Verste kommentar fra eller opplevelse med helsepersonell

[bulletproof]

hadde en ekkel opplevelse når jeg var 14/15. hadde veldig vondt nederst i magen, slapp etc. dro til legen som mistenkte graviditet.  han ba meg kle av meg nedentil og legge meg på benken. spurte hvorfor han ikke bare kunne ta en graviditetstest, det er jo ganske sikkert? "nei, jeg skal kjenne etter en graviditet, sånn er det! opp på benken med deg nå". ekleste jeg har vært med på. gammal lege som burde vært pensjonert for 10 år siden, minst...

[AnonymBruker]

Du må jo ta i mot hjelp for å få hjelp. At de ikke hjalp deg tilstrekkelig fordi du nektet er da virkelig ikke en klagegrunn. Helsepersonell har ikke lov til å tvangshjelpe uten spesielle grunner.

Anonymous poster hash: 2b1fb...f94

Jeg svarte ikke fordi jeg har sterk sosial angst og klarte ikke å svare. TID er en fin ting. Stille det samme spørsmålet to ganger feks.......

Anonymous poster hash: b1313...2c3

[AnonymBruker]

 

Jeg svarte ikke fordi jeg har sterk sosial angst og klarte ikke å svare. TID er en fin ting. Stille det samme spørsmålet to ganger feks.......

Anonymous poster hash: b1313...2c3

 

Husker ikke engang hva hun spurte om, så det sier kanskje litt om hvor full jeg faktisk var? kunne slokna i fanget hennes liksom.

Anonymous poster hash: b1313...2c3

[AnonymBruker]

Du må jo ta i mot hjelp for å få hjelp. At de ikke hjalp deg tilstrekkelig fordi du nektet er da virkelig ikke en klagegrunn. Helsepersonell har ikke lov til å tvangshjelpe uten spesielle grunner.

Anonymous poster hash: 2b1fb...f94

Fare for liv og helse kvalifiserer jo til tvang. Men de gjorde nok en vurdering der og da, og om personen ikke ville ha hjelp, og det ikke var alvorlig nok, så tja... da må de jo bare dra videre.

Anonymous poster hash: 62cf3...9d3

[FruHudson]

Jeg trengte sykemelding på grunn av influensa jeg hadde hatt i to uker. Hadde tette ører, dårlig hørsel og svak stemme, generelt dårlig allmenntilstand(jobbet med å snakke i telefon). Jeg forklarte situasjonen til vikarlegen(ung mann jeg aldri hadde møtt før). Han spør om jeg trives i jobben, jeg svarer ærlig at njaa, det er en jobb, men at jeg var ganske lei. Han påstår da at jeg skulker jobb, men går med på å sende meg til blodprøvetaking "selv om det helt sikkert ikke var noe". Han ba meg ta noen ibux og gå på jobb.

Resultatene kom, og crp(?)-nivåene var høye. Han omtrent kasta til meg en resept på antibiotika før han sendte meg ut av kontoret. Jeg hadde en luftveisinfeksjon. Var en ganske ekkel følelse å ikke bli trodd, da jeg aldri er borte fra jobb eller i det hele tatt er hos legen.

[AnonymBruker]

Da jeg var veldig ung voksen, gjorde noen noe mot meg som gjorde at jeg begynte å slite psykisk (jeg vil ikke gå i detalj om hva som ble gjort mot meg, men jeg ble veldig syk av det og slet i årevis etterpå. Er frisk nå). Jeg gikk til fastlegen min i ren desperasjon og tømte meg helt hos han. Jeg ble sendt hjem med et halvt års forbruk av sovetabeletter og beskjed om å lære meg avspenningsteknikker.

Der og da opplevde jeg det bare som nok et håpløst møte med offentligheten, men i ettertid ser jeg hvor farlig det kunne vært. Nå som jeg er frisk fog ser tilbake på meg selv forstår jeg hvor syk jeg faktisk var (jeg pleier å tenke at jeg var "spik spenna gal", helt uten kontakt med den virkelige verden), og at det siste i verden jeg trengte var resept på store mengder sovepiller.

Om det ikke var for et sunt og godt nettverk vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag.

Anonymous poster hash: a869f...125

[AnonymBruker]

Var innlagt for anoreksi, og behandleren min påpekte at selv om jeg veide lite, så så jeg ikke så tynn ut.

 

Da raste verden sammen skal jeg si deg.

Anonymous poster hash: 79cd1...084

[AnonymBruker]

Dette blir vel litt omvendt, men da jeg var i praksis som student på sykehus fikk jeg plutselig en telefon fra en veldig fortvilet pårørende som ikke følte hun eller pasienten fikk den hjelpen de trengte. Hun var på gråten og fortalte veldig urovekkende ting (uten at jeg kan gå nærmere inn på hva), og jeg ble sittende og trøste denne personen, selv om jeg hadde mine pasienter. Jeg bestemte meg likevel for at dette burde bli prioritert, da mine egne pasienter kunne vente, og jeg hadde ikke hjerte til å avvise denne personen og legge på. Personen takket meg veldig for forståelsen og for at jeg hadde tatt meg tid til å lytte, og jeg lovet at jeg skulle ta dette opp med ansvarlig lege. Jeg ga så en beskjed til legen hennes om hva hun hadde fortalt meg, og fikk en skyllebøtte tilbake av legen foran alle sykepleierne om hvor inkompetent jeg var som hadde sløst bort ti minutter på noe som ikke var min jobb, og at jeg heller skulle fokusere på mine egne pasienter. Hvor har medfølelsen til folk blitt av? Håper virkelig ikke at jeg blir sånn om 30 år.

 

Ellers har jeg jobbet på sykehjem, og sett mye dritt der. Pasienter som har blitt tatt opp sent på dagen, for så å bli lagt et par timer senere, fordi det er "lettere" for personalet om denne pasienten legger seg tidlig. Pasienter som har blitt bedt om å gjøre fra seg i bleia fordi personalet er opptatt, og personale som har null respekt for andre mennesker.

 

Har egentlig veldig lite erfaring som pasient selv, men blir veldig forbanna når jeg ser hvordan mine eller andres pasienter blir behandlet! 

Vi har noen pasienter som blir tatt opp sent og lagt igjen tidlig, men disse er ikke i form til å sitte oppe i flere timer i strekk pga forskjellige ting. Er det en faglig vurdering er det faktisk ikke noe å klage på! Jeg er sykepleier og hadde for noen år siden en pasient med store smerter og pårørende skulle absolutt ha pasinten opp forde de mente vi ikke gadd å ha h#n oppe, da pasienten kom opp i stolen var det bare skriking og gråting, klarte seg opp i 5 minutter, pårøredne skrek derfor til oss for å ha påørt pasienten smerte selv om de insisterte på å ha h#n opp. Når pasienten ikke orker på et sykehjem så blir alltid personalet beskyldt for at de lyver og ikke orker å hjelpe pasienten. Vi blir faktisk glad i våre pasienter på en helt annen måte enn på sykehus. Vi kjenner dem godt og ser dem hver dag og hva de faktisk orker og klarer.

Anonymous poster hash: a7943...0d2

[AnonymBruker]

Da jeg var veldig ung voksen, gjorde noen noe mot meg som gjorde at jeg begynte å slite psykisk (jeg vil ikke gå i detalj om hva som ble gjort mot meg, men jeg ble veldig syk av det og slet i årevis etterpå. Er frisk nå). Jeg gikk til fastlegen min i ren desperasjon og tømte meg helt hos han. Jeg ble sendt hjem med et halvt års forbruk av sovetabeletter og beskjed om å lære meg avspenningsteknikker.

Der og da opplevde jeg det bare som nok et håpløst møte med offentligheten, men i ettertid ser jeg hvor farlig det kunne vært. Nå som jeg er frisk fog ser tilbake på meg selv forstår jeg hvor syk jeg faktisk var (jeg pleier å tenke at jeg var "spik spenna gal", helt uten kontakt med den virkelige verden), og at det siste i verden jeg trengte var resept på store mengder sovepiller.

Om det ikke var for et sunt og godt nettverk vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag.

Anonymous poster hash: a869f...125

Bra han ikke sendte med dette halve forbruket til "feil" person, da hadde han nesten vært medansvarlig... 

Anonymous poster hash: 555f0...2f7

[Amantheia]

Veit ikkje om dette går under helsepersonell, men.

Hausten etter 22. juli-hendinga skulle eg starte på skule i Sogndal. Eg flytta opp dit, og kjente ingen  der, flytta frå både familie og vener. Eg starta på skulen, og merka fort at eg sleit skikkelig med meg sjølv. Eg hadde ein historie med sjølvskading og depresjon, og eg var nært rørt av tragedien både fordi eg hadde familie som hadde vore på Utøya (kom heim fysisk uskadd), og fordi eg mista fleire vener der, og fordi det berre var tilfeldigheter som gjorde at eg ikkje var der sjølv. 

 

Uansett, så sleit eg mykje med konsentrasjonsvanskar, søvnmangel og skuldkjensle, eg merka at depresjonen kom sigande tilbake, og eg var fryktelig nær ved å skade meg sjølv igjen. Så eg tok kontakt med skulerådgjevaren for å få henvisning til psykolog (noko eg hadde krav på ettersom eg var berørt av tragedien). 

 

Det eg fekk beskjed om der var at eg måtte ta meg saman, og at eg trengte ikkje profesjonell hjelp, eg måtte berre få meg vener. 

 

Eg vart så paff og såra, at eg visste ikkje kva eg skulle seie. Ringte mamma og gråt i telefonen, og ho ringte krisepsykologen i heimkommunen min, som i sin tur tok kontakt med psykologtenesta i Sogndal og fekk meg inn der. 

 

Kanskje ikkje blant dei verste historiane her, men for meg, der og då, var det veldig vondt å få slengt i trynet.

[AnonymBruker]

Bra han ikke sendte med dette halve forbruket til "feil" person, da hadde han nesten vært medansvarlig...  Anonymous poster hash: 555f0...2f7

Jeg var neppe den første eller den siste som ble feilbehandldet av den legen. Som nevnt var jeg under sykdomsperioden "ute avkontakt med virkeligheten" i lengre perioder og ute av stand til forstå hvor syk jeg var. Jeg har som frisk lest dagboknotatene mine fra den tiden, og det var først da jeg forsto hvor absolutt GAL jeg var. Man skal jo ikke bruke slike ord om psykisk syke men jeg sier selv jeg var sprute sprø, klin kokkos. Jeg har liksom ikke noe bedre ord for det. Da det gikk opp for meg hvor syk jeg hadde vært ble jeg faktisk redd, for jeg forsto hvor galt det kunne gått med den halvårsresepten på sovetabeletter... jeg burde jo ha blitt lagt inn der og da, jeg var en fare ikke bare for meg selv men også potensielt for andre.

(Bare så det er nevnt har aldri narkotika eller rus av noe slag vært årsak til eller vært endel av sykdommen jeg hadde, jeg har aldri drevet med noe slikt. I dag har jeg ektemann, rekkehus, stasjonsvogn, hund og 8-16 jobb på kontor)

Anonymous poster hash: a869f...125

[AnonymBruker]

Veit ikkje om dette går under helsepersonell, men.

Hausten etter 22. juli-hendinga skulle eg starte på skule i Sogndal. Eg flytta opp dit, og kjente ingen der, flytta frå både familie og vener. Eg starta på skulen, og merka fort at eg sleit skikkelig med meg sjølv. Eg hadde ein historie med sjølvskading og depresjon, og eg var nært rørt av tragedien både fordi eg hadde familie som hadde vore på Utøya (kom heim fysisk uskadd), og fordi eg mista fleire vener der, og fordi det berre var tilfeldigheter som gjorde at eg ikkje var der sjølv.

Uansett, så sleit eg mykje med konsentrasjonsvanskar, søvnmangel og skuldkjensle, eg merka at depresjonen kom sigande tilbake, og eg var fryktelig nær ved å skade meg sjølv igjen. Så eg tok kontakt med skulerådgjevaren for å få henvisning til psykolog (noko eg hadde krav på ettersom eg var berørt av tragedien).

Det eg fekk beskjed om der var at eg måtte ta meg saman, og at eg trengte ikkje profesjonell hjelp, eg måtte berre få meg vener.

Eg vart så paff og såra, at eg visste ikkje kva eg skulle seie. Ringte mamma og gråt i telefonen, og ho ringte krisepsykologen i heimkommunen min, som i sin tur tok kontakt med psykologtenesta i Sogndal og fekk meg inn der.

Kanskje ikkje blant dei verste historiane her, men for meg, der og då, var det veldig vondt å få slengt i trynet.

Anonymous poster hash: 69387...f52

[AnonymBruker]

 

Oi, glemte noe:

Jeg skulle til gynekolog og overhørte gynekologen si til en student "vi pleier vanligvis å spørre pasienten om det er greit at studenter er med, men da kan de jo si nei". Jeg fikk ikke noe spørsmål om det var greit, for å si det sånn og ble bare introdusert for denne ekstra damen. Det fristet hardt å protestere men jeg gadd bare ikke.

Anonymous poster hash: 90103...f7b

 

Jeg er selv sykepleierstudent. Jeg vet at mange, både studenter og sykepleiere, dropper å spørre i frykt av å få et nei. Men jeg sørger alltid for å spørre selv. Det er jeg som skal lære, og synes også jeg som student bør spørre og ikke andre. Jeg sørger også for å få frem at det er lov å si nei og at jeg forstår at ikke alle ønsker studenter tilstede. Man er i en sårbar situasjon når man er syk, og det må man ta hensyn til. Selv om jeg er sykepleierstudent selv, så tror jeg neppe at jeg ville tillatt andre studenter i å observere meg eller lignende. 

Dessuten så har jeg opplevd at flertallet sier ja, selv om man skulle tro at mange ikke ville. Mange ønsker å kunne være til hjelp for en student. Og da skader det ikke at noen få sier nei.

Anonymous poster hash: 780d7...b95

[Frøkenfryd30]

Jeg var i praksis på et sykehjem. Var inne hos en pasient, som fortalte at hun måtte på toalettet å ha avføring. Den eldre dama hadde problemer med å gå, så vi måtte være to som leide henne. Ga beskjed om at jeg skulle gå å hente et til personale.

 

Gikk inn på vaktrommet hvor det satt 2 stykker og drakk kaffe og slarvet, spurte om hun ene kunne være med inn til denne pasienten å være med å følge henne på toalettet. Når vi kom inn til pasienten, sier sykepleieren: Vi har det travelt og har ikke tid til å være med deg på do. Men du har bleie på deg, så du får bæsje i den, så skal noen komme å skifte på deg etterpå.

 

Jeg mistet både munn og mæle, og visste ikke hva jeg skulle si. Dette er mange år siden, og jeg var ganske ung. Hadde det vært i dag hadde jeg nok svart denne sykepleieren.

 

Fikk heldigvis hjelp av en annen på vakt, så dama kom seg på toalettet.

 

TENK så nedverdigende det måtte vært for den eldre dama!

 

 

[AnonymBruker]

Må nesten ta med min historie også, annet enn den forrige.

 

Jeg var gravid, og hadde hatt et stressende svangerskap. Jeg gikk til både jordmor og lege, og mot juletider flytta jeg, og bar tungt og måkte snø hver dag, siden jeg var alene. Jeg fikk til slutt ikke til å gjøre så mye, og ikke fikk jeg puste noe særlig heller. Nevnte det ved sjekk hos jordmora, da jeg kom dit, og hadde gått opp ti(!) kg på en uke... Hun sa bare at nå tar jeg det jo mye mer med ro, og det er heeelt vanlig med hovne føtter. (fikk ikke på meg sko lengre, jeg var så hoven at kunne bare bruke UGGS... Trykket jeg på leggene, ble det en cm nedsynk i huden, fordi det var så mye vann i kroppen) Og litt protein i urinen hadde jeg jo alltid hatt, sa hun, så det er ingenting å bry seg om... Jeg var i elendig form, men trodde på det jordmora sa. 

 

På julaften ble jeg bare verre og verre, jeg ble så elendig at de i familien sa, at nå kjører vi til legevakta! Men legen der, bare lo og humra over meg, og sa at neeei, litt høyt blodtrykk, men det er jo vanlig, det er innafor.  Samme holdninger som jordmora... Vanlig med litt vodnter og ubehag som gravid... Hun satt der og ville chitchatte med meg om jeg hadde valgt navn, om hvilket sykehus jeg hadde valgt å føde på... Der satt jeg og var syk, og hun ville småprate, legen. Jeg ble sendt hjem igjen.

 

Med dagene ble jeg bare verre. Stiv i kroppen, hodesmerter og mye vondt, føttene kjentes ut som de skulle sprenges. Jeg så stjerner om jeg reiste meg opp. Fikk ikke til å puste ordentlig heller. Så, jeg hadde legetime og tenkte å ta opp det samme problemet. Sto opp tidlig, og ble oppringt av legesekretær, som kunne fortelle at timen min hos legen ble avlyst fordi han er syk i dag, og jeg trengte vel strengt tatt ikke timen, jeg som også gikk til jordmor? sa hun... Så jeg måtte prøve å overtale henne til å få time likevel, og sa det rett ut som var, at jeg tror jeg har svangerskapsforgiftning. Det lo hun selvfølgelig hånlig av. Hun prøvde med å si at det er vanlig å føle seg litt dårlig når man er gravid, så time får jeg ikke. Så jeg spurte om jeg ikke i det minste kunne komme innom laben med urinprøve og måle blodtrykket? Så hun sa hun skulle ringe meg opp igjen, og da hun ringte tilbake, fikk jeg time hos vikarlegen. I time der, ble jeg sendt rett til sykehuset, og ble liggende der med komplisert sangerskapsforgiftning, og fikk barnet mitt noen dager etter i hastekeisersnitt, med HELLP syndrom i tillegg, altså gikk det helt mot slutten... Hadde jeg ikke stått på litt selv, hadde jeg (og babyen) vært døde i dag.

Anonymous poster hash: 555f0...2f7

[karroo]

Var til en øre-nese-halsspesialist, ca 12 år. Var ganske opphengt i vekt og sånn, selv om jeg var ung. Nektet å veie meg før jeg skulle ta en MR-undersøkelse, hadde i tillegg heelt panikk når det gjaldt undersøkelser og sånn. Legen sa "Ja, du gidder vel ikke veie deg fordi du er så feit? Slutt og syt deg, voks opp!!" Vel skjønner egentlig hvorfor mamma ikke lot meg opereres av han!   (Her snakker vi en som til daglig møter barn, og han er den eneste på sykehuset  )

[caline]

Var til en øre-nese-halsspesialist, ca 12 år. Var ganske opphengt i vekt og sånn, selv om jeg var ung. Nektet å veie meg før jeg skulle ta en MR-undersøkelse, hadde i tillegg heelt panikk når det gjaldt undersøkelser og sånn. Legen sa "Ja, du gidder vel ikke veie deg fordi du er så feit? Slutt og syt deg, voks opp!!" Vel skjønner egentlig hvorfor mamma ikke lot meg opereres av han! (Her snakker vi en som til daglig møter barn, og han er den eneste på sykehuset )

Wow, skulle blitt sparka han der.. Tenk å si noe sånt, for en idiot

[AnonymBruker]

Jeg var neppe den første eller den siste som ble feilbehandldet av den legen. Som nevnt var jeg under sykdomsperioden "ute avkontakt med virkeligheten" i lengre perioder og ute av stand til forstå hvor syk jeg var. Jeg har som frisk lest dagboknotatene mine fra den tiden, og det var først da jeg forsto hvor absolutt GAL jeg var. Man skal jo ikke bruke slike ord om psykisk syke men jeg sier selv jeg var sprute sprø, klin kokkos. Jeg har liksom ikke noe bedre ord for det. Da det gikk opp for meg hvor syk jeg hadde vært ble jeg faktisk redd, for jeg forsto hvor galt det kunne gått med den halvårsresepten på sovetabeletter... jeg burde jo ha blitt lagt inn der og da, jeg var en fare ikke bare for meg selv men også potensielt for andre.

(Bare så det er nevnt har aldri narkotika eller rus av noe slag vært årsak til eller vært endel av sykdommen jeg hadde, jeg har aldri drevet med noe slikt. I dag har jeg ektemann, rekkehus, stasjonsvogn, hund og 8-16 jobb på kontor)

Anonymous poster hash: a869f...125

Det er bra at du hadde såpass fornuft at du ikke tok de alle på en gang, og godt å høre at alt ordnet seg for deg og at du har det godt i dag.  

Anonymous poster hash: 555f0...2f7

[AnonymBruker]

 

Var innlagt for anoreksi, og behandleren min påpekte at selv om jeg veide lite, så så jeg ikke så tynn ut.

 

Da raste verden sammen skal jeg si deg.

Anonymous poster hash: 79cd1...084

 

Kanskje dette var et klumsete forsøk på å trøste... ? Har hatt anoreksi selv og opplevd at familien prøver å trøste på den måten.

Hvis helsepersonell hadde lest inn replikker på bånd før de gikk inn til pasientene kunne de ikke uttrykt seg klumsete, men da hadde det jo også blitt litt upersonlig.

Anonymous poster hash: c6bf5...9c2

[AnonymBruker]

jeg hadde fått time hos et hjelpe opplegg for ungemødre, som kunne trenge hjelp. Syntes det hørtes flott ut siden jeg hadde hatt en depresjon. Dama klarte å gjør meg enda mer deprimert!

hun : kan du komme på time til fredag?
jeg : nei det passer ikke, da skal vi på ferie
hun: ojja, hvem reiser du med da?

jeg: det er bare jeg og mitt barn, vi vil ha litt tid for oss selv

hun: men er ikke det litt trist da? ingen som vil være med dere?

jeg: jeg vil være alene med mitt barn, det er vi som er familie nå, og vi skal på ferie

hun: nå syns jeg det høres ut som du rømmer fra problemene dine altså
jeg: nei jeg rømmer ikke, kommer tilbake på mandag, vi skal bare på ferie for å slappe av, å jeg vil ha alene tid med mitt barn.

hun: er du helt sikker på at du vil dette?

jeg : JA!

hun: du kan komme inn på en samtale om dette om du vil? er det ingen som kan dra med deg?
jeg : jeg skal jo på ferie med barnet mitt for å være alene!

hun: er du sikker på at du ikke rømmer fra problemene dine da?

jeg : nei, jeg vil bare på ferie!

 

 

Det var så trist å måtte forsvare at jeg ville på ferie med barnet mitt. Jeg hadde godtatt at jeg var alenemor . Jeg ville bare reise å være en ungdom, å ta med barnet mitt som jeg elska, men det var vist ikke greit

Anonymous poster hash: e1e83...234