Mannen min hater livet sitt...

[AnonymBruker]

Ja, da var den katta ute av sekken. Jeg har vært gift med en nydelig mann i 5 år. I går sa han det. Han hater livet sitt. Ikke hele livet, men deler av det. Den delen som handler om barna. Han elsker barna, men hater den forpliktelsen som følger med dem. Han hater at han ikke får lest avisen i fred når han vil, han hater at han føler at han ikke strekker til på jobb fordi han må gå tidlig for å hente i barnehage, osv. Han hater at han ikke kan velge den jobben han har lyst på fordi han må ta hensyn til barna. Han føler at han mister seg selv og ikke er den fyren han har lyst til å være.. Han drømte om å bestige store fjelltopper, gjøre noe stort, bli noe stort. Nå er det satt på vent/slutt på drømmene.. På direkte spørsmål på om han angrer på at han har fått barn, så svarer han "ja, av og til".

Jeg er knust.. Det var jeg som "presset" han til å få barn. Jeg har alltid ønsket meg stor familie, og da vi på et tidspunkt var uenige om når/om vi skulle få barn, så sa jeg at jeg trengte en avklaring, og at jeg måtte vurdere om forholdet var liv laget dersom han ikke ville ha barn innen "rimelig" tid (den gang ett par år). For meg har det vært uaktuelt å leve i et forhold uten barn. Det føles ikke godt å skrive det, men for meg har ønsket om å stifte familie vært større enn behovet for at det må være med akkurat mannen min. Jeg er ikke mer romantisk enn at jeg er helt sikker på at jeg ville treffe en mann som jeg ville fungere like bra med som med mannen, og som også deler mitt ønske om barn/familie.

Men mannen min "ga" seg. Han kom frem til at han ønsket barn med meg. Jeg var overlykkelig. Jeg vet at han elsker meg, og jeg vet at han elsker barna. Vi har et veldig godt samliv. Vi har regelmessig sex, og jeg føler meg hundre prosent trygg på at han elsker oss alle. Vi krangler aldri/sjelden. Vi snakker godt sammen og ordner stort sett opp i ting sammen. Jeg har det godt med familien min. Han har tidligere sagt til meg i en humoristisk tone, at vi krangler sjelden nå fordi jeg er blitt så lykkelig av å få barn (dette med barn var et stort tema tidligere).

Så nå sitter vi her. Med 2 barn på 1 og 3 år, og mannen min hater livet sitt.

Han trives ikke. Han takler dårlig å være alene med barna. Han kjeder seg og får kort lunte. Han sitter apatisk i sofaen og venter på at tiden skal gå. Han gleder seg til barna blir større og lever i et slags vakuum, der tiden står stille akkurat nå. Venter på at ting skal bli bedre. Dette er når barna er våken og han må være sammen med de.

Han har gått ned i vekt, han er konstant trøtt og sliten. Han har vært sånn lenge. Siden sistemann ble født for ett år siden. Jeg har lurt på om han har vært deprimert, jeg har lurt på om han har vært syk, jeg har lurt på om han har vært utro (eller egentlig ikke), jeg har lurt på om han vil forlate oss. Jeg har bedt ham om å gå til legen. Jeg har reist bort med ungene i flere uker av gangen (er student) for at han skal få slappe av/hente seg inn. Jeg har latt han dra på guttetur til utlandet, og hyttetur. Jeg kvier meg for å lese i helgene fordi han blir så sliten/sur av å ha barna alene. Jeg tar korte dager på skolen, og studerer 150% på under 80% av tiden fordi han skal ha kontakt med jobben selv om han er i permisjon. Jeg er heldig hvis jeg står om 2 uker.

Likevel.. Jeg føler ingenting hjelper.

Nå skal vi flytte og vi søker jobber på det nye stedet. Jeg søker alle jobber jeg kommer over, også de som bare delvis er relevante. Han søker bare de jobbene han absolutt har lyst på. Denne uken får han tilbud om den ene jobben. Den ligger over 1 times kjøring unna huset. Han ønsker å takke ja, men vi (jeg) er usikker pga den lange veien. Det betyr at han ikke i særlig stor grad kan levere/hente ungene i barnehagen. Det vil legge sterke føringer på hvor jeg kan jobbe, og muligens må jeg jobbe redusert for å få det til å gå opp. For meg er det ikke aktuelt at barna skal gå 9 timer i barnehagen hver dag, spesielt ikke 1-åringen. Ideelt vil jeg holde det på 6, max 7 timer om dagen. Vet ikke, kanskje er dette for mye forlangt, vi har klart det frem til nå. Hovedsaklig fordi jeg er student. Nå skal jeg og begynne å jobbe. Jeg er villig til å ofre det for barna, og f eks jobbe redusert. Men jeg vet ikke om jeg er villig til å ofre det for mannen... Jeg mener vi var to om å få barn, og vi må være to om å dra lasset. Det finnes jobber i nærområdet, og han skal på 2 intervjuer neste uke (ene er 2. gangs intervju). Men det er klart, det er sikrere med det tilbudet vi vet han får enn intervjuer vi ikke vet utfallet av enda.

I går hadde vi en lang samtale. Jeg gråt masse. Det er uhyre vanskelig å høre at mannen du elsker har det vanskelig. Det er vondt å høre at barna frembringer mange tunge tanker hos ham. Det er ekstremt hardt å høre at han hater livet sitt til tider, og at forpliktelsene ovenfor barna er den største grunnen til det. Jeg tryglet ham om å dra til lege/psykolog. Jeg sa tydelig ifra at han ikke kan ha det sånn her, og VI kan ikke ha det sånn her. Han mener alt vil bli bedre når permisjonen er over om noen få uker, og han begynner å jobbe. Da vil han få mer fri fra barna. Jeg føler meg ikke så trygg på det. Jeg mener han har vært sånn lenge, han mener det har eskalert etter at han begynte på permisjonen sin. Kompromisset vi endte med var at 4 uker etter at han har begynt i jobb, skal JEG bestemme om jeg mener han trenger å gå til legen/psykolog. Ikke han. Hvis jeg mener han trenger det, så skal han gå.

Jeg elsker mannen min, jeg er villig til å ofre mye for ham, men jeg kjenner at jeg ikke vet hvordan vi skal fikse dette. Jeg vet ikke om mannen min er syk, egoist eller bare en dårligere match for meg enn det jeg trodde. Kansje har han undertrykket en side ved seg for å bli den jeg ville han skulle være. Men jeg har aldri bedt ham om det. Tvert i mot, jeg har ønsket at vi skal være ærlige med hverandre om hva vi vil i livet, sånn at vi vet at vi sikter mot samme mål. Inni meg går jeg og håper at han er blitt syk, en form for fødselsdepresjon. Noe som kan fikses. Alternativet er nemlig at vi kanskje ikke passer så godt sammen som vi trodde. Jeg trodde aldri at karriere skulle være viktigere for ham enn barna. Vi er fortsatt unge, må man gjøre komet-karriere akkurat de årene barna er små og tiden så knapp? Det siste problemet med dette er at jeg da vil begynne å se på mannen som en egoist. Som ikke bryr seg om barna får lange dager i barnehagen. Som evt forventer at jeg skal ta byrden med barna. At jeg skal redusere stillingen min sånn at kan ta akkurat den jobben han vil.

Pga at jeg er oppriktig redd for at mannen min er syk, at han er deprimert, føler jeg ikke at jeg kan si helt oppriktig hva jeg tenker om alt dette. Han er en god far og en god ektemann. Men han har det ikke godt. Mine tanker om egoisme o.l vil ikke hjelpe ham om han er syk.

Så sitter jeg her og skulle ønske at mannen min ikke følte det sånn, og vet ikke hvordan jeg skal takle det videre.

Jeg kommer ikke til å forlate han, bare så det er sagt. Det har ikke falt meg inn. Jeg elsker han, og vil ordne dette. Jeg bare vet ikke hvordan. Vi har et godt samliv, som sagt. Jeg føler ikke det er der problemet ligger. Problemet ligger i at han ikke like å være med sine egne barn, og det vet jeg ikke hvordan jeg skal fikse, eller om jeg kan det. :cry3:

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Jeg er der som mannen din er. Omtrent. Bare at vi kun har et barn. Det virker som om at jeg og ham har mange av de samme følelsene rundt foreldrerollen. Det du kan hjelpe ham med er å avlaste ham. Han er i et spor der han sannsynligvis trenger å kunne føle mer livsglede. Han trenger nok mer inspirasjon i livet. Å gjøre ting som gjør at han får mestringsfølelsen igjen, at han betyr noe, at han gjør noe som han selv føler er nyttig.Husk at om han er deprimert kan dette ta år å komme ut av selv om man går til psykolog. Man må lytte til hva man selv orker å gjøre, og ikke etter hvilke krav andre setter til en. Selvsagt må han jo gjøre noe med barna deres, og prøve å pushe sine egne grenser litt. Men ikke for mye siden da blir det bare rett i kjelleren igjen. Oppmuntre ham til å møte andre voksne, til å ha en hobby. Han trenger nok å være litt mer den personen han er, ikke pappapersonen han er. Lykke til.

Anonym poster: 87696c270506b9e1f328642856e3dcad

[Gjest x]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.... Jeg var også sammen med en slik mann, i syv år. Han er pappa til mine barn. Jeg prøvde alt jeg kunne å tilrettelegge, og dra hele lasset. Det gikk i syv år..

Men vi hadde også samlivsproblemer ellers, selv om vi var, og fortsatt er, veldig glade i hverandre. Nå er vi veldig gode venner. Jeg har hovedomsorgen for barna, han har dem annehver helg og en ukedag.

Dere har jo bedre forutsetninger enn oss iom at dere har det bra ellers. Men jeg gjenkjenner igjennom måten du skriver på hvor stort ansvar som ligger på deg, som du tar, som du er nødt å ta. Mens han "slipper litt unna." Jeg unnskylde eksen min hele tiden, fordi jeg så at han klarte ikke mer enn han gjorde, og han kunne ikke hjelpe for at han slet med den "byrden" det er å få barn. Min eks. var også syk, på et vis, han kunne ligge i senga hele dagen etter han kom hjem fra skolen, fordi han var utslitt. Men jeg ser jo i ettertid at jeg var like utslitt, men det var ikke for meg et alternativ å legge meg ned. Jeg måtte jo dra lasset, ellers var det jo ingen andre som gjorde det. På den måten hadde jeg litt problemer med bitterhet i et par år etter bruddet. Jeg satt igjen alene med barna, jeg var helt utmattet, begynte å utvilke mer og mer symtomer som angst og depresjon. Fordi for mye falt på meg alene. (Vi har tre barn). Mens han trakk seg helt unna i et halvt år etter bruddet, fordi han "måtte ha tid alene". Hadde jeg hatt muligheten hadde jeg også gjort det, men selvfølgelig ikke på bekostning av barna. Men jeg gikk under av utmattelse. Jeg var bitter fordi han kunne hvile på visseheten om at jeg aldri kom til å svikte barna. Det gav ham mulighet til å svikte helt... Jeg vet det var veldig vanskelig for han, og han har slitt veldig. Men har man fått barn er man to om det. Han så på at jeg ble syk, at jeg var alene, at jeg hang i en tynn tråd.

Etter et års tid begynte han å stille opp ved å ha barna annehver helg, og barna ble også større. Så da begynte ting å bli lettere for meg. Dette ble mye om meg...

Jeg vet det er en vanskelig situasjon, men han må vite at han var med på dette, det er hans barn også. Og du må passe på at du ikke tapper deg selv fullstendig. Det kan ta år å komme seg igjen,,,

[AnonymBruker]

Går det an å skaffe en Aupair eller noe?

Anonym poster: e6a32ae029eba47527b3e15251de5466

[AnonymBruker]

Fyren gir blanke faen i deg og du sitter å planlegger hvordan du kan ofre deg mere...

Anonym poster: 9d29eaaef2cea3eadfb9f39f0e5a779a

[blabla-]

Jeg skjønner ikke hvorfor dere på død og liv skal tvinge disse mannfolkene til å få barn om de absolutt ikke vil

[orgus]

Jeg skjønner ikke hvorfor dere på død og liv skal tvinge disse mannfolkene til å få barn om de absolutt ikke vil

Mange regner med at mennene kommer til å like det etterpå

Det er jo det vi får høre, vi som ikke har lyst på barn. "Men det er jo noe helt annet når det er ditt eget!"

"Det er jo ingenting å vente med"

[Gjest Gjest]

Jeg syntes han bør komme seg til legen og ta en sjekk, dette kan være depresjon eller noe annet. Selv om han ikke ønsket barn i utgangspunktet, så blir de fleste glade for barn når de først kommer. Han bør kanskje ha samteler om forventninger til det å ha barn. I dag blir vi foret daglig med informasjon om at vi skal være perfekte på alt, hele veien og hele tiden, perfekt karriere, kropp, jobb og spennende fritidsinteresser. I virkeligheten er det ikke nok tid i døgnet til å få gjennomført alt dette på en gang, og det er mange som går og føler på utilstrekkelighet i det daglige som din mann.

Selv om man kanskje litt motvillig gikk med på å få barn så bør det ringe noen bjeller når man hater livet sitt, så jeg tror han har alt å tjene på å snakke med noen.

[MissCoverdale]

Jeg skjønner ikke hvorfor dere på død og liv skal tvinge disse mannfolkene til å få barn om de absolutt ikke vil

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan tvinges til det? Er ikke disse mennene voksne? Er de så redde for å være alene at det blir "koste hva det koste vil"? Damen ville ha barn, og han fikk et valg. Nå er han ikke fornøyd med valget, og prøver å sluntre unna.. sorry mac, den der må du lenger ut på landet med!

For hennes del var det uaktuelt å ikke få barn, og han hadde ikke baller nok til å stikke/la henne gå.

Hvis samboeren min plutselig finner ut at han ikke vil ha barn om 2-3år (slik planen vår er), så er det dessverre kroken på døra for min del.

[Gjest Gjest]

ts, jeg blir provosert! Beklager at det lykkelige familiebildet slår sprekker, men du har selv presset ham inn i dette med å få barn, det skriver du selv, du maste og maste, til slutt fikk han disse ungene fordi han ville ha deg, og håpte på det beste. Dumt av ham, for nå er barna her og de må tas hand om. Men dypt inni deg har du svaret, du ender som alenemor enten i dette forholdet eller som singel. Han er ulykkelig, han angrer, han vil ikke, dessverre, men du må godta at han vil ut av papparollen og heller inn som helgepaps. Det må være grusomt for deg nå. Og han vil nok ha deg også, men dette kommer dere ikke unna. Jobb hardt for å fikse dette eller gå og legg opp livet som dere BEGGE ønsker.

[AnonymBruker]

Jeg er der som mannen din er. Omtrent. Bare at vi kun har et barn. Det virker som om at jeg og ham har mange av de samme følelsene rundt foreldrerollen. Det du kan hjelpe ham med er å avlaste ham. Han er i et spor der han sannsynligvis trenger å kunne føle mer livsglede. Han trenger nok mer inspirasjon i livet. Å gjøre ting som gjør at han får mestringsfølelsen igjen, at han betyr noe, at han gjør noe som han selv føler er nyttig.Husk at om han er deprimert kan dette ta år å komme ut av selv om man går til psykolog. Man må lytte til hva man selv orker å gjøre, og ikke etter hvilke krav andre setter til en. Selvsagt må han jo gjøre noe med barna deres, og prøve å pushe sine egne grenser litt. Men ikke for mye siden da blir det bare rett i kjelleren igjen. Oppmuntre ham til å møte andre voksne, til å ha en hobby. Han trenger nok å være litt mer den personen han er, ikke pappapersonen han er. Lykke til.

Anonym poster: 87696c270506b9e1f328642856e3dcad

Det er trist at du føler det sånn rundt foreldrerollen, men det er fint å lese om andre som føler det sånn, selv om det også er vanskelig. Det du skisserer vil kreve mye av meg, og jeg vet ikke om klarer å gi det. Spørsmålet om hans livsglede vil gå på bekostning av min. Jeg kjenner at jeg må sørge for å holde meg selv oppe, for hvis ikke vil det gå utover barna. Jeg er villig til å gi ham rom og tid hvis jeg vet at det blir bedre, og at det vil hjelpe. Men etter å ha prøvd å gi ham mye, spesielt det siste året, er jeg usikker på om det jeg kan gi er nok. Jeg har t.o.m lurt på om det vil være bedre for ham om vi forlater ham, slik at han kan leve mer det livet han ønsker, og kanskje se mer glede i å være med barna om han ikke ser dem så ofte. Men det fremstår jo som er meget dårlig alternativ for to mennesker som elsker hverandre og som har det fint sammen.

Han har faktisk en hobby som han har vært på stort sett en gang i uken. Der treffer han andre voksne med samme interesser som han.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.... Jeg var også sammen med en slik mann, i syv år. Han er pappa til mine barn. Jeg prøvde alt jeg kunne å tilrettelegge, og dra hele lasset. Det gikk i syv år..

Men vi hadde også samlivsproblemer ellers, selv om vi var, og fortsatt er, veldig glade i hverandre. Nå er vi veldig gode venner. Jeg har hovedomsorgen for barna, han har dem annehver helg og en ukedag.

Dere har jo bedre forutsetninger enn oss iom at dere har det bra ellers. Men jeg gjenkjenner igjennom måten du skriver på hvor stort ansvar som ligger på deg, som du tar, som du er nødt å ta. Mens han "slipper litt unna." Jeg unnskylde eksen min hele tiden, fordi jeg så at han klarte ikke mer enn han gjorde, og han kunne ikke hjelpe for at han slet med den "byrden" det er å få barn. Min eks. var også syk, på et vis, han kunne ligge i senga hele dagen etter han kom hjem fra skolen, fordi han var utslitt. Men jeg ser jo i ettertid at jeg var like utslitt, men det var ikke for meg et alternativ å legge meg ned. Jeg måtte jo dra lasset, ellers var det jo ingen andre som gjorde det. På den måten hadde jeg litt problemer med bitterhet i et par år etter bruddet. Jeg satt igjen alene med barna, jeg var helt utmattet, begynte å utvilke mer og mer symtomer som angst og depresjon. Fordi for mye falt på meg alene. (Vi har tre barn). Mens han trakk seg helt unna i et halvt år etter bruddet, fordi han "måtte ha tid alene". Hadde jeg hatt muligheten hadde jeg også gjort det, men selvfølgelig ikke på bekostning av barna. Men jeg gikk under av utmattelse. Jeg var bitter fordi han kunne hvile på visseheten om at jeg aldri kom til å svikte barna. Det gav ham mulighet til å svikte helt... Jeg vet det var veldig vanskelig for han, og han har slitt veldig. Men har man fått barn er man to om det. Han så på at jeg ble syk, at jeg var alene, at jeg hang i en tynn tråd.

Etter et års tid begynte han å stille opp ved å ha barna annehver helg, og barna ble også større. Så da begynte ting å bli lettere for meg. Dette ble mye om meg...

Jeg vet det er en vanskelig situasjon, men han må vite at han var med på dette, det er hans barn også. Og du må passe på at du ikke tapper deg selv fullstendig. Det kan ta år å komme seg igjen,,,

Tårene triller mens jeg leser dette fordi jeg er livredd for å havne der dere er. Jeg elsker virkelig mannen min, og ønsker at vi skal få familielivet til å fungere. Men jeg kjenner jo at dette tærer på meg også. Jeg tar til meg til det du skriver, takk for at du delte dine erfaringer.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Det er trist at du føler det sånn rundt foreldrerollen, men det er fint å lese om andre som føler det sånn, selv om det også er vanskelig. Det du skisserer vil kreve mye av meg, og jeg vet ikke om klarer å gi det. Spørsmålet om hans livsglede vil gå på bekostning av min. Jeg kjenner at jeg må sørge for å holde meg selv oppe, for hvis ikke vil det gå utover barna. Jeg er villig til å gi ham rom og tid hvis jeg vet at det blir bedre, og at det vil hjelpe. Men etter å ha prøvd å gi ham mye, spesielt det siste året, er jeg usikker på om det jeg kan gi er nok. Jeg har t.o.m lurt på om det vil være bedre for ham om vi forlater ham, slik at han kan leve mer det livet han ønsker, og kanskje se mer glede i å være med barna om han ikke ser dem så ofte. Men det fremstår jo som er meget dårlig alternativ for to mennesker som elsker hverandre og som har det fint sammen.

Han har faktisk en hobby som han har vært på stort sett en gang i uken. Der treffer han andre voksne med samme interesser som han.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

Det er jo bra at han alt har en hobby der han treffer andre voksne mennesker. Jeg synes det høres nok ut mht hobbyer.

Veldig vanskelig å svare på om hans livsglede vil gå på bekostning av din. Håper jo ikke det.

Godt at dere har det fint sammen dere voksne når dere ikke er med barna i det minste. Slik har vi det her også. Viktig å prøve å tenke positivt så mye som mulig.

Anonym poster: 87696c270506b9e1f328642856e3dcad

[AnonymBruker]

Han har det åpenbart ikke godt og har ikke funnet fred med at han tok valget om å få barn. Uansett om han er deprimert eller ikke høres det ikke ut som han kan komme seg ut av det uten hjelp fra utenforstående til å endre tankemønsteret og finne fred med at livet har blitt sånn.

Anonym poster: 048f8586c6b6260e03476f509c35031f

[AnonymBruker]

Fyren gir blanke faen i deg og du sitter å planlegger hvordan du kan ofre deg mere...

Anonym poster: 9d29eaaef2cea3eadfb9f39f0e5a779a

Du har åpenbart ingen peiling eller erfaring med hvordan dette fungerer psykologisk sett. Mannen til trådstarter kan godt elske henne 100% selv om han ikke er like fornøyd med hvordan ting har blitt som pappa. Hilsen den som svarte TS først i denne tråden.

Anonym poster: 87696c270506b9e1f328642856e3dcad

[blabla-]

Jeg skjønner ikke hvordan noen kan tvinges til det? Er ikke disse mennene voksne? Er de så redde for å være alene at det blir "koste hva det koste vil"? Damen ville ha barn, og han fikk et valg. Nå er han ikke fornøyd med valget, og prøver å sluntre unna.. sorry mac, den der må du lenger ut på landet med!

For hennes del var det uaktuelt å ikke få barn, og han hadde ikke baller nok til å stikke/la henne gå.

Hvis samboeren min plutselig finner ut at han ikke vil ha barn om 2-3år (slik planen vår er), så er det dessverre kroken på døra for min del.

Det er nå greit, men hadde jeg vært ts(utifra det hun skriver om mannens usikkerhet før de fikk barn) hadde jeg lukta lunta med én gang. Risky business å formere seg med menn som setter friheten høyere enn alt annet.

Jeg har sett mange eksempler på det rundtom.

Ts skriver jo selv at ønsket om barn stod høyere enn behovet for at det måtte være med akkurat HAN. Hun ga vel stakkaren et ultimatum da, enten setter du barn på meg NÅ eller så går jeg fra deg.

Endret 26. november 2012 av blabla-

[AnonymBruker]

Går det an å skaffe en Aupair eller noe?

Anonym poster: e6a32ae029eba47527b3e15251de5466

Dette er ikke en løsning jeg ønsker, er generelt kritisk til au-pair-ordningen.Men det er klart at vi må være åpen for å vurdere det om det er noe som kan hjelpe. Men det sitter langt inne å overlate mye av omsorgen for andre, og en mer trolig løsning da er nok heller at jeg reduserer stillingen min... Jeg vet ikke hva mannen min tenker om en au-pair-løsning.

Fyren gir blanke faen i deg og du sitter å planlegger hvordan du kan ofre deg mere...

Anonym poster: 9d29eaaef2cea3eadfb9f39f0e5a779a

Jeg føler ikke at mannen min gir f.. men som du ser er jeg selv inne på tanker om egoisme her.. Men slik jeg kjenner mannen min er han ikke egoistisk, tvert i mot var det nettopp hans sympatiske trekk jeg fallt for ved ham. Men det er mye mulig han er det, eller så er han f eks deprimert. Og da er visst egoisme(selvsentrerthet) et relativt vanlig trekk.

Jeg skjønner ikke hvorfor dere på død og liv skal tvinge disse mannfolkene til å få barn om de absolutt ikke vil

Mulig det kom dårlig frem i hovedinnlegget, men mannen har egentlig aldri sagt at han ikke VIL ha barn, men vi var lenge uenig om NÅR. På et tidspunkt, skisserte han en tidsperiode på 10-12 år frem i tid, og det var ikke aktuelt for meg, Jeg var den gang rundt 25-26 år. Jeg synes faktisk det med barn er en ærlig sak, og jeg har aldri tvunget mannen til å få barn. Men jeg har gjort det klart at jeg ikke er villig til å leve i et forhold uten barn, og heller ikke vente til jeg nærmet meg 40 med å få første.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Uffameg. Er han i ferd med å bli utbrent? Kanskje han allerede er det?

Han må begynne å tenke annerledes, og det trenger han kanskje proff hjelp til.

Faktum er at dere HAR barn, og da går det ikke an å tenke på alt man kunne gjort uten barna. Mye av det han kunne gjort uten, kan han også gjøre med..

Jeg tror han tenker mye på situasjonen akkurat nå, men at det vil gå seg til og han kommer til å være glad for at dere er der dere er, og ikke ønske noe annet. Noen vet ikke hva de har før de mister det, og trenger litt perspektiv og ny oppfattelse av livet.

Jeg vil ikke ha barn, eksen ville ha barn. Jeg kunne kanskje ha ombestemt meg en gang i tiden, men følte det ble helt feil å fortsette forholdet siden jeg var så usikker. Han sa at det var viktigere for han å være med meg enn å få barn, men han kunne blitt bitter senere.

Så dette er noe jeg kommer til å spørre neste mulige type om tidlig. Om han helt sikkert vil ha barn, kan vi ikke bli sammen.

Mange synes det er tidlig å snakke om barn på "første date", men det er jo ikke det når folk er så ulike og man blir sammen med tanke på langvarig og seriøst forhold.

Anonym poster: ee1fc99b36eb0eddad6fd7ef0df92c94

[AnonymBruker]

Mange regner med at mennene kommer til å like det etterpå

Det er jo det vi får høre, vi som ikke har lyst på barn. "Men det er jo noe helt annet når det er ditt eget!"

"Det er jo ingenting å vente med"

Dette treffer ikke meg i det hele tatt. Jeg har aldri sagt dette, og heller aldri tvunget mannen til å få barn. Jeg har sagt hva jeg ønsker/forventer i forholdet, og han har stått fritt til å velge å avstå fra det. Konsekvensen ville blitt at jeg ville forlatt ham, dessverre.

TS

Anonym poster: f5e0c3ed28eceec73552fc255dfe40cf

[AnonymBruker]

Ja, jo, det er vanskelig å ikke være enig i at det var dumt å presse denne mannen til å starte en familie. Det tror jeg alle kan være enige om, også TS.

Men likevel! Han ble med på det til slutt, og han er voksen og må faktisk ta ansvaret for det han har gjort han også. TS skriver: Jeg har bedt ham om å gå til legen. Jeg har reist bort med ungene i flere uker av gangen (er student) for at han skal få slappe av/hente seg inn. Jeg har latt han dra på guttetur til utlandet, og hyttetur. Jeg kvier meg for å lese i helgene fordi han blir så sliten/sur av å ha barna alene. Jeg tar korte dager på skolen, og studerer 150% på under 80% av tiden fordi han skal ha kontakt med jobben selv om han er i permisjon.

Hva mer skal hun gjøre? Jeg synes innlegget oser av en mann som føler at han har rett til å være evig fornærmet og snurt over at ikke livet hans ble akkurat som han hadde håpet på (forresten er det ikke umulig at selv uten barn ville det ikke blitt akkurat som han hadde håpet på, men det er vel helt irrelevant for ham nå). Goodness gracious! TS har et ansvar her, men det virker som hun tar det og enda litt til i håpe om at mannen skal beære familien med litt godt humør og et smil innimellom.

Vanskelig situasjon for alle, og jeg har vondt av alle. Men det heter at som man reder, så ligger man- og det gjelder ikke bare TS, men også mannen hennes! Håper dette er en fase som går over, tross alt...

Anonym poster: 4ba8521506802f867c1ecf451fa8e36f