Daten min dobbeltdater..

[Gjest Svampebob1]

I forhold til dobbeldating osv. Syns dere det er greit spørre om personen dater andre etter man har truffet hverandre noen ganger med overnatting osv?

Ja, det synes jeg.. Ettersom man føler at ting begynner å bli seriøst og man kunne tenkt seg å ta steget videre, så ville jeg vel ha sagt at jeg kuttet ut dating med andre, men at det er opp til henne om hun vil gjøre det samme. Da har hun et valg på om hun vil satse på meg eller ikke.. Og hun vet hvor jeg står.

[Nordpia]

Jeg avtalte i morgest at jeg skulle ringe han akkurat samtidig som han skulle på den daten.

Han tok ikke telefonen først, men etter 15 minutter ringte han meg tilbake. Han hørtes veldig stresset ut, litt høy i stemmen og jeg forsto at han var irritert og oppgitt. Ikke på meg, men på dama som ikke dukka opp.

At noen orker å sette seg selv i en situasjon der de skal date en, og samtidig avtale at den andre skal ringe.

Hva gir det? Et adrenalinkick av spenninga?

Da han hadde satt seg i bilen tok han seg tydelig sammen og roet seg ned.

Han avsluttet samtalen veldig fort og unnskylde seg med at han hadde det travelt på jobb.

Blir litt målløs.

Endret 14. februar 2013 av Nordpia

[Nettinettet]

Det dumme han har gjort her er at han har sagt at han ikke vil date andre. Dette er noe som typisk kan bli sagt fordi man tror det er det den andre vil høre.

Jeg vil at du skal snu litt på dette og kanskje se hvorfor jeg mener slik snoking er dumt.

Dere har møtt hverandre og har det fint sammen, men han kjenner ikke deg og du kjenner ikke han. Det er helt normalt at man er usikker i begynnelsen og at han trenger litt bekreftelse eller treffer andre i begynnelsen bør ikke være en trussel for deg.

Tenk deg nå at du ikke hadde gjort det du gjorde og reist til han og han hadde fått den bekreftelsen han trengte for at han ser at dette er noe han vil satse på.. du ville aldri visst om den usikkerheten han hadde før. Men nå...

[Nettinettet]

Ja, det synes jeg.. Ettersom man føler at ting begynner å bli seriøst og man kunne tenkt seg å ta steget videre, så ville jeg vel ha sagt at jeg kuttet ut dating med andre, men at det er opp til henne om hun vil gjøre det samme. Da har hun et valg på om hun vil satse på meg eller ikke.. Og hun vet hvor jeg står.

Men hvor fort begynner ting å bli seriøst? Jeg føler iallefall at litt for mange blir litt for raskt seriøse. At man ikke kjenner hverandre godt nok før man begynner å "kreve" noe av den andre som bevis på hva de føler og ser for seg.

[Nettinettet]

Jeg avtalte i morgest at jeg skulle ringe han akkurat samtidig som han skulle på den daten.

Han tok ikke telefonen først, men etter 15 minutter ringte han meg tilbake. Han hørtes veldig stresset ut, litt høy i stemmen og jeg forsto at han var irritert og oppgitt. Ikke på meg, men på dama som ikke dukka opp.

At noen orker å sette seg selv i en situasjon der de skal date en, og samtidig avtale at den andre skal ringe.

Hva gir det? Et adrenalinkick av spenninga?

Da han hadde satt seg i bilen tok han seg tydelig sammen og roet seg ned.

Han avsluttet samtalen veldig fort og unnskylde seg med at han hadde det travelt på jobb.

Blir litt målløs.

Han kan både være ute etter adrenalinkick men han kan også fint være ute etter å treffe den store kjærligheten. Jeg kjenner ikke han, og det gjør jo egentlig ikke du heller, og vi mennesker er ofte komplekse med baggasje vi ikke aner noe om.

Det du kan gjøre er å være klar over hvem du er og hva du ønsker deg, og du har kontroll over dine følelser og dine handlinger og ikke noe annet. Jeg dømmer deg ikke, for jeg har gjort det samme som deg med en eks av meg, og selv om han også bet på agnet jeg hadde lagt ut til han, så handlet jo det hele egentlig om min usikkerhet. Jeg ville aldri gjort noe slikt igjen, hverken sjekke mobil eller andre slike ting vi ofte gjør når vi er usikkre, fordi jeg bestemmer over mine føleser og mitt liv og hvis han jeg er med gjør meg usikker er ikke han den rette for meg uansett om han går bak ryggen min eller ikke. Så frem jeg har jobbet med meg selv først selvfølgelig.

Hadde jeg vært den jeg var den gangen, også i dette nye "forholdet" mitt ville vi aldri kommet dit vi er i dag. Da hadde jeg skremt han vekk for lengst. Nå har jeg gitt han tid til å bli kjent med meg og det tror jeg er noe flere burde gjøre!

[Gjest Svampebob1]

Men hvor fort begynner ting å bli seriøst? Jeg føler iallefall at litt for mange blir litt for raskt seriøse. At man ikke kjenner hverandre godt nok før man begynner å "kreve" noe av den andre som bevis på hva de føler og ser for seg.

Akkurat det er jeg helt enig med deg i.. Og jeg kan vel egentlig ikke si annet enn at jeg ikke har fasiten for dette. Dette må man se an og ta i forhold til hva man føler er riktig. Det er og viktig at man ser an den andre. At man bruker de sosiale antennene man har. Er man usikker på hvor man står, så får man spørre.

Jeg vet at noen forhold trenger lang tid på å utvikle seg. Det finnes par som har vært venner i mange år før det har utviklet seg til å bli noe mer.

Noen forhold starter ved at det bare sier *klikk*. Jeg tror mange ønsker og forventer seg akkurat dette og at man skal finne lykken der og da. Jeg tror at markedsføring, medie-, TV- og underholdningsbransjen er med på å skape forventninger hos oss uten at vi er helt klare over det.

Jeg har ihvertfall en magefølelse som jeg ganske bevisst følger på dette. Den er mitt beste redskap når det kommer til relasjoner. Dette og evnen til å reflektere litt for og imot :-).

[Nettinettet]

Noen forhold starter ved at det bare sier *klikk*. Jeg tror mange ønsker og forventer seg akkurat dette og at man skal finne lykken der og da. Jeg tror at markedsføring, medie-, TV- og underholdningsbransjen er med på å skape forventninger hos oss uten at vi er helt klare over det.

Nettopp. Og dette fører til mye mer usikkerhet enn nødvendig, og ikke minst alle disse "hva mener han" trådene her inne.

[Gjest Svampebob1]

Nettopp. Og dette fører til mye mer usikkerhet enn nødvendig, og ikke minst alle disse "hva mener han" trådene her inne.

Hele samfunnet bærer preg av at man har det for travelt. Dette har jeg slitt med på jobben i mange år også, siden jeg er i et servicebasert yrke.

Det er for mye fokus på raske løsninger og vi glemmer å ta oss tid til oss selv slik at vi kan kjenne etter på hva som føles rett for oss. Virker som mange glemmer og/eller mister evnen til å føle. Og hvordan skal man klare å finne kjærligheten hvis man ikke tar seg tid til å føle? Kjærligheten handler jo om akkurat det.

[Nordpia]

Jeg er enig i det aller meste dere skriver. Jeg kom ut av et forhold for 6 år siden med barn involvert.

Det handlet da om utroskap fra hans side som varte over lang tid.

Etterhvert som jeg sakte gikk gjennom prosessen med egenskyld, dårlig selvfølelse og turbulent forhold til barnefaren, fikk jeg tilbake selvtillit og turte å møte andre.

Likevel har jeg vært mer eller mindre singel siden da.

Problemet er nok at usikkerheten kommer hver gang jeg føler at noe mer seriøst er på gang.

Og hver gang har jeg rett i mine antakelser om vedkommende jeg treffer.

Det er utrolig slitsomt.

Det er slitsomt å på ny og ny la et annet menneske ta del i livet mitt, uten å involvere barnet mitt.

Det er slitsomt å bruke så mye energi på et puslespill med jobb, barn og likevel prioritere det andre mennesket når det er mulighet.

Og jeg mister til slutt litt av troen på det hele.

Nå må jeg virkelig gå inn i meg selv.

Kanskje er det slik at jeg forventer for mye for tidlig.

Kanskje min usikkerhet driver de til å oppsøke andre.

Jeg er etter hvert blitt litt kald og gir muligens et utrykk for å ikke ta det så seriøst, selv om det er det jeg er.

Holder forøvrig på å pakke.

Men er fortsatt i tvil om hva jeg skal gjøre.

[Gjest Tidssone]

Men hvor fort begynner ting å bli seriøst? Jeg føler iallefall at litt for mange blir litt for raskt seriøse. At man ikke kjenner hverandre godt nok før man begynner å "kreve" noe av den andre som bevis på hva de føler og ser for seg.

Akkurat i dette tilfellet ble det seriøst nok i det øyeblikket de avtalte at de ikke skulle date andre.

Jeg synes det er helt greit å date andre, så lenge man har avtalt at det er greit, eventuelt at man ikke har snakket om det.

[Nettinettet]

Akkurat i dette tilfellet ble det seriøst nok i det øyeblikket de avtalte at de ikke skulle date andre.

Jeg synes det er helt greit å date andre, så lenge man har avtalt at det er greit, eventuelt at man ikke har snakket om det.

Jeg ser prinsippet, samtidig vet jeg hvor vanskelig det er når man er i startfasen av ett forhold og ikke kan treffes ofte pga avstand. Jeg synes det er dumt å avtale at man ikke skal date andre før man virkelig har blitt kjent med hverandre, men samtidig så vet jeg at menn har en tendens til å gå med på det fordi de føler at da mister de ikke den kvinnen de holder på med.

Jeg tror mange kunne ha godt av å ikke være seriøse så tidlig og ikke ta seg så nær av lysten folk har til å treffe den rette. Man kan ikke kontrollere den andres følelser uansett, det eneste man kan gjøre er å vise hvem man er og håpe at han/hun vil falle for nettopp det.

[Nettinettet]

Problemet er nok at usikkerheten kommer hver gang jeg føler at noe mer seriøst er på gang.

Og hver gang har jeg rett i mine antakelser om vedkommende jeg treffer.

Det er utrolig slitsomt.

Det er slitsomt å på ny og ny la et annet menneske ta del i livet mitt, uten å involvere barnet mitt.

Det er slitsomt å bruke så mye energi på et puslespill med jobb, barn og likevel prioritere det andre mennesket når det er mulighet.

Og jeg mister til slutt litt av troen på det hele.

Nå må jeg virkelig gå inn i meg selv.

Kanskje er det slik at jeg forventer for mye for tidlig.

Kanskje min usikkerhet driver de til å oppsøke andre.

Jeg er etter hvert blitt litt kald og gir muligens et utrykk for å ikke ta det så seriøst, selv om det er det jeg er.

Holder forøvrig på å pakke.

Men er fortsatt i tvil om hva jeg skal gjøre.

Jeg tror du sliter deg selv ut her, og det er du som må jobbe med disse følelsene for å ikke bli skuffa og utslitt. Du har for store forventninger for raskt, og burde ikke legge hele deg og livet ditt inn i et eventuelt nytt forhold. Jeg vet ikke, men slik jeg leser det du skriver virker det som om du ikke kan være deg selv helt og det er jo slitsomt i seg selv. Når du i tillegg har behov for å finne ut om de ikke er seriøse så tidlig bare for å få en bekreftelse på det, tyder det på at du ikke klarer å la fortiden og tidligere erfaringer ligge og tenker det verste.

Jeg synes du skal reise og ikke nevne noe av det som har skjedd. Jeg synes du skal kose deg sammen med han og ikke skape usikkerhet i han ved å snakke for mye om følelser, fremtid etc. La han bli kjent med deg og vær den beste deg du kan være. Så hvis han liker deg enda bedre så får du jobbe med uskikkerheten din og det du har gjort pga den. Hvis han ikke liker deg som den du er og dette ikke går så har du i det minste satset litt og funnet ut av ting og slipper å lure.

[Gjest Tidssone]

Jeg ser prinsippet, samtidig vet jeg hvor vanskelig det er når man er i startfasen av ett forhold og ikke kan treffes ofte pga avstand. Jeg synes det er dumt å avtale at man ikke skal date andre før man virkelig har blitt kjent med hverandre, men samtidig så vet jeg at menn har en tendens til å gå med på det fordi de føler at da mister de ikke den kvinnen de holder på med.

Spesielt siden mange av oss damer slett ikke har lyst til ¨være den "damen de risikerer å miste" dersom de dater andre.

Jeg synes i grunnen det er helt greit å date en av gangen. Dersom det ikke føles rett, kan man date neste osv.

Nå snakker jeg da ikke om typiske kaffedate, men jeg tenker at når man har hoppet til køys sammen, tilbragt helger sammen og slikt noe, bør man faktisk kunne satse noen uker til på denne ene personen, i stedet for å date flere samtidig. Får man kjent etter hva man føler da?

Og helt ærlig, så tenker jeg at dersom man har datet et menneske noen ganger og man fortsatt ikke er interessert nok til å la vær å søke aktivt etter nye å date, da er løpet kjørt.

[Gjest Tidssone]

Kanskje jeg tenker slik fordi jeg omtrent umiddelbart vet om jeg liker et menneske på "dette-gir-jeg-en-sjanse"-måten.

[Gjest Tidssone]

Og sikkert litt gammeldags som forventer at en mann jeg skal på helgetur sammen med, faktisk bare dater meg...

[Gjest -Ninni-]

Enig med Tidssone her. Det tar da ikke så lang tid å bli kjent nok med en person til å vite om man er interessert og at andre evt. blir uinteressante, hvorfor ha det så travelt? Orker ikke denne stressdatinga.

[Snipa]

Jeg forventer det samme som Tidssone. Én ting er å ha profil, én annen ting er å være aktiv på den. Har datet menn som har kalt oss kjærester, men likevel har de vært aktiv på datesiden der vi fant hverandre. Hvordan jeg fant ut av det? Fordi jeg fikk en følelse av ugler i mosen og registrerte ny profil der bare for å se, og fikk se at han var aktiv/pålogget. Min profil hadde jeg slettet etter første helgen vi besøkte hverandre.

Jeg tror det er vanskelig å avvenne menn som denne daten til trådstarter. Noen vil alltid lete etter noe bedre, eller ikke klare å være uten oppmerksomheten man får på nett.

Om jeg hadde reist? Tja, hvis jeg var ute etter en hyggelig helg, selskap og kos, så hadde jeg nok gjort det. Men om jeg var ute etter en fyr å satse seriøst på og trodde dette var han, så tror jeg det smarteste hadde vært å bli hjemme. Eventuelt reise, og si fra at jeg hadde registrert at han var på nett enda. Fått en diskusjon på det.

[AnonymBruker]

Jeg er ganske enig med Tidssone. Og jeg tenker litt sånn at selv om en kan (og bør?) ta seg god tid i starten og ikke definerer forholdet opp og ned, kan en jo relativt tidlig bli enige om at man ikke ønsker å date andre. For min del ønsker jeg noe bekreftelse fra den andre om at han holder seg til meg enn så lenge, men jeg pleier ikke spørre om det eller kreve det - jeg kan heller si at jeg ikke dater andre, eller håpe på at han tar opp temaet fra sitt ståsted. Men det er ok for meg å ikke ta opp temaet så tidlig

Jeg er enig i det aller meste dere skriver. Jeg kom ut av et forhold for 6 år siden med barn involvert.

Det handlet da om utroskap fra hans side som varte over lang tid.

Etterhvert som jeg sakte gikk gjennom prosessen med egenskyld, dårlig selvfølelse og turbulent forhold til barnefaren, fikk jeg tilbake selvtillit og turte å møte andre.

Likevel har jeg vært mer eller mindre singel siden da.

Problemet er nok at usikkerheten kommer hver gang jeg føler at noe mer seriøst er på gang.

Og hver gang har jeg rett i mine antakelser om vedkommende jeg treffer.

Det er utrolig slitsomt.

Det er slitsomt å på ny og ny la et annet menneske ta del i livet mitt, uten å involvere barnet mitt.

Det er slitsomt å bruke så mye energi på et puslespill med jobb, barn og likevel prioritere det andre mennesket når det er mulighet.

Og jeg mister til slutt litt av troen på det hele.

Nå må jeg virkelig gå inn i meg selv.

Kanskje er det slik at jeg forventer for mye for tidlig.

Kanskje min usikkerhet driver de til å oppsøke andre.

Jeg er etter hvert blitt litt kald og gir muligens et utrykk for å ikke ta det så seriøst, selv om det er det jeg er.

Holder forøvrig på å pakke.

Men er fortsatt i tvil om hva jeg skal gjøre.

.

Det er interessante tanker du gjør deg

Det er jo tydelig at du har en usikkerhet i deg, forståelig utfra erfaring, men det er noe du bør jobbe med. Hvor tidlig føler du at et forhold blir seriøst, og hva legger du i det? Og hva forventer du av den andre på det stadiet? Hva føler du selv på det stadiet? Behov for bekreftelse og trygghet fra ham, eller en god magefølelse som sier noe om dine egne ønsker angående akkurat denne relasjonen?

Jeg vet ikke hvordan du framstår, TS, men jeg tror nok at dersom usikkerheten eller skepsisen din skinner gjennom, føler nok noen at det blir litt for mye for fort. Jeg har vært usikker selv, men også følt at den andres skepsis har vært turn off eller for klaustrofobisk; jeg blir på en måte tvunget til å ha kommet lenger følelsesmessig enn jeg er, og da kjennes det rart ut.

Men så er det jo også sånn at noen ganger føles det jo seriøst ut fra starten. Sånn begynte mitt nåværende forhold, og såvidt jeg husker var vi raskt ute (2. date, før vi hadde sex) med å si at vi satset på hverandre og ikke traff andre. Men vi tok det likevel veldig med ro i starten, traff hverandre ganske sjelden, definerte ikke forholdet osv. Det tar jo tid å bli kjent og ting kan fort vise seg å ikke være som forventet.

Anonym poster: 47c5eb763ba3c3df82a7dcd57922a45f

[Nettinettet]

Spesielt siden mange av oss damer slett ikke har lyst til ¨være den "damen de risikerer å miste" dersom de dater andre.

Jeg synes i grunnen det er helt greit å date en av gangen. Dersom det ikke føles rett, kan man date neste osv.

Nå snakker jeg da ikke om typiske kaffedate, men jeg tenker at når man har hoppet til køys sammen, tilbragt helger sammen og slikt noe, bør man faktisk kunne satse noen uker til på denne ene personen, i stedet for å date flere samtidig. Får man kjent etter hva man føler da?

Og helt ærlig, så tenker jeg at dersom man har datet et menneske noen ganger og man fortsatt ikke er interessert nok til å la vær å søke aktivt etter nye å date, da er løpet kjørt.

Det er forskjell på å date flere samtidig, og å ha profil på nettdatingside og snakke med andre, eventuelt treffe de for å mette nysgjerrigheten.

[Nettinettet]

Jeg forventer det samme som Tidssone. Én ting er å ha profil, én annen ting er å være aktiv på den. Har datet menn som har kalt oss kjærester, men likevel har de vært aktiv på datesiden der vi fant hverandre. Hvordan jeg fant ut av det? Fordi jeg fikk en følelse av ugler i mosen og registrerte ny profil der bare for å se, og fikk se at han var aktiv/pålogget. Min profil hadde jeg slettet etter første helgen vi besøkte hverandre.

Det intressante her er hva skjedde etter at du klikket fordi de var aktive på nettet...