Lille, etterlengtede babyen vår <3

[**M**]

åååå gratulerer så mye !! godt å høre at selv om ikke ting gikk etter "planen" (i den grad man kan ha en plan) så gikk det fint likevel!

Kos dere masse i dagene fremover. Og hold oss oppdaterte !!

klem fra meg

Takk for det <3

Legger ved et bilde av babyføttene hans. Hihi

[Gjest iGirl]

nydelige små babyføtter

[boks]

GRATULERER SÅ MYE BEGGE TO!!! :hjerte:

Åh, gledestårer renner nedover kinnet for dere.

Bra du hadde en god opplevelse selv om ting ikke ble som du hadde sett for deg! Du er flink **M**

Kos dere masse, lille familien.

[Yesterday]

Gratulerer så mye!!

[**M**]

Takk for fine ord <3

Huff, jeg har mye smerter i operasjonssåret nå, og tårene renner på barselsdag 2

Keisersnittet var litt vel traumatisk. Føler for å skrive om det. Jeg ble jo som sagt kjørt ned på "slutten" av fødselen. Kateter ble satt (noe jeg ikke kjente noe til) og det ble bestemt at epiduralen skulle forsterkes slik at jeg ble helt bedøvd i mageregionen. Helt greit, tenkte jeg. Men. Da de begynte å skjære i meg, så kjente jeg ALT. Og jeg skrek og skrek av smerte helt til jeg hører kirurgen som sto over meg si; "Vi lar henne sovne, nå!" Smerten fra kniven går over i en forferdelig smerte i armen i det narkosen settes. Det kjentes ut som om hele armen skulle sprenge, og det siste jeg husker er at jeg gråt og skrek av smerte helt til jeg sovnet. Rakk å høre at de kastet ut mannen i hui og hast og jeg prøvde å signalisere med hendene et lite adjø. Dette var i tretiden.

Flere timer senere kjenner jeg at jeg er i ferd med å våkne fra noe som kjennes ut som mitt livs dypeste søvn, og jeg begynner å rope navnet til mannen min så fort jeg får til. Da kommer det en pleier inn og sier; Gratulerer! Mannen din er oppe på nyfødtintensiven med sønnen din, alt har gått bra! Da smilte jeg.

Da jeg var våken nok kom endelig mannen inn til meg, og jeg knakk sammen i gledestårer. Fikk se bilder av Kasper og ble etterhvert trillet inn til han i sengen jeg lå i. Klokken var blitt 22. Jeg brast i gråt når jeg fikk se han, og de la han på brystet mitt. Pleierne spurte meg; Hva føler du nå? Hvordan går det? Jeg fikk frem ett ord, så neddopet som jeg var. Dette var det eneste jeg sa;

Lykke.

Har i ettertid fått vite at under operasjonen så fikk jeg en stor rift i livmoren, fordi Kasper rett og slett måtte rives ut. Jeg mistet mye blod. Han hadde jo festet seg langt nede. På grunn av det, må jeg ta keisersnitt ved senere fødsler også.

Har nok litt ekstra smerter på grunn av den riften, men håper det letter snart. I tillegg har vi jo begge infeksjon. Nå gleder jeg meg bare til å komme hjem med han. Føler jeg har mistet altfor mye verdifull tid allerede. Han er min lille helt.

Endret 12. oktober 2013 av **M**

[boks]

Shit, høres skikkelig traumatisk ut **M** Sender deg en god lang klem og masse fine tanker din tøffing

Kos deg masse med gutten deres og hverandre

[Yesterday]

Høres ikke noe særlig ut, håper at du ikke sliter med dette i ettertid Du er tøff ja! Og endelig er du mamma, kos dere masse

[**M**]

Jeg gråt meg til å reise hjem på mandag. For er sted føden på Elverum er. Aldri mer! Hadde et horribelt opphold på barsel.

De beklaget tabben med bedøvelsen og innrømmet at det aldri skulle ha skjedd.

Men, så fort vi kom hjem;

Livet med babyen er helt fantastisk! Går ikke an å forestille seg! Han er så snill og har er fantastisk sovehjerte <3 Noe som kommer godt med når mammaen er mye sliten og har vondt i ryggen og såret sitt om dagen.

Hurra for paralgin forte og mannen min.

Gled dere, jenter! Livet har fått en helt ny mening for oss, og jeg og pappaen er enda mer forelsket i hverandre enn vi noengang har vært - enda han måtte skifte bleier på meg på sykehuset.

Jeg er susete og glemmer hvilken dag det er, ammetåka slår inn på de som pumper og Smser, telefoner og besøk. Skjer så mye på en gang om dagen at jeg til og med lager meg mat, setter den fra meg og glemmer å spise den.

Kasper tar ikke brystet, på grunn av for kort tungebånd. Så han får flaske med morsmelk fra meg Legene skulle egentlig klippe tungebåndet hans, men fordi det var så tykt må vi vente til han er stor nok for bedøvelse.

Nå skal han snart ha kveldsmaten sin

God natt fra en liten familie som lever i sin egen lille boble om dagen

Endret 17. oktober 2013 av **M**

[Gjest iGirl]

ååå så hyggelig å høre at dere har det så koselig **M** :D

nyt hver dag, for den første tiden går FORT.

klem fra meg

Endret 19. oktober 2013 av iGirl

[**M**]

Jeg sliter om dagen. Det er vondt. Bekkenet mitt er verre enn noensinne, og jeg satt i rullestol under svangerskapet altså. Overlever ikke uten smertestillende, og mannen har måtte ta seg ekstra fri. Når smerten er på sitt verste kan jeg sitte med babyen på fanget og gråte samtidig, det er et helvete Sier seg jo selv at jeg ikke har fått pumpet så mye, tror derfor at melken er i ferd med å bli borte... men jeg vil jo liksom ikke gi helt opp - enda.

Kan ligge oppe om nettene og vri meg i smerte, gjennomvåt av tårer og dårlig samvittighet. Jeg vil så gjerne ha krefter til å ta meg av babyen min.

Hvor lenge skal jeg måtte ha så vondt noe sted?

[Yesterday]

Får du behandling hos fysio? Høres grusomt ut

[**M**]

Jeg er sliten. Å være mamma til et spedbarn er vanskelig, særlig med konstante smerter i bekkenet. Akkurat nå føler jeg at det er 80% jobb og 20% kos. Det burde jo hvertfall vært omvendt..

Ligger i senga nå, stuptrøtt. Sånn er det hver natt, kveld, morgen, ja, hver dag.

Jeg vil bare sove, men så fort jeg legger meg ned så skriker det fra sengen hans.

Da er det opp og ordne flasker, kjøle ned den varme melken med en skrikende unge på armen. Hver tredje time, hele døgnet. Noen gang føler jeg at det er bekkenet mitt som skriker, og ikke han, der jeg går i halvsøvne.

Jeg kan sovne mens jeg holder flaska i munnen hans, uansett når på døgnet det er. Han er jo en snill liten fyr, men han er rutinebaby. Hver tredje time går alarmen; han SKAL ha mat, og det skal skje NÅ. Så han skriker helt til flaska er i munnen hans. Da blir det stille. Og så begynner jobben med å få han til å sovne igjen......

Dette gjentar seg jo. Sånn er altså livet om dagen. Jeg er utslitt. Særlig av nattmatingen. Enda mannen tar ett måltid på natta. Han reiser jo på jobb 06:00, stakar.

Jeg står på venteliste til fysio og må ringe legen hver uke; " Det er meg igjen, jeg MÅ ha mer smertestillende " sier jeg med gråtende stemme.

Nå skriker han igjen..

Ja, det er fantastisk å få barn. Men pokker som jeg gleder meg til han sover hele natten og kan si hva han vil. Mamma er lei av gjetteleken.

[Yesterday]

Har det på samme viset bortsett fra bekkenet, bekkenet er nesten helt bra. Styrer og med flasker, det hadde vært sååå mye lettere med pupp Her går det i mating hver tredje time og, en sjelden gang etter fire timer men ikke på natta for da er han ganske våken. Fra vi står opp og til samboer kommer hjem går det i ett, jeg glemmer å spise, dusje osv.

Heldigvis er det ikke slik til evig tid

[**M**]

Her har jeg ikke vært på en stund!

Greide å glemme både passordet ooog hvilken mail jeg var registrert på Godt gjort!

En oppdatering;

Livet er fantastisk med unntak av en ting; bekkenet mitt.

Kasper er en drøm. Bestemte meg for å legge vekk ammingen fullstendig, og jeg er kjempefornøyd med valget og stolt av innsatsen jeg la i det. Han fikk råmelken, og det er det viktigste for meg. Han er så skjønn. Han sover åtte timer hver eneste natt, noen ganger 10 (!) Han smiler og får latterkrampe av den minste grimase man gjør. Åh, blir rørt bare av å skrive det. Jeg tror ærlig talt han er en rolig, blid og fornøyd gutt mye takket være at han slipper å streve for å bli mett. Ære være mme. Mamming foran amming!

Men livet har en bakside for meg akkurat nå. Som jeg har nevnt tidligere har jeg "mistet" barselstiden til smerter. Venter på svar på MR, men jeg er trolig en av de 0,000000000002 pasientene som har fått skade av epidural. Senest nå i kveld var jeg på sykehuset og tryglet om innleggelse for å bli smertestilt, men ingen får gjort noe før svaret på MR dukker opp. I Trondheim fikk jeg morfin mot migreneanfall, men her er jeg for "ung" til å få hjelp med den slags.. Jeg begynner å lure på om man må være døden nær for å få hjelp i denne byen. I snart tre måneder har jeg gått med konstant økende smerter, til grads invalidiserende.

Øynene mine er hovne etter all gråting, så jeg prøver å sove. Blir ikke mye søvn om dagen. Jeg føler jeg sloss en kamp mot helsevesenet.

God natt til den som måtte ta seg bryet å lese

Endret 28. desember 2013 av **M**

[Marina30]

Ville bare si hei Kjipt at du har det så utrolig kjipt. Dette skal være en lykkelig tid Håper det går bedre fremover i det nye året.

[**M**]

Flere enn meg som føler at mannen går deg på nervene? Jeg elsker fyren, men midt oppi alt maset med babyen så får jeg lyst til å løpe opp på en fjelltopp og skrike så høyt jeg kan!!!

[Yesterday]

Kan ikke si at jeg har det sånn. Hvordan går det ellers?

[**M**]

Kan ikke si at jeg har det sånn. Hvordan går det ellers?

Da er det nok bare meg Går daglig med ekstreme smerter i bekkenet, og da er det lett å bli sliten og irritert :/

Vi skal ha dåp til helgen, det blir kos Så sånn sett bort ifra kronisk smertehelvete, går alt annet perfekt! Babylatter <3

[Yesterday]

Så uheldig du er! Jeg er ennå ikke kvitt bekkensmertene men det er veldig levelig for meg, håper du bra veldig snart

Lykke til med dåpen og gratulerer på forhånd!

[boks]

Hvordan går det med deg og lille **M**?