Min partners barneoppdragelse.

[Aurora1986]

Jeg og mannen min har vært gift i tre år nå og vi har en sønn på tre og et halvt år. Vi er ekstremt uenig i oppdragelsen av vår sønn og vil derfor høre her inne hva dere synes for blir så frustrert og føler meg overbeskyttende, noe han mener at jeg er. Min mann synes det er greit at vår sønn går ute alene i gata og løper rundt med andre unger som er eldre, og det helt uten tilsyn. Når jeg ville gå ut å sjekke han sa han til meg at jeg ikke skulle gå ut. Synes dette virker rart. Vi krangla også om et vindu som jeg mente burde være lukket inntil så barnesikringa gikk på for dette var i 2 egt og hvis sønnen vår hadde falt ned der kunne han i værste fall dødd fordi det er så høyt. Han mente at det ikke var nødvendig fordi han sov og at det var så varmt der oppe at vi måtte ha vinduet oppe. Han sier at han har ansvar for vår sønn han også, men jeg synes ikke han tar ansvar når det er en mulighet for at han krabber opp i vinduskarmen og detter ned hvis han våkner. Tar jeg helt feil??? Hva synes dere???

[AnonymBruker]

Jeg har aldri latt treåringen være alene ute(annet enn ett par minutter på vår egen terrasse mens jeg fyller på vannmuggen f.eks). Jeg lar heller ikke vinduet være åpent uten barnesikring på hvis ungen ikke har tilsyn - ikke i første etasje heller. Enig med deg. Man skal ikke være overbeskyttende, men det er da virkelig lov å bruke sunn fornuft når det handler om sikkerheten til et lite barn.

Anonymous poster hash: 0d9d1...a28

[Gjest auroravictoria]

Kunne du skrevet litt mer om hvordan han er ellers, så vi får et bedre inntrykk av han. Om det bare er disse to enkelt tilfellene liksom, eller om det gjentar seg i oppførselen hans ellers.

[LatersBaby]

Jeg syns at det virker som om han ikke vet å ta ansvar. Jeg er nok like "overbeskyttende" som deg -om ikke mer. Kan ikke kalle det "overbeskyttende" en gang.

[Aurora1986]

Jeg har aldri latt treåringen være alene ute(annet enn ett par minutter på vår egen terrasse mens jeg fyller på vannmuggen f.eks). Jeg lar heller ikke vinduet være åpent uten barnesikring på hvis ungen ikke har tilsyn - ikke i første etasje heller. Enig med deg. Man skal ikke være overbeskyttende, men det er da virkelig lov å bruke sunn fornuft når det handler om sikkerheten til et lite barn.

Anonymous poster hash: 0d9d1...a28

TAKK!!!!! Har følt meg helt gal i hodet....

[Gjest auroravictoria]

TAKK!!!!! Har følt meg helt gal i hodet....

Det er du ihvertfall ikke! Overbeskyttende er du heller ikke...

Endret 28. mai 2014 av auroravictoria

[AnonymBruker]

syns DU er den fornuftige her. det er lov å bruke huet. tenker meg at mannen din hadde fått en annen mening om barnet faktisk hadde falt ut av vinduet (håper da for guds skyld ikke det skjer!)

Anonymous poster hash: b97b0...4c8

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har vært gift i tre år nå og vi har en sønn på tre og et halvt år. Vi er ekstremt uenig i oppdragelsen av vår sønn og vil derfor høre her inne hva dere synes for blir så frustrert og føler meg overbeskyttende, noe han mener at jeg er. Min mann synes det er greit at vår sønn går ute alene i gata og løper rundt med andre unger som er eldre, og det helt uten tilsyn. Når jeg ville gå ut å sjekke han sa han til meg at jeg ikke skulle gå ut. Synes dette virker rart. Vi krangla også om et vindu som jeg mente burde være lukket inntil så barnesikringa gikk på for dette var i 2 egt og hvis sønnen vår hadde falt ned der kunne han i værste fall dødd fordi det er så høyt. Han mente at det ikke var nødvendig fordi han sov og at det var så varmt der oppe at vi måtte ha vinduet oppe. Han sier at han har ansvar for vår sønn han også, men jeg synes ikke han tar ansvar når det er en mulighet for at han krabber opp i vinduskarmen og detter ned hvis han våkner. Tar jeg helt feil??? Hva synes dere???

Hvorfor det? Kontrollbehov?

Anonymous poster hash: da6af...f76

[Gjest Jørild]

Vi passer på at barnesikringene er på vinduene og vi lar ikke små barn på tre leke ute alene i gaten. Jeg synes overhode ikke du er hysterisk.

[Aurora1986]

Takk, er så godt og høre dette, ikke spesielt gøy å gå å være redd hele tiden. Merker han kan være litt kontrollerende til tider. Hvis jeg skal være streng med sønnen vår fordi han har gjort noe galt så går han alltid imellom og sier "sett han i trappa" "gjør det" "si det" osv. Han skal også bestemme ting som hvilken side bilsetet hans skal sitte på. Selvfølgelig motsatt av hva andre har den på. Hvorfor ikke ha den på den sikreste siden når vi bare har en unge?? Og når han skal stå opp med guttungen så kan han ligge i en time i senga etter at sønnen vår har våkna. Helt greit at han ligger å drar seg litt i senga når (kaller sønnen min bare for "E") E sitter og ser litt på tegnefilm på min tlf. Men når E ikke gidder det mer så går han ned i første etg, noe jeg ikke liker at han gjør alene uten tilsyn. Også blir mannen min sur hvis E har rota i matskuffen fordi han er sulten. Da får E kjeft for det er ikke lov og rote i skuffen. Jeg tenker han får skylde seg sjøl og at det er klart ungen roter i skuffene. HAN ER TRE ÅR, nede alene og sulten. Er dette feil??? Jeg ligger der og tørr ikke si noe for da blir det en svær krangel.

[gompen]

Jeg synes ikke du er overbeskyttende i det hele tatt. Man lar ikke en treåring leke ute i gata uten tilsyn av voksne! Kan ikke regne med at eldre barn passer på, barn blir lett distrahert.

Og det er bare fornuftig å ha på barnesikring i andre etasje, det er faktisk veldig langt å falle for en liten kropp.

Better safe than sorry...

[gompen]

Mannen får bli voksen og ta ansvar for å stå opp med treåringen. Du vet aldri hva en liten tass kan finne på alene.

Han høres ut som en uansvarlig sutrekopp han der

[Aurora1986]

Får prøve å si det til han... Men redd det ikke funker for han bryr seg ikke særlig mye om hva andre mener er rett, for han har rett..... Skal skrive inn hva som skjer når jeg sier det så dere kan få vite svaret hans...

[AnonymBruker]

Det et lov å beskytte sine barn. Det du beskriver fra din side er sunn fornuft, ikke overbeskyttelse. Tro på deg selv. Og vurder om barnefaren er en du vil være i et forhold med. Han virker kontrollerende. Dessuten kan man kalle han underbeskyttende (om det finnes et slikt ord).

Anonymous poster hash: 39027...e21

[Aurora1986]

Mannen får bli voksen og ta ansvar for å stå opp med treåringen. Du vet aldri hva en liten tass kan finne på alene.

Han høres ut som en uansvarlig sutrekopp han der

ja... men han mener jeg er hysterisk... Jeg synes ikke han har innebygd en vanlig ansvarsfølelse. Blir bråk hver gang jeg sier noe for det er jeg som er problemet ikke han. Og må si at han har hatt en forferdelig oppvekst med fysisk og psykisk vold... han har nok mista noe på veien

[AnonymBruker]

ja... men han mener jeg er hysterisk... Jeg synes ikke han har innebygd en vanlig ansvarsfølelse. Blir bråk hver gang jeg sier noe for det er jeg som er problemet ikke han. Og må si at han har hatt en forferdelig oppvekst med fysisk og psykisk vold... han har nok mista noe på veien

Har han for eksempel mistet empatien sin? Dette må være en giftig far å vokse opp med for ungen. Og en partner som bryter deg ned, i stedet for å støtte deg.

Anonymous poster hash: 39027...e21

[onyx]

Først og fremst tenker jeg at det ikke er forskjellig syn på barneoppdragelse som er problemet, men heller manglende kommunikasjon og respekt for den andres meninger. NÅr han blander seg i din oppdragelse eller du føler han nekter deg å stå opp, da har dere et problem dere imellom.

Her i huset er det mannen som er hysterisk hønefar og det er faktisk ganske slitsomt når jeg da går rundt og føler jeg gjør noe "forbudt" når jeg gir våre 3,5-åringer frie tøyler. Når de er så store er det viktig at de lærer å bevege seg på "egenhånd", at de faktisk går fint om de får stå opp alene på morgenen, gå på fortauet uten å tviholde i hånda, være med på kjøkkenet.... For all del, jeg sender de ikke ut og leker i gata alene, men jeg blir stadig overrasket over hvor selvstendige og reflekterte de kan være. Jeg ser jo også at det er vanskeligere å sikre seg mot at noe skal skje, de klarer fint å låse opp døra eller flytte møbler så de kan klatre steder.

[Aurora1986]

Jeg synes han mangler empati ja. Han er ikke ond, men ja, noe mangler. Og han har lett for å komme med kritikk til meg. Nå er det en og en halv måned siden han har gitt meg et kompliment. Ellers er det bare snakk om hva jeg ikke har gjort, at jeg ikke er nok sosial, at jeg ikke kan kjøre bil, at jeg ikke gjør nok hjemme. Jeg er også gravid i tredje måned. Studerer halvt og har vært kjempe dårlig. Han jobber i Nordsjøen så når han er hjemme så har han fri hele dagen. Blei en stor krangel her fordi jeg ville ta inn vaskehjelp pga jeg har vært så sykt dårlig form, kvalm osv. Og ville det for tenkte han ikke orka fordi han var sliten. Han nekta og betale for vaskehjelp når jeg bare kunne ta en halvtimes vask hver dag. Han kan ikke gjøre det. Jeg må tørke støv i hele huset, vaske alt tøy og legge inn, vaske gulv, vaske badet og liten do nede, vaske trappa. Han kan støvsuge og rydde og ta ute. Det mener han er rettferdig og det har vel jeg gjort å men føler jeg gjør alt han sier for han har rett og er flink til og argumentere. Jeg hater krangling og konflikter. Men reagerte på at han ikke kunne ta vasken nå som jeg var så dårlig. Går faktisk skole i tillegg... Synes det var lite omsorgsfullt av han.

[ViljaH]

Du burde jo få kommunisert at ettersom han hadde en barndom preget av vold, så har ikke han noe erfaring eller rollemodeller for foreldreskap som han kan benytte seg av; i deres forhold er det bare du som har det og derfor bør dine meninger veie tyngst. Han må på et vis innse og innrømme at han har hull i foreldrekompetansen sin pga barndommen, instinktene hans er oftest på villspor.

[Aurora1986]

Først og fremst tenker jeg at det ikke er forskjellig syn på barneoppdragelse som er problemet, men heller manglende kommunikasjon og respekt for den andres meninger. NÅr han blander seg i din oppdragelse eller du føler han nekter deg å stå opp, da har dere et problem dere imellom.

Her i huset er det mannen som er hysterisk hønefar og det er faktisk ganske slitsomt når jeg da går rundt og føler jeg gjør noe "forbudt" når jeg gir våre 3,5-åringer frie tøyler. Når de er så store er det viktig at de lærer å bevege seg på "egenhånd", at de faktisk går fint om de får stå opp alene på morgenen, gå på fortauet uten å tviholde i hånda, være med på kjøkkenet.... For all del, jeg sender de ikke ut og leker i gata alene, men jeg blir stadig overrasket over hvor selvstendige og reflekterte de kan være. Jeg ser jo også at det er vanskeligere å sikre seg mot at noe skal skje, de klarer fint å låse opp døra eller flytte møbler så de kan klatre steder.

Vår gutt får lov til ganske mye. Henger aldri over han på den måten. Men synes bare han er for liten til og være ute alene og at barnesikring kan være på på vinduer når det er langt ned. Og ikke la saga ligge ute å slenge på plenen når sønnen vår er ute alene i hagen der den ligger. Det jeg mener. Om E detter og slår seg, får skrubbsår osv, det bryr jeg meg ingenting om for vil han skal leke og ha det gøy og da skjer sånne ting. Men mener ting som er farlig... En gang stod E opp alene og spiste tobakk for mannen min hadde glemt den på benken. Mannen min blei fly forbanna på meg fordi jeg ikke straffa E når han hadde rota rundt i stua og kasta alle potetene oppi vasken. Han brydde seg ikke om hvor mye tobakk guttungen kunne ha fått i seg eller noe. Jeg var livredd og ga han melk og prøvde å spørre han ut hvor mye han hadde spist. Sånne ting jeg mener...