Menn. Hvor ofte gråter dere?

[Gjest doktor]

"menneskefiendtlig" var muligens et vel kraftifg uttrykk. Men jeg tror også at enkelte kulturelle føringer på hvordan forholde seg til og uttrykke følelser er bedre (eller mer skadelig) enn andre. En av hovedårsakene til de "nye folkesykdommene" utbrenthet, angst og depresjon er hvor strengt, fremmed og lite aksepterende forhold folk har til allminnelige endringer i stemningsleiet.

Jeg tror nok at det for en stor del er kulturelt betinget. Jeg er ikke uten videre enig i at det er et symptom på at kulturen er menneskefiendtlig. Bare at den er forskjellig.

[Mann 42]

"menneskefiendtlig" var muligens et vel kraftifg uttrykk. Men jeg tror også at enkelte kulturelle føringer på hvordan forholde seg til og uttrykke følelser er bedre (eller mer skadelig) enn andre. En av hovedårsakene til de "nye folkesykdommene" utbrenthet, angst og depresjon er hvor strengt, fremmed og lite aksepterende forhold folk har til allminnelige endringer i stemningsleiet.

Men var ikke kulturen enda mer streng og lite aksepterende i fht slikt før? Det rimer ikke så bra med at dette er de nye folkesykdommene. Jeg så aldri min far gråte, ikke engang i begravelsen til min bestefar, og jeg vet at han var like glad i sin far som jeg var. Jeg gråt ikke, jeg heller. Jeg følte meg bare død innvendig, og lurte på hvorfor jeg ikke kunne føle noe mer enn det.

[Gjest doktor]

På noen måter var den strengere før - men også langt enklere å overholde.

Før var utfordringen for folk å være gode "borgere" - dvs oppføre seg anstendig, i henhold til de og de levereglene. Klaustrofobisk som det var, ga det også enklere rammer. Som mann kunne du forsåvidt være trist, eller sørge - men du kunne kanskje ikke vise det i særlig grad. En gikk i kirken - ikke bare for preken - men også for kontemplasjon, bearbeiding og trøst.

I dag er "kravet" at man skal være lykkelig, selvrealisert, positiv, produktiv. Ingen av disse er i samsvar med det å ha et allminnelig følelsesliv eller fungere spesielt godt i mellommenneskelige relasjoner. Istedet for å ta det litt med ro og hente seg inn igjen når man er sliten så jobber man heller litt ekstra fordi man føler man ikke har vært effektiv nok den dagen. Men ikke nok med det - det er heller ikke i tråd med det faktum at om noe kan tilfredsstille eller glede deg - kan også noe frustrere deg - noe folk ikke lærer å håndtere lenger. Vi skal ha tilgang på alt - alt skal skje umiddelbart - helst skulle det vært gjort i går. Det er kanskje ikke tilfeldig at en har fått et samfunn som i så stor grad er ute etter å "ta" andre.

Phillips sier det klarere her:

https://www.youtube.com/watch?v=lHpBa0OzBz0

Men var ikke kulturen enda mer streng og lite aksepterende i fht slikt før? Det rimer ikke så bra med at dette er de nye folkesykdommene. Jeg så aldri min far gråte, ikke engang i begravelsen til min bestefar, og jeg vet at han var like glad i sin far som jeg var. Jeg gråt ikke, jeg heller. Jeg følte meg bare død innvendig, og lurte på hvorfor jeg ikke kunne føle noe mer enn det.

[Gorgonzola]

Uh, har vi ikke det, da? Samme holdning, mener jeg.

Neppe. Mange kvinner mener at overfølsomme menn (gråter lett) er turn off.

Om menn mente det samme om kvinner, altså at det er turn off med overfølsomme kvinner ville det blitt svært dårlig mottatt. Kvinner er som kjent (stigmatisert?) fulle av følelser og spinner alt mulig rundt selv det enkleste. Gråter lett, blir lett hysteriske (sammenlignet med menn) men vi både beskytter dem, elsker dem, lever med dem og tenner på dem allikevel. Eller er det ikke sånn?

[AnonymBruker]

Jeg gråter når jeg skjærer løk.

Anonymous poster hash: 63f8f...ab4

[Gjest lipgloss]

Hender ganske ofte når jeg tenker meg om,kan bli trist og begynne å gråte når jeg ser noe fælt som har hendt med barn når jeg ser nyheter,kan også begynne å gråte når jeg ser en trist film.

Så ja det er ikke uvanlig for meg ihvertfall:))

[Mann 42]

Neppe. Mange kvinner mener at overfølsomme menn (gråter lett) er turn off.

Om menn mente det samme om kvinner, altså at det er turn off med overfølsomme kvinner ville det blitt svært dårlig mottatt. Kvinner er som kjent (stigmatisert?) fulle av følelser og spinner alt mulig rundt selv det enkleste. Gråter lett, blir lett hysteriske (sammenlignet med menn) men vi både beskytter dem, elsker dem, lever med dem og tenner på dem allikevel. Eller er det ikke sånn?

Tårer er emosjonell utpresning.

Jeg sier som Alabama 3: "If you`re gonna cry, keep your shades on!"

[Mann 42]

Jeg gråter når jeg skjærer løk.

Anonymous poster hash: 63f8f...ab4

Jeg gråter ikke da heller. Det gjelder å være konsekvent.

[ekkoet]

Kommer an på hva man mener med å gråte.

Jeg kan bli blank i øynene på riktige tidspunktet i en film, men kan ikke huske det har skjedd i år.

Jeg har hatt tårer på kinnet i de begravelser jeg går i, selv om jeg ikke har kjent personen som er død særlig godt, men er god venn med feks broren eller sønnen. Sist var vel for et år siden.

Sist jeg har hikstet var da min egen farmor døde for 4 år siden, det vil si før hun døde da vi fikk beskjed om at man burde komme på et siste besøk.

[AnonymBruker]

Tja kan jo bli litt fuktig i øyekroken av noen filmer, ol. Men det er jo ikke akkurat gråting.

Jeg kan huske 2 ganger jeg har grått og det var når bikkja mi døde og etter jeg når jeg var 13 eller 14 år og uten grunn ble grisebanka av 2 mye eldre folk mens jeg hadde en brukket arm og finger i gips.

Anonymous poster hash: c9fd2...7ff

[AnonymBruker]

Jeg har i løpet av mine 25 år aldri sett min far gråte, mamma har vært sammen med han i snart 40 år og har heller ikke det. Det er ikke fordi han ikke har følelser, han er nemlig en ganske myk mann om man kan si det slik, men gråte, det gjør han bare ikke.

Hadde forsåvidt en psykopat av en kjæreste for noen år siden, og han gråt for å gi meg skyldfølelse for at jeg visstnok var så grusom slem. Etter det takler jeg bare ikke menn som gråter!

Anonymous poster hash: 1dea9...539

[AnonymBruker]

Jeg gråter aldri. Ikke for å tøffe meg og agere machomann, det er bare sånn jeg er.

Jeg er alltid han som folk går til for hjelp når ett eller annet går virkelig galt, siden jeg alltid holder hodet kaldt. Samtidig er jeg neppe noen man går til for å sitte sammen med og bare kjenne på personens medfølelse. Jeg blir ikke satt ut av overveldende nyheter, jeg skal alltid bare ordne opp i stedet for å la det gå inn på meg. Det er fordeler og ulemper ved å være sånn, men jeg tror det er veldig nyttig i nødsituasjoner. Det har i hvert fall vært det til nå. Da snakker jeg ikke kun om selve gråtingen, men om hele den mentaliteten som ligger bak det at jeg aldri gråter.

Synes forøvrig at det er helt greit at menn gråter. Jeg er likevel enig med de som sier at dette antagelig ikke bare er kulturelt, men også en medfødt forskjell på menn og kvinner. Det betyr selvsagt ikke at det ikke finnes unntak, dem finnes det massevis av, men det virker på meg helt umulig at det kun er et kulturelt fenomen som tilfeldigvis går igjen i så godt som alle kulturer.

Anonymous poster hash: a49aa...c91

[AnonymBruker]

Klarer ikke å gråte. Eneste gangen jeg har gråtet var da farfar døde. Når jeg så faren min gråte og var helt knust (mannen har aldri felt en tåre før) begynte jeg å sippe med. Aldri følt noe sterkere en det. Hvordan kan man ikke gråte når en far som aldri viser følelser blir helt knust, virkelig knust og griner høylytt for at faren hans døde.

Anonymous poster hash: 73169...935

[Gjest FuturePrimitive]

Jeg gråter sjeldent, og tror det har skjedd kanskje to ganger siden jeg ble voksen, altså på cirka 15 år? Gråt oftere som barn for da var jeg mye frusterert og utilpass.

Blir imidlertid veldig ofte rørt, og går omtrent rundt med ei tåre i aukroken halve dagen. Alt fra jagerfly, fete biler, kiddoen som smiler til meg, når jeg rusler i skogen og lukter alle godluktene. Seinest i går ble jeg våt i øyet da jeg for første gang i år hadde tid til å dra med meg fluestanga og fiske i østmarka. Alene mot ørreten kommer følelsene ja..Gud så vakkert hele situasjonen må ha vært. Mann, fluestang, ørret, stille vann, napp! fisk! slippe ut..tørke tåre. Jeg blir liksom rørt av situasjonen og hvor flott ting er. Litt som Breivik da han satt og var så rørt av seg selv under visningen av skoleprosjekt-videoen hans..too soon?

[Gjest FuturePrimitive]

Jeg gråter ikke da heller. Det gjelder å være konsekvent.

Nja..det gjelder å ha skarp kniv og riktig skjæreteknikk. Løk skal ikke skjæres i på en sådan måte at man væsker fra øyet. Løk-cellene skal være inntakt dersom man ønsker perfeksjon til middag.

[Haru]

Jeg gråter når jeg føler for det. Jeg ramser ikke opp antall ganger akkurat

[Gjest Corto Maltese]

Jeg kan ikke huske sist jeg gråt

Endret 9. juni 2014 av Eugene Onegin

[AnonymBruker]

Litt off-topic(og er ikke mann heller), men jeg får ikke til å gråte. Har vært sånn lenge(1-2 år)! Selv når jeg er veldig trist... Noen andre som har det sånn?

(Kvinne, 22 år)

Anonymous poster hash: 6164f...1b2

[Mann 42]

Nja..det gjelder å ha skarp kniv og riktig skjæreteknikk. Løk skal ikke skjæres i på en sådan måte at man væsker fra øyet. Løk-cellene skal være inntakt dersom man ønsker perfeksjon til middag.

Ah, der har vi det. Og jeg som trodde jeg var ufølsom. Jeg har bare sinnsykt skarpe kniver. Kødder ikke, du kan barbere deg med dem. Helt siden jeg leste Aristoteles diskusjon om dygd, har jeg vært fanatisk opptatt av at knivene må være skarpe. (Eller var det Platon?) Anyway, det er skarpheten som gjør kniven til en kniv. Dens "knivhet". Og jeg kan når som helst si som Crocodile Dundee: "That`s not a knife! THIS is a knife!" Zing!

[Gjest Ung tøff mann]

Gråter hver gang jeg ser The Notebook