Hva er DIN dypeste hemmelighet?

[Gjest Gjest]

Ah , beklager! Trodde det var noe psykisk.

Anonym poster: a9ec397ddbc4971dba71fd045daa4ef0

Stort sett er det psykisk ja, men kroppen tok kveld for noen år siden. Egentlig like greit, så har jeg en forklaring for de som bare mener det er å ta seg sammen.

[Gjest dexter]

Min største hemmelighet er vel at jeg er ganske følelsesløs. Blir aldri og har aldri blitt forelsket, har sex fordi jeg vet det er viktig for forholdet, men er ikke tilstede (faker alt), er som regel i min egen verden når vennene mine snakker (smile og nikke taktikken funker fint), leser folks følelser og tanker litt for godt, jeg bryr meg ikke om noen og føler i grunn at jeg ikke hører til her i verden i det hele tatt. Alltid vært sånn.

Stoler ikke på noen pga gjentatte tillitsbrudd, fantaserer ofte om å dø og om hvordan jeg kan ta livet av meg.

Det eneste jeg har følelser for, stoler på og liker/blir glad i er barn og dyr. Da føler jeg behov for å gi beskyttelse, kjærlighet osv. Har lyst å ta livet av alle som skader barn og dyr.

Er nok ganske kynisk og gir faen i alt og alle egentlig. Alle sier jo at jeg er så omsorgsfull, god og snill, men de skulle vært inne i hodet mitt.

[Cata]

Det kan jeg da ikke legge ut på internett? Hvis 47 000 medlemmer vet om det så kan det knapt kalles noen dyp hemmelighet lenger

[AnonymBruker]

Jeg er så ensom at jeg hr vurdert å ringe min gærne eks som drev med både sprit og narkotika (misbruk) for å spørre om han vil finne på noe. Heldigvis ser je selv hvor absurd tanken er og kommer aldri til å giøre det. Dessverre viser det for meg selv hvor ensom jeg er.

Anonym poster: e125130a444345f8b4606b19284f5817

[AnonymBruker]

Som flere andre her så har jeg ingen venner utenom samboeren min. Vet ikke om det er noen dyp hemmelighet siden jeg tror at de fleste har skjønt det, men det er ikke noe jeg snakker om.

Føler meg dum når mamma spør om det. Noen ganger har jeg jugd om det bare for å få henne til å slutte å spørre om det.

Jeg har også slitt psykisk i mange år, og det er det få som vet. Kun samboer og noen andre, men ikke familien min. Har hatt angst og depresjoner, og en stund var det så ille at jeg ikke klarte å gjøre noen ting. Bare satt hjemme i morgenkåpen og så på tv.

Familien min tror at jeg er en taper som ikke får til noe, og at jeg er litt dum. De ville aldri ha forstått det eller prøvd å være forståelsesfulle om jeg fortalte om de psykiske problemene mine. De kan ikke fordra psykologer og ser ned på folk som sliter psykisk.

Ganske ironisk siden de sliter med det selv, men det ville de aldri ha innrømmet. Jeg ser det og det er rett og slett noe som går i familien min,men ingen snakker om det.

Derfor deler jeg lite med dem. Later som alt er bra, også drar jeg hjem og griner fordi jeg sliter. Blir utslitt når jeg er med dem over lengre tid. Alt må jo være bra alltid og man må alltid være en standupkomiker omtrent.

Når jeg er med samboer kan jeg være meg selv, og det er ikke noen big deal at jeg har en dårlig dag for eksempel.

Det går bedre med meg, men det er fordi jeg går til psykolog som de mener bare er tull. Merkelig at det hjelper meg da. De har lært meg at man ikke skal prate om noe, men bare begrave det også gå og grine når man tror at ingen hører det.

Anonym poster: b55afc3f4923162d4743751afb82aa58

[AnonymBruker]

Jeg tenner overhodet ikke på samboeren min. Elsker han utrolig mye, og syntes han er fantastisk på alle mulige måter. Likevel gruer jeg meg til å ha sex med han, og må tenke på alt mulig annet for å bli våt

Anonym poster: f8d7abb274f82a2472fec3bb97bd5d42

[AnonymBruker]

Jeg er en ninja.

Jeg er Hannah Montana

Jeg synes rett og slett det er respektløst av folk å komme med humoristiske (men lite morsomme) kommentarer som disse, når folk åpner seg og forteller om vanskelige ting som depresjoner, angst, spiseforstyrrelser, ensomhet mm. Dere kunne holdt dere!

Anonym poster: e9a1a8f96a768147e41d9b15fa6a5592

[Gjest snoopy_93]

Jeg synes rett og slett det er respektløst av folk å komme med humoristiske (men lite morsomme) kommentarer som disse, når folk åpner seg og forteller om vanskelige ting som depresjoner, angst, spiseforstyrrelser, ensomhet mm. Dere kunne holdt dere!

Anonym poster: e9a1a8f96a768147e41d9b15fa6a5592

Ok AB.

Jeg har sosial angst og sliter med depresjoner.

Jeg tok nesten livet mitt som 15åring. (Angrer i ettertid på at jeg aldri klarte å fullføre)

Jeg trives ikke med livet.

[AnonymBruker]

Jeg har siden tidlig tenårene planlagt å flytte uten forvarsel fra byen, skifte navn og ikke etterlate noen spor om hvor jeg ender opp. Bryte all kontakt med all familie og bekjente.

Har nå fylt 18 år, har et par måneder igjen på skolen og jobber for å klare å fullføre dette.

Får litt dårlig samvittighet når familie snakker om fremtiden min og jeg må lyve og komme med "liksom-planer" for utdanning og familieønsker. Jeg skal bare vekk fra dem.

Anonym poster: de22772c9856048775acc673d275d3f7

[AnonymBruker]

Jeg har siden tidlig tenårene planlagt å flytte uten forvarsel fra byen, skifte navn og ikke etterlate noen spor om hvor jeg ender opp. Bryte all kontakt med all familie og bekjente.

Har nå fylt 18 år, har et par måneder igjen på skolen og jobber for å klare å fullføre dette.

Får litt dårlig samvittighet når familie snakker om fremtiden min og jeg må lyve og komme med "liksom-planer" for utdanning og familieønsker. Jeg skal bare vekk fra dem.

Anonym poster: de22772c9856048775acc673d275d3f7

Husk å skifte tlf, og evt slette deg fra facebook.

Men en meget dårlig idé om det er pga at du er lei dem, for det alene er ikke nok.

Hadde selv samme plan. Nytter ikke å flykte fra sine problemer, de tar du alltid med deg.

Anonym poster: f323e74bd2240af748079cd426585c73

[AnonymBruker]

Husk å skifte tlf, og evt slette deg fra facebook.

Men en meget dårlig idé om det er pga at du er lei dem, for det alene er ikke nok.

Hadde selv samme plan. Nytter ikke å flykte fra sine problemer, de tar du alltid med deg.

Anonym poster: f323e74bd2240af748079cd426585c73

Skal ha helt ny identitet, så skal forandre litt på utseende og lage ny facebookprofil når alt er i orden.

Det er vel ikke bare det at jeg er lei av dem, jeg er bare lei av livet mitt her og merker at jeg trenger en helt ny start. Gjennomførte du planen din?

Anonym poster: de22772c9856048775acc673d275d3f7

[Gjest Funky Punk]

Jeg har siden tidlig tenårene planlagt å flytte uten forvarsel fra byen, skifte navn og ikke etterlate noen spor om hvor jeg ender opp. Bryte all kontakt med all familie og bekjente.

Har nå fylt 18 år, har et par måneder igjen på skolen og jobber for å klare å fullføre dette.

Får litt dårlig samvittighet når familie snakker om fremtiden min og jeg må lyve og komme med "liksom-planer" for utdanning og familieønsker. Jeg skal bare vekk fra dem.

Anonym poster: de22772c9856048775acc673d275d3f7

Husk å bytte navn før du flytter.

Veldig fort gjort å søke opp ditt nye sted med det navnet du har i dag, så ikke vent til etter du har flyttet med å bytte navn

[Charlene87]

Så en venn av meg som levde med kroniske smerter i 15 år, sov 4-5 timer pr natt på det beste, og gikk igjennom utallige behandlinger i håp om at det kunne hjelpe, utelukkende av hensyn til familie, er pysete og egoistisk for at h'n til slutt tok sitt eget liv?

Helt ærlig, jeg vil si at det å tvinge en person til å leve i et helvete er mer egoistisk enn å ta sitt eget liv.

Nå hadde han litt større problemer enn normalen. Ja, jeg er innforstått at det er mange som har ekstremt fælt liv og det å ta selvmord var nok det beste valget. Men det jeg har fått inntrykk av er at det er så mange som klager over noe små problemer som folk kunnet gjort noe med! folk tar selvmord for kjærlighetsorg, mobbing, at man er venneløs eller den fæle livssituasjoen man er i nå. Mye går over og mye man kunne gjort noe med det! Man må ha tro på at ting blir bedre!

[Gjest Gjest]

Nå hadde han litt større problemer enn normalen. Ja, jeg er innforstått at det er mange som har ekstremt fælt liv og det å ta selvmord var nok det beste valget. Men det jeg har fått inntrykk av er at det er så mange som klager over noe små problemer som folk kunnet gjort noe med! folk tar selvmord for kjærlighetsorg, mobbing, at man er venneløs eller den fæle livssituasjoen man er i nå. Mye går over og mye man kunne gjort noe med det! Man må ha tro på at ting blir bedre!

Godt du modererte deg et par hakk.

[AnonymBruker]

Jeg liker egentlig ikke å ha venner.. Jeg liker heller ikke familie så godt. Men jeg later som om at jeg liker begge deler. Liker egentlig kun kjæresten min. Alt annet er stress.

Jeg liker egentlig nesten ingenting. Men jeg liker å reise, og jeg liker å prøve ut ny mat. Liker også barn

Anonym poster: 1d3e12f5a926e28242c170f8aa10d62e

[Gjest Gjest]

.

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke barn. Sånn virkelig ikke. Synes de er ekle, skumle og frekke. At de stirrer som om du er noe de aldri har sett før, eller at de bare er frekke i kjeften for å være kule. Vet at alle ikke er sånn, men tør ikke å finne ut av hvem som er snille, så jeg holder meg bare vekke. Liker ikke tanken på at jeg har vært et barn som folk har irritert seg over.

Kunne skrevet enda flere grunner til at jeg ikke liker dem, men det kan bli litt mye. Tror kanskje jeg føler det sånn pga. opplevelser med vemmelige unger fra da jeg var liten selv. Jeg vet at jeg sannsynligvis endrer mening når jeg får egne unger, men per i dag føler jeg så avsky at om et barn hadde snublet (ikke alvorlig selvfølgelig) så hadde jeg bare ledd inni meg.

Anonym poster: 2848c6bb28216285edb0f97e2355d0b5

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke barn. Sånn virkelig ikke. Synes de er ekle, skumle og frekke. At de stirrer som om du er noe de aldri har sett før, eller at de bare er frekke i kjeften for å være kule. Vet at alle ikke er sånn, men tør ikke å finne ut av hvem som er snille, så jeg holder meg bare vekke. Liker ikke tanken på at jeg har vært et barn som folk har irritert seg over.

Kunne skrevet enda flere grunner til at jeg ikke liker dem, men det kan bli litt mye. Tror kanskje jeg føler det sånn pga. opplevelser med vemmelige unger fra da jeg var liten selv. Jeg vet at jeg sannsynligvis endrer mening når jeg får egne unger, men per i dag føler jeg så avsky at om et barn hadde snublet (ikke alvorlig selvfølgelig) så hadde jeg bare ledd inni meg.

Anonym poster: 2848c6bb28216285edb0f97e2355d0b5

Ha ha, slik er jeg også, men jeg ville da ikke i min villeste fantasi tenkt på å få egne barn. Er du sikker på at det er en god ide å få barn?

Anonym poster: 09336ac8b260742296fc3fd1288a5617

[AnonymBruker]

Folk flest vet ikke hvordan det er med "psykisk vold" og ord som skader, ødelegger og forandrer deg for alltid.

Etter en sånn barndom har jeg mye stygt inn i meg. Hvis noen skulle vise seg å være min fiende kunne jeg gått mye lengre enn det den personen kan drømme om. Det gjelder bare ord, og å være frekk, uansett hva er jeg person med høy moral og empati, men krangling og hvis noen skulle prøvd å mobbe meg, eller være frekke,så vet jeg å sette dem på plass.

Anonym poster: 91de36ea0328eabc8142f871d8c61109

[AnonymBruker]

Ha ha, slik er jeg også, men jeg ville da ikke i min villeste fantasi tenkt på å få egne barn. Er du sikker på at det er en god ide å få barn?

Anonym poster: 09336ac8b260742296fc3fd1288a5617

Hehe, jeg ser for meg at jeg kommer til å elske mine egne barn, bare ikke andres. Akkurat nå vet jeg ikke hvordan jeg skal prate med eller oppføre meg rundt barn, men tror det vil endre seg når jeg får erfaringer fra mine egne

Anonym poster: 2848c6bb28216285edb0f97e2355d0b5