Har den ene forelderen ressursene til å bidra, så bør de absolutt få muligheten. Det vil jo være til det beste for barnet i det fleste tilfeller. Som du sier; det kan fort bli litt begrensende i noen situasjoner.