Menn. Hvor ofte gråter dere?

[Gjest Cartman]

Jeg gråter oftere enn aldri og sjeldnere enn alltid. Jeg gråter når jeg gråter og jeg gråter ikke når jeg ikke gråter. Jeg gråter like ofte som jeg skifter sokker, men jeg skifter aldri sokker. Jeg gråter like ofte som jeg treffer doskåla når jeg pisser, men jeg treffer aldri doskåla når jeg pisser. Jeg gråter like ofte som Norges fotball landslag vinner kamper, men Norges fotball landslag vinner aldri kamper. Jeg gråter like ofte som Martin Kolberg sier noe fornuftig, men folk fra Lier sier aldri noe fornuftig. Jeg gråter når jeg gråter, men jeg gråter ikke når jeg ikke gråter.

[AnonymBruker]

Skal mye til for å si det sånn. Sist jeg gråt var jeg drittunge og så løvenes konge på kino.

Anonymous poster hash: c874a...ca4

[AnonymBruker]

Hver gang dte er en rørende scene, for eksempel i en komiserie som Step by Step. Da triller tårene.

Anonymous poster hash: dc4de...9f7

[Gjest FuturePrimitive]

Ah, der har vi det. Og jeg som trodde jeg var ufølsom. Jeg har bare sinnsykt skarpe kniver. Kødder ikke, du kan barbere deg med dem. Helt siden jeg leste Aristoteles diskusjon om dygd, har jeg vært fanatisk opptatt av at knivene må være skarpe. (Eller var det Platon?) Anyway, det er skarpheten som gjør kniven til en kniv. Dens "knivhet". Og jeg kan når som helst si som Crocodile Dundee: "That`s not a knife! THIS is a knife!" Zing!

Hehe. Klassisk replikk. Kan også ha litt med skjæreMÅTEN å gjøre. Jeg skal ikke kimse av at du muligens kan ha usedvanlig skarpe kniver, og du kan selvsagt også i tillegg bruke korrekt skjæreteknikk. Da er du i tilfelle en Gud på kjøkkenet. Selv er jeg ingen slipe-mester, men skjæreteknikken er god. Man skal liksom "snitte" løken, altså DRA kniven enten fra eller mot deg mens du presser egentlig marginalt nedover. For det er da løkcellene KNUSES fremfor å snittes opp.

Den skjæreteknikken gjelder i og for seg alle matvarer, selv om den ikke er like viktig i f.eks oppskjæringen av en gulrot eller squash.

Endret 13. juni 2014 av FuturePrimitive

[Gjest]

Er litt interessant tema. Prøvde å google det, kan virke som om mannlige tårer ikke alltid har hatt negative assosiasjoner.

When the epics of ancient Greece were first transcribed to paper, you can bet it was paper stained with the tears of their sobbing protagonists. Odysseus (the guy who killed a Cyclops and frickin' won the Trojan War) would break down into tears periodically, at least once just because he listened to an emotional song. That's because in ancient Greek culture, "men were expected to cry if their family's honor was at stake." One of the greatest signs of true manliness was to shed tears.

Yeah, but that's Greece, right? They were all kinds of androgynous! On the contrary: This idea was spread through most cultures, and continued through the Middle Ages and up to the Romantic Movement. Japanese samurai, medieval heroes and even Beowulf himself cried like babies throughout their adventures. As recently as the 19th century, male tears were actually celebrated as a sign of honesty, integrity and strength. And not in the "you're brave enough to show your weakness" way, but just as a symbol that you actually gave a crap.

http://www.cracked.com/article_19780_5-gender-stereotypes-that-used-to-be-exact-opposite.html

Endret 13. juni 2014 av ord deling