En Smitt til Smule

[Gjest Neferet]

[Mafalda]

Som alltid: takk for at dere holder liv i dagboka mi!

En spesiell hilsen til SmallTalk, jeg har faktisk tenkt de siste dagene at nå var det lenge siden vi hadde hørt noe fra deg, og jeg håpet at det ikke betydde noe... Nå er du jo helt i innspurten, så jeg håper veldig at alt holder seg fint og normalt helt til lillesøster er ute.

Og Neferet, Neferet... hva skal vi si!?

Du sammenlignet jo på spøk fotballfans med mishandlede kvinner som kommer tilbake på nytt og på nytt, men på dager som i går: er det verdt det eller er det verdt det? FOR en opptur, etter tusen nedturer i vinter!

Hovedtreneren til NaniRonaldo var faktisk på Old Trafford i går. Før kampen sa jeg at jeg syntes synd på fyren, tenk å kaste bort tid og penger på den måten. Så fikk han jammen med seg det som må være ett av årets virkelig store høydepunkter. Man skal aldri si aldri! SÅ får vi bare krysse fingrene for at de trekker Atletico eller Borussia i neste runde. Ikke at det er noen puslelag, for all del, men alternativene er jo bare enda verre. Men som alltid jukser jeg jo litt, og har faktisk to vinnersjanser på åtte lag. Spennende blir det i alle fall, og snart er det starten på Europas dårligste liga også, og jeg er så pervers at jeg gleder meg til det og!

Jeg tenker at når man når en viss alder og ikke har barn så er det enten fordi man ikke vil ha eller fordi man av ulike grunner ikke kan få, og iallefall ikke fordi man har glemt det og trenger en påminner.

Veldig godt poeng.

Antar folk at dette er noe man har glemt å vurdere, liksom? Og poenget ditt i forhold til ufrivillig barnløshet gjør jo slike kommentarer bare verre. Hva hvis man pirker borti et punkt som er virkelig vondt for den det gjelder? Antenner, altså....!

Shit, jeg glemte at jeg ønsket meg barn. Du har rett i at man ikke glemmer det hvis det er viktig.

Nettopp!

Åh, jeg kjenner meg så godt igjen i snakket. Jeg har jo alltid hardnakket hevdet at jeg ikke vil ha barn, og nå har det gått så langt som at jeg jo ikke kan ombestemme meg etter alle kommentarene jeg har fått om hvor lite verdi livet mitt har uten

Barnløs på trass?

Joda, jeg kan være barnslig trassig selv, og skjønner godt følelsen. Det er vanskelig å skulle gi besserwissere rett (eller ikke rett en gang, man kan faktisk få barn og allikevel synes at tilværelsen før ungene var fin, den også! Spørsmålet er om besserwissergjengen forstår den delen av det...).

Forøvrig må jeg jo si at de to fritimene du har hatt (Seriøst? To timer siden i fjor sommer? Jeg kaldsvetter jo bare ved tanken...) ble godt brukt - Fagottkoret er jo herlige

Sannsynligvis - med barn har du jo åpenbart en helt annen status. Jeg har lurt på om det å pådra meg kjæreste kunne ha en tilsvarende effekt - vil jeg da være enklere å invitere til disse mytiske sosiale sammenkomstene hvor single tydeligvis ikke har adgang?

Jeg kjenner meg heldigvis ikke igjen i dette i forhold til min gamle vennegjeng. Riktignok har nok vi småbarnsforeldre satt vårt preg på samværet, på den måten at vi treffes helt hårreisende sjelden og det er nok vår feil... Men når vi møtes, så er det et salig sammensurium av samboere, single, småbarnsforeldre, og en eneste tenåringsforelder (meg). Praten går om hundehold, jobb, litt misjonering fra vår single kompis som har sett lyset og funnet seg sjæl i en hytte i Nordmarka, barnehagestart, Tinder versus Sukker, og mimring fra gamledager. Gjerne ispedd store mengder vin og latter. Det er herlig, og som oftest har partnere faktisk møteforbud

Og helt ærlig: de tre gangene jeg kommer meg ut av huset i løpet av et år, så er det mye morsommere med variert prat enn bare barnegreier. Riktignok har jeg fint lite å bidra med når det kommer til nett-dating, men andres morsomme og mindre morsomme historier er ganske underholdende det også

Og ja, to små timer. Det er egentlig helt horribelt, og selv om jeg klarer meg greit her jeg surrer rundt i bobla av hverdagsgjøremål, matpakker og bleieskift, kjenner jeg at det hadde vært godt med bare noen timer helt for meg selv. Til å sove, eller til bare å gjøre ingenting. Eller bare den luksusen å vaske gulvet uten Smule jaktende på vaskebøtta Men du har rett, når det først skulle være to timer, ble de godt brukt på Fagottene. Veldig hyggelig julekonsert som jeg vil gjenta i år, da sammen med NaniRonaldo også.

Mafalda, jeg har smakt sjokoladekaka di (takket være Tekola). Har sagt det før og sier det igjen: FOR ei dame du er!

(Ikke bare på grunn av kaka, altså.)

Nei, det er jo strengt tatt ikke min kake en gang

Men den ER genialt enkel og velsmakende, så jeg kakemisjonerer så ofte jeg kan! Tekola er forresten litt av en dame hun også, som baker tre stykker til lillebrors bursdag.

Håper alt går bra med deg og lillenurket ditt! Som ikke er så fryktelig liten lenger, stemmer ikke det?

Det er så sant.

Har to gravide venninner for tiden, og i går fikk jeg melding om at den ene hadde vært på UL og at alt så bra ut og at de ventet en jente. Etter å ha lest på graviditetsforumet her inne blir man jo lettere paranoid når det kommer til gravide, å da svarte jeg bare at "så spennende med jente. Ja, spennende uansett hva det hadde vært egentlig da. Hurra!

Det er nok lurest å helgardere litt, ja, i tilfelle noen har følerne litt vel ute

Jeg er jo enig med deg og SmallTalk i at så lenge noe er normalt høflig og ikke sagt for å være slem, så bør det tas for hva det er- og ikke en fornærmelse i forkledning. Folk ønsker jo som regel ikke å tråkke andre på tærne, men hvor ofte veier man egentlig sine ord på gullvekt i en normal samtale?

Her snødde det også i går. Skikkelig nedtur, nå var vi så klare for vår! Men det ligger bare så vidt noen flekker igjen, så vi satser på at det er forbigående og at sola snart titter fram igjen!

***************

Det har vært litt stille fra meg- litt fordi det har vært mye å gjøre (typisk helvetesuke med ørten arrangementer oppå det vanlige programmet. Kommunikasjonen med min kjære har stort sett bestått i: "OK, hvis du kan kjøre Susain til konserten, så kan du plukke opp HK-jenta og levere henne nedi byen, så tar vi banen til dansinga og nøkkelen ligger under blomsterpotta til SnillVimsen og jeg har lagt igjen en lapp til gutta og bedt dem passe klokka og Nani sykler til treningen selv og SnillVimsen trenger ikke hentes før åtte. Rekker vi noe middag i dag?").

Og da er det jo ikke så mye morsomt å skrive om heller. Hverdag, hverdag, og enda litt mer hverdag.

Men alt går bra, altså.

Formen er sånn passe- jeg er trøtt, selvfølgelig, og helt forferdelig uggen og småkvalm. Jeg håper jeg får noen friuker før Smitt blir så stor at den kvalmen setter inn, men akkurat nå ser det ut til at det bare fortsetter. På den positive siden har jeg ennå ikke begynt å grine! Hurra! Akkurat det håper jeg inderlig holder seg fremover, sånn at det ikke blir noe problem med jobb. For det første har jeg veldig lyst til å jobbe litt igjen, for det andre tror jeg jobben trenger meg til sommeravløsningen, og for det tredje... vel, hva skal jeg egentlig sykemeldes til, da? En tilværelse hjemme med Gubben og Smule? Hah, snakker om avslapping, fred og ro

SmallTalk: Gubben gleder seg til pappapermen.... påstår han, i hvert fall! Og jeg tror ham også. Det har vært veldig mye jobb i det siste, og når du vet at du snart skal være borte i flere måneder så innstiller du deg på det mentalt også. Så han er klar som et egg, selv om det av og til kommer kommentarer som "Duuuu, tror du det kanskje er mulig at jeg kan få trent litt på kveldene, eller? Eller er Smule mitt ansvar 24 timer i døgnet?", eller "Hvor mye forventer du egentlig at jeg skal få gjort i huset når du er på jobb?". Hehe. En amatør tar pappaperm for første gang. Det skal bli spennende!

Forresten har han satt i gang kvelds-avvenning av Smule. Det skjedde litt brått og uten forvarsel, men vi har jo tenkt på det en stund, at hun egentlig er stor nok til at vi kjører litt konsekvens og tough love. Så i går, da hun hadde sovnet litt på ettermiddagen og var oppe til 22, og hadde puppet tre ganger, vridd seg i sofaen, grått av trøtthet, ville ikke sitte i fanget, lette etter puppen, spyttet den ut, gråt litt til, ville bare site på armen- og ble lei av det og ville ned.... så la han henne i senga. Basta bom. Du er trøtt, og nå er det natta.

Det ble jo et hyl og skrik uten like. Og han løftet henne opp, holdt henne mot skulderen, roet henne, og la henne ned. Sånn ca tjue ganger. Men det gikk til slutt, og da sov hun til halv fire!

Vi gjør det samme igjen i kveld. Nå må vi bare få slutt på den kvelds-tullinga hennes, hun har jo ikke godt av det selv heller. Og den "skrikinga" hun presterte, vel... det var ikke mye tristhet og redsel, for å si det sånn! Det var mer: "Hei, dere, jeg VIL ha viljen min! Nå! Hvorfor svarer dere ikke, dere pleier jo alltid å løpe rundt som hodeløse høns og etterkomme min vilje!" Med andre ord, ikke akkurat noe som skar i mammahjertet!

Så håper jeg bare vi kommer lengst mulig i mål før Gubben drar til Trysil for å stå på ski i helgen...

Forresten har gravid-drømmene virkelig satt i gang her. I går våknet jeg av et forferdelig mareritt, der jeg drømte at vi fikk en liten jente... men jeg maste og maste om ett eller annet før fødselen, og ingen ville høre på meg. Og mens hun ble født, raste det plutselig en masse leger inn i rommet, de forsøkte å legge meg i narkose, men det gikk ikke. Bedøvet ble jeg likevel, for jeg kjente bare en masse romstering og trykk og press der nede, men ingen smerte. Men så begynte de å snakke over hodet på meg: VI skulle ha begynt før. Dette går aldri bra. VI skulle ikke ventet. Vi får ta en scanning og se hvor mye av hjernen som fremdeles fungerer.

Ble litt satt ut av den, altså...

Vi har jo ikke sjekket for Downs, bevisst, og har som utgangspunkt at vi tar det vi får- med unntak av store og veldig livsbegrensende tilstander. Men tanken på at en liten, frisk baby blir påført livsvarige skader rett før eller under fødsel, er allikevel skummel. Og rasjonelt sett skal jeg jo få omtrent 100 babyer før det faktisk skjer noe galt, seks stykker er langt fra nok til å begå den logiske feilslutningen at det er min "tur" til at noe galt skal skje- men tanken er der likevel: vi har hatt flaks fem ganger. Er vi dumdristige som tror at det skal gå bra nå igjen?

Uff, tulletanker! Skulle ønske jeg kunne tenke på vognvalg eller shopping i stedet, men som sjettegangs må jeg innrømme at både interesse for baby-dibbedutter og shoppelyst er nesten fullstendig fraværende. Det er litt morsomt: jeg leser heftige vogn-diskusjoner inne på gravid og kjenner at jeg har absolutt null å bidra med. Aner ikke hva som skiller den ene fra den andre, og de duger helt sikkert fint alle sammen. Laidback på grensen til det komatøse, med andre ord

Håper alle har en fin torsdag, og nå er det snart helg (som om det har noe å si, haha! Men likevel, helg er helg, og fotballdugnaden er ikke før neste helg igjen- denne helgen er det bare Susain som har tre danseforestillinger, så det skal nok bli krydder på tacoen på lørdag også, selv med Gubbe på skitur!).

[Gjest åffårno]

Du, den sjokoladekakeoppskrifta......kan du gi den(igjen?)......?

[Ciara]

For en forferdelig drøm, Mafalda!

Jeg skjønner tankene dine. Jeg tenkte sånn bare etter nummer en - skal jeg virkelig få en til som er helt frisk og fin?

Men sannheten er at man ikke har statistikken noe mer mot seg når man får barn nummer seks, det er lotto uansett - men statistikken sier jo heldigvis at det helst går bra. Skjønt noen får barn med alvorlig sykdom eller misdannelser selv om de ikke har fått hundre friske barn først (om det er det statistikken sier).

Blir som å fly. Jeg tror man sier at man skal fly sammenhengende i sånn ca 1000 år før det er din tur til å dø i en flyulykke. Problemet er jo bare at ingen av de som faktisk dør i flyulykker faktisk har fløyet i 1000 år.

Men tilbake til drømmen din - vi har et vennepar som opplevde skrekkscenarioet: Et friskt foster som fikk oksygenmangel under fødsel og som fikk hjerneskade på grunn av det. Og lenge visste de heller ikke alvorlighetsgraden, men måtte rett og slett ta det som det kom, og se an hvordan barnet (ikke) utviklet seg. Heldigvis har det gått over absolutt all forventning, og barnet har i dag ingen andre men (skal være en aksent over den e'en, dustetastatur!) enn dårlig hørsel. Babyer har visst en sterk selvlegende evne.

Nå ble jo dette veldig negativt ser jeg, selv om intensjonen min var det motsatte! Altså at statistikken er på din side og at lille Smitt etter all sannsynlighet er frisk. Ikke så veldig lenge igjen til UL nå - fint å få vite mer sikkert

Men kanskje fører slike drømmer og tanker til en positiv ting også: Takknemlighet for å ha fått et friskt barn. I disse tider hvor forventningene til en baby ser ut til å være redusert til gutt/jente-spørsmålet og hva som skal shoppes (satt på spissen) har kanskje slike vanlige graviddrømmer en viktig funksjon.

[Daria]

Jeg kjenner meg heldigvis ikke igjen i dette i forhold til min gamle vennegjeng. Riktignok har nok vi småbarnsforeldre satt vårt preg på samværet, på den måten at vi treffes helt hårreisende sjelden og det er nok vår feil... Men når vi møtes, så er det et salig sammensurium av samboere, single, småbarnsforeldre, og en eneste tenåringsforelder (meg). Praten går om hundehold, jobb, litt misjonering fra vår single kompis som har sett lyset og funnet seg sjæl i en hytte i Nordmarka, barnehagestart, Tinder versus Sukker, og mimring fra gamledager. Gjerne ispedd store mengder vin og latter. Det er herlig, og som oftest har partnere faktisk møteforbud

De fleste jeg kjenner klarer å holde kontakten med venner uavhengig av sivilstatus, men jeg har en vennegjeng jeg har mistet kontakten med hvor jeg tror det har mye med at jeg er den eneste single. De fikk partnere som går godt sammen og var plutselig en gjeng par som gjorde parting sammen. Jeg skjønner jo at det er ting det er naturlig å gjøre som par, men da en av den la ut bilder på facebook av en fest hun hadde hatt hvor de andre hadde vært (med partnere, selvfølgelig) og jeg ikke var invitert var det litt sårt... (Den alternative tolkningen er jo at de bare ikke liker meg lenger, det er selvfølgelig også en mulighet.)

Møteforbud for partner hørtes faktisk ganske lurt ut Selv den triveligste partner (og la oss bare innse det - uansett hvor glad vi er i vennene våre er det ikke alltid så lett å se hva de egentlig ser i sin utvalgte...) kan legge en demper på sånne gamle-venner-sammenkomster, rett og slett fordi de ikke kjenner alle referanser, intern humor, folk-vi-engang-kjente, ting-som-engang-skjedde osv, og av og til er det greit å slippe å måtte forklare, utdype og ta hensyn til at man ikke skal bli for intern og mimrende - og ikke ved et uhell utlevere gamle hemmeligheter... En venninne pleide, den gangen vi var unge og uskyldige og de aller fleste av oss var single, å dra med seg kjæresten over alt - det la jo en viss demper på jentekveldene, for å si det sånn...

Og ja, to små timer. Det er egentlig helt horribelt, og selv om jeg klarer meg greit her jeg surrer rundt i bobla av hverdagsgjøremål, matpakker og bleieskift, kjenner jeg at det hadde vært godt med bare noen timer helt for meg selv. Til å sove, eller til bare å gjøre ingenting. Eller bare den luksusen å vaske gulvet uten Smule jaktende på vaskebøtta Men du har rett, når det først skulle være to timer, ble de godt brukt på Fagottene. Veldig hyggelig julekonsert som jeg vil gjenta i år, da sammen med NaniRonaldo også.

Du vet du er småbarnsmor med relativt lave krav til tilværelsen når du klarer å sette ordet luksus i sammenheng med gulvvask...

Jeg er jo enig med deg og SmallTalk i at så lenge noe er normalt høflig og ikke sagt for å være slem, så bør det tas for hva det er- og ikke en fornærmelse i forkledning. Folk ønsker jo som regel ikke å tråkke andre på tærne, men hvor ofte veier man egentlig sine ord på gullvekt i en normal samtale?

Man får jo av og til inntrykk av at enkelte mennesker går inn for å finne noe de kan bli fornærmet av og tolker absolutt alt i verste mening. tenk så mye lettere de kan gjøre sin egen tilværelse hvis de heller som utgangspunkt tar ting i beste mening...

[Ciara]

Altså, partnere er ikke lov. Da må jeg jo oppføre meg skikkelig...Og før dere drar noen forhastede konklusjoner, det er ikke naughty ting som foregår, altså, men jeg liker jo å være høflig og grei med folk jeg ikke kjenner så innmari godt. Men det er utrolig mye morsommere å kunne slenge litt med leppa, og også mimre litt om ting som skjedde før partnerstadiet

[Mafalda]

Pfft, du lurer ingen, Ciara. Bare innrøm at det går i nakendansing og puppeflashing før kvelden er omme!

Bare kort innpå for å fortelle at jeg (forhåpentligvis) har betalt 1400 kroner for å (kanskje) ha bestilt et 28-delers uforståelig cello-bæresett (?) med instruksjoner og leveringsbetingelser på tysk, som (kanskje) blir levert på døra, hvis jeg har krysset av for betalt frakt. Eller kanskje moms. Eller EU-betingelser, eller noe. Ohne notentasche, selvfølgelig, for det var 40 euro dyrere, og notentascher har man helt sikkert ikke bruk for.

Jeg fikk i alle fall en mail i innboksen med besten Dank für Ihre Bestellung så jeg antar at jeg trykket riktig på ett eller annet i hvert fall. Så håper jeg bare at jeg faktisk får noe i posten, og aller helst noe som faktisk passer til cellokassa og lar seg montere.

Hvis ikke får jeg dra fram min gamle skoletysk, og svare på mailen med det vokabularet jeg har til rådighet: Was für ein Scheisse-geschäft is this?

*ikke akkurat flytende*

Endret 20. mars 2014 av Mafalda

[Gjest Neferet]

Og Neferet, Neferet... hva skal vi si!?

Du sammenlignet jo på spøk fotballfans med mishandlede kvinner som kommer tilbake på nytt og på nytt, men på dager som i går: er det verdt det eller er det verdt det? FOR en opptur, etter tusen nedturer i vinter!

Hovedtreneren til NaniRonaldo var faktisk på Old Trafford i går. Før kampen sa jeg at jeg syntes synd på fyren, tenk å kaste bort tid og penger på den måten. Så fikk han jammen med seg det som må være ett av årets virkelig store høydepunkter. Man skal aldri si aldri! SÅ får vi bare krysse fingrene for at de trekker Atletico eller Borussia i neste runde. Ikke at det er noen puslelag, for all del, men alternativene er jo bare enda verre. Men som alltid jukser jeg jo litt, og har faktisk to vinnersjanser på åtte lag. Spennende blir det i alle fall, og snart er det starten på Europas dårligste liga også, og jeg er så pervers at jeg gleder meg til det og!

Det er helt klart verdt det, til tross for noen neglebitende siste 20 minutter...

En kollega av kjære var også på Old Trafford i går, han har vært over en gang før i år også og så et forsmedelig tap den gangen, og etter første kampen mot Olympiakos syntes vi virkelig synd på ham. Men han må jo ha hatt tidenes opplevelse der, og det viser jo tydelig at det faktisk ikke er lov å gi opp. I går kveld var scenariet hjemme at det beste hadde vært at United vant CL, Liverpool kom på 4-plassen og likevel ikke fikk være med i CL neste år av den grunn Så god er neppe verden, men håpet lever fortsatt!!

Og det er helt greit med Europas dårligste liga også, håper jeg får med meg mer av den enn i fjor (og at resultatene gjør det hyggeligere å følge med også! )

Forresten har gravid-drømmene virkelig satt i gang her. I går våknet jeg av et forferdelig mareritt, der jeg drømte at vi fikk en liten jente... men jeg maste og maste om ett eller annet før fødselen, og ingen ville høre på meg. Og mens hun ble født, raste det plutselig en masse leger inn i rommet, de forsøkte å legge meg i narkose, men det gikk ikke. Bedøvet ble jeg likevel, for jeg kjente bare en masse romstering og trykk og press der nede, men ingen smerte. Men så begynte de å snakke over hodet på meg: VI skulle ha begynt før. Dette går aldri bra. VI skulle ikke ventet. Vi får ta en scanning og se hvor mye av hjernen som fremdeles fungerer.

Ble litt satt ut av den, altså...

Vi har jo ikke sjekket for Downs, bevisst, og har som utgangspunkt at vi tar det vi får- med unntak av store og veldig livsbegrensende tilstander. Men tanken på at en liten, frisk baby blir påført livsvarige skader rett før eller under fødsel, er allikevel skummel. Og rasjonelt sett skal jeg jo få omtrent 100 babyer før det faktisk skjer noe galt, seks stykker er langt fra nok til å begå den logiske feilslutningen at det er min "tur" til at noe galt skal skje- men tanken er der likevel: vi har hatt flaks fem ganger. Er vi dumdristige som tror at det skal gå bra nå igjen?

For en drøm! Og dette lotteriet har jeg tenkt mye på også, særlig siden jeg hver gang jeg skal på Riksen (som begynner å bli ganske mange) må gå inn på Kvinner&Barn og stort sett alltid ser minst en trist skjebne på vei inn eller ut av sykehuset (type små barn med kreft eller alvorlige utviklingshemminger osv osv... Så jeg kjenner på frykten hver gang, som jeg regner med alle andre også gjør, og håper på det beste, som selvfølgelig alle andre gjør!

Når skal du på UL for å hilse på Smitt? Det går litt rundt for meg hva gjelder tidspunkter og dagbøker her inne...

Hvis ikke får jeg dra fram min gamle skoletysk, og svare på mailen med det vokabularet jeg har til rådighet: Was für ein Scheisse-geschäft is this?

*ikke akkurat flytende*

Det hørtes spenstig ut! Og hvis det ikke holder med Scheisse-geschäft, så kan du slenge på noe om Eingeweide - noe av det eneste som sitter igjen hos min kjære etter tysktimene, det betyr visstnok innvoller

[Gjest Nesevisa]

Lillenurket mitt er ikke så liten lenger, nei, verken på den ene eller den andre måten. Denne uken har han bikket en måned og passert fem kilo. Hjelpes. Angrer på at jeg ikke har trent mer styrke, for å si det sånn.

[dreia]

Om du treng hjelp til å forfatta ein sint-e-post til ein Scheissgeschäft, kan eg stilla mine tyskkunnskaper til rådighet. Dei kunne trengt å bli tørka litt støv av. Men dei burde vera der under støvlaget. Lykke til med handelen. Kjekt med penger spart.

Flinke Smule. Dei siste dagane har krabaten òg begynt å ta etter. Han er jo sååå stolt der han står utan å halda seg fast. I dag reiste han seg opp midt på golvet, sto ei stund og glisa stolt, for deretter å setta seg rolig og kontrollert ned igjen. Spent på når han faktisk slepp seg. Storebroren var 14 mnd, men det var mest fordi han er av den pinglete typen som ikkje gjer noko før han veit at han får det til.

[Mafalda]

Du, den sjokoladekakeoppskrifta......kan du gi den(igjen?)......?

Jeg skal bla litt i gamleboka og finne den frem.

For du- som jeg- kommer garantert til å trenge en kjapp&grei oppskrift i noen år framover nå. Da er du uhorvelig greit med en oppskrift som ikke er mulig og mislykkes med og som alle liker

Men tilbake til drømmen din - vi har et vennepar som opplevde skrekkscenarioet: Et friskt foster som fikk oksygenmangel under fødsel og som fikk hjerneskade på grunn av det. Og lenge visste de heller ikke alvorlighetsgraden, men måtte rett og slett ta det som det kom, og se an hvordan barnet (ikke) utviklet seg. Heldigvis har det gått over absolutt all forventning, og barnet har i dag ingen andre men (skal være en aksent over den e'en, dustetastatur!) enn dårlig hørsel. Babyer har visst en sterk selvlegende evne.

Nå ble jo dette veldig negativt ser jeg, selv om intensjonen min var det motsatte! Altså at statistikken er på din side og at lille Smitt etter all sannsynlighet er frisk. Ikke så veldig lenge igjen til UL nå - fint å få vite mer sikkert

Men kanskje fører slike drømmer og tanker til en positiv ting også: Takknemlighet for å ha fått et friskt barn. I disse tider hvor forventningene til en baby ser ut til å være redusert til gutt/jente-spørsmålet og hva som skal shoppes (satt på spissen) har kanskje slike vanlige graviddrømmer en viktig funksjon.

Det uthevede der må jo nesten være noe av det verste...

Å ikke vite, men bare måtte være forberedt på at det sannsynligvis ikke går som det skal. Nå høres det jo ut som om det går langt bedre enn forventet, og ingenting er jo bedre enn det, men likevel: uvitenheten må være fryktelig tøff!

Og ja, du har nok rett i at slike skrekk-drømmer har sin funksjon sånn sett. Vi har nok blitt "vant til" at ting går bra og at alt kan oppdages og fikses på- og sånn er det ikke alltid. Ikke at man skal gå og gruble over alt som kan gå galt, men AT dette er og blir et sjansespill er greit å ha i bakhodet en plass.

For en drøm! Og dette lotteriet har jeg tenkt mye på også, særlig siden jeg hver gang jeg skal på Riksen (som begynner å bli ganske mange) må gå inn på Kvinner&Barn og stort sett alltid ser minst en trist skjebne på vei inn eller ut av sykehuset (type små barn med kreft eller alvorlige utviklingshemminger osv osv... Så jeg kjenner på frykten hver gang, som jeg regner med alle andre også gjør, og håper på det beste, som selvfølgelig alle andre gjør!

Når skal du på UL for å hilse på Smitt? Det går litt rundt for meg hva gjelder tidspunkter og dagbøker her inne...

UL er 14. april, det føles fremdeles leeenge til...

Men da får vi forhåpentligvis bekreftet at lille Smitt er som den skal, og spreller frisk og fin rundt der inne. Noe mer kan vi ikke forvente akkurat nå.

Uff ja, kreft og alvorlige sykdommer.... det er også en bekymring. Eller ulykker, for Guds skyld. Ene øyeblikket aker femåringen frisk og rask nedover bakken, og så plutselig er det en freak accident med et tre og han/hun blir lam fra nakken og ned...

Altså, livet er rett og slett innmari farlig

Den eneste jenta som ble født samme dag som meg på sykehuset, døde av kreft da hun var 6-7 år. Og jeg kjenner til tre tilfeller av fødselsskader med store konsekvenser (den ene kommer aldri til å komme over babystadiet- aldri lære seg å gå, eller spise selv, eller snakke), og fire mødre som mistet babyen sin i fødsel/på overtid.

I tillegg kommer de langt mer sannsynlige bekymringene om alt som faktisk er helt innenfor normalen, men vanskelig eller nesten umulig å takle allikevel. Det er blant annet derfor jeg ikke gidder å se etter Downs. Det føles som å lete etter et piss i havet, der du blir lykkelig over at 0,5% av bekymringene er radert ut, men det gjenstår 99,5. Jeg har to bekjente som har mistet sine unge, voksne sønner i dop-ulykker, en som har slitt med en utagerende sønn i åååååårevis og aldri blir ferdig med å bekymre seg, og en mor som selv er syk og sliten og har en sønn som går inn og ut av fengsel. You never know.

Og da sniker en skambelagt tanke seg inn i hodet. Hvis man kunne spole tilbake til fødeavdelingen, da alt var lykke og blomster og glede- ville man da ha byttet ungen hvis man kunne? Når man sto der på badet og hoppet i gledesrus over to blå streker- ville man ønsket at det ikke hadde skjedd, men at det heller ble klaff en annen måned, med en annen gen-kombinasjon?

Forbudte tanker, selvsagt. Ingen ekte mødre tenker sånn. Eller gjør man det, innerst inne, når mammalykken totalt overskygges av slit og bekymringer og fortvilelse, i år etter år etter år?

Nei, nå får det være nok, altså!

Hver dag har nok med sin egen plage, er det ikke det det heter? De fleste bekymringer blir det aldri noe av allikevel. Og selve poenget med å få barn, er at ungen din er ungen din, om den nå er sånn eller slik. Så får man bare takle det som måtte komme. Men jeg skal ærlig innrømme at selv om jeg ikke tar tidlig UL- hadde det vært en "frisk og rask og veltilpasset og lykkelig"-garanti til salgs for hver baby, hadde jeg kjøpt den på flekken, nesten uansett pris

De fleste jeg kjenner klarer å holde kontakten med venner uavhengig av sivilstatus, men jeg har en vennegjeng jeg har mistet kontakten med hvor jeg tror det har mye med at jeg er den eneste single. De fikk partnere som går godt sammen og var plutselig en gjeng par som gjorde parting sammen. Jeg skjønner jo at det er ting det er naturlig å gjøre som par, men da en av den la ut bilder på facebook av en fest hun hadde hatt hvor de andre hadde vært (med partnere, selvfølgelig) og jeg ikke var invitert var det litt sårt... (Den alternative tolkningen er jo at de bare ikke liker meg lenger, det er selvfølgelig også en mulighet.)

Møteforbud for partner hørtes faktisk ganske lurt ut Selv den triveligste partner (og la oss bare innse det - uansett hvor glad vi er i vennene våre er det ikke alltid så lett å se hva de egentlig ser i sin utvalgte...) kan legge en demper på sånne gamle-venner-sammenkomster, rett og slett fordi de ikke kjenner alle referanser, intern humor, folk-vi-engang-kjente, ting-som-engang-skjedde osv, og av og til er det greit å slippe å måtte forklare, utdype og ta hensyn til at man ikke skal bli for intern og mimrende - og ikke ved et uhell utlevere gamle hemmeligheter... En venninne pleide, den gangen vi var unge og uskyldige og de aller fleste av oss var single, å dra med seg kjæresten over alt - det la jo en viss demper på jentekveldene, for å si det sånn...

Vi hadde også et slikt par i vennegjengen en periode (faktisk er det kanskje fra den tiden det stammer fra, dette med at "Nå er det bare oss, dere, og kjærester og mannfolk/kvinnfolk får bli hjemme!"). De hadde til og med fornavn på samme bokstaven, så etter en stund ble de bare omtalt som A&A- og det var ikke positivt ment. Den nyest ankomne A var for all del en veldig koselig jente, men vi hadde liksom ikke helt behovet for å alltid ha henne med, i absolutt alle sammenhenger- og det satt visst litt langt inne for "vår" A å få inn i skallen. Han syntes jo hun var helt fantastisk, selvfølgelig!

Til det første, så er det jo hyggelig når partnere klaffer og det plutselig blir en stor gjeng av det. Men jeg skjønner ikke behovet for å la være å invitere single venner for det. MÅ det være en eksklusiv par-greie, liksom? Nei, du får trøste deg med at det ligger an til intriger og bråk i den gjengen der når det første paret (av flere, statistisk sett) flytter fra hverandre og begge forsøker å ta ut vennene som særeie... *ond*

Det er helt klart verdt det, til tross for noen neglebitende siste 20 minutter...

En kollega av kjære var også på Old Trafford i går, han har vært over en gang før i år også og så et forsmedelig tap den gangen, og etter første kampen mot Olympiakos syntes vi virkelig synd på ham. Men han må jo ha hatt tidenes opplevelse der, og det viser jo tydelig at det faktisk ikke er lov å gi opp. I går kveld var scenariet hjemme at det beste hadde vært at United vant CL, Liverpool kom på 4-plassen og likevel ikke fikk være med i CL neste år av den grunn Så god er neppe verden, men håpet lever fortsatt!!

Og det er helt greit med Europas dårligste liga også, håper jeg får med meg mer av den enn i fjor (og at resultatene gjør det hyggeligere å følge med også! )

Du, det hadde vært helt fantastisk dersom det slo til.

Nå er vel ikke sjansen sånn voldsomt stor, men FY så deilig det hadde vært- og så stille det hadde litt på Facebook fra disse Loserpool-fansene som har brukt mer tid på å erte United-supporterne enn å heie på eget lag i høst. Skadefryd er den beste fryd, er det ikke så?

Ser at vi er tippet på en 9.plass i Aftenposten i år. Det er hakket mer redelig enn i fjor, da alle forventningene var skrudd opp til taket. I år tror jeg faktisk de har en sjanse til å overraske positivt, så vi håper på det. Gutta fikk utdelt gratisbilletter til første hjemmekampen (og de kommer jo gratis inn på kampen med medlemskortene sine også), så det blir nok en fin gjeng som drar oppover til Ullevål for å se første kampen mot Bodø-Glimt (se, DET er en gammel storhet som vi ikke har hilst på siden jeg var så liten at fotball-gressmatta var neongrønn på skjermen...). Gleder meg til sesongstart, tross alt!

Lillenurket mitt er ikke så liten lenger, nei, verken på den ene eller den andre måten. Denne uken har han bikket en måned og passert fem kilo. Hjelpes. Angrer på at jeg ikke har trent mer styrke, for å si det sånn.

Du blir vel som meg: får en muskuløs og råsterk høyrearm, og en fislete venstrearm

Men godt at han vokser og trives, da! En måned allerede, tiden går fort...

Om du treng hjelp til å forfatta ein sint-e-post til ein Scheissgeschäft, kan eg stilla mine tyskkunnskaper til rådighet. Dei kunne trengt å bli tørka litt støv av. Men dei burde vera der under støvlaget. Lykke til med handelen. Kjekt med penger spart.

Flinke Smule. Dei siste dagane har krabaten òg begynt å ta etter. Han er jo sååå stolt der han står utan å halda seg fast. I dag reiste han seg opp midt på golvet, sto ei stund og glisa stolt, for deretter å setta seg rolig og kontrollert ned igjen. Spent på når han faktisk slepp seg. Storebroren var 14 mnd, men det var mest fordi han er av den pinglete typen som ikkje gjer noko før han veit at han får det til.

Det er slett ikke dumt å være av den mer forsiktige typen, da unngår de en del knall og fall. Samtidig er det jo herlig da, når de er sååå stolte over å stå eller gå helt alene. Og så lenge Krabaten er i stand til å sette seg kontrollert ned igjen, så kan han jo unngå en del smeller på den måten. Smule er også rask til å sette seg ned når hun begynner å vingle. Verre med den klatringen, når hun ender opp på et sted der det ikke er mulig å komme seg trygt tilbake samme vei

Og takk for tilbudet om tysk-hjelp! Strengt tatt burde jeg nok forhørt meg med noen tysk-kyndige da jeg foretok bestillingen sånn litt på lykke og fromme og ikke ante hva jeg krysset av for. Men under og vidunder: sent i går kveld fikk jeg faktisk en personlig mail, på engelsk, der de takket for bestillingen, la ved en ordentlig kvittering, og forsikret om at betalingen var mottatt og utstyret ville bli sendt i dag.

Tyskere, altså. Burde jo visst at vi kunne stole på dem! Ordnung muss sein og alt det der, her var det ingen slinger i valsen

******************

Gubbens skiustyr ligger pakket og klart i gangen. Samme med kofferten (han ba pent om å få slippe en reprise av fjoråret der jeg hadde pakket ned Hello Kitty-sengetøyet til HK-jenta, og som den lydige kone jeg er etterkom jeg ønsket... og pakket ned One Direction-settet i steden. Blir sikkert en slager blant gutta!). I tillegg har jeg pushet på ham et par flasker konjakk og greier som vi aldri får tatt kål på her hjemme. Jeg kjenner de han skal på tur med, og antar at det ikke blir noen rester igjen.

Smule er ikke i form, da. Da hun våknet for nattpupp nummer tre i natt () var det så vidt hun klarte å få i seg noe på grunn av tett nese. Småvarm og grinete, dette kan bli en artig helg. Joda, det kan være slitsomt at hun er så turbo til vanlig, men hun er jo som regel alltid blid og glad, og det hjelper virkelig på. Verre hvis vi skal drive taxiservice og dra på forestilling med sutrebaby, uff.

Og så har jeg kommet til det festlige stadiet der magen lever sitt eget liv. Flat som en pannekake om morgenen, fem måneder på vei om kvelden Selve babymagen er jo bitte liten, men jeg merker allerede at det føles naturstridig å ligge paddeflat på magen i senga, så at det spirer og gror inni der er det ingen tvil om.

Håper alle får en flott helg!

[Mafalda]

_{(det har sine fordeler å være et gammalt, ferdig utslitt og seigt mamma-skinn som har vært igjennom alt minst ørten ganger før Etter en formiddag i rotete hus- som de andre beboerne av en eller annen mystisk grunn ser ut til å drite langt i å prøve og holde i orden- med grinete, febersyk tass konstant hengende i puppene, la hun seg endelig til å sove litt. Slengte meg nedpå senga for å ta igjen litt tapt nattesøvn fra hele den siste uka (hele det siste året?), og fikk ligge der i hele ti minutter. Da ringte telefonen først en gang, og så enda en. Først min sønn, som skulle spørre om noe, og så min mann som hadde blitt oppringt av min sønn for samme saken og lurte på hva jeg mente. Og så var Smule våken igjen.}

_{Så langt, så dårlig. Men erfaringen tilsier: man blir ikke gal. Man blir ikke sprø. Man blir ikke deprimert en gang, selv om det føles sånn der og da. Det går over, fordi alt går over, og om det ikke er stort bedre om tre måneders tid, så er det sannsynligvis bedre om tre år. Og det er jo, som vi vet, nesten ingenting. Keep calm and carry on- eller Keep calm and listen to Ed Sheeran, som min tenåringsdatter sier. Jadda!)}

[Gjest Tekola]

One Direction-sett, du er helten min

Langpanna er fantastisk, kjapp å lage, saftig, god og tåler nesten en uke på benken

Jeg hørte et fint intervju på radioen i morges (leker A4-liv hjemme hos mamma og pappa med P1 hele dagen og to fine hunder), og der tok det fem dager fra fødsel til de konstaterte at det var Downs. Så hun hadde rukket å bli kjent med og glad i gutten sin, og ikke med hans diagnose. Så da han fikk en diagnose så var hun i "åja, jaja, du er nå alkurat som alle andre babyer nå, så tar vi resten når det kommer"-modus, jeg falt veldig for den tankegangen rundt det hele!

God bedring til Smule, god helg!

[Gjest Tekola]

5 egg

5.5 dl sukker

3 ss Oboy/Nesquick

3 ss kakao

3 ts bakepulver

3 ts vaniljesukker

5.5 dl hvetemel

300 gr smelta smør

3 dl kaldt vann

1) Pisk eggedosis av egg og sukker

2) bland i smelta, delvis avkjølt smør

3) Bland alt det tørre sammen, og tilsett i blanding

4) Tilsett kaldt vann til slutt.

Røra blir veldig tynn, og det er helt riktig. IKKE tilsett mer hvetemel!

Passer til stor langpanne. Stekes ved ca 180 gr midt i ovnen, ca 25 minutter.

I wondermoldforma, ca 160 gr i ca 75 minutter. Må sjekkes underveis med en kakepinne

Glasur 1

300 gram melis

120 gram smør

6 ss sterk kaffe

3 ts vaniljesukker

2 ss kakao

[Surriball]

Jeg har også fått smake på kaka di via Tekola, kan skrive under på at den er god! Det kan bikkja mi også, for han var så freidig å ta seg en (ulovlig) smak på stykket mitt...

Apropos bikkje, hvordan er det med

Dyret?

God bedring til Smule, og oversender herved litt sovestøv til bruk denne helga. Det har du nemlig fortjent!

[Gjest Neferet]

Du er min helt også, som pakker One Direction-sengesett til gubben

God bedring til Smule! Og noen ekstra søvnvibber og god helg til deg!

[Fibonacci]

Hihi - tenker One Direcfion-sengetøy slår an på hyttetur!

God bedring til Smule, håper helga blir fin!

[Serafina.]

Helt fantastisk med One Direction-sengesett på guttetur - herlig Mafalda.

God bedring til Smule og håper mor i huset får sove litt.

[Mafalda]

Tusen takk, jenter, håper dere nyter helgen dere også!

Smule er fremdeles snørrete, men feberen har gitt seg. Og godt er det, hun kan ikke ligge på latsiden i helga hun heller! I går var vi på Susains danseforestilling etter å ha kjørt taxi hele formiddagen, og det skal hun ha: hun er en tålmodig sjel. Faktisk begynte hun ikke å marke rundt på fanget mitt før etter ca 20 dansenumre, noe jeg synes er innmari godt gjort for en snart ettåring. Før det satt hun og koste seg, jo mer lysshow og høyere lyd, jo bedre

Da får det heller være at hun ikke sovnet før over klokka ti i går, og hittil har vært våken 4-5 ganger. Men jeg synes det er merkelig. Babyer har da større søvnbehov enn som så, sånn til vanlig?

Gubben sover søtt i sitt One Direction-sengesett

Ser ut til å bli en slags tradisjon, dette. Nå må jeg nesten finne på noe sprekt til neste år også, siden alle gutta på tur lurer på hva slags sengesett han dukker opp med...

Du var jammen kjappere enn meg, Tekola, takk for det!

Men var det oboy i oppskriften, altså? Ikke at det spiller noen rolle, det er vel nærmest et kvalitetstegn når oppskrifter lever sitt eget liv og modereres og tilpasses litt med noen nye triks. Og oboy er kanskje enda mer barnevennlig enn kaffe, som jeg tror jeg har pleid å bruke (og til åfforno, det er dette som er det geniale med oppskriften. Du kan bytte ut nesten hva som helst, og har du bare bordsmør eller ett egg for lite, så går det jammen greit det også. Den kaken er u-ødeleggelig!)

Takk for lykkeønskninger til Dyret. Grunnen til at hun ikke har figurert stort her i dagboka, er selvsagt fordi det gamle skinnet har begynt å oppføre seg noenlunde normalt igjen Nå er hun passe territorial og skeptisk til motorsykler, og HELT mat-vrak til alle døgnets tider, så nå er hun tilbake til sitt gode, gamle jeg. Bortsett fra at hun fremdeles har mange pels-løse flekker rundt omkring på kroppen.

Ingenting er jo bedre enn det. Samtidig er det merkelig: de har ikke funnet noen spesifikk årsak. Dyret har fått en betennelsesdempende og smertestillende medisin i en ukes tid, det er det hele. Til 30 000 kroner, liksom! Samtidig må jeg minne meg selv på at hun faktisk var helt elendig i formen da jeg dro til dyrlegen første gang. Det var ikke tull og overreaksjon fra min side. Hun reagerte jo verken på mat eller andre hunder, hun hadde feber og var dehydrert og bare lå og pep. Så at noe var galt er hevet over tvil, men i alle fall: nå har det tydeligvis gått over, hva det nå enn var. Og vi kan beholde det gode, gamle, masete Dyret vårt noen år til, forhåpentligvis

Jeje. Kanskje tusle til sengs og forsøke å få meg en time til på øret før dagen starter for alvor. I dag er det fotballdag- heldigvis med hjemmekamp.

Kommende fotballmødre er herved advart- dette er nemlig den store forskjellen på barne- og ungdomsfotball: Da gutta var små, varte kampene i 1 x 20 minutter, og vi måtte møte opp ti minutter før. Nå, derimot, spiller de minst 2x35, oppmøte kan være så tidlig som halvannen time i forkant, og så er det gjerne et kvarters samling og analyse etterpå. Så, hvis dere ser en merkelig bøling med fotballkledde folk som okkuperer halvparten av bordene på togkafeen på Lillestrøm, eller Jessheim, eller Sandvika, søndag morgen klokka ti, så vet dere det: det er ikke festdeltakere på vei hjem, det er en haug trøtte fotballforeldre som forsøker å slå i hjel tid før bortekampen.

[Mafalda]

... og ellers fødes det jo over en lav sko her inne for tiden! Voldsomt til mars-rush, og det er jo egentlig veldig koselig!

Samtidig er det en litt klam påminner om hva som venter i september. Jeg har jo halvveis klart å innbille meg selv at denne gangen kommer babyen bare til å dukke opp på magisk vis. Som om det er noen sjanse for det. Voksne damer burde vite bedre, asså....