Barn ikke født enda, men det blir samvær

[Gjest BettyBoop]

Syns ts og eksen kan bo sammen som roomies

[AnonymBruker]

Kan dere ikke bo sammen og bare være venner mens barnet er så lite at det er mest avhengig av mor?

Jo, men det er hennes andre datter å tenke på også. Vi vil ikke flytte henne to ganger. Og hun vil ikke bo sammen som venner...

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[Gjest BettyBoop]

Jo, men det er hennes andre datter å tenke på også. Vi vil ikke flytte henne to ganger. Og hun vil ikke bo sammen som venner...

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

hvorfor må hun flyttes? Bor dere ikke sammen nå? Og drit i hva eksen din vil. Hun burde ofre seg litt for barna sine. Ahhhrgg. Irriterer meg at slike folk blir mødre. Endret 18. juni 2014 av BettyBoop

[Gjest Lights]

Målet er at det skal være til det beste for barnet. For små barn er det best å enten bo fast hos mor eller å bo fast hos far. Det er ikke barnets beste å bo litt her og litt der.

De kan inngå en privat avtale om det, men verken far eller mor kan kreve delt omsorg når barnet er bare 1 år

Anonymous poster hash: 2186b...5f8

Jeg snakket om målet ut fra TS sitt perspektiv. Hva som er det beste for barnet er et pedagogisk-psykologisk teoretisk spørsmålet jeg ikke ser nytten av å trekke inn her. De fleste pedagoger vil nemlig være enig med deg i at barnet trenger en sterk tilknytning til hovedomsorgsgiver og ikke bør flyttes mye rundt de første leveårene, men i tråd med dette vil de også si at barnet ikke bør begynne i barnehage før tidligst 2 år, kanskje helst ikke før fylte 3 år. Og hvor mange følger dette rådet i dagens Norge? Om vi på nasjonalt plan kan tøye tilknytningstøylene til en hel generasjon for å få noen ekstra skattekroner i statskassen så mener jeg personlig at vi også kan gjøre det for å gi far de samme rettigheter som mor i vårt "likestilte" samfunn.

Endret 18. juni 2014 av Lights

[AnonymBruker]

TS her.

Ja, det hadde vært en fordel. Det hadde også vært en fordel om hun hadde god helse, en utdannelse (iallefall yrkesfag) og ha jobbet litt før hun fikk barn nummer 2. Synes jeg. Men igjen, hun er av en annen oppfatning, og hun har jo all makt om hun velger å bruke den. Ingenting jeg får gjort med det, og egentlig føles "ingenting" som det burde nå men prøver å se lyspunkter alikevel...

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

At hun er syk er en ærlig sak, så det bør ikke være et problem såfremt barnet får alt det trenger. Du som har jobb kan støtte henne litt økonomisk hvis det trengs (barnebidrag og litt ekstra). Prøv å fokusere på det som er bra, selv om det kan være vanskelig. Barnet trenger bare foreldre som samarbeider som venner og legger fortiden bak seg. Ønsker deg lykke til som far

Anonymous poster hash: 594c7...c1d

[AnonymBruker]

Jeg er noe uenig i at dere bør holde ut sammen. Jeg tenker at dersom dere avslutter dette nå, før dere begynner å krangle og kanskje ende opp med å hate hverandre, er det bedre å avslutte mens dere enda snakker sammen og har en grei tone. Det vil lette samarbeidet når babyen kommer.

Av hensyn til hennes eldste barn er det kanskje også lurt å gå hver til sitt før hun blir dratt inn i krangling og ufred i heimen.

Du kan bestille deg en time til alenesamtale på familievernkontoret. Der kan du snakke ut, du kan få råd og veiledning.

TS her.

Takk for tips!

Tror innerst inne det er rett å avslutte jeg også. Rett og slett for å unngå at dette eskalerer. Nå går det greit fordi vi møtes nå og da, men det hadde blitt anstrengt å være oppå hverandre hele tiden. Men sikker, det er jeg ikke... Synes hele greia bare er veldig trist. For alle parter, egentlig.

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[AnonymBruker]

Jeg snakket om målet ut fra TS sitt perspektiv. Hva som er det beste for barnet er et pedagogisk-psykologisk teoretisk spørsmålet jeg ikke ser nytten av å trekke inn her. De fleste pedagoger vil nemlig være enig med deg i at barnet trenger en sterk tilknytning til hovedomsorgsgiver og ikke bør flyttes mye rundt de første leveårene, men i tråd med dette vil de også si at barnet ikke bør begynne i barnehage før tidligst 2 år, kanskje helst ikke før fylte 3 år. Og hvor mange følger dette rådet i dagens Norge? Om vi på nasjonalt plan kan tøye tilknytningstøylene til en hel generasjon for å få noen ekstra skattekroner i statskassen så mener jeg personlig at vi også kan gjøre det for å gi far de samme rettigheter som mor i vår "likestilte" samfunn.

Du kan ikke bare unngå hva som er best for barnet og det later til at TS også er av den oppfatningen av at barnets beste veier tyngst (begrunner det med måten han velger å ta hensyn til hennes datter).

Anonymous poster hash: 2186b...5f8

[AnonymBruker]

Jeg er noe uenig i at dere bør holde ut sammen. Jeg tenker at dersom dere avslutter dette nå, før dere begynner å krangle og kanskje ende opp med å hate hverandre, er det bedre å avslutte mens dere enda snakker sammen og har en grei tone. Det vil lette samarbeidet når babyen kommer.

Av hensyn til hennes eldste barn er det kanskje også lurt å gå hver til sitt før hun blir dratt inn i krangling og ufred i heimen.

Du kan bestille deg en time til alenesamtale på familievernkontoret. Der kan du snakke ut, du kan få råd og veiledning.

Ja, det er helt klart ikke lurt å bo sammen hvis dere ikke kan være venner. Da er det selvsagt bedre å ikke bo sammen med barnet. Men hvis dere klarer å få litt avstand fra hverandre og bare være gode venner, så er det fullt mulig. Det gjorde vi, og vi bodde i 1.5 år sammen som venner før vi flyttet fra hverandre. Ingen problem i vårt tilfelle, men det kommer helt an på hvordan dere fungerer.

Anonymous poster hash: 594c7...c1d

[AnonymBruker]

hvorfor må hun flyttes? Bor dere ikke sammen nå? Og drit i hva eksen din vil. Hun burde ofre seg litt for barna sine. Ahhhrgg. Irriterer meg at slike folk blir mødre.

Nei vi bor ikke sammen nå. Vi har løst det ved å bo hos hverandre siden vi har hver vår leilighet. Datteren hennes går i barnehage der hun bor nå, men der vil jeg ikke finne noen jobb for noen måneders skyld til barnet blir gammelt nok. Ikke vil hun egentlig bo der heller selv, men flytte til hjemstedet sitt. Føler ikke at hva jeg ønsker blir vurdert så nøye oppi dette. Det skal sies at hun har hatt mye dårlige erfaringer med menn helt siden barndommen, så det er ikke helt lett å være uenig med henne heller. Føles som å balansere på en knivegg.

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[Gjest Lights]

Du kan ikke bare unngå hva som er best for barnet og det later til at TS også er av den oppfatningen av at barnets beste veier tyngst (begrunner det med måten han velger å ta hensyn til hennes datter).

Anonymous poster hash: 2186b...5f8

Leste du det jeg skrev? Jeg unngår ikke på noen måte hva som er best for barnet jeg sier at tilknytningsforskning har en fasit som ikke blir fulgt eller tatt hensyn til i det hele tatt i samfunnet, hvorfor i alle dager er den plutselig viktigere enn å legge fundamentet for at barnet får en relasjon til sin far? Det er ikke annet enn ett billig argument mødre bruker for å vinne full omsorg og har null troverdighet når man sender ungen i barnehage dagen den fyller året.

Endret 18. juni 2014 av Lights

[AnonymBruker]

Nei vi bor ikke sammen nå. Vi har løst det ved å bo hos hverandre siden vi har hver vår leilighet. Datteren hennes går i barnehage der hun bor nå, men der vil jeg ikke finne noen jobb for noen måneders skyld til barnet blir gammelt nok. Ikke vil hun egentlig bo der heller selv, men flytte til hjemstedet sitt. Føler ikke at hva jeg ønsker blir vurdert så nøye oppi dette. Det skal sies at hun har hatt mye dårlige erfaringer med menn helt siden barndommen, så det er ikke helt lett å være uenig med henne heller. Føles som å balansere på en knivegg.

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

Du må bare gjøre det beste utav det. Tenk muligheter, ikke begrensninger. Hvis du gjør det, så vil du være en stolt pappa som har gjort så godt han kan. Det er det beste for barnet. La heller moren få styre litt ekstra hvis det er det som skal til, så kan du som har mulighet tilpasse deg litt. Det er bare sånn av og til, og man kan ikke grine selv om alt ikke er 50/50. De virkelige vinnerne er de som klarer å tilpasse seg store utfordringer.

Anonymous poster hash: 594c7...c1d

[AnonymBruker]

Du må bare gjøre det beste utav det. Tenk muligheter, ikke begrensninger. Hvis du gjør det, så vil du være en stolt pappa som har gjort så godt han kan. Det er det beste for barnet. La heller moren få styre litt ekstra hvis det er det som skal til, så kan du som har mulighet tilpasse deg litt. Det er bare sånn av og til, og man kan ikke grine selv om alt ikke er 50/50. De virkelige vinnerne er de som klarer å tilpasse seg store utfordringer.

Anonymous poster hash: 594c7...c1d

TS igjen (ser jeg glemmer å si det av og til)

Takk! Det var hyggelig sagt!

Men jeg engster meg for dette. Har sluppet å få oppleve sånt i oppveksten selv, og vanker i veldig stabile kretser. Så dette er litt krise for meg. Ser for meg skrekkscenarioer der barna blir misunnelige på hverandre, problemer med samarbeidet hvis jeg ikke alltid bare er tøffel, og at vi for alltid vil være alene på hver vår kant. For hvem velger seg vel inn i sånt rot frivillig?

Men ja. Tenke positivt er tingen.

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[AnonymBruker]

TS igjen (ser jeg glemmer å si det av og til)

Takk! Det var hyggelig sagt!

Men jeg engster meg for dette. Har sluppet å få oppleve sånt i oppveksten selv, og vanker i veldig stabile kretser. Så dette er litt krise for meg. Ser for meg skrekkscenarioer der barna blir misunnelige på hverandre, problemer med samarbeidet hvis jeg ikke alltid bare er tøffel, og at vi for alltid vil være alene på hver vår kant. For hvem velger seg vel inn i sånt rot frivillig?

Men ja. Tenke positivt er tingen.

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

Du er ikke tøffel hvis du gjør det som er best for barnet. Da er du en god pappa for barnet

Nå er barneoppdragelse noe som ikke bør være så vanskelig å bli enig om. Barnet trenger riktig og sunn mat til visse tider, søvn til visse tider, klær til visse tider, bytte til visse tider, stimuli med tur og besøk til visse tider. Dette er slikt alle mennesker forstår hvis de ønsker barnet sitt godt. Så her bør dere kunne komme til enighet. De mindre vesentlige detaljene rundt hvordan ting skal gjøres, der kan jo dere kanskje være litt forskjellige? Så tøffel er du ikke selv om dere er enige om det mest vesentlige.

Anonymous poster hash: 594c7...c1d

[AnonymBruker]

Har lite drømmehistorier å komme med....

Sry... er hun ikke interessert i et samarbeid så kan du nok ikke bli mer enn en bank.

Anonymous poster hash: 86ddd...2e7

[AnonymBruker]

Utifra hva du skriver synes jeg mor tar lite gjennomtenkte avgjørelser..

Anonymous poster hash: 54c9c...1dc

[Daraya]

hvorfor må hun flyttes? Bor dere ikke sammen nå? Og drit i hva eksen din vil. Hun burde ofre seg litt for barna sine. Ahhhrgg. Irriterer meg at slike folk blir mødre.

Drit i hva eksen vil? Det er ikke smart og hjelper ts lite. Eksen kan bestemme alene hvor hun vil bo så lenge barnet ikke er født. Og hvorfor er det kun henne som skal ofre seg? Har hun et nettverk og familie 1,5 timer unna er det fullt forståelig at hun vil flytte dit (tilbake?).

Det er veldig spesielt å være roomie med en eks og jeg skjønner godt at man ikke ønsker det. Selv om man er gode venner.

[Commander]

TS her. Tusen takk for svar!

Ja, det er kjedelig at hun skal det. Men hun fant seg aldri helt til rette her vi har bodd. Og det virker som om hun har begynt å "slappe av" litt med dette at hun har blitt ung ufør og heller begynt å se det positive i det (på dette er vi veldig forskjellige, for jeg synes ikke det er greit i det hele tatt). Så da går hun jo mye hjemme og er sikkert derfor hun vil ha kjente og kjære i nærheten. Ikke så mye jeg får gjort med dette...

Hmm. Takk, det var gode råd. Skal ta de til meg

Skal prøve å ikke bli bitter. Men skjønner hvorfor andre blir det. Skal ikke så mye vranghet til fra mor sin side før jeg kommer til å føle at det ødelegger det viktigste i livet mitt. Synes også det er litt vanskelig at hun ikke gjør annet en å snakke om hvor fantastisk det er med barn og alle små ting som skjer hver dag den første tiden, når jeg ser at jeg ikke får vært med på det...

Syntes jeg ofret mye da jeg sa jeg ikke skulle være vanskelig og at jeg skulle være den som sto litt på siden. Men hun reagerer jo som om det skulle være den største selvsagthet. Kanskje det er det... Uansett gir det ingen god følelse av å være viktig i dette.

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

Snill og grei slår bare tilbake på deg. Hun er trygdet og har barn fra før. Hun kan NAV , trygd og bistand.

Ikke vær en naiv idiot som bøyer seg baklengs for å være snill og liksom gjøre de riktige tingene.

Tror ikke du skal forvente at dette vil gi deg kred poeng og grei behandling ved neste korsvei.Om 1 år kan hun ha en ny samboer som kompliserer ting ytterligere og lojaliteten vil ikke være mot deg.

Og det er da bitterheten lett kommer.

Husk at hun tjener penger på at du ikke ser barnet ditt og dere er ikke lenger et par.

Sett deg inn egne rettigheter. Før logg over avgjørelser, før regnskap men vær konstruktiv og korrekt.

Har sett dette mange ganger. Pappaer som vil gjøre det riktige og det man tror andre forventer at man skal gjøre. Gjør de riktige tingene men tenk på deg selv og din situasjon, det gjør ikke eksen din.

[AnonymBruker]

Sørg for prevensjon neste gang du ligger rmed noen du ikke er såpass kompatibel med at det er mulig å få til et familieliv, hva? Det gjelder selvsagt også for henne.

Stakkars unger som blir født inn i denne verden av tankeløse og egoistiske foreldre som ikke evner å tenke lenger enn til orgasmen.

Anonymous poster hash: a0a24...c69

[AnonymBruker]

Sørg for prevensjon neste gang du ligger rmed noen du ikke er såpass kompatibel med at det er mulig å få til et familieliv, hva? Det gjelder selvsagt også for henne.

Stakkars unger som blir født inn i denne verden av tankeløse og egoistiske foreldre som ikke evner å tenke lenger enn til orgasmen.

Anonymous poster hash: a0a24...c69

TS her.

Jeg er hjertens enig med deg. Er derfor jeg sliter veldig med egen selvrespekt nå. Vi brukte prevensjon, og i tillegg hatt veldig lite sex og bare i de minst utsatte periodene. Så jeg synes fortsatt det er litt vanskelig å akseptere at det har blitt sånn.

Jeg burde gått for lenge siden. Har prøvd å gjøre det også, men så har det skjedd ting som gjør at jeg ikke hadde hjerte til å gå der og da. Mange dødsfall på hennes side, problemer med familien sin, og hun har vært på sykehus en del og datteren hennes ble redd og trengte meg. Hun har også hatt en periode med depresjon... Har ventet på en mulighet der hun har vært litt ovenpå, for har vært veldig bekymret for dem begge. Dette føles sånn sett litt urettferdig. Gjorde ting med gode intensjoner og satte meg selv litt til side. Kanskje det var feil. Men jeg trodde det var rett der og da.

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2

[AnonymBruker]

Snill og grei slår bare tilbake på deg. Hun er trygdet og har barn fra før. Hun kan NAV , trygd og bistand.

Ikke vær en naiv idiot som bøyer seg baklengs for å være snill og liksom gjøre de riktige tingene.

Tror ikke du skal forvente at dette vil gi deg kred poeng og grei behandling ved neste korsvei.Om 1 år kan hun ha en ny samboer som kompliserer ting ytterligere og lojaliteten vil ikke være mot deg.

Og det er da bitterheten lett kommer.

Husk at hun tjener penger på at du ikke ser barnet ditt og dere er ikke lenger et par.

Sett deg inn egne rettigheter. Før logg over avgjørelser, før regnskap men vær konstruktiv og korrekt.

Har sett dette mange ganger. Pappaer som vil gjøre det riktige og det man tror andre forventer at man skal gjøre. Gjør de riktige tingene men tenk på deg selv og din situasjon, det gjør ikke eksen din.

TS her,

Jeg er snill og grei fordi jeg tror det er til det beste. Dessuten tror jeg barnemor gjør ting i beste mening, og at hun er ærlig på det meste. Har ikke lyst til å være vrang og risikere at det offentlige skal sette opp alle mulige avtaler mellom oss.

Hun trenger et nettverk. Særlig når hun ikke er i jobb. Jeg ser den. Og hun trenger også å flytte fra det stedet hun bor nå. Der skjer det mye rart, og hun påvirkes ikke i en spesielt heldig retning av de hun går med der...

Jeg forstår barnemoren her. Merkelig nok, får jeg nesten si. Men det er vondt å akseptere at ting blir så langt unna det jeg har håpet på og egentlig krevd av meg selv. Barn fortjener og skal ha alt det beste har jeg alltid ment, og dette blir ikke det beste nesten uansett. Selv om det sikkert kan bli greit. Mulig jeg krever litt mye av livet...

Anonymous poster hash: 8bcca...4e2