Jump to content
Hills

Hills prøvedagbok.

Recommended Posts

Favole

Så godt at dere har blitt møtt på en så god måte, og ikke minst at dere endelig har fått svar. Det må være en stor lettelse å vite hva som har vært et hinder for dere, selv om man aldri ønsker at noe skal være galt. Spennende at dere er i gang allerede :D Gleder meg til å følge med videre, håper dere lykkes innen kort tid :hjerte:

Med meg/oss går det slettes ikke verst. Mens vi ventet på utredning ble testen plutselig positiv, og jammen har ikke mini klamret seg fast! Venter en liten gutt i januar :) Håper å se deg over i gravidbøkene snart ;) Klem!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

missdior

Jeg er så spent på testingen din etterhvert :hoppe:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hills

Enda litt tid har gått og vi har vært gjennom vårt første ICSI forsøk hos klinikk Hausken!

Den 25 Oktober var vi på uttak.
Dette var vondt, enda jeg var veldig neddopet på bla fentanyl.
Ikke slik at det ikke er til å holde ut, men så vondt at tårene trillet når de tok ut ett egg på den venstre siden.
Alt i alt fikk de ut 13 egg, 9 av disse ble befruktet og satt i varmeskap for å fortsette utviklingen til over helgen.
Jeg reagerte voldsomt på hele prosessen og medisinene (progesteronstøtte) som skal tas etterpå og endte med å svime av på ett kjøpesenter.
Mannen holdt meg heldigvis så det gikk fint.
Resten av helgen tok jeg litt mer hensyn til meg selv og vi tok det rolig på hotellet, med noen turer ut for å titte litt og spise.

Søndagen var nervepirrende, da skulle de ringe å fortelle om eggene delte seg som de skulle!
Klokka 08.30 ringte de, alle eggene hadde nå delt seg i 4, akkurat slik de skulle, nå var det bare å krysse fingrene for morgendagen og innsett, var alt fremdeles like bra tro?

Dagen etter hadde endel av eggene delt seg feil/eller det var funnet annen feil i eggene.
Det var igjen 3 A egg, dette var helt perfekte 8 delte egg, helt "etter boka".
Vi ble utrolig glade og gledet oss veldig til å endelig få satt påplass egg!
Vi vinglet veldig mellom og sette inn ett eller to, men bestemte i samråd med legen at vi bare tok ett,siden alt var så bra med meg og egget så utrolig bra ut.

30 minutter senere satt vi på vei hjem i bilen og rugetiden hadde begynt!
Som Arne (gynekologen) så fint sa: Nå begynner den skikkelige reisen,for nå er spiren der den hører hjemme!

Dagene gikk og jeg kjente ikke noe spesielt, 9 November var testdato og jeg var sykemeldt pga tendens til besvimelse og veldig lavt blodtrykk pga medisinene.
Dagene gikk SÅ sakte, men jeg prøvde å fylle dagene med rolige turer med hundene og mye kos med hesten i stallen.

Testdagen var altså Lørdag 9 November, og på en Torsdag, 7 November, var jeg og samboer og gikk en tur med hesten og alle hundene i heia.
Vi pleier å ta med alle sammen ettpar dager i uka, og gikk en rute vi har gått mange ganger før.
Da jeg var kommet bare halvveis så måtte jeg be samboer ta hesten, jeg var så kvalm og svimmel, også strakk det skikkelig nederst i magen.
"hadde jeg ikke vist bedre hadde jeg trodd jeg var gravid" spøkte jeg med mannen.

Da Fredag 8 November kom, klarte jeg ikke la være å teste.
Jeg hadde så utrolig på følelsen at noe var pågang, men var også llivredd for at jeg hadde tolket alt feil og at det hele kun var bivirkninger etter medisinene.
Jeg sto på badet, mannen var på jobb. jeg tisset på en stimmeltest og kneip øynene igjen.
Telte inni meg til 160... tusenogen....tusenogtoooo..... osv.
Ååpnet øynene og så ned på testen, det lyste det en svak ekstra strek mot meg!
Jeg har aldri kjent en så vannvittig følelse i hele mitt liv, en blanding av skjelving i hele kroppen,sommerfugler i magen og tårer i øynene, det kunne se ut til at jeg var gravid!!

Dagen etter var ordinær testdag, en clear blue lå klar på badet,i øverste skuff, jeg våknet kl 08.00 og løp ut på badet, samboer sov enda.
Fikk nesten ikke av embalasjen som testen er innpakket i engang, skalv og var helt kvalm.
Tisset på pinnen, fortet meg å vaske henna og nermest løp ut av badet.
Så på telefonen og etter 2 minutter listet jeg meg stille inn på badet, var så kvalm at jeg nesten ikke turte og se ned på testen so jeg hadde gjemt innei dusjen med dørene igjen.

Synet som møtte meg var helt sjokkerende, der sto det: Gravid 1-2.
Jeg fortet meg inn til samboer og vekket han, han ble kjempe glad!
Den følelsen kan ikke beskrives engang, jeg var gravid, på første ICSI forsøk!

IKM var på mandag 11.11, altså 2 dager etter positiv test.
Jeg våknet med noen voldsomme murringer, og var sikker på at løpet var kjørt.
Frem og tilbake til badet minst en gang i timen for å sjekke at ikke TR var kommet.
ingen TR kom og murringene kom og gikk gjennom dagen.
Også dagen etter våknet jeg av murringer, men heller ingen TR denne morgenen.
Slik fortsatte det også ut i uken, på Onsdag tok jeg en ny test som viste 3+. jeg var i lykkerus, selvom murringene kom og gikk gjennom dagene klarte jeg å føle meg trygg på at ting var i orden.

I nøyaktig uke 7, for 1 uke siden, var vi på tidlig ultralyd, både jeg,mann og gynekologen som har fulgt oss gjennom hele prosessen var fra oss av nervøsitet.
Fant ut at vi bare måtte bli ferdig med det hele.

La meg i stolen og lukket øynene, hele kroppen skalv, tilogmed hendene til samboer.
Jeg turte ikke se på skjermen engang, men så sa gynekologen: Hills, hør!
Så skrudde hun på lyden, og lyden at perfekte hjerteslag fylte rommet.
Både jeg og samboer måtte tørke tårene, tilogmed gynekologen ble blank i øynene.
Vi fikk se den lille spiren vår og alt så helt perfekt ut, hjertet slo 144 slag i minuttet <3

vi var så glade da vi gikk ut at vi bare gliste som to solstråler.
midt i trappa stoppet vi og bare holdt rundt hverandre og kysset hverandre, noen tårer til måtte tørkes.
Vi feiret med lunsj og dessert ute,og gikk deretter og shoppet litt på kjøpesenteret.

I dag er det nøyaktig 1 uke siden ultralyd og faktisk ganske nøyaktig en måned siden første test lyste positivt.
Jeg er 8+2 i dag og i Januar skal vi tilbake på tidlig UL i uke 12 for å se at alt er bra med den lille spiren vår <3

Vi gleder oss til veien videre og en juletid med verdens beste lille spire i magen <3

Edited by Hills

Share this post


Link to post
Share on other sites
Favole

Ååååh, Hills!!! :strix::hjerte::rodmer::grine: Jeg har tenkt så på deg de siste dagene faktisk, lurt på hvordan det har gått med dere. Så FANTASTISK å lese! Gratulerer så uendelig masse! Endelig er det deres tur :hoppendeglad:

Share this post


Link to post
Share on other sites
miaw

Hvordan har du det Hills? :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hay

Åh, fikk tårer i øyene av å lese jeg!
Hvordan går det med deg? Håper alt står bra til og at spiren din holder seg godt fast! :)
:klem:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Hills

Hei dere!
Nå kan man mildt sagt si det er lenge siden sist!

Sist oppdatering var uke 8+1, det vil si snart 2 hele år siden!

Svangerskapet forløp ganske "etter boken" med unntak av ett vondt bekken og på og av med kvalme, men ingenting annet enn hva man må regne med :)

På 3D UL i uke 13 fikk vi se ei perfekt lita jenta som var utrolig aktiv <3
Bekreftet nok en gang at det ble ei jente i uke 18 på OUL.
Alt var bare fing med henne og resten av svangerskapet forløp normalt.

Etter svangerskapsuke 35 fulgte vi litt godt med, da lillemor ikke ville snu seg til vanlig hodeleie.
Hun satt godt plassert på rumpa i skikelig seteleie ;)
Da det nermet seg faretruende termin ble det tatt en avgjørelse på ett planlagt keisersnitt.
Jeg ville på ingen måte gå gjennom min første fødsel i sete.
Heldigvis en gynekolog og kirurg som støttet meg 100% da jeg både har faglig bakgrunn og tyngde bak avgjørelsen, i tillegg til en personlig følelse på at setefødsel ikke ville være det rette for meg.

Dato for KS ble satt og både jeg og mannen grugledet oss, det ble plutselig så virkelig!

På morgenen for nøyaktig ett år siden ble jeg trillet inn til operasjon. Doppler ble festet på magen og hjertelyden til lillemor var klokkeklar og stabil.
Hun tålte spinalbedøvelsen fint og holdt seg stabil.
Min kropp derimot var ikke like begeistret, og jeg trengte litt ekstra medisin for at kroppen skulle gå ut av "krisemodus" med en puls på 200.
Da alt var under kontroll fikk mannen komme inn.
Han strøk meg på kinnet og snakket med meg under hele inngrepet.
Jeg ble til tider veldig svimmel og kvalm da blodtrykket falt voldsomt ettpar ganger, men med fantastisk anestesilege og operajsonssykepleier fikk de tingene raskt under kontroll og jeg følte meg fort bedre.

Litt før kl 10.30 kunne vi høre "velkommen til verden" hyl fra vår perfekte lille jente!
Hun ble tatt rett bort på bordet for å sjekkes, alt var heldigvis helt tipptopp og noen minutter senere kom barnepleier og jordmor med henne til meg.
Mannen holdt henne sammenmed de, så hun fikk ligge litt helt inntil meg før de gikk ned for å veie og måle.

Jeg ble sydd sammen og trillet ned på intensivavdelingen.
Ikke så lenge etter kunne jeg kjenne at noe ikke helt var som det skulle.
Jeg kjente på en smerte jeg på ingen måte klarer å gjennfortelle, hele kroppen var lammet og jeg regelrett ristet i sengen mens jeg hyperventilerte og gispet etter luft. Klarte ikke nå ringesnoren og klarte ikke si noe annet enn store hyl.
Jeg husker ikke så mye annet enn at det plutselig sto flere grønnkledde rundt meg og ordene "nå blir det snart bedre, nå blir det snart bedre"
Jeg fikk store doser morfin og måtte kobles til ekstra oksygen da jeg ikke klarte å puste av egen maskin.

Det som hadde skjedd var en rutinesvikt hvor jeg ikke hadde fått smertestillende overhode.
Dette vil i praksis si at spinalen forsvant uten at jeg på noe måte var smertelindret.
Følelsen av at hele buken er skjært opp kan jeg garantere dere er en smertefull opplevelse som jeg ikke unner min verste fiende.

Velvel, en stund senere og langt mer smertelindret og stabil  ble jeg trillet ned på barsel.
Lillemor fant fort brystet og ammingen gikk fint fra første stund.
Jeg hadde endel plager med smerter, men jeg fikk mye smertestillende og fikk ha mannen hos meg de 3 døgnene vi var på sykehuset.

På sykehuset ble det mye tårer.
Dette er i utgangspunktet vanlig, og kroppen var mye i forsvar pga smerter.

Da jeg kom hjem vedvarte en tung følelse i kropp og sinn.
Kroppen var ikke noe særlig på lag, mye vondt og jeg trengte hjelp med alt.
I tillegg begynte lillemor å bli urolig, noe som ble verre og verre de neste dagene.
Etter i underkant av 2 uker etter KS våknet jeg gjennomsvett i ett smertehyl mitt på natten. Det bar til sykehuset og direkte inn på akutt operasjon for å fjerne en gigantisk og betent cyste fra livmorhalsen.
Jeg våknet nok en gang på sykehusets intensiv, og fikk heldigvis amme lillemor tiltros narkosen jeg hadde hatt.
Hun var urolig når hun ikke ammet, og mannen gikk frem og tilbake med henne mellom sengene.

Vel hjemme fortsatte uroen hos lillemor, den eskalerte og vi fikk konstantert at hun hadde klikk med skriking i omlag 12-15 timer i døgnet.
Ingenting hjalp annet enn å ha henne i bæresjal.
Dette var ikke min kropp på noe måte sterk nok til etter flere store operasjoner, så mannen gikk rundt dag og natt med henne, han satt også i sofaen og sov med henne på brystet i 3 mnd.

Jeg gråt hver dag, av psykisk og fysisk utmattelse.
Det ble konstantert en alvorlig fødselsdepresjon og jeg fikk ikke være alene hjemme med lillemor.
Dette medførte at jeg ble sykemeldt i egen permisjon da jeg fysisk og psykisk var for syk til å ta vare på jenta vår.
Mannen tok over all permisjon og de neste 6 mnd skulle han være hjemme med oss.

Heldigvis snudde alt sakte men sikkert.
Fysisk og psykisk helse kom sakte men sikkert tilbake, i takt med lillemor sin stadig mer bortgående kolikk.
Hun ble etterhvert en skikkelig solstråle som jeg satte enormt stor pris på.
Tiden gikk og hun utviklet seg til å bli ei skikkelig sosial,omgjengelig og fantastisk lita jente som fulgte kurvene sine i både læring og vekst.
heldigvis klarte jeg å være der for henne på tross av alt, og jeg ga henne alt jeg kunne av omsorg,nærhet og kjærlighet.
Mannen min har også vært helt fantastisk fra dag 1, jeg har ikke ord som kan beskrive han og hvordan han har stått på-og står på, for oss.
Han står på natt og dag og vet ikke hva godt han kan få gjort for meg og den lille jenta vår.
Hun er utrolig glad i den morsomme og trygge pappaen sin!

I dag ble den lille jenta vår 1 år gammel, og jeg ser tilbake på ett år som har lært meg mer om livet og meg selv enn hva jeg på noe måte trodde var mulig.
Ikke minst sitter jeg her i dag og setter enormt stor pris på den fantastiske lille snuppa vår, den lille snuppa som kom til oss mot alle ods og kjempet seg frem i livet. En ekte liten fighter!
En tøff start med litt humper i veien skal jeg snu til noe positivt.
Jeg vet nå bedre enn noen gang at tøffe tider virkelig kan snu til det bedre, at man kan se lyset der man aldri trodde det skulle finnes annet enn mørke, og ikke minst at man faktisk kan ende opp med og elske ett annet menneske høyere enn noe annet her i verden, ganske enkelt ved at de er til.
Jeg er glad for hva alt dette har lært meg, og ser frem til tiden videre med vår lille solstråle, som kanskje også skal få ett søsken etterhvert :)

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Favole

Først av alt :klemmer: og gratulerer så masse med jenta deres, endelig! :hjerte:

For et år dere har vært gjennom, på godt og vondt. Det er veldig trist å lese om alt det vonde som har hendt det siste året. Men så godt for både deg og lillemor at pappaen har vært såpass tilstede for både deg og henne. :) og all ære til deg som har kunnet gi av deg selv til tross for sykdom! Det er virkelig ikke lett (Been there, done that, selv om det ikke var riktig så alvorlig).

Gratulerer så mye med ettåring :strix: Håper tiden fremover vil fortsette i en positiv retning, det er dere så vel unt :klem:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...