"Vi er gravid"

[kaprifolen]

jojo men de som ikke ser det som en selvfølge er ikke noe å ha. Ja klart man skal sette pris på å få hjelp å støtte, men det er ikke det samme som at man skal godta at mannen syter over et tøft svangerskap som ikke engang han må gå igjennom, for da klager han jo over å "måtte" gi dama hjelp og støtte da. Elsker man noen så skal man jo ikke syns at det er kjipt.

Synes det er trist for deg og ditt fremtidige forhold om du ser slik på det.

Min mann syter ikke, han ser det som helt naturlig. Og jo, mye av det er en selvfølge. Men det er også et bevis på at det finnes menn (og kvinner) der ute som er veldig delaktige i den psykiske og fysiske påkjenningen det er å vente på et barn, selv om de ikke selv har en voksende livmor bak bukselinningen.

[Lillymin]

Tror ikke jeg hadde reagert dersom mannen hadde sagt at "vi var gravid" , annet enn at jeg synes det ikke høres ut som noe han ville si...

Men dersom han hadde klagd over hvor vanskelig dette svangerskapet hadde artet seg, da........

Nå skal det sies at jeg har ekstrem svangerskapskvalme og har vært like hjelpesløs som 2-åringen vår.... men det er faktisk jeg som må gjøre det, selv om det nok er tøft for ham.

Ja, dette er noe vi gjør sammen, men det er jeg som legges inn med jevne mellomrom og kaster opp og mister krefter og går ned i vekt..... hmmm, hvorfor hva det jeg gjorde dette igjen?? Åh, jaaa.

Liker forresten ikke ordet gravid....

[Gjest BettyBoop]

Synes det er trist for deg og ditt fremtidige forhold om du ser slik på det.

Min mann syter ikke, han ser det som helt naturlig. Og jo, mye av det er en selvfølge. Men det er også et bevis på at det finnes menn (og kvinner) der ute som er veldig delaktige i den psykiske og fysiske påkjenningen det er å vente på et barn, selv om de ikke selv har en voksende livmor bak bukselinningen.

hvorfor er det trist? Om en mann hadde sytet og klaget og bare sittet på soffan og spilt tv spill mens jeg måtte gjøre husarbeid om jeg hadde hatt bekkenløsning eller vært kvalm og dårlig så hadde det blitt jævlig kjipt for meg. jeg vil ha en mann som ønsker å stille opp for meg om jeg er dårlig, og jeg ville selvsagt gjort det samme for han om han var syk eller noe. Forstår ikke hvorfor det er trist at jeg tar det som en selvfølge.

Og om han er delaktig så er byrden likevel ikke 50/50 når dama er gravid, mer 80/20

Endret 18. oktober 2012 av BettyBoop

[Citrus]

jojo men det er jo ikke halvparten så slitsomt for han som det er for henne.

Min mann får lov til å klage på lik linje med meg - det er jo ikke sånn at fordi man er glad i hverandre og gjør ting med glede at ting ikke kan være tøft?

Jo, jeg syns mannen kan klage og syntes at ting er tøft. Fra å være to om alt må han nå hente/levere i bhg hver dag, stå opp med 3-åringen alle dager (aldri sove ut), pakke sekk, vaske klær, vaske hus, rydde, lage mat, handle, støtte og trøste en 3-åring som ikke helt forstår hvorfor mamma ikke kan leke, tømme spybøtter, komme med smertstillende/kvalmestillende/kalde kluter/mat/drikke/det som frister, massere meg, trøste, hjelpe meg i dusj og lignende og i tillegg ha en tøff periode på jobb. Synes han står på som bare det jeg! Og om han er sliten og synes det er tøft en dag, så sier ikke jeg "du slipper i alle fall å gå gravid".

Å se hverandres hverdag for det den er, og ikke sette ting opp mot hverandre, typ "jeg har mer lov til å være sliten enn deg", ser nemlig jeg som er selvfølge om man elsker hverandre.

[Gjest BettyBoop]

Min mann får lov til å klage på lik linje med meg - det er jo ikke sånn at fordi man er glad i hverandre og gjør ting med glede at ting ikke kan være tøft?

Jo, jeg syns mannen kan klage og syntes at ting er tøft. Fra å være to om alt må han nå hente/levere i bhg hver dag, stå opp med 3-åringen alle dager (aldri sove ut), pakke sekk, vaske klær, vaske hus, rydde, lage mat, handle, støtte og trøste en 3-åring som ikke helt forstår hvorfor mamma ikke kan leke, tømme spybøtter, komme med smertstillende/kvalmestillende/kalde kluter/mat/drikke/det som frister, massere meg, trøste, hjelpe meg i dusj og lignende og i tillegg ha en tøff periode på jobb. Synes han står på som bare det jeg! Og om han er sliten og synes det er tøft en dag, så sier ikke jeg "du slipper i alle fall å gå gravid".

Å se hverandres hverdag for det den er, og ikke sette ting opp mot hverandre, typ "jeg har mer lov til å være sliten enn deg", ser nemlig jeg som er selvfølge om man elsker hverandre.

jo han har lov men ikke like mye som den som faktisk gjennomgår det.

[Citrus]

jo han har lov men ikke like mye som den som faktisk gjennomgår det.

Slike regler lager ikke jeg for vårt forhold, det kan aldri komme noe godt ut av å tenke at "så og så mye" har du lov å klage.

[Gjest BettyBoop]

Slike regler lager ikke jeg for vårt forhold, det kan aldri komme noe godt ut av å tenke at "så og så mye" har du lov å klage.

men jeg syns det er så selvoppofrende å være høygravid og samtidig synes synd på mannen som syter over hvor vanskelig svangerskapet er.

[Citrus]

men jeg syns det er så selvoppofrende å være høygravid og samtidig synes synd på mannen som syter over hvor vanskelig svangerskapet er.

Vi kunne desverre ikke velge hvem av oss som skulle gå gravid, men jeg tenker det er viktig å ha sympati begge veier når det er en tøff periode. Jeg har ikke mulighet til å gi han noe særlig omsorg når han er sliten, men å påpeke at jeg "har den tøffeste byrden" og at han burde, hver dag, gjøre dette med glede blir helt feil for meg.

[Gjest Marmot]

Jeg er ikke så helt sikker på om svangerskapet mitt faktisk var tøffere for meg enn for mannen min. I tillegg til at hans kone plutselig ble nærmest pleietrengende og han dermed måtte gjøre alt av husarbeid, matlaging, handling + stell av meg, måtte han leve med fortvilelsen over å se sin kone så dårlig som jeg var uten å egentlig kunne hjelpe med noenting, og han måtte krangle med leger og jordmødre for å få dem til å forstå hvordan ting var.

Selvfølgelig var det tøft for ham, det har ingenting med kjærlighet å gjøre. Hadde barnet mitt blitt så sykt som jeg var, hadde det åpenbart vært helt selvsagt å gi 100% for ham, men det ville vært løgn å ikke innrømme at det ville vært ubeskrivelig tøft og vondt.

Endret 18. oktober 2012 av Marmot

[Redbull]

jojo men det er jo ikke halvparten så slitsomt for han som det er for henne.

Poenget er ikke hvem det er mest slitsomt for, poenget er at det er slitsomt for begge.

[kaprifolen]

hvorfor er det trist? Om en mann hadde sytet og klaget og bare sittet på soffan og spilt tv spill mens jeg måtte gjøre husarbeid om jeg hadde hatt bekkenløsning eller vært kvalm og dårlig så hadde det blitt jævlig kjipt for meg. jeg vil ha en mann som ønsker å stille opp for meg om jeg er dårlig, og jeg ville selvsagt gjort det samme for han om han var syk eller noe. Forstår ikke hvorfor det er trist at jeg tar det som en selvfølge.

Og om han er delaktig så er byrden likevel ikke 50/50 når dama er gravid, mer 80/20

Fordi at holdningen din gir uttrykk for at du ikke bare tar det som en selvfølge, men at du tar det for gitt. Og det er mange ting man kan regne som "selvsagt" i et forhold, men som det fortsatt er viktig å sette pris på. Deriblant det å vise omsorg og avlastning for hverandre.

[SmallTalk]

Jeg er ikke så helt sikker på om svangerskapet mitt faktisk var tøffere for meg enn for mannen min. I tillegg til at hans kone plutselig ble nærmest pleietrengende og han dermed måtte gjøre alt av husarbeid, matlaging, handling + stell av meg, måtte han leve med fortvilelsen over å se sin kone så dårlig som jeg var uten å egentlig kunne hjelpe med noenting, og han måtte krangle med leger og jordmødre for å få dem til å forstå hvordan ting var.

Selvfølgelig var det tøft for ham, det har ingenting med kjærlighet å gjøre. Hadde barnet mitt blitt så sykt som jeg var, hadde det åpenbart vært helt selvsagt å gi 100% for ham, men det ville vært løgn å ikke innrømme at det ville vært ubeskrivelig tøft og vondt.

Veldig enig i dette, og selv om mitt svangerskap ikke var på langt nær så ille som ditt og situasjonen var en annen (mitt eneste problem var at jeg hadde bevegelsesforbud og dermed ikke fikk lov til å gjøre noe pga fare for prematur fødsel), så synes jeg virkelig at samboeren min har hatt all grunn til å være like sliten (om ikke mer sliten) etter at svangerskapet og den første barseltiden her var over.

Fra å være to som delte alt her hjemme, så ble han eneansvarlig for matlaging, vasking, rydding, oppussing, kjøre meg til kontroller og ikke minst det å kjøre 2 timer ekstra hver dag i begynnelsen for å besøke meg på sykehuset.

Og for ikke å snakke om det å være konstant bekymret for om noe skulle skje veldig lenge før tiden, for jeg vet at samboeren bekymret seg enda mer enn hva jeg gjorde og virkelig var livredd en stund. Dette er ting som tar på, og jeg synes det hadde vært ordentlig dårlig gjort av meg om han ikke hadde hatt lov å klage han også.

[Lillymin]

Jeg er ikke så helt sikker på om svangerskapet mitt faktisk var tøffere for meg enn for mannen min. I tillegg til at hans kone plutselig ble nærmest pleietrengende og han dermed måtte gjøre alt av husarbeid, matlaging, handling + stell av meg, måtte han leve med fortvilelsen over å se sin kone så dårlig som jeg var uten å egentlig kunne hjelpe med noenting, og han måtte krangle med leger og jordmødre for å få dem til å forstå hvordan ting var.

Selvfølgelig var det tøft for ham, det har ingenting med kjærlighet å gjøre. Hadde barnet mitt blitt så sykt som jeg var, hadde det åpenbart vært helt selvsagt å gi 100% for ham, men det ville vært løgn å ikke innrømme at det ville vært ubeskrivelig tøft og vondt.

Uff, nå fikk jeg en liten oppvekker... Klart jeg vet det er tøft for mannen min når jeg er like hjelpesløs som 2-åringen og han må overta alle oppgaver og sa seg av både småen og meg... Men jeg må innrømme at jeg ikke har vist noen forståelse dersom han har hatt vondt i hodet eller den gangen han kom og sa at han var litt kvalm....

Mannen min syter ikke eller klager, men dersom han hadde gjort det nå ( har tross alt noen måneder igjen), så skal jeg ikke si noe på det! Takk for at du endret synes mitt på det før det evt hadde vært for sent!! Jeg vet jo hvor mye han bekymrer seg for meg....

Går det bedre med deg nå forresten?

[Athene]

Og hva med "vi har termin"????

Anonym poster: 060debafa7d4a3e2d34e056b71856a6f

Den ser jeg virkelig ikke problemet med. Begge blir jo foreldre den dagen. Hva skal faren si da? "Antatt dato for fødsel av mitt barn er....."

[Gjest BettyBoop]

Den ser jeg virkelig ikke problemet med. Begge blir jo foreldre den dagen. Hva skal faren si da? "Antatt dato for fødsel av mitt barn er....."

han kan si hun har termin...

[Gjest BettyBoop]

Fordi at holdningen din gir uttrykk for at du ikke bare tar det som en selvfølge, men at du tar det for gitt. Og det er mange ting man kan regne som "selvsagt" i et forhold, men som det fortsatt er viktig å sette pris på. Deriblant det å vise omsorg og avlastning for hverandre.

Jeg hadde blitt sur om han ikke gadd å stille opp for meg ja. Jeg hadde blitt glad om han hjalp meg men hadde ikke overøst han med all min takknemlighet og lagt ut om hvor unik og fantastisk han var bare fordi han tok oppvasken, noe som faktisk er begges jobb i et hjem.

[Gjest BettyBoop]

Poenget er ikke hvem det er mest slitsomt for, poenget er at det er slitsomt for begge.

EH jo. Det er HUN som er gravd. Det er HUN som ikke får lov å spise og drikke det hun vil. Det er HUN som er kvalm. Dety er HUN som har bekkenløsning. Mannen har det superlett i forhold.

[Citrus]

Jeg hadde blitt sur om han ikke gadd å stille opp for meg ja. Jeg hadde blitt glad om han hjalp meg men hadde ikke overøst han med all min takknemlighet og lagt ut om hvor unik og fantastisk han var bare fordi han tok oppvasken, noe som faktisk er begges jobb i et hjem.

Akkurat, det som normalt sett er begges jobb i et hjem blir så lagt over på bare den ene, i tillegg til å måtte pleie den som ikke klarer å ta vare på seg selv. Jeg er evig takknemlig for at mannen min gjør det han gjør, og ser på han som en stor superhelt Hadde det vært omvendt hadde jeg klaget mye, mye mer enn han gjør.

Men jeg er også av den typen som under en tung fødsel tok meg i å være glad for at det var jeg som fikk føde, fordi det virket så vanskelig å stå på sidelinjen. Ja, jeg var takknemlig ovenfor mannen min og hadde sympati for hans situasjon under en fødsel.

Endret 19. oktober 2012 av Citrus

[Citrus]

EH jo. Det er HUN som er gravd. Det er HUN som ikke får lov å spise og drikke det hun vil. Det er HUN som er kvalm. Dety er HUN som har bekkenløsning. Mannen har det superlett i forhold.

Og det er akkurat det jeg ikke synes er viktig, graden av hvor tøft ting er. Det er tøft for begge.

[Gjest BettyBoop]

Og det er akkurat det jeg ikke synes er viktig, graden av hvor tøft ting er. Det er tøft for begge.

Ehvorfor er ikke dette viktig? Hvorfor er du så selvoppofrende? Hvorfor er det alltid stakkars mannen mens du bare skal være den snille og forståelsesfulle og ikke skal få lov å være den som har det verst innimellom? Sånn er det og med kvinner som har fått barn. Det er helt ok for de å gå hjemme et år med ungen, men når mannen må være hjemme i 12 uker da er det stakkars han som må kjede seg hjemme. Du lever på 50 tallet du.