Barn ikke født enda, men det blir samvær

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg skal snart bli pappa men det ser dessverre ikke ut til at det blir i forhold med mammaen. Vi er så ulike som det nesten går an, og nå når hun ble gravid har det vært tydeligere enn noensinne. Det finnes nesten ikke noe vi er enige om ang. oppdragelse, fritid, jobb eller ja, det meste. Så vi har med tungt hjerte innsett begge to at dette ikke går lenger.

Jeg vil sette barnet først, og tror hun blir en god mor. Hun har også en datter fra før av så det er naturlig at de får være sammen. Og jeg tror også vi med tiden kan få til et bra samarbeid...

Men jeg synes dette er så ufattelig trist selv. At jeg ikke skal få ta del av hverdagsmagien til mitt første og eneste barn. At jeg bare skal få se det sånn nå og da. Jeg er i full jobb, mor er ung ufør. Og hun vil flytte 1.5t unna for å være med andre hun kjenner. Det går jo ikke å kjøre det to ganger hver dag for å så se barnet mitt... Ikke er så lett å flytte etter heller, jeg er litt sært utdannet så det er ikke alle steder de har jobber. Iallefall ikke der hun har tenkt seg.

Hvordan finne lyspunkter i dette? Kjenner meg bare uendelig trist. Føler at uansett hvor bra vi evt. måtte samarbeide så vil det jo aldri bli bra nok. Vi skulle jo vært to. Klarer ikke komme over drømmen om kjernefamilien som aldri vil bli virkelig nå...

Mammaen her bare gleder seg da. Så denne drømmen var visst bare min....

Noen som har noen solskinnshistorier å fortelle?

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[AnonymBruker]

Føler med deg!

Jeg og faren til mitt barn tviholder på forholdet vårt til tross for at det ikke er så mye igjen av forholdet egentlig, men vi samarbeider fint om barnet vÅrt.

Synes det er veldig dumt at barnemor skal flytte så langt unna.. Må hun virkelig det, da? Ville jo vært mer optimalt om dere skaffet hver deres bolig så nært som mulig.

Anonymous poster hash: 54c9c...1dc

[AnonymBruker]

Hvorfor må barnemødre kun tenke på seg selv? Er det ingen av de som flytter langt unna som tenker på at barnet har en far? Føler med deg ts, dette kan ikke være en god situasjon.

Anonymous poster hash: 382f4...a2b

[AnonymBruker]

Det er kjempebra at klarer å sette dine egne behov til side og ønsker å gjøre det som er best for barnet. Det er alltid trist å ikke kunne være en "samlet familie" som barnet kan vokse opp i, og jeg har vært i akkurat samme situasjon som deg. Hvis du gjør alt for at pappa og mamma er gode venner som ikke krangler, så har dere gjort noe veldig viktig og bra for barnet sin trygghetsfølelse og utvikling.

Løsningen for oss er at barnet er hos mor i ukene også reiser det hjem til meg hver helg + 1-2 ekstra dager før eller etter helgen ettersom. Du er i fullt arbeid, så da ville jeg prøvd å fått lov til å passe barnet hver helg. Da kan du og barnet bygge bånd sammen, og når barnet blir 1-2 år så kan dere gå turer sammen og gjøre masse gøy i helgene.

Håper du ikke er bitter, men tar deg god tid og slapper av med hvordan situasjonen er. Barnet kan få alt det trenger hvis mor og far har det bra sammen, om så bare de få gangene dere snakker sammen på tlf og leverer barnet. Beste råd jeg kan komme med til deg som far er å støtte mor på alle måter tross ulikheter, for da støtter du ditt eget barn også.

Anonymous poster hash: 594c7...c1d

[skruf]

Har dere bestemt dere i fellesskap for at det blir et endelig brudd, eller er det du som ser for deg et brudd mens mor lever uviten om at det går mot brudd? Ser du skriver at "vi har innsett", men er det allerede nå et brudd?

Er det nå et brudd så bør dere komme dere til familievernkontoret så fort som mulig for å snakke om og planlegge hvordan dere skal gjøre det ift til babyen. En nyfødt baby og senere spebarn kan nemlig ikke være så lenge borte ifra mor, så dere bør legge en plan på hvordan dere skal gjøre det sånn at du får være sammen med babyen.

For å være ærlig så hadde jeg holdt ut i babyens første levemåneder hadde jeg vært deg, selv om du og moren til babyen er totalt forskjellige. Rett og slett for å ikke gå glipp av babytiden og det å knytte bånd til barnet. Når barnet blir litt eldre så stiller det seg anerledels mtp samvær, for da kjenner barnet deg som sin far og en omsorgsperson og alt vil gli lettere. Mor kan da heller ikke slå seg vrang siden du har vært der fra starten av.

[AnonymBruker]

TS her. Tusen takk for svar!

Føler med deg!
Jeg og faren til mitt barn tviholder på forholdet vårt til tross for at det ikke er så mye igjen av forholdet egentlig, men vi samarbeider fint om barnet vÅrt.

Synes det er veldig dumt at barnemor skal flytte så langt unna.. Må hun virkelig det, da? Ville jo vært mer optimalt om dere skaffet hver deres bolig så nært som mulig.

Anonymous poster hash: 54c9c...1dc

Ja, det er kjedelig at hun skal det. Men hun fant seg aldri helt til rette her vi har bodd. Og det virker som om hun har begynt å "slappe av" litt med dette at hun har blitt ung ufør og heller begynt å se det positive i det (på dette er vi veldig forskjellige, for jeg synes ikke det er greit i det hele tatt). Så da går hun jo mye hjemme og er sikkert derfor hun vil ha kjente og kjære i nærheten. Ikke så mye jeg får gjort med dette...

Det er kjempebra at klarer å sette dine egne behov til side og ønsker å gjøre det som er best for barnet. Det er alltid trist å ikke kunne være en "samlet familie" som barnet kan vokse opp i, og jeg har vært i akkurat samme situasjon som deg. Hvis du gjør alt for at pappa og mamma er gode venner som ikke krangler, så har dere gjort noe veldig viktig og bra for barnet sin trygghetsfølelse og utvikling.

Løsningen for oss er at barnet er hos mor i ukene også reiser det hjem til meg hver helg + 1-2 ekstra dager før eller etter helgen ettersom. Du er i fullt arbeid, så da ville jeg prøvd å fått lov til å passe barnet hver helg. Da kan du og barnet bygge bånd sammen, og når barnet blir 1-2 år så kan dere gå turer sammen og gjøre masse gøy i helgene.

Håper du ikke er bitter, men tar deg god tid og slapper av med hvordan situasjonen er. Barnet kan få alt det trenger hvis mor og far har det bra sammen, om så bare de få gangene dere snakker sammen på tlf og leverer barnet. Beste råd jeg kan komme med til deg som far er å støtte mor på alle måter tross ulikheter, for da støtter du ditt eget barn også.

Anonymous poster hash: 594c7...c1d

Hmm. Takk, det var gode råd. Skal ta de til meg

Skal prøve å ikke bli bitter. Men skjønner hvorfor andre blir det. Skal ikke så mye vranghet til fra mor sin side før jeg kommer til å føle at det ødelegger det viktigste i livet mitt. Synes også det er litt vanskelig at hun ikke gjør annet en å snakke om hvor fantastisk det er med barn og alle små ting som skjer hver dag den første tiden, når jeg ser at jeg ikke får vært med på det...

Syntes jeg ofret mye da jeg sa jeg ikke skulle være vanskelig og at jeg skulle være den som sto litt på siden. Men hun reagerer jo som om det skulle være den største selvsagthet. Kanskje det er det... Uansett gir det ingen god følelse av å være viktig i dette.

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[AnonymBruker]

Har dere bestemt dere i fellesskap for at det blir et endelig brudd, eller er det du som ser for deg et brudd mens mor lever uviten om at det går mot brudd? Ser du skriver at "vi har innsett", men er det allerede nå et brudd?

Er det nå et brudd så bør dere komme dere til familievernkontoret så fort som mulig for å snakke om og planlegge hvordan dere skal gjøre det ift til babyen. En nyfødt baby og senere spebarn kan nemlig ikke være så lenge borte ifra mor, så dere bør legge en plan på hvordan dere skal gjøre det sånn at du får være sammen med babyen.

For å være ærlig så hadde jeg holdt ut i babyens første levemåneder hadde jeg vært deg, selv om du og moren til babyen er totalt forskjellige. Rett og slett for å ikke gå glipp av babytiden og det å knytte bånd til barnet. Når barnet blir litt eldre så stiller det seg anerledels mtp samvær, for da kjenner barnet deg som sin far og en omsorgsperson og alt vil gli lettere. Mor kan da heller ikke slå seg vrang siden du har vært der fra starten av.

TS igjen.

Ja det er endelig. Forholdet vårt har egentlig aldri vært hva det burde, og jeg har nok vært i det av helt feil grunner. Mye dårlig samvittighet og et ønske om å stille opp for datteren hennes blant annet. Men har vært åpen om min tvil, og også at jeg i utgangspunktet ikke ville ha barn når ting var sånn. Men så skjedde det da... Må jo prøve å gjøre det beste ut av det.

Skal vurdere dette med å bo sammen. Problemet er at vi har hatt hver våre leiligheter ganske langt unna hverandre og ingen steder vil det nå være plass til 4... Der jeg bor trenger man egentlig bil også, men hun har ikke førerkort. Litt dumt å finne et sted sammen bare for en kort tid også. Da må jo datteren hennes bytte barnehage flere ganger.

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[AnonymBruker]

Har dere bestemt dere i fellesskap for at det blir et endelig brudd, eller er det du som ser for deg et brudd mens mor lever uviten om at det går mot brudd? Ser du skriver at "vi har innsett", men er det allerede nå et brudd?

Er det nå et brudd så bør dere komme dere til familievernkontoret så fort som mulig for å snakke om og planlegge hvordan dere skal gjøre det ift til babyen. En nyfødt baby og senere spebarn kan nemlig ikke være så lenge borte ifra mor, så dere bør legge en plan på hvordan dere skal gjøre det sånn at du får være sammen med babyen.

For å være ærlig så hadde jeg holdt ut i babyens første levemåneder hadde jeg vært deg, selv om du og moren til babyen er totalt forskjellige. Rett og slett for å ikke gå glipp av babytiden og det å knytte bånd til barnet. Når barnet blir litt eldre så stiller det seg anerledels mtp samvær, for da kjenner barnet deg som sin far og en omsorgsperson og alt vil gli lettere. Mor kan da heller ikke slå seg vrang siden du har vært der fra starten av.

Må si meg enig i at det beste er om dere kan bo sammen det første året når babyen er liten. Selv om dere er forskjellige. Men det forbeholder selvklart at dere unngår krangler og slikt. Babyer får med seg mye mer enn man aner, og de blir utrygg hvis mamma eller pappa skriker.

Anonymous poster hash: 594c7...c1d

[AnonymBruker]

TS igjen.

Ja det er endelig. Forholdet vårt har egentlig aldri vært hva det burde, og jeg har nok vært i det av helt feil grunner. Mye dårlig samvittighet og et ønske om å stille opp for datteren hennes blant annet. Men har vært åpen om min tvil, og også at jeg i utgangspunktet ikke ville ha barn når ting var sånn. Men så skjedde det da... Må jo prøve å gjøre det beste ut av det.

Skal vurdere dette med å bo sammen. Problemet er at vi har hatt hver våre leiligheter ganske langt unna hverandre og ingen steder vil det nå være plass til 4... Der jeg bor trenger man egentlig bil også, men hun har ikke førerkort. Litt dumt å finne et sted sammen bare for en kort tid også. Da må jo datteren hennes bytte barnehage flere ganger.

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

Det hadde vært en fordel om hun hadde lappen hvis hun skal ha barna, men det kommer an på mange faktorer dere mellom.

Plassmangel er ikke noe gøy, men kanskje dere kan bo litt trangt en stund. Det er utrolig trist for deg å ikke kunne være sammen mye sammen med barnet ditt det første året. Synes dere må prøve å finne en løsning sammen, men hvis ikke det går så anbefaler jeg at du reiser ofte dit selv om det tar tid og krefter.

Du må nesten snakke med henne om dine behov for å lage bånd med barnet ditt. Få henne til å forstå at du har behov for å være med barnet også. Det er jo det største som har skjedd i livet ditt, så hvorfor skal du ikke få oppleve det?

Anonymous poster hash: 594c7...c1d

[Gjest Lights]

Enig med andre her. Be om at dere blir boende sammen og prøver å få det til å fungere (selv om du ikke har tro på det selv) til barnet er ett år gammelt. Om dere flytter fra hverandre da krev 50% omsorg fra dag 1 (da er barnet gammelt nok til det). Om du ikke gjør det er realiteten at du antagelig ikke kommer til å få særlig kontakt med din førstefødte. Og en ting til, sørg for at navnet ditt havner på den fødselsattesten.

[Gjest BettyBoop]

Hei,

Jeg skal snart bli pappa men det ser dessverre ikke ut til at det blir i forhold med mammaen. Vi er så ulike som det nesten går an, og nå når hun ble gravid har det vært tydeligere enn noensinne. Det finnes nesten ikke noe vi er enige om ang. oppdragelse, fritid, jobb eller ja, det meste. Så vi har med tungt hjerte innsett begge to at dette ikke går lenger.

Jeg vil sette barnet først, og tror hun blir en god mor. Hun har også en datter fra før av så det er naturlig at de får være sammen. Og jeg tror også vi med tiden kan få til et bra samarbeid...

Men jeg synes dette er så ufattelig trist selv. At jeg ikke skal få ta del av hverdagsmagien til mitt første og eneste barn. At jeg bare skal få se det sånn nå og da. Jeg er i full jobb, mor er ung ufør. Og hun vil flytte 1.5t unna for å være med andre hun kjenner. Det går jo ikke å kjøre det to ganger hver dag for å så se barnet mitt... Ikke er så lett å flytte etter heller, jeg er litt sært utdannet så det er ikke alle steder de har jobber. Iallefall ikke der hun har tenkt seg.

Hvordan finne lyspunkter i dette? Kjenner meg bare uendelig trist. Føler at uansett hvor bra vi evt. måtte samarbeide så vil det jo aldri bli bra nok. Vi skulle jo vært to. Klarer ikke komme over drømmen om kjernefamilien som aldri vil bli virkelig nå...

Mammaen her bare gleder seg da. Så denne drømmen var visst bare min....

Noen som har noen solskinnshistorier å fortelle?

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

sjakktrekk av dere å lage en unge da...

[Gjest Lights]

sjakktrekk av dere å lage en unge da...

Som mann har han ikke så mye med den avgjørelsen og gjøre dessverre. For alt vi vet så kan de ha brukt beskyttelse, men hun ble gravid allikevel.

[AnonymBruker]

Enig med andre her. Be om at dere blir boende sammen og prøver å få det til å fungere (selv om du ikke har tro på det selv) til barnet er ett år gammelt. Om dere flytter fra hverandre da krev 50% omsorg fra dag 1 (da er barnet gammelt nok til det). Om du ikke gjør det er realiteten at du antagelig ikke kommer til å få særlig kontakt med din førstefødte. Og en ting til, sørg for at navnet ditt havner på den fødselsattesten.

Det er ikke anbefalt med 50/50 på barn under 3 år og ingen rett vil dømme en slik ordning for et lite barn som trenger stabilitet og trygghet.

Anonymous poster hash: 2186b...5f8

[AnonymBruker]

Enig med andre her. Be om at dere blir boende sammen og prøver å få det til å fungere (selv om du ikke har tro på det selv) til barnet er ett år gammelt. Om dere flytter fra hverandre da krev 50% omsorg fra dag 1 (da er barnet gammelt nok til det). Om du ikke gjør det er realiteten at du antagelig ikke kommer til å få særlig kontakt med din førstefødte. Og en ting til, sørg for at navnet ditt havner på den fødselsattesten.

Har du dårlig erfaring, Lights?

Jeg ville som sagt ikke prøvd å hatt piggene for mye ute, da det bare ender i masse missforståelser som kan unngås om dere bare klarer å se noe bra i hverandre. Si noe positivt til hverandre og lag en god middag til hverandre og være venner, det vil ofte løse opp i mye. Selv om dere er uenige om mange ting, så har dere behov for å si hva dere mener og hvorfor.

Anonymous poster hash: 594c7...c1d

[AnonymBruker]

Det hadde vært en fordel om hun hadde lappen hvis hun skal ha barna, men det kommer an på mange faktorer dere mellom.

Plassmangel er ikke noe gøy, men kanskje dere kan bo litt trangt en stund. Det er utrolig trist for deg å ikke kunne være sammen mye sammen med barnet ditt det første året. Synes dere må prøve å finne en løsning sammen, men hvis ikke det går så anbefaler jeg at du reiser ofte dit selv om det tar tid og krefter.

Du må nesten snakke med henne om dine behov for å lage bånd med barnet ditt. Få henne til å forstå at du har behov for å være med barnet også. Det er jo det største som har skjedd i livet ditt, så hvorfor skal du ikke få oppleve det?

Anonymous poster hash: 594c7...c1d

TS her.

Ja, det hadde vært en fordel. Det hadde også vært en fordel om hun hadde god helse, en utdannelse (iallefall yrkesfag) og ha jobbet litt før hun fikk barn nummer 2. Synes jeg. Men igjen, hun er av en annen oppfatning, og hun har jo all makt om hun velger å bruke den. Ingenting jeg får gjort med det, og egentlig føles "ingenting" som det burde nå men prøver å se lyspunkter alikevel...

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[Gjest BettyBoop]

Kan dere ikke bo sammen og bare være venner mens barnet er så lite at det er mest avhengig av mor?

[Gjest Lights]

Det er ikke anbefalt med 50/50 på barn under 3 år og ingen rett vil dømme en slik ordning for et lite barn som trenger stabilitet og trygghet.

Anonymous poster hash: 2186b...5f8

Målet er vel at de skal bo nærme hverandre og at de skal unngå å trekke inn retten. Man kan inngå en privat skriftlig avtale om 50/50. Mannen er nesten aldri tjent med å trekke saken til retten.

Har du dårlig erfaring, Lights?

Anonymous poster hash: 594c7...c1d

Nei, men som far er jeg allikevel klar over å bevisst på hvor svake rettigheter jeg som mann har ved et eventuelt brudd. Det burde alle menn være.

[Nordvesta]

Jeg er noe uenig i at dere bør holde ut sammen. Jeg tenker at dersom dere avslutter dette nå, før dere begynner å krangle og kanskje ende opp med å hate hverandre, er det bedre å avslutte mens dere enda snakker sammen og har en grei tone. Det vil lette samarbeidet når babyen kommer.

Av hensyn til hennes eldste barn er det kanskje også lurt å gå hver til sitt før hun blir dratt inn i krangling og ufred i heimen.

Du kan bestille deg en time til alenesamtale på familievernkontoret. Der kan du snakke ut, du kan få råd og veiledning.

[AnonymBruker]

sjakktrekk av dere å lage en unge da...

TS her.

Nei, overhodet ikke. Kan forsikre deg om at det ikke var planlagt. Iallefall ikke fra min side. Har vært veldig tydelig på dette hele veien. Men så har jeg vel vært litt naiv og hatt sex med noen jeg er glad i og tror at det skal gå bra så lenge man sikrer seg da.

Det har vært grunner til at det å gå har vært vanskelig...

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[AnonymBruker]

Målet er vel at de skal bo nærme hverandre og at de skal unngå å trekke inn retten. Man kan inngå en privat skriftlig avtale om 50/50. Mannen er nesten aldri tjent med å trekke saken til retten.

Nei, men som far er jeg allikevel klar over å bevisst på hvor svake rettigheter jeg som mann har ved et eventuelt brudd. Det burde alle menn være.

Målet er at det skal være til det beste for barnet. For små barn er det best å enten bo fast hos mor eller å bo fast hos far. Det er ikke barnets beste å bo litt her og litt der.

De kan inngå en privat avtale om det, men verken far eller mor kan kreve delt omsorg når barnet er bare 1 år

Anonymous poster hash: 2186b...5f8