Lipstick venter leveranse

[Lipstick]

Takker! Siden jeg allerede har bekkenløsning så håper jeg at det blir bedre fremover (skal til legen mandag), men akkurat nå har jeg ingen andre gravid-plager

Hvorfor blir fødselen din satt i gang? Har ikke lest hele dagboka di. Ha en super helg!

Håper bekkenløsningen din bedrer seg litt etterhvert!! Skjønner at det kan være ganske vondt og plagsomt.

Jeg har type 1 diabetes og derfor blir svangerskapet mitt ansett som et risikosvangerskap. Siden diabetesbarn har en tendens til å legge på seg masse, i tillegg til at en er utsatt for en del andre komplikasjoner får ingen diabetikere gå gravide lenger enn til termin. Har fått kjempegod oppfølging hele veien da, og gutten min ser ut til å være frisk som en fisk - heldigvis!

Nå nytes siste barnefrie helg! Skal straks ned på Lagunen storsenter og treffe søsteren min for å gjøre unna noen ærender. Blir nok til at dagen tilbringes i godt selskap med henne.

Har hatt ganske ubehagelige menssmerter i dag også, føles ut som om barnet mitt prøver å grave seg vei ut og rusker tak i alle organer i bekkenet på veien ned! Satser på at ting modnes så det lover godt for rakettutskytningen på fredag!

[Lipstick]

Jeg drømte at det var fredag ettermiddag i natt, og at jeg hadde glemt å dra bort på Haukeland. Var bare hjemme og dasset i pysjen... Og da jeg kom på at jeg skulle føde og kom bort på sykehuset var det mørkt og de på sykehuset sa de måtte gi meg en ny time og sende meg hjem i mellomtiden. Akkurat da gikk vannet mitt. Og så våknet jeg, reiste meg opp i full fart, sjekket madrassen. Ingen lekkasje der, nei!! Men det føltes akkurat som om det akkurat hadde gått. Er helt fascinert over at drømmene mine kan være så ektefølt.7

Så, nå er jeg da 39+2 i dag, og ingenting er i gang. Har fortsatt mange vonde "maserier" og vondter i korsrygg og nedre del av magen. Håper det fører til litt åpning, sånn at jeg allerede er i gang i det de setter startskuddet på fredag. Hører om mange som bruker flere dager på å føde etter igangsettelse fordi de ikke er modne nok. Jeg er litt utålmodig og har mest lyst på noen intense rier som fører til fødsel i løpet av fredagen. Ser ikke poenget med dagevis med smerter.

Er ganske urolig i kroppen nå som jeg vet at det plutselig kan skje ting. Siden jeg kanskje plutselig må på sykehuset er jeg besatt på å ha leiligheten strøken til enhver tid, sånn at jeg slipper å vaske når jeg kommer hjem fra sykehuset. Foreldrene mine skal bo i leiligheten mens jeg er på sykehuset, så vil gjerne ha det koslig her til de kommer, med mat i kjøleskapet og boller i frysen.

Uroligheten kommer nok også av at jeg er spent. Spent på hvordan den lille er. Selv om alt ser perfekt ut på ultralyd og alle slags prøver som har blitt tatt, forteller min skeptiske hjerne at man vet ikke før man får se det. Kanskje er det likevel noe legene har oversett. Hva om den lille er hjerneskadet? Autist? Har down syndrom? Ryggmargsbrokk? Ganespalte? Fødselsmerker over hele kroppen? Eller har en sykdom jeg aldri har hørt om engang? Barnefar har blitt sur på meg hver gang jeg snakker høyt om at "tenk om ditt, tenk om datt", men jeg kan ikke noe for at jeg tenker sånn. Hva om babyen ser unormalt merkelig ut? Jeg kommer til å synes han er kjempesøt uansett og det er jeg helt overbevist om, bare fordi han er min lille gutt. Så sterkt er morsinstinktet mitt. Men det hadde vært sårt og leit om jeg følte at resten av verden grøsset når jeg viste frem den lille. Hva om jeg blir skikkelig fødselsdeprimert? At jeg skal gå rundt i ettertid og angre på at jeg valgte å bære frem barnet. At jeg skal bli en uengasjert og dårlig mor. Tenk om jeg får et barn som hylskriker 24 timer i døgnet. Hadde jeg taklet det? Husker forelesningene vi hadde på førskolelærerlinjen om barn med spesielle behov. Det var en historie der om en familie som sammenlignet det å få et barn med spesielle behov som å reise på ferie. Du planlegger en drømmereise til Italia. Alt er klart, du har pakket kofferten, planlagt alt dere skal gjøre på turen og sitter på flyet med store forventninger og drømmer. I det flyet går inn for landing ønsker flykapteinen deg velkommen til Nederland. Det blir et sjokk. Du må plutselig legge om alle planene og tenke helt annerledes. Det ble ikke som du hadde tenkt. Men Nederland kan være fint, det også, selv om det ikke var dit du hadde planlagt å reise.

Jeg er forberedt på det meste. Har tro på at jeg kommer til å takle hva som helst bare fordi alternativet ikke finnes. Jeg må bare akseptere at babyen er som han er, og at han er helt avhengig av at mammaen tar vare på han for at han skal overleve. Føler meg ganske klar til å brette opp ermene og ta i mot han med åpne armer. Det blir en spennende fredag

[Samulita]

Jeg drømte at det var fredag ettermiddag i natt, og at jeg hadde glemt å dra bort på Haukeland. Var bare hjemme og dasset i pysjen... Og da jeg kom på at jeg skulle føde og kom bort på sykehuset var det mørkt og de på sykehuset sa de måtte gi meg en ny time og sende meg hjem i mellomtiden. Akkurat da gikk vannet mitt. Og så våknet jeg, reiste meg opp i full fart, sjekket madrassen. Ingen lekkasje der, nei!! Men det føltes akkurat som om det akkurat hadde gått. Er helt fascinert over at drømmene mine kan være så ektefølt.7

Så, nå er jeg da 39+2 i dag, og ingenting er i gang. Har fortsatt mange vonde "maserier" og vondter i korsrygg og nedre del av magen. Håper det fører til litt åpning, sånn at jeg allerede er i gang i det de setter startskuddet på fredag. Hører om mange som bruker flere dager på å føde etter igangsettelse fordi de ikke er modne nok. Jeg er litt utålmodig og har mest lyst på noen intense rier som fører til fødsel i løpet av fredagen. Ser ikke poenget med dagevis med smerter.

Er ganske urolig i kroppen nå som jeg vet at det plutselig kan skje ting. Siden jeg kanskje plutselig må på sykehuset er jeg besatt på å ha leiligheten strøken til enhver tid, sånn at jeg slipper å vaske når jeg kommer hjem fra sykehuset. Foreldrene mine skal bo i leiligheten mens jeg er på sykehuset, så vil gjerne ha det koslig her til de kommer, med mat i kjøleskapet og boller i frysen.

Uroligheten kommer nok også av at jeg er spent. Spent på hvordan den lille er. Selv om alt ser perfekt ut på ultralyd og alle slags prøver som har blitt tatt, forteller min skeptiske hjerne at man vet ikke før man får se det. Kanskje er det likevel noe legene har oversett. Hva om den lille er hjerneskadet? Autist? Har down syndrom? Ryggmargsbrokk? Ganespalte? Fødselsmerker over hele kroppen? Eller har en sykdom jeg aldri har hørt om engang? Barnefar har blitt sur på meg hver gang jeg snakker høyt om at "tenk om ditt, tenk om datt", men jeg kan ikke noe for at jeg tenker sånn. Hva om babyen ser unormalt merkelig ut? Jeg kommer til å synes han er kjempesøt uansett og det er jeg helt overbevist om, bare fordi han er min lille gutt. Så sterkt er morsinstinktet mitt. Men det hadde vært sårt og leit om jeg følte at resten av verden grøsset når jeg viste frem den lille. Hva om jeg blir skikkelig fødselsdeprimert? At jeg skal gå rundt i ettertid og angre på at jeg valgte å bære frem barnet. At jeg skal bli en uengasjert og dårlig mor. Tenk om jeg får et barn som hylskriker 24 timer i døgnet. Hadde jeg taklet det? Husker forelesningene vi hadde på førskolelærerlinjen om barn med spesielle behov. Det var en historie der om en familie som sammenlignet det å få et barn med spesielle behov som å reise på ferie. Du planlegger en drømmereise til Italia. Alt er klart, du har pakket kofferten, planlagt alt dere skal gjøre på turen og sitter på flyet med store forventninger og drømmer. I det flyet går inn for landing ønsker flykapteinen deg velkommen til Nederland. Det blir et sjokk. Du må plutselig legge om alle planene og tenke helt annerledes. Det ble ikke som du hadde tenkt. Men Nederland kan være fint, det også, selv om det ikke var dit du hadde planlagt å reise.

Jeg er forberedt på det meste. Har tro på at jeg kommer til å takle hva som helst bare fordi alternativet ikke finnes. Jeg må bare akseptere at babyen er som han er, og at han er helt avhengig av at mammaen tar vare på han for at han skal overleve. Føler meg ganske klar til å brette opp ermene og ta i mot han med åpne armer. Det blir en spennende fredag

Jeg kan ikke huske om jeg har skrevet her før, men nå som du nærmer deg fødsel måtte jeg bare legge inn en liten hilsen Tenk at du er mamma innen denne uken er omme!

Kjenner meg veldig igjen i de tankene du har nå. De blir faktisk bare verre for hvert svangerskap! Etter to helt perfekte barn må det vel være noe galt?! Og sånn går nå dagene...

Det blir som det blir uansett. Fin innstilling du har til det

[Fru Edderkopp]

Jeg drømte at det var fredag ettermiddag i natt, og at jeg hadde glemt å dra bort på Haukeland. Var bare hjemme og dasset i pysjen... Og da jeg kom på at jeg skulle føde og kom bort på sykehuset var det mørkt og de på sykehuset sa de måtte gi meg en ny time og sende meg hjem i mellomtiden. Akkurat da gikk vannet mitt. Og så våknet jeg, reiste meg opp i full fart, sjekket madrassen. Ingen lekkasje der, nei!! Men det føltes akkurat som om det akkurat hadde gått. Er helt fascinert over at drømmene mine kan være så ektefølt.7

Så, nå er jeg da 39+2 i dag, og ingenting er i gang. Har fortsatt mange vonde "maserier" og vondter i korsrygg og nedre del av magen. Håper det fører til litt åpning, sånn at jeg allerede er i gang i det de setter startskuddet på fredag. Hører om mange som bruker flere dager på å føde etter igangsettelse fordi de ikke er modne nok. Jeg er litt utålmodig og har mest lyst på noen intense rier som fører til fødsel i løpet av fredagen. Ser ikke poenget med dagevis med smerter.

Er ganske urolig i kroppen nå som jeg vet at det plutselig kan skje ting. Siden jeg kanskje plutselig må på sykehuset er jeg besatt på å ha leiligheten strøken til enhver tid, sånn at jeg slipper å vaske når jeg kommer hjem fra sykehuset. Foreldrene mine skal bo i leiligheten mens jeg er på sykehuset, så vil gjerne ha det koslig her til de kommer, med mat i kjøleskapet og boller i frysen.

Uroligheten kommer nok også av at jeg er spent. Spent på hvordan den lille er. Selv om alt ser perfekt ut på ultralyd og alle slags prøver som har blitt tatt, forteller min skeptiske hjerne at man vet ikke før man får se det. Kanskje er det likevel noe legene har oversett. Hva om den lille er hjerneskadet? Autist? Har down syndrom? Ryggmargsbrokk? Ganespalte? Fødselsmerker over hele kroppen? Eller har en sykdom jeg aldri har hørt om engang? Barnefar har blitt sur på meg hver gang jeg snakker høyt om at "tenk om ditt, tenk om datt", men jeg kan ikke noe for at jeg tenker sånn. Hva om babyen ser unormalt merkelig ut? Jeg kommer til å synes han er kjempesøt uansett og det er jeg helt overbevist om, bare fordi han er min lille gutt. Så sterkt er morsinstinktet mitt. Men det hadde vært sårt og leit om jeg følte at resten av verden grøsset når jeg viste frem den lille. Hva om jeg blir skikkelig fødselsdeprimert? At jeg skal gå rundt i ettertid og angre på at jeg valgte å bære frem barnet. At jeg skal bli en uengasjert og dårlig mor. Tenk om jeg får et barn som hylskriker 24 timer i døgnet. Hadde jeg taklet det? Husker forelesningene vi hadde på førskolelærerlinjen om barn med spesielle behov. Det var en historie der om en familie som sammenlignet det å få et barn med spesielle behov som å reise på ferie. Du planlegger en drømmereise til Italia. Alt er klart, du har pakket kofferten, planlagt alt dere skal gjøre på turen og sitter på flyet med store forventninger og drømmer. I det flyet går inn for landing ønsker flykapteinen deg velkommen til Nederland. Det blir et sjokk. Du må plutselig legge om alle planene og tenke helt annerledes. Det ble ikke som du hadde tenkt. Men Nederland kan være fint, det også, selv om det ikke var dit du hadde planlagt å reise.

Jeg er forberedt på det meste. Har tro på at jeg kommer til å takle hva som helst bare fordi alternativet ikke finnes. Jeg må bare akseptere at babyen er som han er, og at han er helt avhengig av at mammaen tar vare på han for at han skal overleve. Føler meg ganske klar til å brette opp ermene og ta i mot han med åpne armer. Det blir en spennende fredag

Kjenner meg veldig igjen eg også i det du skriver, men eg prøver å tenke at siden ul viser at alt er bra. så skal eg prøve å ikkje bekymre meg. Dette klarer du heilt fint. Krysser fingre og tær for at baby er ute innen fredag.

[Lipstick]

Jeg kan ikke huske om jeg har skrevet her før, men nå som du nærmer deg fødsel måtte jeg bare legge inn en liten hilsen Tenk at du er mamma innen denne uken er omme!

Kjenner meg veldig igjen i de tankene du har nå. De blir faktisk bare verre for hvert svangerskap! Etter to helt perfekte barn må det vel være noe galt?! Og sånn går nå dagene...

Det blir som det blir uansett. Fin innstilling du har til det

Ja, det er ganske utrolig Og du skal snart bli mamma igjen du også, ser jeg Spennende, spennende! Håper ikke det er helt uvanlig som vordende mor å bekymre seg litt for det ufødte barnet. Heldigvis går det som oftest bra

Kjenner meg veldig igjen eg også i det du skriver, men eg prøver å tenke at siden ul viser at alt er bra. så skal eg prøve å ikkje bekymre meg. Dette klarer du heilt fint. Krysser fingre og tær for at baby er ute innen fredag.

Det håper jeg også! Passer best det. Så rekker kanskje dere å se han også hvis dere drar til Bergen i helgen

______________________________________

Merker at det nå skal bli ganske godt å få kroppen sin tilbake til seg selv igjen. Uansett om jeg revner, blør og sikkert er øm både her og der i tiden etterpå. Jeg har mange ubehagelige kynnere for tiden, og har hatt en del andre småplager i tillegg. I dag har jeg vært kvalm og uvel. Er mye sliten også selv om jeg ikke gjør mange ting som skulle få meg til å bli det. Men de siste dagene har jeg hvilt hver ettermiddag.

Barnefaren ringte i går. Da var det lenge siden sist vi snakket sammen. Jeg har sendt han fem meldinger i løpet av halvannen uke og ringt noen ganger uten feedback. Han sier han har svart på meldingene, men om feilen ligger på min eller hans telefon, aner jeg ikke. Siste nytt er hvert fall at han har fått bankkontoen sin svindlet, så nå er han blakk igjen. Alltid dramatikk på den kanten. Å bli svindlet er nok mitt største mareritt også. Men det så ut til å ordne seg da han fikk låne penger av venner inntill lønningen kom på fredag. Et øyeblikk var jeg redd for at han skulle spørre om å få penger av meg. Jeg ville ikke vært veldig hypp på det. Tross alt har ikke mannen bidratt med en krone til innkjøp av alt utstyret som har blitt kjøpt inn til barnet vårt, og jeg ville ikke stolt på at han hadde betalt meg tilbake om jeg hadde lånt han penger. Spurte også om han hadde delt nyheten med foreldrene sine, og det hadde han ikke, skulle han ikke, og det skulle ikke jeg heller. Vi diskuterte det lenge, for jeg er absolutt ikke enig, og mener at han må finne en måte å fortelle det på før det går for lang tid. Det er nemlig ikke bare hans business, som han selv sier. Plutselig ringer Tore på Sporet på døren til familien i Irland.

[Lipstick]

I morgen får jeg endelig holde babyen min....!! Iiiiiik!!

Bare så synd jeg må føde først. Gruer meg sånn!

[Fru Edderkopp]

Det vil gå bra vennen!

[Fru Edderkopp]

Lipstick fekk ein prins i går etter ein lang fødsel. Gratulerer vennen!

[Yesterday]

aaaaaaaw!!!!! Gratulerer så mye!!!!

[Samulita]

Gratulerer!!!

[Lipstick]

Tuuusen takk damer!

Endelig ble den lille prinsen levert i armene mine.

Jeg er for øyeblikket en lykkelig, sliten nybakt mamma med gulp på genseren og masse masse kjærlighet i hjertet hihi. Synes det er på tide å legge inn fødselshistorien, og gjør det så enkelt at jeg kopierer og limer inn fra innlegget mitt på babyverden. Fødselshistorien min er nemlig LANG. All ære til deg som faktisk gidder å lese den.

Tidlig om morningen, fredag 26. april ble jeg altså igangsatt på KK. Hadde god tro på å treffe prinsen min i løpet av dagen! Det ble tatt CTG og sjekket modning, hvor jeg fikk vite at jeg var ganske så umoden og dermed ble igangsatt med modningsballong. Allerede ved innsettelsen av denne holdt jeg på å begynne å grine - smerteterskelen er lav En time etter begynte riene, ikke så hyppige (12 min intervaller) og ikke så veldig vonde, men rier i hvert fall og såpass at jeg skjærte grimaser når de opptrådte. Sånn var fredagen. Litt før Idoltid valgte jeg å sende hjem heiagjengen min som bestod av mamma, pappa og søstrene mine. Da hadde jeg liksom gitt opp at han skulle bli fredagsbarn. La meg rundt kl. 22, og våknet allerede en time senere med marerittrier. Tok tiden og de ble hyppigere og hyppigere. Fikk knapt pustet meg gjennom dem, følte trang til å spy og kunne aldeles ikke ligge i sengen når de kom, da måtte jeg enten gå eller ta en doggy style stilling i senga eller lent over det nærmeste og beste. Slimproppen hadde også gått nå, men ballongen var der. Spurte jordmor om jeg kunne få smertestillende eller noe annet som lindret og hun skulle hente varmepute til meg. Maaange rier og en lang time etterpå fikk jeg den. I mellomtiden fryktet jeg å føde alene på rommet på obs.posten mens jeg ventet. Varmeputen var god, men langt fra optimal. Jordmor foretok en ny CTG hvor hun så at jeg hadde mange sterke rier. Hun sjekket åpning etterpå, som bare var 4 cm, men siden jeg var så myk bestemte hun seg for å sende meg inn på fødeavdelingen.

Der fikk jeg klyster til å begynne med, og det var et helvete å prøve å gjøre bommelom med såpass hyppige, vonde rier... Etterpå ble vannet tatt, det var klart og fint, og jeg hadde nå 5 cm åpning. Klokken var rundt 5 nå, og det ble to timer til med rier og vondter før epiduralen ble satt litt etter kl 7. Da fikk jeg endelig en pause... Kjente riene godt, men plutselig var de ikke vonde lengre. Ellers var det mye styr da. Jeg har diabetes, så jeg hadde slanger og stikk og sprøyter rundt hele meg. En pose for insulin og en for sukkervann, en for epidural og en for drypp, de satte elektroder på hodet til lillegutt for å sjekke puls, og sjekket også mine rier og blodtrykk. Blæren ble stadig tømt og åpning sjekket. STYR! Og når de skulle inn og rote meg opp i "#%¤ var ikke epiduralen akkurat til hjelp, så det var sykt ubehagelig. Men nå begynte også hjertefrekvensen til lillegutt å lage problemer. Den lå hele tiden mellom 160 og 180, han var stresset i magen. Han lå festet i hodeleie og hadde hatt det bra til nå, men etter et par timer med den pulsen, kom det en lege inn for å ta ultralyd av nurket, samt blodprøve av hodet hans for å se hvordan det stod til. Begge deler så bra ut, men pulsen fortsatte å være høy, og nå fant de også ut at jeg hadde feber. Legene fortalte at lillegutt virket irritabel da de var "inne" og kjente på hodet hans. Jeg ble også irritabel på grunn av alt dette som skulle langt f"¤% opp i hufsa mens jeg lå med vonde rier. Har ikke for vane å banne til folk, men denne dagen kom det noen kraftsalver ut fra min munn.

Mamma og søsteren min satt ute ved kiosken og ventet fra tidlig om morningen av. Jeg kunne hatt med meg den ene av dem og det var også det som var planen, men på grunn av alt styret og på grunn av at jeg følte meg alt for travelt opptatt med å prøve å få ut babyen, bestemte jeg meg for å la begge vente. Likevel fikk mamma komme inn til meg et øyeblikk så jeg fikk oppdatert henne på hvordan det gikk. Vi gråt begge to da hun kom inn, så like greit at hun ikke ble med på hele fødselen Jeg var mer fokusert og mindre grinete når hun var ute av rommet.

Da jeg hadde 8 cm åpning kjentes det ut som jeg måtte på do. STOR trykketrang for hver ri. Jordmødrene og legene lot meg få lov til å presse litt hvis jeg absolutt måtte, på grunn av at det hastet litt med å få barnet ut. Jeg var helt overbevist om at jeg bæsjet når jeg presset så det var utrolig ubehagelig, men ble fortalt at det gjorde jeg ikke, det ville bare føles sånn ut der og da. Ikke lenge

etter hadde jeg full åpning og grønt lys til å kjøre på. Med full åpning og sterke pressrier kl 1320, ble jeg oppfordret til å presse alt jeg kunne, selv om babyen tydeligvis trengte mer tid til å komme lenger ned og til å rotere seg rundt. Men siden det hastet, derfor ville legen prøve å dra han ut med en sugekopp. Etter tre mislykkede forsøk sier hun at hun ville prøve et par ganger til, og hjalp det ikke ble det umiddelbart keisersnitt. Og det ble det altså...! Det gikk veldig fort. På et øyeblikk var jeg på plass på operasjonsbordet med et dusin grønnkledde menn og damer rundt meg. Fikk raskt bedøvelse og papirlaken som skilte hodet fra mage, så jeg kunne ikke se hva som foregikk. Kjente at de dro, halte og jobbet på der nede, og lå avslappet og spent og gledet meg til å endelig se han!

Klokken 1346 den 27. april 2013 fikk jeg høre verdens nydeligste babyskrik, og prinsen min hadde ankommet verden! <3 Stor gutt på 4170 gram, 52 cm og 36 cm rundt hodet. Nå kunne jeg slappe av. Han var født, han var i live, og jeg var FERDIG! Bare litt sying nå, så kunne vi kose oss. Jeg hadde fortsatt til gode å se han da de fløy avgårde med han med det samme. Lykken og lettelsen min var ubeskrivelig. Som om jeg var en fjær som blåste lett med den varme brisen etter at en flodhest hadde ligget på den i 28 timer.

Kort tid etter kom de inn med gutten min og la han med hodet i motsatt vei av mitt hode (jeg ble fortsatt sydd). Han var aldeles nydelig!! Store våkne blå øyne, og det samme morske blikket til pappan sin, en bitteliten nese, smal munn og lysebrunt hår. Jeg smeltet øyeblikkelig... De sa de skulle hente mamma fra venterommet og la hun få se han. Ferdigsydd og fornøyd ble jeg trillet opp på overvåkingen, hvor jeg fikk vite at klumpen min hadde lavt blodsukker, og ble derfor matet og voktet nede på barsel. Heiagjengen kom inn til meg, og etter en stund kom lillegutt også! <3 Men igjen, fikk jeg beskjeden om at han hadde lavt blodsukker og måtte dermed ble sendt til barneklinikken. Da jeg kom ned på barsel denne kvelden, heldigvis på enerom, klarte jeg nesten ikke slutte å gråte. Var utrooolig sliten, lykkelig, men samtidig ulykkelig for at "alle andre" enn meg selv tok seg av sønnen min. Lengtet sånn etter han. Rar følelse å være uten babyen min etter å ha hatt han i magen i 9 1/2 måned...

Neste morgen ble han trillet inn til meg og fikk være sammen med meg resten av barselstiden. Det var en glede! Formen min var så som så. Ble yngre og yngre for hver dag. Første morgen var jeg en dame på 100 år som trengte hjelp til å gå, brukte bleie og hadde kateter... Men det ble bedre. Lillemann var så snill og søt og tålmodig. Han sov omtrent hele tiden når han ikke var sulten eller ble ammet. Ammingen gikk veldig fint. Fikk pupper for første gang noen sinne på dag 2 når melken kom. Følte meg som Pamela Anderson skulle amme så mye som mulig, helst en halv time om gangen hver 2.-3. time, døgnet rundt. både fordi de små babyene krever mye næring, og for å få puppene til å produsere mye melk.

Reiste hjem fra barsel 2. mai, og reiste da sammen med foreldrene mine til hjemmet deres i Hardanger. Der har vi vært siden. Skal være der i hele mai. Formen er fortsatt stigende, jeg blir fort sliten og trøtt, men er lett i kroppen og kan lett overvurdere mine egne fysiske evner. Da jeg skulle ta av bandasjen en uke etter snittet, besvimte jeg, for det var så uhyre ekkelt. Blodsukkeret mitt svinger veldig og ammingen tapper meg for sukker. Jeg sover lite sammenhengende og er derfor konstant trøtt. Ammingen gikk forresten kjempefint på sykehuset og den første uken hjemme, jeg hadde masse melk og poden var fornøyd. Derimot fikk han ikke i seg mye om nettene før han sovnet og var umulig å vekke igjen. Kadooom -> brystbetennelse!! F#%"! Har gått på pencilin i en uke nå. Melkemengden er veldig redusert, så nå må jeg koke på Nan for å gi han dette etter hver eneste amming. Det er nok av utfordringer i livet som nybakt mamma.

Lille Aiden Alexander er en utrolig nusselig og herlig liten babygutt. Jeg elsker å ligge med han i armene og prate med han og bli bedåret av de tusen herlige grimasene han lager. Det er trøttende å være på "vakt" 24 timer i døgnet, men gud som det er verdt det. Kunne aldri tenke meg å bytte han ut med noe. <3 Han er det beste som har hendt meg og det aller kjæreste jeg har <3

Endret 6. oktober 2013 av Lipstick