Å nei! Gravid? Igjen? :(

[AnonymBruker]

Hei.

Mann på 29 år her. Av den i overkant fornuftige sorten, som nesten kan telle på en gang de ganger han har festet eller gjort noe "dumt" her i livet. Har en superstabil familie som jeg er veldig glad i, og som det aldri har vært noe tull med. Har alt i livet på plass, god helse, veldig høy utdanning, bolig, bil, økonomi og sunne fritidsinteresser.

Men, så møtte jeg ei jente for et halvt år siden. Det var kanskje ikke så mye gnist å spore, men hun gjorde hele tiden "alt rett" for at jeg ikke skulle bli ukomfortabel med å være med henne heller. Så ble vi etterhvert sammen og jeg følte at det kanskje kunne utvikle seg til noe bra. Men så kommer erkjennelsene... Mishandling i barndommen, sanseløs festing og fyll i mange år, kroniske frostskader i bein og armer etter å ha sovnet i fylla ute i skogen om vintern. Hasjbruk, LSD, Ecstacy, kokain og en hel haug andre ting jeg aldri har hørt om. Ja, også litt Hepatitt C på toppen. Ingen kontakt med familien. En datter hun ikke helt veit hvem som er faren til. To selvmordsforsøk, selv om jeg skjønte dette tidlig etter å ha sett hennes oppskårne armer...

Jeg har virkelig prøvd å ta henne for den hun er, og ikke var. For hun er ikke slik lenger. Hun er ei herlig blid og kjærlig jente med ei nydelig lita datter på 2 år. Og hun er fast bestemt på å bli psykolog, som jeg oppmuntrer. Hadde bare fortid forblitt fortid, så tror jeg at jeg med tiden kunne klart å akseptere det meste.

Men det største problemet er at alt hun har vært i gjennom gjør at kroppen hennes reagerer på absolutt alt. Den reagerer på alle typer kondomer, p-piller og alternativer til p-piller. Det er nesten samme hva det er så er det en reaksjon. Så har vi prøvd å bruke prevensjons-tester "omvent" for å sjekke syklus, og jeg foreslo til og med å sterilisere meg. Men da fikk jeg høre at jeg var gal, og hun overbeviste meg om at vi kunne gjøre dette helt sikkert alikevel...

Nå fikk jeg høre at var to streker på en p-test, etter at vi bare har prøvd å ha sex i et par ganger i de aller mest sikre periodene, og uten at jeg tok den "helt ut". Men dette er så forferdelig dårlig timing! I mine øyne har vi så langt igjen å gå sammen før vi er på barne-stadiet, og siden det aldri har vært noen form for "tull" i livet mitt tildigere så kjenner jeg det knyter seg i magen nå. Dette er ikke riktig rekkefølge på ting, og når hun stadig røper noe nytt om seg selv som ikke er så helt lett å svelge så føler jeg meg heller ikke trygg på henne.

Føler meg så dum. Trodde jeg gjorde det rette jeg ved å ikke være kynisk og avskrive henne, men prøve å forstå og lære henne å kjenne i stedet... Det har vært vanskelig å akseptere alt, men følte jo kanskje at jeg gjorde det rette ved å prøve. Men nå føler jeg plutselig at jeg møter meg selv i døra, at jeg får svi for å ha blitt hos henne. Ikke minst føler jeg meg skamfull og fyllt av dårlig samvittighet, for det er jo ikke hennes skyld heller (tror jeg).

Kan ikke se for meg noe annet scenario enn at man begge går å gleder seg til å få barn sammen, og at dette er planlagt fra første stund. Alle i min familie har gjort det sånn, alle i min omgangskrets, og jeg skulle jo iallefall få det sånn! Føler at alt jeg har jobbet for i livet er jeg nå i ferd med å kaste bort....

Noen som kan hjelpe meg til å tenke litt mer positvt på ting?

Anonym poster: 2bb41f3c73d7f0be273ec1ee6a3193d6

[AnonymBruker]

Beklager, men du slår meg som en fisefin fyr fra et såkalt "møblert" hjem der alt er på stell hele tiden, perfekt, uten noe skittentøy.

Vet du hva, kjæresten din har vært gjennom helvete av et liv, men hun har tydeligvis skjerpet seg stort. Du omtaler henne som "ei herlig blid og kjærlig jente", og noe må ha gjort at du ville være sammen med henne in the first place.

Vet du hva, jeg synes faktisk det er du som har problemer her. Hun har tydeligvis jobbet hardt for å komme seg ut av et dårlig liv, valgt å dele det med deg for å vise deg hvor langt hun er kommet, og for å fortelle hvem hun var, så sitter du der og tenker "ååå gid, dette kan jeg ikke ta i med fingrene" omtrent.

Nei, vær en mann, du har gjort dama gravid. Jeg synes faktisk hun fortjener bedre enn en som sitter og baksnakker hennes fortid på et nettforum og spør om hun er noe å ta vare på fordi fortiden hennes er sånn og sånn, samme om hun har forandret seg til drømmedama i dag, hun har jo en så skitten fortid.

SE FREMOVER DU, det er en baby på vei.

Anonym poster: 3f3c79b8be45c7f4842a7db8b97e1bb1

[AnonymBruker]

Enig med forrige taler. Dette klarer du!

Anonym poster: 314d23588716df71bc14683b061e50e1

[AnonymBruker]

Her ja, livet har sine utfordringer. Hadde det ikke vært kjedelig hvis alt gikk slik du planla det hele tiden?

Anonym poster: c300090666afc2905ebdf4446652a538

[Gjest BettyBoop]

Hei.

Mann på 29 år her. Av den i overkant fornuftige sorten, som nesten kan telle på en gang de ganger han har festet eller gjort noe "dumt" her i livet. Har en superstabil familie som jeg er veldig glad i, og som det aldri har vært noe tull med. Har alt i livet på plass, god helse, veldig høy utdanning, bolig, bil, økonomi og sunne fritidsinteresser.

Men, så møtte jeg ei jente for et halvt år siden. Det var kanskje ikke så mye gnist å spore, men hun gjorde hele tiden "alt rett" for at jeg ikke skulle bli ukomfortabel med å være med henne heller. Så ble vi etterhvert sammen og jeg følte at det kanskje kunne utvikle seg til noe bra. Men så kommer erkjennelsene... Mishandling i barndommen, sanseløs festing og fyll i mange år, kroniske frostskader i bein og armer etter å ha sovnet i fylla ute i skogen om vintern. Hasjbruk, LSD, Ecstacy, kokain og en hel haug andre ting jeg aldri har hørt om. Ja, også litt Hepatitt C på toppen. Ingen kontakt med familien. En datter hun ikke helt veit hvem som er faren til. To selvmordsforsøk, selv om jeg skjønte dette tidlig etter å ha sett hennes oppskårne armer...

Jeg har virkelig prøvd å ta henne for den hun er, og ikke var. For hun er ikke slik lenger. Hun er ei herlig blid og kjærlig jente med ei nydelig lita datter på 2 år. Og hun er fast bestemt på å bli psykolog, som jeg oppmuntrer. Hadde bare fortid forblitt fortid, så tror jeg at jeg med tiden kunne klart å akseptere det meste.

Men det største problemet er at alt hun har vært i gjennom gjør at kroppen hennes reagerer på absolutt alt. Den reagerer på alle typer kondomer, p-piller og alternativer til p-piller. Det er nesten samme hva det er så er det en reaksjon. Så har vi prøvd å bruke prevensjons-tester "omvent" for å sjekke syklus, og jeg foreslo til og med å sterilisere meg. Men da fikk jeg høre at jeg var gal, og hun overbeviste meg om at vi kunne gjøre dette helt sikkert alikevel...

Nå fikk jeg høre at var to streker på en p-test, etter at vi bare har prøvd å ha sex i et par ganger i de aller mest sikre periodene, og uten at jeg tok den "helt ut". Men dette er så forferdelig dårlig timing! I mine øyne har vi så langt igjen å gå sammen før vi er på barne-stadiet, og siden det aldri har vært noen form for "tull" i livet mitt tildigere så kjenner jeg det knyter seg i magen nå. Dette er ikke riktig rekkefølge på ting, og når hun stadig røper noe nytt om seg selv som ikke er så helt lett å svelge så føler jeg meg heller ikke trygg på henne.

Føler meg så dum. Trodde jeg gjorde det rette jeg ved å ikke være kynisk og avskrive henne, men prøve å forstå og lære henne å kjenne i stedet... Det har vært vanskelig å akseptere alt, men følte jo kanskje at jeg gjorde det rette ved å prøve. Men nå føler jeg plutselig at jeg møter meg selv i døra, at jeg får svi for å ha blitt hos henne. Ikke minst føler jeg meg skamfull og fyllt av dårlig samvittighet, for det er jo ikke hennes skyld heller (tror jeg).

Kan ikke se for meg noe annet scenario enn at man begge går å gleder seg til å få barn sammen, og at dette er planlagt fra første stund. Alle i min familie har gjort det sånn, alle i min omgangskrets, og jeg skulle jo iallefall få det sånn! Føler at alt jeg har jobbet for i livet er jeg nå i ferd med å kaste bort....

Noen som kan hjelpe meg til å tenke litt mer positvt på ting?

Anonym poster: 2bb41f3c73d7f0be273ec1ee6a3193d6

ting går ikke alltid etter planen..

[AnonymBruker]

Ja, dette er jo standardsvarene på KG. Hva hadde jeg egentlig forventet meg...

Kan dere ikke være så snill å kutte ut "ta ansvar" argumentasjonen for en gangs skyld? Har aldri hintet til at jeg ikke kommer til å gjøre det, og det gjør egentlig bare vondt i sjela å få høre det. Barnet blir uansett tatt vare på, men drømmen om kjernefamilien kan jo gå ut vinduet her.

Hvorfor tenker dere forresten automatisk at jeg har en fisefin fortid bare fordi jeg har kommet et sted i livet? Har ikke fått særlig mye gratis, men ble satt i arbeid så snart jeg kunne holde en møkkaskrape og har ofret utrolig mye for å komme dit jeg er nå. Kjærligheten er en av de tingene...

Selvfølgelig er jeg et resultat av mitt liv, akkurat som om hun er. Og jeg er ikke noe mindre feilfri. Og jeg skriver jo ikke her fordi hun har et problem, jeg skriver her fordi jeg har det. Jeg sliter med mine egne følelser. Skrev bare litt om de sidene av oss som er ulike og som skaper denne uroligheten i meg, selv om det selvfølgelig er ting ved oss begge som sammenfaller godt også....

Anonym poster: 2bb41f3c73d7f0be273ec1ee6a3193d6

[AnonymBruker]

Skjedd er skjedd, og det er vel ikke så mye å gjøre med nå... Regner med hun vil beholde barnet? Da får du bare se om dette funker, og hvis ikke det gjør det trenger ikke det være noe ødeleggende. OM så skulle være at forholdet deres ikke fungerer, noe jeg kan skjønne at du tenker når hun viser nye sider av seg selv hele tiden og du i grunn ikke aner hvem hun er, så kan det likevel være det beste som har hendt deg - på grunn av barnet ditt. Det fins mange som går fra hverandre og likevel får det til å fungere bra med barnet. Broren min giftet seg med ei som viste seg å være sprøyte gal, og selv om han ikke får like mye samvær med barnet deres som han skulle ønske seg går samarbeidet dem i mellom greit. Bedre enn da de var gift. Så selv om han følte livet var over da han var gift med henne, fordi han var fanget i et forferdelig forhold, så ble livet hans mye bedre et par år etterpå. Nå har han en nydelig datter og en ny kjæreste

Anonym poster: cb12f6c53e2e2a730c1555dfa5341bfe

[Sweet77]

Du ville gjøre det rette, sier du. Det er prisverdig.

Spørsmålet du egentlig stiller deg er om du gjorde det rette.

For det du ville, det hadde den kostnad at du måtte tåle å være ukomfortabel med deg selv og dine valg. Og det er aldri rett å å gå på kompromiss med seg selv. Du håpte, og satset, og prøvde å svelge kameler. Det er hva du ser av deg selv.

Fra mitt ståsted så er også jeg enig med "forrige taler" (AB nr. 1). Men det er ikke mitt ståsted som gjelder i ditt liv - det er ditt.

Hva som er viktig tror jeg, er at du er ærlig med deg selv i dette. Og i det tror jeg du gjorde mer enn å svelge kameler. Tatt i betraktning din "super-stabile familie" så virker det naturlig at du har vokst opp med ganske definerte oppfatninger av hva som er gode verdier, og at det kan være ganske grensesprengende å utfordre dem. Litt sånn "her er gjerdet, innenfor her er det trygt". Så når du har valgt noe helt annet er det ikke mer enn naturlig at alskens spørsmål og tvil melder seg.

Men du har jo valgt, og det har du gjort selv. Så du har det i deg, å gjøre ting du tror på, selv om det går på tvers av det du har lært. Så er det en mulighet for at det er "de trygge grensene" som snakker når alle spørsmålene kommer, og ikke det du tror på?

Alle har gjort planlagte barn i din familie, sier du. Men ikke du. Barn er ofte ikke planlagte - de kommer når livet gir dem til deg Du har jo allerede "tradisjon" for å definere dine egne verdier og velge annerledes - så hvorfor ikke også her?

Elsker du jenta di, så ta henne for det hun er. Tror du ikke på henne, er det en annen sak. Uansett så skal du bli pappa nå - det er tid for å legge det andre bak seg, og velge hvordan du vil legge opp livet framover, enten det blir i felles eller separate hjem. Ta et dypt magadrag, nullstill deg fra alle "må", og se hva du lander ned på. Og så følger du det.

Og lykke til

[Gjest Gjest]

Du har driti på draget og ønsker hele dama pokker i vold. For hun er egentlig ikke god nok. Du skulle bare være prinsen en stund for å klappe deg selv på skuldra og kunne si at du er en helvetes grei kar?

Vel, dette har jenta vært igjennom så mange ganger før at det er ikke nytt for henne. Bare ta halen mellom beina og stikk. Er hun smart nok tar hun abort, og hvis ikke så fikser hun garantert to barn alene og.

[Gjest BettyBoop]

Ja, dette er jo standardsvarene på KG. Hva hadde jeg egentlig forventet meg...

Kan dere ikke være så snill å kutte ut "ta ansvar" argumentasjonen for en gangs skyld? Har aldri hintet til at jeg ikke kommer til å gjøre det, og det gjør egentlig bare vondt i sjela å få høre det. Barnet blir uansett tatt vare på, men drømmen om kjernefamilien kan jo gå ut vinduet her.

Hvorfor tenker dere forresten automatisk at jeg har en fisefin fortid bare fordi jeg har kommet et sted i livet? Har ikke fått særlig mye gratis, men ble satt i arbeid så snart jeg kunne holde en møkkaskrape og har ofret utrolig mye for å komme dit jeg er nå. Kjærligheten er en av de tingene...

Selvfølgelig er jeg et resultat av mitt liv, akkurat som om hun er. Og jeg er ikke noe mindre feilfri. Og jeg skriver jo ikke her fordi hun har et problem, jeg skriver her fordi jeg har det. Jeg sliter med mine egne følelser. Skrev bare litt om de sidene av oss som er ulike og som skaper denne uroligheten i meg, selv om det selvfølgelig er ting ved oss begge som sammenfaller godt også....

Anonym poster: 2bb41f3c73d7f0be273ec1ee6a3193d6

Vet du. Du valgte å ha sex med henne uten beskyttelse bare fordi hun sa: pyttsann det går sikkert bra. Skjedd er skjedd. Og drømmer går som regel aldri hundre prosent i oppfyllelse, så det eneste å gjøre er å gjøre det beste ut av situasjonen. OK så ble det ikke den perfekte kjernefamilien du drømte om, men dette kan bli like bra?

[Raven Emerald]

Signerer Flair.

Smarte damen. ^^

[AnonymBruker]

Her ja, livet har sine utfordringer. Hadde det ikke vært kjedelig hvis alt gikk slik du planla det hele tiden?

Anonym poster: c300090666afc2905ebdf4446652a538

Jeg har alltid tenkt at jeg kan gamble så mye jeg vil med mitt eget liv, men at jeg ikke har lov til å gamble med andres. Så hvorvidt noe er artig eller kjedelig er egentlig uvesentlig, det eneste i denne sammenheng som betyr noe er at barnet får det så bra som det overhodet kan. Og det er hvis jeg og mor hadde vært helt trygge på hverandre, og at barnet var planlagt.

Jeg bare føler jeg svikter alle akkurat nå. Henne, barnet, familien og meg selv... Det kan ikke bli sånn "mine, dine, våres" opplegg, det bare kan det ikke. Så da blir det oss to, samme hvor bra eller dårlig det måtte gå... Jeg skulle bare ønske jeg hadde en bedre magefølelse for det hele....

Anonym poster: 2bb41f3c73d7f0be273ec1ee6a3193d6

[Gjest MamaQuilla]

Du har driti på draget og ønsker hele dama pokker i vold. For hun er egentlig ikke god nok. Du skulle bare være prinsen en stund for å klappe deg selv på skuldra og kunne si at du er en helvetes grei kar?

Vel, dette har jenta vært igjennom så mange ganger før at det er ikke nytt for henne. Bare ta halen mellom beina og stikk. Er hun smart nok tar hun abort, og hvis ikke så fikser hun garantert to barn alene og.

Synd man ikke kan plusse deg.

[Gjest BettyBoop]

Jeg har alltid tenkt at jeg kan gamble så mye jeg vil med mitt eget liv, men at jeg ikke har lov til å gamble med andres. Så hvorvidt noe er artig eller kjedelig er egentlig uvesentlig, det eneste i denne sammenheng som betyr noe er at barnet får det så bra som det overhodet kan. Og det er hvis jeg og mor hadde vært helt trygge på hverandre, og at barnet var planlagt.

Jeg bare føler jeg svikter alle akkurat nå. Henne, barnet, familien og meg selv... Det kan ikke bli sånn "mine, dine, våres" opplegg, det bare kan det ikke. Så da blir det oss to, samme hvor bra eller dårlig det måtte gå... Jeg skulle bare ønske jeg hadde en bedre magefølelse for det hele....

Anonym poster: 2bb41f3c73d7f0be273ec1ee6a3193d6

Men nå blir det nå sånn da. Jeezes. Ikke vær så negativ. Dette kan gå veldig bra. Tenk positivt.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid tenkt at jeg kan gamble så mye jeg vil med mitt eget liv, men at jeg ikke har lov til å gamble med andres. Så hvorvidt noe er artig eller kjedelig er egentlig uvesentlig, det eneste i denne sammenheng som betyr noe er at barnet får det så bra som det overhodet kan. Og det er hvis jeg og mor hadde vært helt trygge på hverandre, og at barnet var planlagt.

Jeg bare føler jeg svikter alle akkurat nå. Henne, barnet, familien og meg selv... Det kan ikke bli sånn "mine, dine, våres" opplegg, det bare kan det ikke. Så da blir det oss to, samme hvor bra eller dårlig det måtte gå... Jeg skulle bare ønske jeg hadde en bedre magefølelse for det hele....

Anonym poster: 2bb41f3c73d7f0be273ec1ee6a3193d6

Ta deg sammen, og en ting skulle du tenkt på, når hun ikke kunne bruke noen form for prevansjon, så må du ha visst at resultatet til slutt ble baby. Dette skulle du ha tenkt på litt før, virkelig.

Anonym poster: 3f3c79b8be45c7f4842a7db8b97e1bb1

[Gjest BettyBoop]

Ta deg sammen, og en ting skulle du tenkt på, når hun ikke kunne bruke noen form for prevansjon, så må du ha visst at resultatet til slutt ble baby. Dette skulle du ha tenkt på litt før, virkelig.

Anonym poster: 3f3c79b8be45c7f4842a7db8b97e1bb1

Sier jeg og. Hun bare overbeviste han om at det sikkert kom til å gå bra, så da bare kjøre han på. ikke det smarteste. Da skulle han heller latt være å ligge med henne da

[AnonymBruker]

Sånn kan det gå når man har sex med en person uten å kjenne vedkommende godt nok.

Anonym poster: f988ba70fb65dc7694c05f692544a189

[Drizzt]

Ja, dette er jo standardsvarene på KG. Hva hadde jeg egentlig forventet meg...

Kan dere ikke være så snill å kutte ut "ta ansvar" argumentasjonen for en gangs skyld? Har aldri hintet til at jeg ikke kommer til å gjøre det, og det gjør egentlig bare vondt i sjela å få høre det. Barnet blir uansett tatt vare på, men drømmen om kjernefamilien kan jo gå ut vinduet her.

Hvorfor tenker dere forresten automatisk at jeg har en fisefin fortid bare fordi jeg har kommet et sted i livet? Har ikke fått særlig mye gratis, men ble satt i arbeid så snart jeg kunne holde en møkkaskrape og har ofret utrolig mye for å komme dit jeg er nå. Kjærligheten er en av de tingene...

Selvfølgelig er jeg et resultat av mitt liv, akkurat som om hun er. Og jeg er ikke noe mindre feilfri. Og jeg skriver jo ikke her fordi hun har et problem, jeg skriver her fordi jeg har det. Jeg sliter med mine egne følelser. Skrev bare litt om de sidene av oss som er ulike og som skaper denne uroligheten i meg, selv om det selvfølgelig er ting ved oss begge som sammenfaller godt også....

Anonym poster: 2bb41f3c73d7f0be273ec1ee6a3193d6

Først og fremst er det delvis din skyld fordi du ikke brukte prevensjon. Dette må du bare akseptere.

MEN

du må være sikker på at det er akkurat du som er faren. Ja, jeg vet at det høres grusomt ut, men hun har jo historie med et barn hun ikke vet hvem som er faren til.

Så er det viktig å påpeke at det er veldig feil å tvinge en mann å bli far til et barn han ikke ønsker, på et tidspunkt det ikke passer.

Hvis du gjør det helt klart at du ikke ønsker dette barnet, kanskje kommer hun til å endre mening etterhvert og ta abort? Jeg vil aldri, aldri tvinge en mann til å bli far til et barn han ikke ønsker. Dette er grusomt. Ikke minst for barnet selv.

Hadde jeg vært henne og visste at du ikke ville ha barnet, ville jeg tatt abort. Men det er jo meg, for meg skal et barn lages med kjærlighet og elskes av både mor og far.

Nei, vet du hva, ikke la andre bestemme over ditt liv!

Forresten, å bli sammen med en du ikke elsker bare fordi dere har barn sammen - er FEIL. Du skal være med henne fordi du vil det og fordi du elsker henne og fordi du ser en framtid for dere sammen. Alt annet er feil, feil, feil. Stakkars barn som kommer i en verden med foreldre som ikke vil egentlig være sammen.

Endret 29. april 2013 av Drizzt

[AnonymBruker]

Men nå blir det nå sånn da. Jeezes. Ikke vær så negativ. Dette kan gå veldig bra. Tenk positivt.

Men alle forhold settes jo på prøve med et barn sant? Vi kan jo ikke starte med noe som ikke er stabilt fra før av?

Ta deg sammen, og en ting skulle du tenkt på, når hun ikke kunne bruke noen form for prevansjon, så må du ha visst at resultatet til slutt ble baby. Dette skulle du ha tenkt på litt før, virkelig.

Anonym poster: 3f3c79b8be45c7f4842a7db8b97e1bb1

Hadde du visst hvor mange ganger jeg og damen har hatt disse diskusjonene så hadde du ikke sagt det der. Det har vært et vedvarende tema i mitt hode siden jeg møtte henne, og vi har gjort ting så sikkert det lar seg gjøre med de begrensningene vi hadde. Vi var også begge til legen for å høre om alternativer, men ja, har vel overbevist meg selv om at 1 gang i måneden (ja for hun bor langt unna), på det sikreste tidspunktet, og når hun bruker temperaturmålinger for å bestemme syklus (som skal være sikrere en p-piller, og mye sikrere enn kondom), og når jeg aldri tar den helt ut, tja, så har jeg valgt å tenke at nå må det være sikkert... Har fått høre at hvis jeg ikke kan tåle den bittelille usikkerheten der så kan jeg like godt gi opp alle kommende forhold for det vil aldri fungere, og må jo si meg enig med det....

Anonym poster: 2bb41f3c73d7f0be273ec1ee6a3193d6

[Sweet77]

Jeg har alltid tenkt at jeg kan gamble så mye jeg vil med mitt eget liv, men at jeg ikke har lov til å gamble med andres. Så hvorvidt noe er artig eller kjedelig er egentlig uvesentlig, det eneste i denne sammenheng som betyr noe er at barnet får det så bra som det overhodet kan. Og det er hvis jeg og mor hadde vært helt trygge på hverandre, og at barnet var planlagt.

Jeg bare føler jeg svikter alle akkurat nå. Henne, barnet, familien og meg selv... Det kan ikke bli sånn "mine, dine, våres" opplegg, det bare kan det ikke. Så da blir det oss to, samme hvor bra eller dårlig det måtte gå... Jeg skulle bare ønske jeg hadde en bedre magefølelse for det hele....

Anonym poster: 2bb41f3c73d7f0be273ec1ee6a3193d6

Hva er du egentlig redd for - hva er det magefølelsen din sier deg som er så skremmende?

Om det kun er at dere to ikke er helt trygge på hverandre og at barnet ikke er planlagt, så er det ting du kan gjøre noe med. Fordi begge deler utspringer fra din egen oppfatning - du tror at dette er absolutt musts. Og oppfatningen din kan du gjøre noe med.

Hvorfor jeg sier det, er fordi mange, mange har innsett at livet ikke er helt trygt. Det er vanskelig å være 100% trygge på hverandre, fordi man ikke har, eller skal ha, total kontroll, på seg selv og andre. Og i dette har de fått barn - og gitt dem en fantastisk oppvekst.

Det er ikke uvanlig det du gjennomgår - mange kommende fedre freaker fullstendig ut av ansvaret når det viser seg at en liten er på vei. Så det er ikke mer enn naturlig, egentlig. Det er et beskytterinstinkt - du deler skjebne med haugevis med menn som tror de må ha alt PERFEKT på plass for å gi den lille en trygg oppvekst.

Men det er ikke nødvendig. Du kommer svært langt med å elske den, og mamman. Prøv å slippe taket litt!!

Endret 29. april 2013 av Flair