Rask tid, langsom tid

[Tornerosa]

Min etterlengtede kombinerte jobb- og skrivedag på min stamcafé holdt på å gå i toalettet da alle mine tre bord var opptatt da jeg kom inn her klokka elleve. Og det var lang kø i disken. Og det var to guttebarn som stod og trakterte kaffemaskinene i stedet for de to damene jeg vet kan lage god kaffe.

Jeg satte meg ved bardisken og åpnet mac'en, det var alt for høyt til at jeg kunne skrive med to hender uten at venstre skulder klaget, vedder på at jeg så sur ut, mens jeg vaket etter forrædere som skulle forlate åstedet. Og heldigvis, snart forsvinner ei dame fra det ene av de tre bordene, riktignok det dårligste, det som gir refleks fra vinduet i skjermen, men da var jeg kjapp, gitt. Hun med barnevogn som også hadde satt øynene i bordet mitt måtte bite i sure epler, hah! Og vips var det nesten tomt foran disken, og vips hadde jeg kjøpt mitt sedvanlige brie-rundstykke, som jeg egentlig ikke burde kjøpe fordi jeg skal jo liksom spare penger til ny tur, egentlig skulle jeg ikke vært her i det hele tatt, ikke kjøpt kaffe, heller, men pokker, man skal da leve og ha et liv, så rundstykke og kaffe ble det. Tok altså sjansen på å la guttebarnet lage kaffen min, og da det viste seg at jeg hadde gratis kaffe på klippekortet mitt, ble humøret betraktelig bedre. Og kaffen var helt ok, den.

Det nærmer seg slutten av dagen, så altfor fort, jeg kunne sittet her i fem timer til. Minst. Her skrelles stresset av, det blir igjen en kjerne som jeg liker og gjenkjenner. Men det varer kanskje ikke evig, kanskje går jeg lei, hvem vet.

Jeg skriver på nok et manus, det er hva jeg gjør og vil og trenger, men jeg merker at jeg mangler Plottet. Jeg har ikke den overordnede ideen klar, og det frustrerer meg litt. Og jeg kan ikke tvinge den fram, den må bare komme når den kommer.

Så jeg trøstet meg litt ved å tillate meg å bestille den lampa jeg har ønsket å kjøpe de siste to årene. 200 kroner billigere enn i butikken hvor jeg nettopp sjekket, og langt kortere leveringstid. Jeg fikk penger av mams og paps til bursdagen min i fjor sommer, de var tiltenkt bidrag til lampe, men de forsvant i sluket før jeg kom så langt, gitt. Så sånn sett er det bare på sin plass at lampa omsider blir kjøpt. Og jeg trenger mer lys i stua mi, livsnødvendig.

Jeg tenker mye på tid og på menn for tiden. Hehe. Mer om det.

[Cumulus]

Heisann! Der var du jo!

Du må jo skrive! Om tid og menn, særlig menn!!!!!!

Cumulus

[Kosemose]

Ja, mer om menn! Og lampa, jeg tror jeg vet hvilke det er, det blir fint!

[Tornerosa]

Jepp, om menn. Nå på bussen, på vei til blinddate. Den første av tre på rappen, neste to i neste uke. Jøje og huffa meg. Angrer.

[Tornerosa]

Da er det stille i huset, etter en hektisk og en smule anspent morgenstund. Eller la meg si det rett ut - hyl og skrik. Min skyld? Tja. I såfall fordi jeg ikke akter å være Tilretteleggeren til enhver tid. Jeg (an)befalte å gjøre klart skøyteutstyret i går kveld. Sier ikke mer. Jeg hater dette, det gir meg hjertebank og ødelegger halve dagen min.

Litt av en kontrast.

Radioen spiller på kjøkkenet, katteluka flaffet nettopp, pus skulle ut for å sjekke ståa, jeg sitter i sofaen med ullpledd rundt bena og er trøtt, trøtt, trøtt. Naturstridig, dette. I hvertfall strider det mot min natur, dette regimet med å (egentlig) måtte legge seg senest elleve og stå opp før sju. Jeg virker best etter tolv, natt som dag.

Sofaen min er flyttet, jeg har rett og slett flyttet om, latt TV og sofa bytte plass. Det var et styr av tunge ting og mange lange kabler, men jeg fikk hjelp av Tenoren, på søndag. Vi hadde ved en tidligere anledning snakket om stemming av piano, han har utstyret, og for en uke eller to siden bare ramla det meg i hu i løpet av sekunder; jeg spurte om han ville komme og hjelpe meg. Ja! Det ville han. Litt vel entusiastisk, kanskje, jeg ble litt betenkt.

Men å stemme piano var gøy, han har også godt gehør og pianoet ble riktig så bra, det. Og så spurte jeg om hjelp til å skyve møbler. Og det ble fint. Men jeg skal ha en lettvegg i ett eller annet format bak TV'en, nå svever den litt. Og fra sofaen ser jeg nå hele rommet, det føles bra. Litt sånn feng, lissom.

Menn, ja.

Jeg tror Tenoren gjerne kommer tilbake, for å si det sånn. Men her er intet på gang, sånn er det bare. Hyggelig og vel så det, for all del, ikke ukjekk, Men nix.

Nix også på lørdag, Tore var hyggelig, men ikke på spore'. Ikke på mitt spor.

Og i dag nok en kaffe, med en som har nedovermunn. Og fredag med en som ligner litt på mannen til en venninne.

For jeg har nok en gang innsett at det skjer ikke noe før jeg gjør det selv. Ikke at jeg har den store trua. Det skjedde én gang, én gang på fem og et halvt år. Ingen skal komme og si at jeg er lettantennelig og hopper høyt og langt med begge bena.

Men jeg har vært i romantikkens og lidenskapens verdensdel, eller skal jeg si land, og jeg bare vet. Jeg bare vet at det mangler noe og at det finnes potensiale til å falle på plass, til å utnytte hver en krik og krok av det jeg kan være, det bare mangler en katalysator. Ikke for å leve et hyggelig og meningsfullt liv, men for å utnytte dette siste, det som kun kan aktiveres av å elske og å bli elsket.

WOW! Den siste der satt, tenker jeg! Elske og bli elsket.

Alle mine ambisjoner, visjoner, intensjoner, de som ble født under den andre solen, den som varmet og ga nærmere førti grader høyere temperatur enn her, de ligger fortsatt innunder ytan, skjult. Eller, jeg vet ikke om de ligger der engang, lenger. Har følt at kontinuiteten ble brutt pga det med skuldra, jeg skulle bare flyte på alt jeg samlet opp der borte, og omsette det i praksis her. Men i stedet ble jeg liggende her, i smerter og rus. Og når jeg var normal igjen, hadde vips! alle -sjonene vaporert. Og nå er de ikke der, selv om jeg husker dem. Jeg kjenner dem ikke. Jeg har ikke tid til å kjenne etter! For nå er det rulle hit og rulle dit, huske tidspunkter, huske gjøremål, huskelister, lister, lister, skynde seg, ikke glemme. Må, må, bør, bør.

Men faktisk er jeg blitt korrigert, man har prøvd å korrigere meg. Kanskje var det "bra" at jeg fikk dette avbrekket, de 14 dagene, smerte aldri så mye? Kanskje ville jeg brent ut på kort tid, om jeg omsatte min tildels maniske tilstand i handling? Kanskje ville jeg prøvd å gjøre alt på én gang, og krasjlandet? Vet ikke.

Men har allerede druknet, tror jeg. Tar inn litt vann hver dag, rekker ikke øse. Listen er lang, lang, både jobblisten (!) og den private. Jeg blir helt handlingslammet. Jeg må ringe kommunen ang. den SFO-regningen som Lindorff (hvem fant på dette med TO f'er??) bråker om, jeg må skrive skademelding til IF og nå MÅ jeg ha elektriker!

Nei, skal ikke engang prøve å begynne med noen liste her... Den er uutømmelig. Små ting som tar fem minutter, store ting som tar mange dager.

Kjenner jeg er litt irritabel for tiden, ikke bra. Ikke bare irritabel, det er kanskje ikke det illeste, men under irritabiliteten lurker et større monster - motløsheten, retningsløsheten. Man rekker ikke stake ut noen retning når det føles som om det er livet selv som trekker en avgårde, når det er hverdagene selv som roper at dette må du!, og det omtrent hele tiden. Det skulle vært ledninger der oppe, i hjernen. Som ble trukket ut når man faktisk har de to timene med stillstand, eller til disposisjon, slik at alle husk! må! og bør! holder kjeft en stakket stund. For de er jammen høylytte, så høylytte at det skal ganske mye til for å overdøve dem.

Men diagnosen er ikke endelig, motløsheten er bare en anelse og en tendens. Kanskje tar jeg feil, kanskje er det bare forbigående, kanskje dukker den bare opp i visse situasjoner og settinger. Det er når den gjennomsyrer alt og hele tiden at det blir tull og umulig. Foreløpig opptrer den i hovedsak gjennom sine berømte gjesteopptredener på 3-4 sekunder, disse lynene fra klar himmel som kommer når man minst venter dem. I tillegg til når ungen ikke har gjort seg klar til skøytedag kvelden før, men tror hun skal rekke alt på tretten minutter om morgenen.

Jammen litt av en overgang. Men jeg visste jo det. Fra lys og lyd og varme og lukter, fra et vrimmel av folk og hus og biler og bevegelse - til mørke, kulde, stillhet. Det er glissent og tamt, slapt, ensomt. Men for all del, jeg mener ikke å si at det første er ubetinget bedre enn det andre. Jeg vet jo at jeg blir litt rar av denne intensiteten i lengden, at den mørke (vinter)stillheten her i landet unektelig har sin sjarm. Men som livet er i disse tider... Jeg savner lys og lyd og varme og lukt, virkelig. Og selv om vrimmelen var der og stillstanden er her, fungerer det i praksis motsatt. Det var der jeg kunne flyte rundt innimellom all bevegelsen og intensiteten, uten stress, uten måtte og burde. Tilbake her er stillheten bare stressende, for den er bare et skalkeskjul, den gjemmer lange, lange lister som ikke forsvinner uansett hvor mange streker man setter.

Ikke at jeg forventer det annerledes. Det er jo sånn det er, å reise bort fra hverdagen. Og meningen er jo at man skal fylles opp, få overskudd som man tar med seg videre når man er tilbake fra unntakstilstanden. Litt usikker på om den mekanismen er helt intakt hos meg...

Jeg skal dusje, jeg skal ut av huset, jeg skal jobbe. Og jeg vet hvor jeg skal, og det er ikke kontoret.

[Tornerosa]

Fire minutter over. Kanskje han ikke kommer. Jeg håper han ikke kommer.

[Tornerosa]

Joda, han kom. Og var akkurat like hyggelig som Tore som ikke var på sporet. Og dette blir det nok heller ikke noe sporing av, er jeg redd. Hva skal til?? Hva forventer jeg, egentlig? At jeg skal sitte der og skjelve i buksene under blikket hans? Han det slippes tusen sommerfugler i magen, og det etter tre minutter? Etter en time? Er det egentlig mulig? Er det noe galt med meg? Er jeg ikke i stand til å se et potensiale? Eller er jeg bare veldig, veldig tungrodd?

Aner ikke. Men han var hyggelig, det var han. Hva kan jeg sammenligne med? Eller rettere sagt - hvem kan jeg sammenligne med? Det som skjedde for to år siden er ikke sammenlignbart, han kjente jeg fra før. Eller kanskje det absolutt er sammenlignbart. For i løpet av den aller første gangen vi møttes, dvs. møttes "på nytt", etter bare få minutter visste jeg at dette var noe. Så jeg må da være i stand, lissom. I stand og i stand til.

Jeg tenker og vurderer - jeg kjenner (til) seks personer som jeg... Nei, ikke er forelsket i. For her snakker vi om alt fra min egen fetter til... Ja. Til å være gift med en venninne av meg. Seks personer i min omgangskrets, på den ene eller den andre måten, som jeg kjenner godt eller har en temmelig spesialisert relasjon til, seks personer som er av sorten som jeg under ideelle/helt andre omstendigheter meget mulig kunne ansett som "rett sort". Hva er fellesnevneren her?Jøss, fem av dem har tre barn, den sjette har to. Alle er gift. Alle har rikelig med hår, bortsett fra én. Én er mørk, to er lyse (hvor den ene nesten ikke har hår), én er kommunefarget, én er mørk blond, én har lyst/rødlig hår. Én brunøyd, resten blåøyd. Samtlige er i underkant av/rundt 1.80, samtlige er slanke, samtlige har en "vanlig" kropp som bærer preg av å bli holdt i stand, men ikke av pumping av jern. Og - her er kanskje det viktigste - alle jobber med mennesker. Påfallende. Omsorgsyrker, vil jeg si, av ulik sort.

Neida, disse faktagreiene; høyde over havet osv., har jo liten relevans. Jeg ville bare finne ut hva disse fem har til felles, også av ytre atributter.

Men disse seks er ikke menn, de er fettere og noens ektefeller, jeg ser dem ikke som menn. Jeg kan imidlertid anstrenge meg litt og greie å se bak disse faktorene, da skimter jeg menn som jeg i et annet liv kanskje ville ønsket å komme nærmere. All the good ones taken??

Mejor sola que mal acompañada. Enn så lenge får det være bra nok. Det er jo alltid greit å være overbevist om at det er potensiale for noe enda bedre.

Hvis det er det, da.

For jeg var jo lobotomert en periode, jeg fant ut at det var best slik, uten. Jeg ville ikke, rett og slett. Men nå vil jeg igjen. Tror jeg. Det skal nemlig ikke så mye til før mitt egentlige jeg presser seg gjennom igjen, det kan bare undertrykkes i kortere perioder.

[Gjest Miss O'Hara]

Kan kanskje være like greit at Han ikke kommer tuslende før jentene er større og hverdagen lettere. Kan love det legger en grei demper på saker og ting

Og jeg kan love de ytre attributtene har fint lite å si når det først smeller Jeg er sammen med den stroe motsetningen, han var ytre sett var bilde å hva jeg ikke ville ha. Så er det noe med det da; er man alltid den beste til å bedømme det, egentlig, er man egentlig så klar over hvem man er - før man opplever noe som gir gjenklang så det faktisk sitter? Og ikke bare for noen svikefulle, illusoriske måneder?

Just sayin'. Man vet ikke alt. Ikke om seg selv heller. Kanskje minst av alt det.

[Tornerosa]

Vettasøren. Det nå jeg får ubehag i magan av å se potensiell familietid svinne hen, renne bort mellom fingrene på meg. Det er nå de er (relativt) små, og suget, behovet, ønsket om å ha en familie er enormt. Pr. def. er vi jo det - en familie. Men følelsesmessig? Nix. Jeg er alene, og så har jeg to barn. Sånn føles det. En hakkete trekant i stedet for sirkel. Nuvel. Jeg vet ikke. Jeg vet hva jeg har, ikke hva jeg får.

(Hm... Skulle dét være en trøst? Umiddelbart føltes det som det helt motsatte... )

Nei, så sannelig, man vet ikke alt om seg selv. Men jeg vet at min radius og livs...hva skal jeg si, livsførsel, ikke akkurt legger forholdene så veldig til rette for at jeg skal finne ut av ting, heller. I hvertfall ikke når det handler om denslags...

Kontordag i dag. Går sånn tålelig. Radiatorene sildrer, fingrene er iskalde, magen er sulten og det skravles fra nabopulten. Men helt hit hører jeg to rop hjemmefra: Fra den ensomme katta og det vanvittige rotet.

[Tornerosa]

Skjelvende sint. På oppvekstkontoret, på Lindorff, på Danske bank. Og på Mac'en min, som påstår at jeg ikke har innstallert Java, hvilket jeg har.

Én av dem må ta skylden! Alle skylder på "noen", den eneste som i hvertfall ikke har gjort noe galt, det er meg! Farsken, altså!

[Tornerosa]

Sånn, den e-posten gjorde susen, tenker jeg!

Skulderfysio, ukas tredje mannekaffe(!), jobbing. Fra stedet som gir meg ro i sjelen - i hvertfall mer ro enn de fleste andre steder. Sitter her og kvinner meg opp til ettermiddagen, jeg kommer til å måtte gå i skytteltrafikk. Jeg bør være på to ulike steder med tre minutters mellomrom, men det tar minst et kvarter å kjøre fra det ene stedet til det andre. Noen vil måtte vente, jeg får vel ta en avgjørelse slik at jeg kan velge det minste av to onder.

Svimmel for tiden. Eller kanskje bare trøtt? Ble ikke bedre av å snakke med en av de håpefulle på telefonen, det er jaggu litt av et trøkk på en stakkar. Har lyst til å sette meg i bilen og kjøre... Vekk. Forhåpentligvis og sannsynligvis blir lørdagskvelden bra, da er det festligheter på gang, men resten av helga gruer jeg meg litt til. Det er selvfølgelig da jeg burde la lørdagskvelden overskygge alt annet; kan jo ikke forvente mer enn ett spesielt positivt punkt i løpet av ei helg, det må være greit at resten av helga da er "normal". Og "normal" betyr jo noe så normalt som å henge med ungene, være sjåfør hit og dit samt husarbeid. Takknemlig, skal man være.

[Norbertine]

Der var du ja, måtte lete litt for å finne deg. :-)

[Tornerosa]

Der var du ja, måtte lete litt for å finne deg. :-)

Da har man overlevd helgen. Med relativt god margin, for såvidt, men det har vært tildels... Tja. Turbulent. Festligheter lørdag kveld nådde ikke helt opp for mitt vedkommende, jeg var ikke i modus, var mentalt sliten og kjente meg skikkelig asosial. Helgas høydepunkt tror jeg var da jeg greide å få til en drøy times sofablund i sekstiden i går kveld. Helgas høydepunkt har definitivt ikke vært kranglestemningen med min elskelige lille-store snuppe. Hun kan jammen være en håndfull for tiden. Såpass at jeg blir satt ut av stand til å vurdere hva dette egentlig er; om det er meg, om det er henne, om det er oss. Det tar på å skulle prøve å holde seg bestemt, men vennlig, konsekvent, fornuftig... Noen ganger får jeg bare lyst til å stryke på dør, sette meg i bilen og kjøre langt, langt vekk. Stikke av fra alt og alle.

Fra jobben, også. Jeg eier virkelig ikke motivasjon nå, hjernen er dessuten bare grøt. Det er så mye, så mange oppgaver at jeg blir bare paralysert. Det er vanskelig å prioritere, for alt henger så nøye sammen. Dvs. det kan være snakk om seks store oppgaver, alle veldig viktige, som hver for seg fordrer seksti nye, og hvor halvparten av de seksti henger sammen med halvparten av de seksti som en annen stor oppgave fordrer. Så har vi selvfølgelig i tillegg de andre tredve oppgavene, som er mindre enn de seks store, men ikke mindre viktige av den grunn. Og da snakker vi bare om bankers-oppgavene, ikke om alle de andre som jeg burde gi meg selv, det nyskapende og mer kreative.

Og nå blir det endringer. Jeg får ny sjef. Men jeg har ikke sjef som de fleste andre har sjefer, sånn sett blir det uansett ikke store endringer. Men nåværende er en klippe, den dyktigste av de dyktige, den mest engasjerte av de engasjerte. Så bedre - det er umulig.

Og så er det sykdommene, alle disse syke i min nærmeste krets, det påvirker meg så veldig. Det gjør meg alt fra sint og irritert, til vettskremt.

Dessuten krangler nå også min høyre skulder. Blir nok ikke noen greie ut av det, men etter å ha danset til en altfor kjapp swinglåt (hvorfor skal alle disse gæmlisene bare danse swing?) på lørdag, kjente jeg i går at jeg sannsynligvis har samme greie i høyre skulder, også, med andre ord - predisposisjon for kommende betennelser. Kjekt. Den venstre oppfører seg relativt greit nå, men er ikke helt som før enda.

Når alt dét er sagt - jeg elsker katta mi, jeg elsker ungene mine og jeg elsker den nye lampa mi. Den står på pianoet og kommer til sin rett tjuefire timer i døgnet. Og jeg har flyttet om på stua, dvs. i 1/4 av den, sofa og tv har byttet plass og det føles fint & bra. Dessuten skal jeg til fetters kone og drikke kaffe ved lunsjtid, og jeg mistenker at den kaffen vil vare til arbeidsdagens slutt. Og så har jeg ikke brukt Mac'en i hele helga, det er også veldig bra. Og vi er straks midt i februar, og det fryder meg at det om...tre måneder er midt i mai. Tre måneder er lite (mye...!).

Sommerferien. Litt styr ift. han faren, som har en tendens til å ikke se ungenes behov, men bare stirrer blindt på sine egne. Ungene SKAL være hos ham i fire uker i strekk. Si gjerne at jeg skal prise meg lykkelig for at han ønsker det, og det er jo selvfølgelig bra at han vil være sammen med sine egne unger. Problemet er bare det at ungene har egne meninger om hva de har lyst til å gjøre i sommer. Og det inkluderer å være hos faren, men de fire ukene ødelegger for det andre de også har lyst til. Jeg foreslår 3 + 1, men det faller ikke i god jord. Fordi det kommer fra meg. Dersom det kom fra ungene, ville det kanskje vært annerledes. Men de kvier seg for å mene så mye når faren spør, tror jeg. Redde for at han skal tro at de ikke vil være hos ham. Jeg vet ikke. Har snakket en del med dem om det.

Jeg selv i sommer... Ingen planer. Absolutt ingen. Én uke "feriejobb" straks skolen er ferdig, det er det eneste. Ungene skal være med da, men det teller som jobb for meg. Og så drar de til faren rett etterpå. Jeg får vel bare dra hjem igjen, jobbe. Jobbe i hele juli, når "alle andre" for lengst har lagt sommerferieplaner med sine kjære. Finfint. Jeg skal krampekose meg alene.

Mandag, sa man?

[Tornerosa]

Forresten, det er til å flire høyt og rått av - men var ikke jeg på den andre siden av jorden for bare fire uker siden?? Eller var det bare en film jeg så? En drøm jeg hadde? Jeg synes å huske at det var fantastisk og intenst og fabelaktig på alle måter, så hvorfor henger det ikke igjen i kroppen nå? Hvorfor flyter jeg ikke på det, hvorfor er det ikke en katalysator for litt mer energi, litt mer motivasjon og litt bedre humør?

Hvilke knapper trykker man på for at det skal skje?

[Tornerosa]

Jupp. Ville bare supplere med at det står -80,85 i nettbanken.

Ikke at jeg er overrasket, det har tross alt nettopp vært januar, alt er ved det normale. Ni dager igjen til lønn, det er vel bare å sprette den andre kontoen...

[Tornerosa]

Oh trygghet! Det er noe med luktene, stemningen, lydene. Skuldrene senkes, alt blir mindre truende. Jeg har til og med bestilt linser til jentungene og kjøpt flybilletter til dem. De to punktene på listen føltes umulige i går. Utsikten mot Burger King er også hensiktsmessig, den forteller meg at jeg aldri trenger gå dit, det er en helt annen planet. Rema 1000 er billigst i by'n, og ballongene hos Egon er fortsatt grønne, røde og orange. Alt er som det skal være og alltid har vært, og det er betryggende.

Jeg har til og med vært hos min venn bergenseren, han burde fått en hårklipp nå, og de minuttene med håndspåleggelse gjør underverker både for frozen shoulder og frozen soul. Jeg forteller ham ikke at jeg kjører dobbeltløp - jeg har bestemt meg for å se kiropraktig og fysioterapi som to hensiktsmessige former jeg begge akter å benytte meg av. At det dermed koster meg det dobbelte, ser jeg mellom fingrene på. Jeg ser det som investering.

I dag er pus hos dyrlegen, ligger nok i narkose i dette nu. Påfylling av vaksine er jo en smal sak, litt verre er det med de fæle tovede flokene hun har fått på bakparten den siste måneden. Hun har aldri hatt det før, det begynte etter at hun kom hjem fra hotellet. Mistenker at talkumet de hadde hatt i pelsen hennes er synderen. Det var i hvertfall umulig for meg å få gjort noe med det, og nå skal hun altså barberes der bak. Stakkar. Hun så helt vettskremt og fortvilet ut inni reiseburet sitt. Kanskje hun trodde hun igjen skulle være borte hjemmefra, lenge. Hun kommer sikkert til å se helt skamfert ut når hun kommer hjem, stakkars forfengelige pusen.

[Molo]

Følger deg videre på livets bumpete vei

[Tornerosa]

Følger deg videre på livets bumpete vei

Gode støtdempere er er must!

Og det får man i hvertfall ikke av å sove altfor lite. Jeg sliter med å tilpasse meg krava, krava om å være A-menneske. For det er jeg rett og slett ikke. Jeg funker best etter tolv, natt som dag. Kombiner det med en intens uvillighet mot å legge seg når roen endelig senker seg i huset, og du har den perfekte oppskriften på fracaso... Sovnet på sofaen i pysj klokka 8.22, våknet 9.09. Og strøk på dør, obligatorisk kontordag i dag. Jeg kan ikke fordra obligatoriske kontordager. Tenkte å ta buss, men da ville jeg kommet litt vel sent. Så da blir det å betale 115 kroner i parkering, 115 kroner som for tiden er gull verdt. Og så flyr det slike barnslige fraser rundt i hodet resten av dagen, hver gang jeg tenker på de 115 - "tenk å måtte betale for å jobbe, det er jo helt på trynet!"

Begynner å bli vant nå, til at min kollega snakker høyt med seg selv absolutt hele tiden. Er blitt ganske god på å stenge ute, og evt. si jaha og mhm og nemlig...

Ser for meg en ettermiddag hvor jeg prøver å tuske til meg minst fem 10-minuttere i drømmeland, innimellom alt annet. Ideelt sett tre timer i strekk.

[Tornerosa]

Foran meg i køen står en dame som har trent seg, i mine øyne, stygg. I underkant av min alder, nydelig ansikt, magre, muskuløse ben. Og de fremheves av tights og kort jakke. Og jeg tenker at dama kanskje er syk, har vært syk, men hvordan har hun da greid å trene på seg slike muskler, tenker jeg. Og så tenker jeg ikke mer, for man skal vel ikke mene sånt. Og foran meg sitter ei smellfeit jente i slutten av tjueåra, hun drikker kaffe som er tenkt som medbrakt og har dermed tusket til seg noen kroner, og som frokost spiser hun wienerbrød. Jeg prøver å ikke tenke mitt, man gjør jo det, man har da tross alt dannelse og respekt for folk, og så tenker jeg at hun kanskje har slanket seg ti kilo de siste to månedene og nå har innvilget seg dette ene wienerbrødet. Og ved siden av meg sitter en ung mamma, garantert førstegangs, hun drikker Pepsi og prater, skravler i ett, med ungen, den kan ikke være mer enn tre-fire måneder, hun lager prompelyder på hendene og kinnene til ungen og pludrer, synger til musikken i høyttalerne med babystemme. Og jeg tenker at "gi meg nå arbeidsro", gå i åpen barnehage med den ungen, ta deg en trilletur, men jeg kjenner også at jeg blir forferdelig misunnelig og at jeg får tårer i øynene av å se på den lille jenta og den forelskede moren, den som hadde vært i startgropa igjen! fått en sjanse til, tatt med seg nåtidens erfaringer og modenhet og igjen vært tjueåtte og i barselpermisjon, med en intakt, lovende familie der hjemme. For nei, jeg er ikke "glad" for at jeg er forbi den perioden, ferdig med den, og nei, jeg er ikke "glad" fordi ungene nå er større og blir stadig større, "det blir enklere", jeg er dypt uenig, det blir ikke enklere, det blir bare vanskeligere.

Men man har hva man har og det nytter ikke sutre over det. Og jeg ville ikke hatt andre unger. Jeg husker da jeg var en sånn nybakt førstegangs, jeg var dypt overbevist om at min egen var av verdens åttende vidundere, det var nesten slik at jeg følte jeg måtte skåne andre mødre fra å se ungen min - de kunne jo bli misunnelige! For min var den peneste og den søteste, den morsomste og den smarteste, hun luktet best av alle og hadde den søteste latteren og mest behagelige, tross alt, gråten. Og sannelige gjentok historien seg to år senere, med den blideste, søteste og snilleste ungene i verden, en mørkhåret raring med hentesveis, lubben som en liten Buddha.

Så uskyldige, så enkle, så takknemlige, de fikk mat og drikke, hvile og søvn, rene bleier og klær, usannsynlige mengder kos og kjærlighet og en balansert mengde stimuli. Det var alt de trengte. Det var mye, mye enklere før. Veldig mye enklere.

I dag er jeg touchy, i dag griner jeg av alt, minst åtte ganger så langt i dag. Og klokka er enda ikke elleve.

Har ikke jobbet noe foreløpig i dag, men nå skal jeg åpne e-post. Hvis jeg tør.

[Tornerosa]

Jeg vet at et annet sted i byen foregår det diverse undersøkelser, det er legeraid igjen, og jeg vet at jeg burde tilbudt meg bistand, å være anstand. Men jeg takler det ikke, jeg orker ikke, jeg vil ikke. Den dårlige samvittigheten er imidlertid en nesten like stor belastning som det ville vært å kaste seg ut i det. Og å kaste meg ut i det ville sannsynligvis gjort meg til et bedre menneske.

Er på mitt andre "måltid" nå. Jeg gravde i morges dypt ned i madrassen, og fant mynter nok til at det ble to kopper kaffe i dag. Samt scones med hjemmelaget bringebærsyltetøy og et rundstykke med brie. Luksus, når jeg vet at det fortsatt er minus på konto.

Sosialt samvær i en litt kunstig setting i kveld. Har ikke veldig lyst, men tror jeg bør. Håper bare jeg greier å holde munn, for egentlig har jeg noen småhøns å plukke med avkommet til noen i forsamlingen... De søteste søte, men akk så...

Apropos. Jeg skulle så inderlig ønske at jentungene i litt mindre grad hang seg på strømmene. Jeg har prøvd å forklare dem dette med Valentins-dag, at det i første rekke er en handelstandsgreie. At det går an å markere en slik dag på en annen måte enn å tråkke butikkene. Men det preller av. ALLE skal kjøpe noe til noen. Og hun har jo kjæreste, må vite. Litt sjarmert av det siste der, så jeg lot henne få den 50-lappen hun ba om. (Hun kom hjem med en kopp det står "I love you" på, samt sjokoladehjerter ). Men 11-åringen Kari, hun hadde handlet for 130 kroner til sin "kjære" (parfyme!), og når min egen hadde antydet at det var ganske mye penger, hadde Kari bare sett helt uforstående ut og himlet med øynene. Det var da virkelig ikke mye! Det er det samme barnet som blir utstyrt med kroner tusen og sluppet løs på det store kjøpesenteret alene, for å "shoppe".

Jeg er steinhard. Hun får IKKE lov til å henge på kjøpesenteret. Ikke henge der, ikke være der, ingenting. Da skal jeg være der selv. For dette er ikke snakk om et slikt søtt lite lokalt kjøpesenter som det litt lengre oppe, dit får hun gå alene - om det er noe som skal handles. Men det store, nye - nix. Ikke fordi jeg nødvendigvis er redd for at det skal tilstøte henne noe, det er ikke i første rekke av sikkerhetsmessige årsaker, men jeg er livredd for å åpne opp for en praksis med kjøpesenteret som oppholdssted, som fritidsarena. Med eller uten shopping, jeg vet ikke hva som er verst.

Mulig jeg er helt på trynet. Mulig jeg er helt off. Men det driter jeg langt i. Skulle gjerne tatt ei økt om dette i kveld, men gidder heller ikke å få stempel som "den prektige" eller noe i den retning. Da holder jeg heller kjeft, og fortsetter min militante praksis.