ME?

[AnonymBruker]

Da skulle du kanskje prøvd noen dager i MINE sko. Jeg sier ikke at ingen har det verre enn meg, for det vet jeg at det er mange som har, men for MEG er dette forferdelig. Det er to forskjellige ting å måtte godta at man er døende, og å godta å måtte leve et helt liv som syk. Du burde forstå at det et vanskelig for en 17åring å innse at alle planer og drømmer går i vasken. Jeg ville heller levd et kort og fullverdig liv, enn å bli 100 år men å sitte inne hele livet. Mennesker takler ting forskjellig, sånn er det bare.

Ts

Anonymous poster hash: e4641...c65

Men TS, ut i fra det første innlegget ditt har du da ingen diagnose (enda)? Hvorfor snakker du da om å "godt at man er syk hele livet"? Selv-diagnostisering er skummelt.

Anonymous poster hash: af77f...659

[AnonymBruker]

Men TS, ut i fra det første innlegget ditt har du da ingen diagnose (enda)? Hvorfor snakker du da om å "godt at man er syk hele livet"? Selv-diagnostisering er skummelt.

Anonymous poster hash: af77f...659

*godta

Anonymous poster hash: af77f...659

[AnonymBruker]

For et stygt innlegg. Personen du siterer skrev et ærlig og godt innlegg om hvordan han/hun har det, jeg opplevde det på ingen måte som sutring. ME er en alvorlig diagnose som i de fleste tilfeller er ganske invalidiserende, langt mer enn hva mange ser ut til å forstå.

Så klart er kreft også en fæl sykdom, og for de som ender opp med uhelbredelig kreft er det jo mildt sagt helt jævlig. Vi må likevel ikke glemme at takket være god forskning har både livskvaliteten og sjansen for å bli frisk av kreft økt, så det er heldigvis ikke slik at alle som får en kreftdiagnose vil dø av den. Mange blir friske, og flere vil selv under behandlingsperioden ikke få like nedsatt funksjon som det mange med ME har.

Jeg er litt tvilende til å skrive dette ettersom jeg ikke mener at det er riktig å skulle sammenlikne sykdommer for å kåre «den verste», og det er ikke det jeg er ute etter å gjøre nå heller. Det jeg derimot ønsker er å få folk til å forstå at det slettes ikke er slik at ME er en fillesykdom sammenliknet med for eksempel kreft, for det stemmer ikke.

Denne grafen viser funksjonsnivået til ME-pasienter sammenliknes med flere andre sykdommer. Bildet er lånt fra et blogginnlegg av Jørgen Jelstad, og grafen kommer opprinnelig fra denne studien. Den er ganske interessant. Jeg er usikker på hvilken gruppe kreftpasienter som det er sammenliknet med her da, det kan man kanskje lese seg frem til om man er nysgjerrig.

Videre må jeg bare få komme med to korte personlige historier som illustrerer litt. En som står meg nær var alvorlig syk med ME og totalt sengeliggende i 7 år. Under denne perioden så jeg en dokumentar om en ung jente som døde av kreft. Helt grusomt trist, og jenta var virkelig alvorlig syk på slutten, hadde utrolig vondt av både henne og familien hennes. Hvis jeg husker riktig hadde hun, samme dagen som hun døde, slått armene rundt søsteren sin og holdt henne fast. Plutselig slo det meg at hun dermed på akkurat den måten hadde mer energi rett før hun døde enn det hun med ME hadde gjennom alle disse 7 årene.

Jeg kjenner også en familie hvor de både sliter med ME og kreft. De opplever stor forskjell i hvordan de syke blir behandlet. Få forstår hvor syk den ME-syke i perioder har vært, mens den kreftsyke møter masse støtte og forståelse, både fra venner og kjente og fra helsepersonell. Folk tror liksom ikke det kan stemme at en ME-syk er sykere enn en kreftsyk, når man måler energinivå, kognitiv funksjon osv..

Tusen takk for støtte, og et saklig og bra innlegg! Veldig enig i det du skriver, og det blir i grunn veldig feil å sammenlikne disse sykdommene. Det er jo to forskjellige ting å måtte takle det å vite at man skal dø, og det å vite at man må leve som syk resten av livet. Igjen, tusen takk for bra svar, setter veldig pris på det.

Ts

Anonymous poster hash: e4641...c65

[AnonymBruker]

Jeg opplever det som sutring når man ikke godtar at man faktisk er frisk, selv om man er redusert rent kroppslig i lang tid etter kyssesyke. Har vært gjennom kyssesyken selv og det tok lang tid før jeg fungerte normalt. Er en tidligere konkurransesyklist og var aktiv da jeg ble rammet av kyssesyken. Sykdommen førte til at jeg måtte legge opp som aktiv syklist.

Selv lever jeg med en som er uhelbredelig kreftsyk, som til tross for sin alvorlige diagnose har en stå-på-vilje og livslyst som få er forunt. Jeg har tilbrakt store deler av det siste året på kreftavdelingen ved en av landets sykehus og ser hvilke lidelser en del mennesker har.

Hvor store smerter har en ME-syk? Kan virkelig de smertene sammenlignes med smerter som man ser hos uhelbredelig kreftsyke?

Jeg har vært gjennom tre svangerskap og fødsler. Fødslene var fryktelige smerter ... men man holder ut fordi man vet man har en gevinst i enden ... og det er en god slutt. Smertene til en uhelbredelig kreftsyk har ingen premie i andre enden ... da er det døden som er "premien" og selv om smertene er uutholdelige så tviholder man på dem fordi man ønsker så sterkt å leve.

Alle som har hørt de hjerteskjærende smertehylene til en uhelbredelig kreftsyk vet at slike smerter er alldeles forferdelige. En lege fortalte meg at kreftsmerter er de desidert verste smerter et menneske kan ha, de kommer når kroppen sakte men sikkert blir "spist opp" innenfra.

Anonymous poster hash: 330b9...754

Først og fremst vil jeg bare si at jeg aldri har sammenliknet meg med en kreftsyk, og jeg skjønner ikke hvorfor du gjør det heller. Jeg mener ikke å klage, og jeg har aldri sagt at ingen har det verre enn meg. Men for MEG som er 17 år og har hele livet foran meg, er det veldig vanskelig å kanskje måtte innse at alle mine håp, drømmer og planer må gis opp. Jeg har begynt på utdannelsen min, vet hva jeg vil bli, har nettopp flyttet ut i min egen leilighet og fått min første ordentlige jobb, og nå må jeg kanskje legge alle planene på hylla. Og ikke tro at jeg aldri har kjempet her i livet, for jeg har hatt mine kamper og opplevd mer enn de fleste på min alder.

Jeg har også fått utrolig mange fysiske plager, mer enn du kanskje tror. Enkelte dager klarer jeg ikke kle på meg, spise eller ta meg en dusj. Jeg synes det er vanskelig å takle, og for å være ærlig vet jeg ikke om jeg vil leve resten av livet mitt slik. Igjen synes jeg det blir så alt for feil å sammenlikne disse sykdommene, for de med ME kan velge om de ønsker å leve eller ikke, det kan ikke pasienter med livstruende kreft.

Jeg håper du ikke mistolker meg, for jeg mener på ingen måte å klage eller være frekk. Håper bare du kan se det fra min side også

Anonymous poster hash: e4641...c65

[AnonymBruker]

Personen er jo ikke frisk når kroppen oppfører seg sånn, og det er flere som utvikler ME etter kyssesyken, så jeg forstår at han/hun er bekymret for hvordan det skal gå.

Veldig trist å høre om den kreftsyke samboeren din. Ingen fortjener å gå gjennom noe sånt, livet er dessverre veldig urettferdig noen ganger. Du kjenner nok godt til kreft og hvilke påkjenninger det kan gi pasienten, og det har jeg stor respekt for. Men jeg kjenner til ME og hvilke påkjenninger den sykdommen kan gi, og tro meg det er verre enn du tror.

Når det gjelder smerter er noen så heldige at de ikke har noen, mens andre har så kraftige smerter at det er et rent helvete. Flere som er sengeliggende i årevis lever med enorme smerter, men det når kanskje ikke like mye ut til omverden ettersom mange av dem ikke har krefter til å hyle ut. Nei, jeg overdriver ikke, jeg mener det bokstavelig. Flere av dem har kun energi til å hviske få ord av gangen, kanskje maks én til to ganger om dagen. Det er helt absurd, jeg vet det, men jeg håper du tror meg, for jeg vet hva jeg snakker om.

Jeg er med på at smerter oppleves forskjellig etter hvorvidt man vet at det kommer noe godt ut av det eller ikke. Og herregud, jeg er sjeleglad for at veldig få med ME dør av sykdommen. Samtidig skal du ikke kimse av hvor jævlig det er å ligge år ut og år inn uten å kunne prate, røre på seg, se lys, høre lyd, og i tillegg ligge med store smerter og du aner ikke når det tar slutt. Sykdommen din har inget tidsstempel, verken i positiv forstand som at du vet at du blir frisk eller i negativ forstand som at du vet at du til slutt vil dø. Noen ligger i flere tiår. Det er en enorm påkjenning både for den syke og for de pårørende rundt, som ofte blir stående igjen med alt ansvaret for den syke ettersom helsevesenet ikke forstår eller ikke tør å gå inn i det. Igjen, jeg overdriver ikke. Dokumentarfilmen «Sykt mørkt» går inn på blant annet dette. Den ble vist for første gang i mai, og skal etter hvert vises på NRK og forhåpentligvis også på BBC.

Det at en lege fortalte deg at smertene en kreftsyk er de verste man kan oppleve viser så klart at smertene er virkelig forferdelige, men med mindre denne legen også har behandlet flere alvorlig ME-syke og dermed har godt sammenlikningsgrunnlag betyr det jo ikke at kreftsmerter dermed automatisk er mye verre enn alle typer ME-smerter. Og igjen, det er da ingen konkurranse. Det jeg ønsker å få frem er bare hvor alvorlig ME kan være, og derfor også hvor sint jeg kan bli når jeg ser folk dra frem kreft som den O' Hellige sykdommen som trumfer alt annet, og i samme slengen nesten rakker ned på ME. Tenk om noen skulle gjort det samme, bare andre veien? Da hadde det blitt ramaskrik.

Amen. Tusen takk for bra svar og et innblikk i en hverdag det er vanskelig å se for seg hvis man ikke har vært der eller er der selv.

Ts

Anonymous poster hash: e4641...c65

[AnonymBruker]

Smertene til en med ME har jo heller ingen premie, og det er jo litt av det jævlige med det. Det er ingen lys i tunnelen og man må bare godta å bli liggende på et mørkt rom resteb av livet. Smertebehandling for man lite av. Andre tilbud får mann heller ikke, forutenom plasse på sykehjem med eldre.

Jeg blir sikkert slaktet nå, men jeg ville faktisk heller hatt kreft hvor man enten blir frisk, eller dør. For å leve med alvorlig ME i 15år er virkelig et uverdig og smertefullt liv. Hadde jeg vært en hund hadde de latt meg slippe for lengst

Anonymous poster hash: 25945...99a

Ts her. Takk for ærlig svar, og for at du tørr å si det til tross for alle de trangsynte og stae menneskene her på kg. Var trist å høre om hvordan du har det, sender mange klemmer din vei.

Anonymous poster hash: e4641...c65

[AnonymBruker]

Det at andre har det vondt gjør meg ikke friskere. Hadde du bedt en kreftpasient om å ta seg en tur til Afrika, se på de fattige, syke og døende barna der, og slutte å syte? Me og kreft kan ikke sammenliknes, så jeg skjønner ikke hvorfor det et et tema i det hele tatt.

Anonymous poster hash: e4641...c65

Ærlig talt - du har ingen diagnose som helst.

Legen sier du er frisk og prøvene viser at du er frisk .. det virker nesten som du ønsker å være syk.

Det virker faktisk mer som du trenger samtale med en psykolog.

Anonymous poster hash: 330b9...754

[AnonymBruker]

Tror det er veldig vanskelig å skulle sette to eller flere sykdommer opp mot hverandre. Sykdommer kommer i ulike nivåer, og individer opplever dem helt ulikt. Jeg syns det er svært beundringsverdig at personer med kreft som gjerne er uhelbredelig er optimistiske og fulle av humør til siste åndedrag. Det er en grusom sykdom som kan ramme hvem som helst, og ingen burde måtte slite seg gjennom noe slikt år etter år, enten med positiv eller negativ utgang! Og ja, jeg kjenner nå veldig mange denne sykdommen har fått en tragisk utgang for! Når det er sagt kan ME eller det å være utmattet (syns ikke det er en riktig betegnelse egentlig, siden ingen vet hvordan det føles om de ikke har vært der selv...) oppleves like ille. Det er en subjektiv opplevelse der noen takler det greit og andre ikke. Å være så utmattet at livet blir helt annerledes enn tidligere er ikke noe å nedgradere! Det oppleves for mange som svært traumatisk! Man mister kontakten med venner og familie, man vet aldri når man orker noe som helst, man skuffer de rundt seg med aldri å være med noe sted, eller plutselig melde avbud. Å måtte tilbringe dager i sengen uten at noen gjør en innsats for å gjøre deg frisk er ingen god opplevelse.

Det er mange års ventetid på en eventuell ME-diagnose. Man møter leger som avfeier det med psykiske plager eller utbrenthet, og om man bli sykmeldt skal man søren meg sloss greit mot NAV for å få lov til å være borte fra jobb. Generelt er det lite forståelse når man forklarer at man er utslitt (igjen av mangel på et bedre ord) til venner, familie, NAV, lege og kollegaer, fordi alle har jo vært utslitte, men klarer da å gjøre noe for det! Dessverre er det på ingen måte en slik utmattelse det er snakk om. Den er altoppslukende og man kan ikke bare samle siste rest av krefter fordi det ikke finnes noen.

Om man skulle være "dum" og sammenligne det med kreft vil den med kreft møte mer forståelse for å ikke møte på jobb, hos lege og familie og ikke minst NAV. GENERELT! Man leser jo om de som ikke gjør det engang dessverre! Men uansett: en med kreft vil ha oppfølging av lege, og få medisiner som i hvert fall fører deg den ene eller den andre veien. Man vet at man enten blir frisk/bedre eller livet ender. Som ME-syk vet man aldri om dette er noe som varer livet ut eller om man kan bli bedre. Det dreper deg ikke, men man soner en potensiell livslang dom ofte innesperret i sitt eget hun mesteparten av tiden (graden varierer jo så klart, men mange har det slik). Det er mye frustrasjon og desperasjon rundt det å aldri vite. Det å være på søken etter å bli frisk uten å ane hvordan man skal gjøre det. Det er ingen som ønsker å være syke og ikke en del av samfunnet lenger!

Om ME eller kreft er verst får man vel ikke noe som helt ut av å diskutere. Det er klart at man har godt av å se til andre som har det verre enn seg selv i enkelte situasjoner, men får man egentlig så mye ut av det? Hvorfor skal man ikke bare få lov til å forholde seg til det som har rammet en selv, uten å måtte vurdere det opp mot andre som ut i fra et objektivt syn kanskje har det verre?

Anonymous poster hash: 0f18b...22a

Ts her. Veldig enig i det du skriver. Takk for et saklig og bra innlegg.

Anonymous poster hash: e4641...c65

[Vulpes]

Ærlig talt - du har ingen diagnose som helst.

Legen sier du er frisk og prøvene viser at du er frisk .. det virker nesten som du ønsker å være syk.

Det virker faktisk mer som du trenger samtale med en psykolog.

Anonymous poster hash: 330b9...754

Det er helt normalt at det tar tid å få en diagnose, og det er helt normalt at vanlige prøver en fastlege tar ikke viser store avvik, ettersom de sjeldent har kunnskap eller kompetanse til å lete på rette steder. Jeg påstår ikke med dette at TS helt sikkert har ME, men det er heller ingenting av det vi hittil har fått vite som utelukker det.

For meg er det helt absurd hvordan du, utifra noen innlegg på et forum, trekker den konklusjonen at personen ikke feiler noe fysisk men at sykdommen derimot er psykisk. Jeg kan ikke tro at det bunner i noe annet enn et barnslig ønske om å vinne diskusjonen og å rakke ned på TS, kanskje fordi du av en eller annen grunn tror at hun eller vi andre ikke gir deg og din kreftsyke samboer nok sympati..?

Skam deg.

Endret 11. juni 2014 av Tonje!

[AnonymBruker]

Ærlig talt - du har ingen diagnose som helst.

Legen sier du er frisk og prøvene viser at du er frisk .. det virker nesten som du ønsker å være syk.

Det virker faktisk mer som du trenger samtale med en psykolog.

Anonymous poster hash: 330b9...754

Kjære TS: Slike holdninger som det her må du bare overse. Jeg har selv hatt kyssesyken, og slet i et år etterpå. Det var grusomt. Kroppen var helt på felgen, jeg trodde jeg kom til å dø. Slike kommentarer som det her legger stein til byrden. Ikke bare er man syk, men man får også dårlig samvittighet for å være syk. Det blir som å si til en med kreft: du ønsker å være syk, skjerp deg! Gå til psykolog!

Jeg håper (nesten) denne personen får kyssesyka med ettersykdom selv, så få h*n kjenne hvordan det er... Verste jeg har opplevd ihvertfall..

Anonymous poster hash: 39381...d42

[AnonymBruker]

Det er helt normalt at det tar tid å få en diagnose, og det er helt normalt at vanlige prøver en fastlege tar ikke viser store avvik, ettersom de sjeldent har kunnskap eller kompetanse til å lete på rette steder. Jeg påstår ikke med dette at TS helt sikkert har ME, men det er heller ingenting av det vi hittil har fått vite som utelukker det.

For meg er det helt absurd hvordan du, utifra noen innlegg på et forum, trekker den konklusjonen at personen ikke feiler noe fysisk men at sykdommen derimot er psykisk. Jeg kan ikke tro at det bunner i noe annet enn et barnslig ønske om å vinne diskusjonen og å rakke ned på TS, kanskje fordi du av en eller annen grunn tror at hun eller vi andre ikke gir deg og din kreftsyke samboer nok sympati..?

Skam deg.

Vil ikke en fastlege kunne utelukke alvorlige sykdommer? (Som kreft etc.) Jeg forstår at de ikke har kunnskap om ME, men andre alvorlige sykdommer derimot..?

Anonymous poster hash: 39381...d42

[AnonymBruker]

Les her:

http://www.nrk.no/magasin/_-mamma_-nar-skal-du-do_-1.11733975

et lite utdrag fra reportasjen:

Alle har godt av å tenke på at det er noen som har det verre en seg selv - og slutte å være så navlebeskuende som en del her i denne tråden.

Anonymous poster hash: 330b9...754

Har ikke sett at noen her har påstått at de har det verre enn alle andre, bortsett fra nettopp dem som påstår at kreft er så mye verre på alle måter. Jeg vet jo at mange har det verre enn meg, men som jeg har svart til flere her, så er dette noe som er vanskelig for meg. Vi takler ting forskjellig. Dessuten skal man ikke sammenlikne hvem som har det værst. Skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig å forstå at man ikke kan sammenlikne på den måten.

Faren min er død, mener du da at jeg ikke har rett til å sørge fordi noen her i verden har mistet begge foreldrene sine? Du ser vel selv at det blir for dumt å påstå noe slikt. Jeg er enig i at man har godt av å se andre som har det vondt, for å innse alt det man faktisk har, og det som er bra, men det betyr ikke at man ikke har lov til å ha det vanskelig selv.

Anonymous poster hash: e4641...c65

[Vulpes]

Vil ikke en fastlege kunne utelukke alvorlige sykdommer? (Som kreft etc.) Jeg forstår at de ikke har kunnskap om ME, men andre alvorlige sykdommer derimot..?

Anonymous poster hash: 39381...d42

Jeg snakket så klart om tilfeller hvor pasienten har ME, det burde jeg nok presisert

[AnonymBruker]

Men TS, ut i fra det første innlegget ditt har du da ingen diagnose (enda)? Hvorfor snakker du da om å "godt at man er syk hele livet"? Selv-diagnostisering er skummelt.

Anonymous poster hash: af77f...659

Hvis du leste innlegget mitt godt, så burde du forstått at jeg er redd for at jeg har me. Har aldri selvdiagnostisert meg med me, da hadde ikke overskriften inneholdt et spørsmålstegn.

Anonymous poster hash: e4641...c65

[AnonymBruker]

Ærlig talt - du har ingen diagnose som helst.

Legen sier du er frisk og prøvene viser at du er frisk .. det virker nesten som du ønsker å være syk.

Det virker faktisk mer som du trenger samtale med en psykolog.

Anonymous poster hash: 330b9...754

Legen sier overhodet ikke at jeg er frisk. Prøvene viser ikke noe galt, men det betyr ikke at jeg er frisk. Det er jo nettopp derfor jeg er så redd for at det er me.

Anonymous poster hash: e4641...c65

[AnonymBruker]

Da tviler jeg på at du vet hvordan det er å vite at du snart skal dø fra tre små barn og aldri få vite hvordan det går med dem videre i livet.

Min samboer hadde gitt alt bare for å få lov til å leve noen år til ..

Les stykket om kvinnen med kreft som vet at hun skal dø fra barnet sitt. Når til og med hun sier at det er mange som har det verre enn henne og at hun ikke skal være bitter og klage - DET står det respekt av og DET burde mange ta lærdom av.

Anonymous poster hash: 330b9...754

Jeg sa at JEG heller hadde ønsket det. Hadde jeg hatt tre barn hadde det vært annerledes. Dersom jeg ikke blir bedre enn keg er nå vil jeg heller aldri ha muligheten til å ha barn. Og jeg skjønner ikke hvorfor du sammenlikner meg med en som har kreft, for det er så forskjellig

Anonymous poster hash: e4641...c65

[AnonymBruker]

Det er helt normalt at det tar tid å få en diagnose, og det er helt normalt at vanlige prøver en fastlege tar ikke viser store avvik, ettersom de sjeldent har kunnskap eller kompetanse til å lete på rette steder. Jeg påstår ikke med dette at TS helt sikkert har ME, men det er heller ingenting av det vi hittil har fått vite som utelukker det.

For meg er det helt absurd hvordan du, utifra noen innlegg på et forum, trekker den konklusjonen at personen ikke feiler noe fysisk men at sykdommen derimot er psykisk. Jeg kan ikke tro at det bunner i noe annet enn et barnslig ønske om å vinne diskusjonen og å rakke ned på TS, kanskje fordi du av en eller annen grunn tror at hun eller vi andre ikke gir deg og din kreftsyke samboer nok sympati..?

Skam deg.

Ts her igjen! Tusen takk for støtten, og bra formulering av noe jeg har prøvd å få frem..

Anonymous poster hash: e4641...c65

[AnonymBruker]

Kjære TS: Slike holdninger som det her må du bare overse. Jeg har selv hatt kyssesyken, og slet i et år etterpå. Det var grusomt. Kroppen var helt på felgen, jeg trodde jeg kom til å dø. Slike kommentarer som det her legger stein til byrden. Ikke bare er man syk, men man får også dårlig samvittighet for å være syk. Det blir som å si til en med kreft: du ønsker å være syk, skjerp deg! Gå til psykolog!

Jeg håper (nesten) denne personen får kyssesyka med ettersykdom selv, så få h*n kjenne hvordan det er... Verste jeg har opplevd ihvertfall..

Anonymous poster hash: 39381...d42

Tusen takk for støtten. Tror dessverre det er veldig vanskelig å forstå for de som ikke har vært der selv. Bra og høre at du ble bra igjen!

Anonymous poster hash: e4641...c65

[AnonymBruker]

Vil ikke en fastlege kunne utelukke alvorlige sykdommer? (Som kreft etc.) Jeg forstår at de ikke har kunnskap om ME, men andre alvorlige sykdommer derimot..?

Anonymous poster hash: 39381...d42

Ts her, vet spørsmålet ikke var stilt til meg, men svarer likevel. En del prøver vil jo utelukke en del alvorlige sykdommer, som for eksempel kreft ja. Men det er ingen mistanke om at jeg har kreft, så det er ikke gjort. Det finnes derimot en del sykdommer det er vanskelig å påvise ved blodprøver. Me er en av de, en såkalt utelukkesesdiagnose. Man må altså sjekke alt annet som kan være årsaken til sykdommen og utelukke dette (i tillegg til at man må ha hatt visse symptomer i minimum et halvt år) derfor tar utredelsen lang tid (pluss gjerne et års ventetid)

Anonymous poster hash: e4641...c65

[AnonymBruker]

Legen sier overhodet ikke at jeg er frisk. Prøvene viser ikke noe galt, men det betyr ikke at jeg er frisk. Det er jo nettopp derfor jeg er så redd for at det er me.

Anonymous poster hash: e4641...c65

I legeerklæringen min står det foresten "**** har hatt kyssesyken og lider nå av det som kalles postviralt utmattelsessyndrom" hvis du googler deg litt frem vil du finne dette om postviralt utmattelsessyndrom " (ME) brukes av enkelte synonymt med tretthetssyndrom. Dette er uheldig da ME-betegnelsen antyder at det foreligger infeksjon i sentralnervesystemet, noe som ikke gjelder for de fleste tilfeller av tretthetssyndrom." Det er altså ikke det samme som me, og jeg har ikke fått diagnosen me, men det er altså ikke usannsynlig at jeg får den, men slikt tar lang tid.

Anonymous poster hash: e4641...c65