Frustrert deltidspappa, heltidspappa og mann!

[Hverdagspappa]

Kvinneguiden? Hvorfor er jeg her?

Vel, jeg kan ikke finne et fullverdig forum for pappaer i min situasjon, hvor det er mange forumdeltakere og gode diskusjoner. Det ser det ut som det finnes her, og derfor våger jeg å poste et emne her.

Først og fremst vil jeg bemerke at jeg har mye fint i livet mitt. En utrolig flott, smart og begavet kone. Flere barn, fra et tidligere forhold og med min kone. Og mye andre mindre interresante positive ting som jeg helt sikkert kunne nevnt.

Trass i dette, så opplever jeg ofte at ting ikke er lett. Stakkars meg, liksom. Det skjer utrolig mye tragiske ting i verden og så sitter jeg med mine "hverdagsproblemer" og klager.

Vel, jeg bryr meg om mye som ikke er bra, men jeg trenger å ha det bra selv for å kunne bry meg mere om andre. Og noen ganger har jeg det ikke bra.

Hvorfor skal det noen ganger være så utfordrende å ha delt ansvar med barn og samtidig så vanskelig å forholde seg til moren til de barna man har delt ansvar med? Det spør jeg meg selv, og noen ganger spør jeg andre.
Stor sett er svaret at dette er helt typisk. Mannen må finne seg i at moren sitter i førersetet og styrer det meste. Barna sitter i baksetet og faren er heldig om han får plass i bagasjerommet. Når du i tillegg må putte en kone inn i bagasjerommet, med felles barn, så føles det ganske vanskelig. All ære til kona.
Greia er det, at egentlig så skulle jeg ønske at vi kunne dele på å kjøre. Men hver gang jeg føler at jeg er på vei fra bagasjerommet opp til baksetet og kommer med forslag til hvor vi skal, så havner vi som regel rett bak i bagasjerommet igjen. Skal egentlig være glad at vi får være med på samme turen. Skulle jeg derimot stått på mitt og si at vi skal kjøre en annen vei, så er vi på kollisjonskurs umiddelbart og sikkerheten til barna synker drastisk.
Så for at barna skal ha det best mulig, så har jeg sluttet å blande meg i hvor vi skal. Jeg har gitt opp diskusjonene rundt det. Selv om det noen ganger hender at jeg forsiktig prøver å gi noen små hint om at kanskje vi skal prøve en annen retning. Men stort sett så blir det overhørt.

Så slik er det sett fra mitt synspunkt. Kanskje jeg er håpløs, uansvarlig, upålitelig, umoralsk, uomtenksom og det som verre måtte være. Men gå ut i fra i denne diskusjonen at jeg faktisk er det motsatte. Jeg vil i allefall gi dere det inntrykket hvis noen er villig til å diskutere med meg.

Håper noen skjønner hva jeg snakker om.

Jeg gjør mine feil, men jeg prøver så godt jeg kan. Men jeg har på en måte gitt veldig opp.
Min kone, som jeg elsker over alt på jorden, vil jeg gi all ære i denne situasjonen. Det er overhode ikke lett for henne å føle at min tidligere samboer er inne og indirekte styrer våre liv så mye.

Så egentlig søker jeg andre tanker rundt dette. Er det andre som kjenner til lignende situasjoner? Om du er kvinne som kjenner andre som er i en sånn situasjon eller om du er mann som kjenner deg igjen. Eventuelt om du føler at jeg er en håpløs mann som bare må holde munn og finne meg i det. Jeg er veldig interessert i å høre hva du mener eller har erfart.

Jeg håper denne diskusjonen kan få litt lengde. Da skal jeg gjerne dele mer i detaljer hvordan ting er. Det er ikke sånn at alt er fryktelig. Mye er bra. Og det er garantert noen som har det verre.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår din frustrasjon, men gidder ikke den der offerrollen du har tatt på deg, hvorfor skal den her eksen gi deg og din nye kone så mye handlerom hele tiden hvis det går på bekostning av hennes hverdag og liv?

[Hverdagspappa]

Jeg forstår din frustrasjon, men gidder ikke den der offerrollen du har tatt på deg, hvorfor skal den her eksen gi deg og din nye kone så mye handlerom hele tiden hvis det går på bekostning av hennes hverdag og liv?

Hva er galt med å ta på seg en offerrolle?

Og kan du peke mer på hvordan du mener jeg tar på meg en offerrolle, så skal jeg prøve å forklare mer hva jeg mener?

Uansett, hovedmålet mitt er at jeg kun ønsker at barna skal ha det best mulig med begge foreldrene sine.

Skjønner ikke hvorfor jeg ikke skal kunne ha like mye handlerom som min tidligere samboer. Hvorfor er det sånn at hun er forebeholdt til å ha full handlefrihet?

[Kontormus]

Tenker som Gjest, etter samlivsbrudd og barnefordeling så velger en i stor grad selv hvor veien videre skal gå.

Samarbeidende medforelder kan nok være grei å ha med å gjøre, men på ett eller annet tidspunkt kommer det til konflikt når egne interesser skal ivaretas. Fra begge sider.

[Kontormus]

... men du må gjerne utdype hva du mener når du med metaforer beskriver bilturer med "førersete" og "bagasjerom"

[AnonymBruker]

Høres ut som om samboer rett og slett er litt bossy? Og ja, jeg kjenner flere kvinner som er slik. Kjæresten min (som forlot kona for meg) oppga grunnen rett og slett som at han var blitt "annenrangs borger" i eget hus. Kona hadde nok med seg selv og barna og han var kun en pengemaskin samt en tjener som fikset ting nå og da.

Jeg tror nok endel kvinner faktisk liker en mann som kan stå på sitt, har ryggmarg og si ifra - jeg gjør i alle fall det. Du kan ta feil noen ganger, men det kan hun også, og det er ingen grunn til å unnlate å dele sin mening.

Anonymous poster hash: f1a25...715

[AnonymBruker]

... men du må gjerne utdype hva du mener når du med metaforer beskriver bilturer med "førersete" og "bagasjerom"

Betyr vel at kona tar styringen og at han bare er med på turen som 'bagasje' uten å kunne ha noen formening om hvor de skal - altså beslutningene som tas.

Anonymous poster hash: f1a25...715

[Gjest navnelapp]

Det er mange trøblete eksar, og klisjeane er vel den bossy eksdama og den fråverande eksmannen. Kudos til deg for det eg oppfattar som ein vilje til å ta ein substansiell plass i livet til barna dine. Hald fast på det, det kjem du til å tene på resten av livet. Å halde seg unna og å vere passiv tek deg rake vegen til frustrerte, avviste og uinteresserte barn/tenåringar/unge vaksne seinare i livet.

Mitt beste tips til deg er å bygge din eigen, sjølvstendige relasjon til barna dine. Ikkje ved å vere hurrapappa, men ved å systematisk gjere ting med dei, trene, gå på skitur, fotballkamp og korpsloppemarknad, og ved å snakke med dei heile tida. Køyr dei hit og dit, så får du nokre gylne samtaleøyeblikk i bilen. Still opp for dei uansett kva mammaen seier, slik at dei forstår at du står last og brast med dei. Ikkje kjeft dei huda full når dei drikk seg fulle første gongen (eller tredje). Hent dei, trøst dei, støtt dei. Fortell at dei alltid kan ringe, uansett kva som skjer, uansett kor teite dei har vore og kor dumme ting dei har gjort. På den måten bygger du eit band til barna som ein kranglevoren eks aldri kan bryte.

[AnonymBruker]

Jeg har vært den nye kona i en lignende situasjon. Jeg har medfølelse med deg (og med han som nå er min eks), men den eneste som faktisk kan gjøre noe med det er du. Du må ta rattet, sette ned foten, kreve... Og du må slutte å bruke barnas beste som unnskyldning for å være litt feig. Hva lærer du dem egentlig nå?

Og ikke vet jeg hvor tålmodig kona di er, men selv om hun aldri får nok og går slik jeg gjorde, er det synd at du ikke i større grad prøver å gi henne et bedre liv.

Anonymous poster hash: 92987...7f3

[AnonymBruker]

Min erfaring er at mange vil være med å bestemme, men ikke ta ansvar for at det som ble bestemt faktisk følges opp! Hvorfor er det så viktig å bestemme, handler det ikke egentlig om å markere revir? Så fremt du ikke har ungene 50%, så mener eg at den som har barna mest har vetorett i de fleste tilfeller. Det finnes selvfølgelig situasjoner der begge har like mye de skal ha sagt, men hverdagsbeslutninger tilhører den de berører mest.

Forøvrig er jeg enig i de som synes at ts fremstiller seg som et offer. "stakkars meg som har en sånn grusom eks..."

Anonymous poster hash: 63bf9...14b

[Gjest Gjest]

Hva er galt med å ta på seg en offerrolle?

Og kan du peke mer på hvordan du mener jeg tar på meg en offerrolle, så skal jeg prøve å forklare mer hva jeg mener?

Uansett, hovedmålet mitt er at jeg kun ønsker at barna skal ha det best mulig med begge foreldrene sine.

Skjønner ikke hvorfor jeg ikke skal kunne ha like mye handlerom som min tidligere samboer. Hvorfor er det sånn at hun er forebeholdt til å ha full handlefrihet?

Fordi det ikke virker mandig akkurat.

[Kontormus]

Betyr vel at kona tar styringen og at han bare er med på turen som 'bagasje' uten å kunne ha noen formening om hvor de skal - altså beslutningene som tas.

Anonymous poster hash: f1a25...715

Jo, det skjønte jeg. Men jeg ville høre eksempler på hva som får han til å tenke slik.

[Erazor]

Min tolkning:

TS ønsker å være mer involvert i livene til sine særkullsbarn. Hans tidligere samboer (som sitter i førersetet) er vanskelig. Dersom TS (som ligger i bagasjerommet) prøver å komme seg frem i baksetet (der særkullsbarna sitter) for å ha noe å si om hvor ferden går, så «kjører» tidligere samboer fort og uvettig og setter sikkerheten til barna i fare. Derfor ligger TS i ro i bagasjerommet sammen med sin nye kone og hennes særkullsbarn, av hensyn til barna i baksetet.

Vel.

Når det gjelder løsning, så er det vanskelig å komme med noe uten å konkret vite hva som ligger i denne uvettige kjøringen. Mitt eneste råd er å sette deg så godt inn i dine rettigheter som mulig. Om alle alternativer er dårlige, prøv å finne det minst dårlige på lang sikt. Vær til stede for barna dine, hvis du har forskjellige verdier enn eksen, så kan du ha dine regler hos deg og så får hun ha sine regler hos seg. Noen ganger kan det også være verdt det å sette hardt mot hardt - det kan bli verre på kort sikt, men på lang sikt kan det være mest hensiktsmessig.

[Hverdagspappa]

Betyr vel at kona tar styringen og at han bare er med på turen som 'bagasje' uten å kunne ha noen formening om hvor de skal - altså beslutningene som tas.

Anonymous poster hash: f1a25...715

Det stemmer som du sier.

Det har ikke alltid vært sånn, men etterhvert har jeg gitt opp. Nå er jeg av den oppfatningen av at barna er veldig glad i meg, men at de er tettere knyttet til moren. Dette har nok sammenheng med at jeg jobbet veldig mye som selvstendig næringsdrivende når de var veldig små. Jeg innså ikke da at det var et problem før min tidligere samboer forlot meg for en annen. Ga da det opp og har nå en "vanlig" jobb. Men det at hun har et tetter bånd blir ofte bukt til å sette de opp i mot meg når jeg er uenig med henne. Og etter en del slike runder så ga jeg opp, før det påvirket bare barna negativt. Har ikke noe med at jeg f.eks. er en "pingle" som lar seg bosse med. Jeg leter bare etter en løsning som fungerer best mulig for alle parter.

[Hverdagspappa]

Min tolkning:

TS ønsker å være mer involvert i livene til sine særkullsbarn. Hans tidligere samboer (som sitter i førersetet) er vanskelig. Dersom TS (som ligger i bagasjerommet) prøver å komme seg frem i baksetet (der særkullsbarna sitter) for å ha noe å si om hvor ferden går, så «kjører» tidligere samboer fort og uvettig og setter sikkerheten til barna i fare. Derfor ligger TS i ro i bagasjerommet sammen med sin nye kone og hennes særkullsbarn, av hensyn til barna i baksetet.

Vel.

Når det gjelder løsning, så er det vanskelig å komme med noe uten å konkret vite hva som ligger i denne uvettige kjøringen. Mitt eneste råd er å sette deg så godt inn i dine rettigheter som mulig. Om alle alternativer er dårlige, prøv å finne det minst dårlige på lang sikt. Vær til stede for barna dine, hvis du har forskjellige verdier enn eksen, så kan du ha dine regler hos deg og så får hun ha sine regler hos seg. Noen ganger kan det også være verdt det å sette hardt mot hardt - det kan bli verre på kort sikt, men på lang sikt kan det være mest hensiktsmessig.

Veldig bra tolket. Nå skal vi spise middag her. Skal gi mer repons etterhvert.

[Gjest Gjest]

Det stemmer som du sier.

Det har ikke alltid vært sånn, men etterhvert har jeg gitt opp. Nå er jeg av den oppfatningen av at barna er veldig glad i meg, men at de er tettere knyttet til moren. Dette har nok sammenheng med at jeg jobbet veldig mye som selvstendig næringsdrivende når de var veldig små. Jeg innså ikke da at det var et problem før min tidligere samboer forlot meg for en annen. Ga da det opp og har nå en "vanlig" jobb. Men det at hun har et tetter bånd blir ofte bukt til å sette de opp i mot meg når jeg er uenig med henne. Og etter en del slike runder så ga jeg opp, før det påvirket bare barna negativt. Har ikke noe med at jeg f.eks. er en "pingle" som lar seg bosse med. Jeg leter bare etter en løsning som fungerer best mulig for alle parter.

Men da kan du jo egentlig for selv at du er i bagasjerommet og ikke sitter i førersetet ilag med eksen. Det går ikke an å komme etterpå og skal bestemme like mye når man tidligere overgav roret til partneren. Jeg forstår det her er sårt for deg, men jeg skjønner eksen din også.

[Kontormus]

Jo. Men bildet er fremdeles for stort til at i hvertfall jeg er i stand til å mene noe. Trenger noen detaljer...

[Hverdagspappa]

Men da kan du jo egentlig for selv at du er i bagasjerommet og ikke sitter i førersetet ilag med eksen. Det går ikke an å komme etterpå og skal bestemme like mye når man tidligere overgav roret til partneren. Jeg forstår det her er sårt for deg, men jeg skjønner eksen din også.

En kjapp respons før jeg spiser. Før brudd så var vi samdelte på ansvaret og ikke noen som satt i førersetet alene. Men jeg var ikke så tett på barnene som jeg burde. Og den kritikken tar jeg, men forstod ikke da. Prøvde bare å jobbe så mye jeg kunne for at vi skulle ha nok penger til å leve. Men i etter brudd når vi skulle sammarbeide, så prøvde jeg ofte å få igjennom mine meninger. Det var da problemene oppstod med at det førte til konflikter som skadet relasjonene oss i mellom og til syvende og sist fører til negativitet for barna. Aller mer konkret at hun brukte barna i mot meg. Men det er vel helt feil av meg og si noe sånt, kanskje.

[onyx]

Synes også det blir veldig vagt og utydelig. Bestemme hva da? Hva ungene skal ha til middag? Når de må stå opp? Reglene hjemme? Leggetiden? Klærne? Hvor ferien skal gå? Fritidsaktiviter? Venner? Skole? Forbruk?

[Gjest Gjest]

En kjapp respons før jeg spiser. Før brudd så var vi samdelte på ansvaret og ikke noen som satt i førersetet alene. Men jeg var ikke så tett på barnene som jeg burde. Og den kritikken tar jeg, men forstod ikke da. Prøvde bare å jobbe så mye jeg kunne for at vi skulle ha nok penger til å leve. Men i etter brudd når vi skulle sammarbeide, så prøvde jeg ofte å få igjennom mine meninger. Det var da problemene oppstod med at det førte til konflikter som skadet relasjonene oss i mellom og til syvende og sist fører til negativitet for barna. Aller mer konkret at hun brukte barna i mot meg. Men det er vel helt feil av meg og si noe sånt, kanskje.

Ja, fordi hennes versjon kan jo være at du brukte barna mot henne.