Rask tid, langsom tid

[Klips]

Høres ut som om jeg har litt spesiell smak i drømmene dine. Håper jeg var grei da. Skjønnhet kommer innenfra, vøtt

[Tornerosa]

Du var så nett og blid, atte.

Men det er ikke jeg akkurat nå. Jeg er ublid. Jeg har fått usaklig kjeft pr. telefon av en mann (som forøvrig endte opp lerkeblid til slutt) og det skjer ting på jobben som jeg føler sterkt ubehag ved. Økonomisk ubalanse, for å si det sånn. Og skylden legges på meg, og det er forsåvidt min skyld, men nettopp fordi jeg kan få skylden for dette, kan jeg også få skylden for å ha berget hele butikken, for å si det sånn. Det er komplisert. Men det topper seg nå, med et par e-postsvar i dag har det virkelig toppet seg. Og derrr forsvant siste pust, gitt. Jeg må bare holde ut til og med lørdag. Deretter skulle jeg veldig gjerne koblet ut og vekk og av, men det venter et par stygge bomber lenger der framme, ubalansen skal bli større, mye større. Jeg burde snakke for meg, på én eller annen måte må jeg forholde meg til dette, men jeg kjenner jeg blir uvel bare av tanken på å dykke ned i det. Jeg vil lukke døra og gå, jeg vil virkelig lukke døra og gå.

Føler meg komplett udugelig, ingenting blir bra nok. :cry:

[Tornerosa]

Selvfølgelig, når man endelig er gjennom en hektisk periode, dynket i nervøsitet og stress, så brygger man i stand en god forkjølelse. Eller noe sånt. Og selvfølgelig er ikke det nok, bilen må også gå åt skogen. Den ville ikke starte i dag, da vi skulle hjem fra jobboppdrag. Mistenker at jeg gjorde noe tull da jeg parkerte, i hvertfall var bilen helt bananas da vi omsider skulle hjem til sofaen. Så der ble den stående, gitt. I sentrum, ulåst. Ikke engang å låse den var mulig. Bra med hybrid, men når ting klikker...

Så hadde jeg også glemt at jeg må på jobb klokka 09 i morgen tidlig, søndag, jeg hadde sett for meg og forespeilet ungene at i morgen ble det vårrengjøring. Jadda. Vi får se hva jeg orker etter de 3-4 timene med jobb. Dessuten må jeg forholde meg til bilen. Falken, blir det vel. Håper det kun er snakk om å lade batteriet. Så må jeg vel ut og kjøre etterpå, en aldri så liten langtur for å lade opp sakene.

Men fokus; perioden er bak meg. Nå gjenstår det ilddåper i form av to barnebursdager, 17. mai, jobbutfordringer 13. mai, 1. juni og 3. juni. Og så er det jammen nesten sommerferie.

Prosjektet mitt. Jeg har enda ikke tatt skrittet. Jeg skal ta det neste uke.

[Tornerosa]

Prosjektet mitt. Jeg har enda ikke tatt skrittet. Jeg skal ta det neste uke.

Eh...

[Klips]

Hehe, du deler alt med oss

[Tornerosa]

Hehe, du deler alt med oss

Åja, her skal intet forbigås i stillhet!

Altså. Snuskall (-dvs. -guttunge) kom og var engel, han pangstartet bilen min med et batteri. Etterpå måtte vi ut og kjøre langt og lenger enn langt, for å lade batteriet. Litt uvisst hva som gikk galt, egentlig, men det var i hvertfall for lite strøm på batteriet til at den ville starte. Må sjekke startbatteriet, en viss mulighet for at mye bykjøring og 5-6 år gammelt batteri betyr en tusing til utskifting. 500 for starten.

Så vi kjørte avgårde, dvs. først hadde jeg vært på jobb fra ni til tolv, ett var vi på rullende hjul på vei bort fra byen, kjørte sørover, kjørte til ytterst på Byneset via en alternativ skogsvei, vi tok en pause i bushen og nøt hvitveis og fjorten plussgrader, tok med oss noen seljekvister til kaninene. Greide nesten å ignorere obligatorisk furten 12-åring som var kvalm, sulten, svett, kald, trøtt, jeg vet ikke hva, og da vi stakk innom min venninne på vei hjem og jeg fikk en latte, var lykken om ikke fullkommen, så i hvertfall innom. Uendelig mange dager, uker, siden sist jeg bare hang ut med noen, for å bruke ungenes uttrykk. Det blir lett så fryktelig ensomt.

Har en veldig tung jobboppgave over meg. En langsiktig en, en vanskelig en, en som krever innsats av typen jeg liker aller, aller dårligst. Men det er ingen vei utenom.

Dessuten er jeg bedt om å skrive pr. e-post en vurdering av min arbeidssituasjon, da særlig med tanke på arbeidssted, dvs. kontor og kollega. Jeg mistenker at det ligger noe bak, noe jeg ikke har innsikt i. Det kom nok ikke fra klar himmel. Men jeg skal gjøre det. På en konstruktiv måte. Akkurat nå kjenner jeg at jeg kan gjøre det på en konstruktiv måte. Men jeg skal ikke gjøre det nå, selv om jeg heller ikke skal vente til jeg er i et hjørne hvor jeg blir mindre konstruktiv... Ser lett for meg en ganske ærlig mail. Ble bedt om å være ærlig. Jeg skal ikke lyve, men heller ikke la følelsene løpe av med meg...

I går, etter biltur og kaffe, og dessuten en tur innom Plantasjen for fem små potter med uteblomster, kom vi hjem med ett mål for øyet: Vårrengjøring. Dvs., frk. 12 år var ikke helt enig, men hun fikk ikke noe valg. Etter sju minutters innsats mente hun at hun måtte ha en pause på trampolina. Ropte på meg, ville vise meg noe, jeg ut på verandaen for å se. Hvorpå hun vrir fingrene på hånden bakover og lander oppå den. Og hyler. Og slutter ikke før etter en halvtime. Hun ble kvalm og uvel, så fikk seg nok en trøkk. Dermed ble det sofa og tv og elastisk bandasje, mens minsta og jeg fortsatte sjauinga. Å kalle resultatet "vårrengjort" er nok å ta i, men i hvertfall ble stue og kjøkken ryddig. Uten at en dråpe vann ble spilt, dog... Gjenstår mao å tørke støv, vaske golv og vaske vindu. Dessuten akter jeg å la skuffer og skap få gjennomgå, her skal kastes, ryddes, sorteres, organiseres!

Det er min store drøm her i livet, én av dem; å bare kunne vandre fra rom til rom og se at nei, jøss, her er det faktisk ingenting som må gjøres! Alt er rent & ryddig, her er det ikke noe stæsj uten mål og mening! Det må da være mulig, selv om det hele ikke skulle vare i mer enn fem minutter... Tenk å komme dit at man forholder seg til rot og skitt og uorden etterhvert som det oppstår, ikke dages- ukes- og månedsvis etterpå. Eller åresvis. Tenk å ha en utgangspunkt hvor alt er på stell, så forholder man seg til skittentøy som oppstår etterhvert som det oppstår. Tenk å vite hvor man har alt. Tenk å bare kunne gå inn på boden og bort til fryseren og bare løfte på lokket og ta ut noe. I stedet for å måtte rydde ut av boden for å komme inn i den, rydde av lokket på fryseren for å kunne åpne den. Tenk å kunne sitte på ræva og tenke at nei, hva skal jeg finne på nå?

Utopier, jeg vet.

Men kan ikke la være å drømme.

Vinduer vasket, alle lyspærer virker, bilen er støvsugd. Hyllen er montert, elektrikerjobben ferdig, gardinene lagt opp. Plantene pottet om, barnetegningene sortert, terrassen rengjort og behandlet. Stueteppet kastet og erstattet, gelenderet malt, listene festet.

Jeg kunne fortsatt til i morgen.

[Tornerosa]

Jeg skriver forresten en slags blogg, men er foreløpig selv min eneste leser. I fall noen skulle ville titte...

Lite tekst, mest bilder. Dagens-Karamell-Blogg.

[Tornerosa]

Dagens kontorseanse var ubetinget hyggelig. Var i grunnen ikke i nærheten av trøbbel engang, det var kun ett tema som kunne ført til litt kinkig stemning, men jeg vet hvordan unngå det. Det gjelder å ikke argumentere. Og det er greit, det er ganske uproblematisk, i hvertfall når det gjelder relativt uviktige ting som i dag. Jeg gjorde det uansett på min måte, uten å utbasunere det.

Jeg har skrevet mitt tredje brev til GreenPark, også kjent som GreenPakk, og jeg har skrevet til kommunen og bedt dem skjerpe seg. Jeg har vært i kontakt med oppvekstkontoret x antall ganger, men de får jammen ikke tingene med seg. Og det resulterte i inkassokrav, som de jaggu skal få trekke.

Sånn, godt. Har dessuten betalt alt jeg hadde liggende av regninger, og det var ikke akkurat lite, kun to ble betalt etter fristen men før purring. Og enda har jeg noen lapper igjen. 12 dager igjen til lønning, det skal gå greit. Au, der kom jeg på at jeg vil få ekstrautgifter i forbindelse med 10-årdag neste uke. Og det er en fare for atten unger. Men... Det er vel bidragstid i disse dager, da går det. Da går det ganske greit, egentlig.

Der sitter dattera til min gamle tannlege, hun er så vakker, noen år eldre enn meg. Hvite tenner har hun, også, selvfølgelig. Og nesten svarte krøller.

Jeg sitter på stamstedet, venter på frk. nesten-ti-år, hun er ferdig om en time.

Det var kaos på vei inn til byen, usikker på om det hadde med bro-saken å gjøre, skulle egentlig ikke tro det mtp geografien, men har aldri vært ute for lignende kø.

Og yr sier tjue grader, og det kan ikke være langt unna. Ettermiddagen ute, utfoldelse i "uterommet". Disse salgstriksene, altså... "Uterommet". Men har sansen. Hadde det ikke vært så ustabile sommere mtp regn, skulle jeg jammen hatt både soverom og kjøkken utendørs.

Morgendagen, skitvær igjen. Fridag, så skal unger til sin far utpå ettermiddagen. Og jeg skal prøve meg på en lenge etterlengtet sosialisering, jeg får nesten et døgn sammen med venninne m/fam, åtte mil herfra. Totalt ute av trening. Så blir det jobbmøte fredag ettermiddag, deretter regner jeg med at jeg skal hjem igjen. Man har da katt. Fredag - søndag blir sannsynligvis en asosial affære, hvis ok vær kan jeg kanskje finne på noe nikosing i ensom majestet.

Eller kino. http://www.trondheimkino.no/incoming/article1091242.ece

Jeg prøver å få dreisen, Den Vanskelige Oppgaven, jobbgreia, jeg prøver å få oversikt. Kanskje er det mulig å gjøre bare 70% av oppgaven, så da gjelder det å velge de riktige delen av den.

Den Viktige Kontakten, han jeg ser på som en døråpner til den andre jobbarenaen, han sa på mandag: "Ja, nei, vi må få deg inn på Xxxxxx, vet du..." Han sa det, det sa han. Ikke at han kommer til å jobbe aktivt for det, ikke at han kommer til å ringe en dag og si at "nå har jeg fikset det", men det er utrolig bra at han vet at jeg er interessert og at han helt klart har en idé om meg som en kompetent person på feltet. 105 ansatte, hvorav min mann er én av tre avdelingsledere. Klart det er bra. Skal være på hogget, skal følge med. Orientere meg, sette meg inn i.

Men jeg kan greie ett år til her, jeg har satt ett år som maks. Neste vår.

Som inspirasjon skal jeg lage en prosjektbeskrivelse på noe litt annet, noe som hadde vært Den Optimale Jobben, en arbeisplass jeg ville skapt selv. Men som er utopi så lenge jeg ikke har en startkapital på et par mill. Men det er lov å drømme...

[Smurfa]

Savner skriveriene dine, Tornerosa ;-)

[Molo]

Ah, jeg også. Også ble jeg ikke helt klok på karamell-bloggen? Mulig jeg ikke helt skjønte?

Håper alt er bra med deg.

[Tornerosa]

Bra og bra. Det har gått gradvis åt skogen. Nå toppet med at min elskede katt, som har vært min store trøst og kompis de siste to årene, er påkjørt og drept. Etter å ha vært savnet i tre døgn, fant jeg ut av det. Hun er nå begravet i hagen. Jeg bare gråter.

Ellers er jeg tyna i jobben, min kollega er totalt uforutsigbar og har en tendens til å framkalle tårer hos meg hver eneste uke. Jeg er totalt konsumert av jobben, det er ingenting igjen av meg. For ti dager siden var jeg et lite tastetrykk unna å si opp jobben pr. e-post.

Jeg våkner hver time natta gjennom med åndenød, hjerteklapp og svette hender.

Var hos fastlegen min i dag og ble sykmeldt. Jeg er komplett ubrukelig. Det har vært vanskelig i lengre tid nå, dette med pus toppet det hele og tippet meg over kanten.

Sånn, det er ståa.

[Ellevill]

:-( Huff, vet jammen ikke hva jeg skal si. Så veldig lei meg på dine vegne! For alt!!

Jeg skulle så inderlig ønske at dagene din ble gode.

Stor klem fra meg

[Molo]

Det høres ut som beintøffe tider hos deg. Skulle så ønske jeg bare kunne sette et plaster på og blåse litt på, så vips var alt i orden igjen. Får helt vondt i magen av å tenke på at du er så ulykkelig.

Håper sånn at du får gode og lyse dager snart.

[Cumulus]

Huff, så utrolig trist. :-(

[Klips]

Ånei, kattepusen . Det er sjelden jeg bruker ordet urettferdig, men at akkurat din katt skulle bli påkjørt er direkte ondskapsfullt av skjebnen. Fy søren, nå griner jeg nesten litt på dine vegne .

Og jobben, det MÅ finnes noe bedre. Selv noe som ikke er relevant, men som kan gi deg gode dager. Noe helt annet?

[Gjest Miss O'Hara]

Vakre pusen så leit å høre!

[Kosemose]

Så utrolig trist med fine, gode katten... Det var hjerteskjærende at skulle skje... Og enig med Klips; det må finnes noe annet. Om det ikke er super-relevant, så bare for å komme seg videre, få bedre dager, bygge seg opp, mens du leter etter/"lager"(?!) drømmejobben?

[Tornerosa]

Takk, takk. Det med katten lammer meg fullstendig, om noen sier "bare en katt", skyter jeg. Den katten betydde så uendelig mye for meg. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hva den gjorde for meg og med meg, om hvorfor, men det ville gjort meg helt frynsete. Nå er potesporene i vinduskarmene vasket bort, mat er gitt bort, matskåler og leker gjemt og jeg har støvsuget og fjernet alle grå hår.

Men jeg hører fortsatt de gallopperende små potene i trappene.

Og fra min plass i sofaen ser jeg rett bort på yndlingsplassen hennes; den mørkebrune puffen med saueskinnet på, opprufset rundt det hele av katteklør.

Ja, nå er det viktigere å komme seg bort fra enn å komme seg inn i. Jeg har søkt én. Kun 66% stilling, en ensom jobb, en slitsom jobb, en jobb som i hovedsak foregår ettermiddager. Og jeg ikke har de formelle kvalifikasjonene man etterspør. Det er da en begynnelse. Så er det en annen jobb, jeg tenkte i utgangspunktet å søke, men da jeg så at man også hadde budsjettansvar, kastet jeg inn håndkledet. Det er noe av det siste jeg ønsker meg.

Akkurat nå føles det som om jeg aldri noensinne vil ha lyst eller mulighet til å jobbe med noe som helst igjen.

[Ellevill]

Har du mulighet til å jobbe kun 66% mtp økonomien, så burde vel det være bra for deg og barna dine. Men vet du at du ikke klarer deg på 66% lønn og det dessuten er jobb du sannsynligvis ikke vil trives i, er det vel ikke noe vits? Jeg skjønner at du vil bort fra der du er nå, men jeg skjønner ikke hvorfor du gjør det slik.

Det er vondt å føle at man ikke har lyst til å jobbe med noe som helst. Har vært der jeg også, men det løser seg jo på et vis, man har jo ikke noe valg - he he. Nå har jeg en jobb som omtrent tar knekken på meg mht arbeidsmengde, men jeg trives godt. Men de siste 6 årene har vært en utfordring på jobb-fronten. Nå har jeg jo tatt etterutdanning i tillegg, og møtt veggen på mer enn en måte, og har vel enda noen utforfringer igjen. Men jeg har iallefall en jobb jeg trives i og kollegaer jeg trives med. Skulle ønske det samme skjer deg! Og at du ikke forhaster deg, det er tøft nok å skulle sette seg inn i ny jobb i utgangspunktet, om du ikke skal måtte skifte jobb flere ganger i nærmeste fremtid.

Har du noe å glede deg til i sommer?

Og hvordan går det med "pasienten"?

[Tornerosa]

Har du mulighet til å jobbe kun 66% mtp økonomien, så burde vel det være bra for deg og barna dine. Men vet du at du ikke klarer deg på 66% lønn og det dessuten er jobb du sannsynligvis ikke vil trives i, er det vel ikke noe vits? Jeg skjønner at du vil bort fra der du er nå, men jeg skjønner ikke hvorfor du gjør det slik.

Men hvordan skulle jeg gjort det, da? Jeg har problemer med å se alternativene. Jeg greier meg ikke på 66% lønn, nei.

Det er vondt å føle at man ikke har lyst til å jobbe med noe som helst.

Ja, jeg vet jo at den følelsen går over, jeg er jo ikke direkte arbeidssky, for å si det sånn... Har hele livet hatt tusen jern i ilden, og knapt vært borte fra jobb en eneste dag - før fra påsken for drøye tre år siden. Så det går nok over. Men akkurat nå er jeg fryktelig sliten, og sover bare halve timer uansett når på døgnet jeg prøver å sove. Det går nesten på forstanden løs...

Har vært der jeg også, men det løser seg jo på et vis, man har jo ikke noe valg - he he. Nå har jeg en jobb som omtrent tar knekken på meg mht arbeidsmengde, men jeg trives godt. Men de siste 6 årene har vært en utfordring på jobb-fronten. Nå har jeg jo tatt etterutdanning i tillegg, og møtt veggen på mer enn en måte, og har vel enda noen utforfringer igjen. Men jeg har iallefall en jobb jeg trives i og kollegaer jeg trives med. Skulle ønske det samme skjer deg! Og at du ikke forhaster deg, det er tøft nok å skulle sette seg inn i ny jobb i utgangspunktet, om du ikke skal måtte skifte jobb flere ganger i nærmeste fremtid.

Har du noe å glede deg til i sommer?

Og hvordan går det med "pasienten"?

Jeg har gledet meg til førstkommende helg, da skal jeg på stevne. Men akkurat nå gleder jeg meg ikke, det føles som et ork. Men jeg er ganske sikker på at det blir ganske ok, så jeg prøver egentlig å ikke tenke på det i det hele tatt - iom at hovedfølelsen er at nei, jeg vil ikke...

Deretter blir det ei lita uke sørpå. En merkelig blanding av jobb (som jeg nok vil være sykmeldt fra) og fritid med egne barn. Gleder meg ikke. Men jeg vet at ungene gjør det, så det gjør det litt lettere.

Og så fire dager i hovedstaden, med et par veldig vage avtaler.

Og så hjem igjen. 3-4 uker uten barna, ingen planer. Jeg ser litt fram til det, samtidig gruer jeg meg litt. Huset er tomt uten katten, som jeg skulle ha selskap av mens jeg hadde diverse husprosjekter på gang. Skrive litt, bruke byen. Men når jeg tenker på det nå, stikker det bare i magen.

Vet forresten ikke om jeg skal be legen friskmelde meg - jeg skal jo uansett ha ferie. Hadde det vært ordinære arbeidsuker som stod for tur, ville jeg ikke vært i stand til å jobbe, helt sikkert. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva som er riktig, fornuftig, best.

Pasienten er blitt til pasientenE, men den du sannsynligvis tenker på, er på samme sted rent fysisk. Verre, tror jeg. Men mye bedre psykisk. Fortsatt undersøkelser, fortsatt utredninger, en veldig lite hyggelig sykdom i kikkerten. Men ingen diagnose foreløpig, denne sykdommen er veldig vanskelig å diagnostisere. Jeg holder avstand så godt jeg kan.