Frustrert og lei over krangling

[AnonymBruker]

hei TS,

føler med deg, jeg er selv "stemor" med visse ting det innebærer..

Hva om du snur på flisa og sier "Ja, jeg kan passe <<barnet ditt>> på lørdag, da tar du <<barnet mitt>> på tirsdag da?

Hvis hun mener TS som stemor skal passe et barn som ikke er sitt, så kan jo mora også passe et barn som ikke er sitt.

[AnonymBruker]

Jøss, jeg er rystet!

Barnet har en far og en mor. Hvis mor forsømmer barnet så er det altså mer naturlig å gå til barnevernet, enn at far stepper inn for mor som ikke duger??

Problemet er jo at far ikke stepper inn, han er opptatt med arbeid og alt sitt, og skyver det hele over på kona si, for så å bli sur når det ikke er så lett som han haddde tenkt. Hadde far tatt ansvaret sitt her, f.eks. ved å være hjemme med barnet når det er sykt, hadde det jo ikke være noe problem.

Egentlig synes jeg det er faren som er problemet her, det er hans ansvar å ta dialogen med sin eks-kone og sette grenser for hvordan relasjonen med henne skal være, uansett hvordan hun er og ikke er. Han har en ny partner, og hans lojalitet må være til henne, om det forholdet skal fortsette. (Og før noen kommer med "men hva med lojalitet til barnet, da?", så selvsagt er det også viktig, det skjønner alle. Men å føye seg i alle mors innfall har ingenting med lojalitet til barnet å gjøre.) Så lenge han er for feig eller for uinteressert til å sette de grensene som behøves for å få ro og stabilitet i familielivet, tror jeg TS har et problem. Oppførselen hans har allerede gjort det vanskelig ift barnet, og det kommer til å gjøre ting enda verre hvis han ikke skjønner at han faktisk må være voksen og ta ansvar for alle i sin familie, både barn og stemor.

[Raven Emerald]

Stakkars dere da! Dere får lage dere et eget stemorforum, der dere kan sitte og sutre sammen. Uten innblanding fra de fæle "biomødrene"

Problemet er bare at dere vil kun få sympati, ikke råd eller hjelp, da det jo er mor som har feilen i det meste. Men det er kanskje ikke noe problem, det er vel sympati dere er ute etter, er det ikke?

Det finnes, faktisk. Her.

Så kan du jo lese litt der... =P

Endret 7. juni 2012 av Raven Emerald

[Kattugla]

Jeg er veldig overrasket over mange av svarene i denne tråden. Virker å være mange med egne issues som øser ut helt irrelevant frustrasjon, uten å gidde å sette seg inn i saken.

TS sier jo at hun liker barnet, ønsker å ha barnet hos dem, og vil at stebarnet skal ha det bra. Det er mor og far hun sliter med, og deres behandling v henne. Greit nok at mor skal respekteres i hvilken rolle stemor skal ha i barnets liv. Men mor skal ikke diktere en annens husholdning og hjem, hun må respektere at stemor er et voksent menneske med sine planer for uka og sine daglige gjøremål, hun er ikke mors slave. Spesielt ille er det når mor føler hun kan kjefte på ts for at ikke ts kan stille opp når mor finner det for godt. Slik behandler man ikke andre, uansett relasjon.

Jeg er helt enig. Hvis de holdningene enkelte her viser ovenfor stemødre generelt, gjenspeiler samfunnets holdninger er det jaggu meg ikke rart mor i dette tilfellet tror stemor er hennes tjenestepike som skal stå klar hver gang førstnevnte roper "hopp".

Det er en selvfølge at far stiller opp, forutsett at han har anledning! Mor kan ikke forvente eller kreve at far er hjemme med sykt barn, når hun har samvær, da må hun selv stille opp.

Jeg vet ikke hvor mye mor har barnet, men hvis man forventer at TS kan ha sitt eget barn på fulltid og andres barn på deltid (også når det ikke passer for henne!), så er konklusjonen at denne moren må klare å stille opp for sitt barn som hun ikke har på fulltid. Og som blir påpekt i det uendelige av mødrene her inne, stemor har ingenting hun skulle sagt, for det er ikke HUN som har samvær med barnet, ikke skal hun få komme på skoleavsluttninger, skolestart, konfirmasjon, for ikke å snakke om å ta kontakt med mor..! Guess what, her er medaljens bakside; det innebærer at hvis TS (og andre stemødre) vil være med venner, dra på cafe, besøk whatever mens hun er hjemme med eget barn, så kan hun gjøre akkurat det og ikke sitte hjemme med sykt barn fordi mor selv ikke gidder!

[Gjest Gjest]

Vel, for å se det fra far sin side: han ble sammen med ei jente som likte å være sammen med datteren hans, og gjerne tilbrakte tid på tomannshånd med henne.

Han har endt opp med ei sur og vanskelig dame, som klager og kverulerer på alt som har med datteren hans å gjøre. Ikke rart at han er frustrert.

Ts, det er du selv som har endret deg etter at du fikk barn. Hvis ting var så ille tidligere, så ville du vel aldri valgt å få barn med denne mannen?

[nissejenta]

Vel, for å se det fra far sin side: han ble sammen med ei jente som likte å være sammen med datteren hans, og gjerne tilbrakte tid på tomannshånd med henne.

Han har endt opp med ei sur og vanskelig dame, som klager og kverulerer på alt som har med datteren hans å gjøre. Ikke rart at han er frustrert.

Ts, det er du selv som har endret deg etter at du fikk barn. Hvis ting var så ille tidligere, så ville du vel aldri valgt å få barn med denne mannen?

[Gjest Gjest]

Problemet er jo at far ikke stepper inn, han er opptatt med arbeid og alt sitt, og skyver det hele over på kona si, for så å bli sur når det ikke er så lett som han haddde tenkt. ...

Jeg er helt enig. Hvis de holdningene enkelte her viser ovenfor stemødre generelt, gjenspeiler samfunnets holdninger er det jaggu meg ikke rart mor i dette tilfellet tror stemor er hennes tjenestepike som skal stå klar hver gang førstnevnte roper "hopp".

..

Tror kanskje det er flere som bør lese innlegget en gang til!

Og da sikter jeg til hovedinnlegget, siden det var der TS først og oppriktig forklarte sin situasjon. Alt det andre, om hvor perfekt allting plutselig er fra hennes side, kom ETTER at kommentarene ble litt røffere. Det kom også etter bl.a. mine kommentarer, og beklager, men jeg kan ikke skifte inntrykk, og dermed også meining, for at en historie plutselig forandrer seg til det ugjenkjennelige.

Holdning til stemødre som nevnes over her har kanskje litt med det å gjøre at de aller fleste stemor-innlegg begynner med nedrakking av mor, at det er hennes feil og at det er grunnen til alle problemene. Vel, jeg må innrømme at da ringer mine varselbjeller, for det kan da umulig være mødrene som er problemet alltid?

Vel, anbefaler dere til å lese det første innlegget en gang til. Tipper dere ser hva jeg mener. Under her har jeg tatt med noen utdrag som jeg synes sier mye. Og jeg mener oppriktig, og ikke for å være slem, at stemor nok trenger å gå litt i seg selv. De andre har nok sine feil også, og en prat mellom alle 3 ville nok vært på sin plass. Men det må være samarbeidsvilje fra alle 3 parter. Jeg tror det er stemor som er det vanskelige leddet her, beklager.

Situasjonen vår:

Vi har vært sammen i 3,5 år og er gift. Min mann har et barn fra tidligere forhold. Sammen har vi en liten på 6 mnd.

Fra dag 1 har det vært veldig store problemer mtp hans eks og hans barn. Hun har hele tiden kontrollert min mann gjennom barnet. Hvorpå min mann har levd etter hennes pipe hele veien.

Det første året hjalp jeg til og la til rette for alt. Ble kjeftet på av den ene og den andre, men holdt munn fordi jeg ikke ville være årsak til mer komplikasjoner mtp hans datter og eks. Pga ustabilitet gikk vi rettens vei for å få orden på, ro og stabilitet i både vårt og barnets liv. Det roet seg ned og var bra i et års tid. Så forlovet vi oss og jeg ble gravid. Da var det på'n igjen. Jeg blir kjeftet på av hans eks, anklaget for en masse ting jeg ikke har gjort og klagd på fordi jeg ikke stiller opp(sistnevnte er fra både mann og hans eks). Forskjellen er nå at etter jeg ble gravid og har fått barn klarer jeg ikke lenger stå og ta i mot. Jeg har fortalt på en ordentlig måte hva jeg mener om henne og situasjonen (direkte til henne). Jeg stiller ikke lenger opp på samme måte, fordi jeg nå ikke lar meg utnytte(før passet jeg mitt stebarn veldig mye fordi jeg syns synd på henne når mor bare dytter henne avgårde). Fordi vi har en liten i hus har jeg blitt mye mer bestemt på hvordan JEG vil ha det. Og dette har skapt ekstremt mye krangling. Eks kan forsøke å endre samvær 3 ganger på en uke. Og aller helst med noen timers varsel. Jeg stritter i mot, fordi jeg syns denne ustabiliteten er noe herk, enda mer herk når det er på kort varsel. Det blir også hintet til at om barnet er sykt eller ikke kan være i barnehage så kan jeg ta det fordi jeg er i permisjon. Dette er blankt avslag fra meg. Mannen min syns jeg er slem fordi jeg ikke vil ha hans barn her like ofte som han vil. Det er jeg som blir sett på som problemmaker fordi jeg ikke sier ja med åpne armer hver gang.Og han krangler heller med meg enn med sin eks dersom det er noe med barnet eller med samvær. Har prøvd å få han til å forstå at det ikke går på hvor mye barnet er her, men at jeg er imot ustabiliteten. For min del kan barnet bo her fast. Men jeg vil at det er FASTE rammer. Denne ustabiliteten kan umulig være bra for noen av barna. Jeg forstår min mann, men føler ikke han forstår meg. Jeg vil naturlig nok verne mest mulig om mitt eget barn. Å si noe annet vil være løgn. Men det kan jo heller ikke være noe bra for mitt stebarn at h*n blir sendt til oss med en gang mor har noe bedre fore? Barnet er nå snart 6 år og må jo begynne å forstå litt.

Jeg er kjempe frustrert og vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har følt meg så overkjørt i mange år nå at jeg har fått nok. Jeg hever stemmen hver gang vi begynner å diskutere situasjonen hjemme. Hver gang det kommer en i siste liten endring, blir det krangling. Jeg klarer ikke roe meg ned lenger. Jeg føler jeg ikke klarer å påvirke min egen hverdag lenger, at det er noen andre som bestemmer.

Alle konflikter oss voksne i mellom har gjort at jeg ikke lenger blander meg inn i noe som helst. Jeg er på et nivå hvor jeg ikke lenger bryr meg om hva som skjer med mitt stebarn... Foreldrene får bare styre på. Og utfallet får bli som det blir. Men mitt barn og ro rundt h*n kommer jeg alltid til å kjempe for. Ingen får ta fra meg at jeg er mamma og bestemmer i den gården. Jeg vet jeg ikke er alene om det, men når jeg føler vårt barns interesse kommer i siste rekke. Da blir jeg vond å ha med å gjøre.

Er det noen som kjenner seg igjen og som kan gi meg noen råd? Jeg har kjørt meg fast, og er bare sint. Jeg liker ikke den situasjonen vi er i nå. Mest pga. krangling og at dette ikke er bra for vårt barn, men også fordi jeg føler at mitt forhold til mitt stebarn har blitt dårlig (jeg bryr meg ikke så mye lenger). Det er trist.

Anyone?

...........................

Personlig har jeg ikke problemer med å se problemet her, men det er meg og sikkert ikke dere stemødre. Men heldigvis ikke mitt problem.

Så til de to jeg siterte øverst: Den andre har jeg svart på over her. Og til den første: Det står faktisk INGEN steder at far ikke stiller opp og ikke tar ansvar, men er på jobb hele tiden.

Jeg forholder meg fortsatt til hovedinnlegget, de som kom etterpå ser jeg som sagt på som mer pynting på sannheten.. Og i hovedinnlegget vises det hele tiden til "oss og vi" og ingenting tyder på at far ikke er der. Eneste gangen det skjer, er når barnet er sykt og stemor som er i permisjon blir spurt om hun kan passe det.

Jeg ser faktisk ingen ting i veien for at det barnet kunne fått lov å være med broren/søsteren sin de få gangene det skjer, for det barnet er jo likevel hjemme, og det kan da ikke være noe som skjer hele tiden vil jeg tro. Og så slipper de to som er i arbeid å ta fri fra jobb.

En ting er smitte, og det kan jo diskuteres, men det er uansett ikke det som er issuen her.

Nei, jeg klarer ikke se at stemor faktisk gjør sitt beste her. Og hun sier det jo omtrent selv; det har låst seg, hun er vanskelig, og hun bryr seg ikke, og hun verner om sitt barn først.

Dere må gjerne synse videre, men med mindre stemor går i seg selv eller barnet forsvinner, så tror jeg problemene kommer til å vare. Mulig at dette ender med samlivsbrudd, og det er kanskje det mest rette, om begge barna skal kunne føle seg like velkomne hos sin far.

[Løvetanten]

Jøss, her er det faktisk folk som mener at TS og mannen burde skilles siden TS ikke lengre vil finne seg i å være avlastning når moren til stebarnet skal på fest eller på jobb??

Og på den andre siden er stemødre overhodet ikke velkomne til å si sin mening om noe som angår barna, for barna har tross alt to foreldre.

Som stemor faller man grundig mellom 2 stoler. På den ene siden skal man slippe det man har i hendene når stebarna trenger noen for man "valgte tross alt en mann med barn fra før" og "man er vel glad i stebarna stakkar". (Vel, man valgte mannen og forsåvidt ungene også, men man valgte avgjort ikke eksen.) Og på den andre siden så må man ligge laaaangt unna når det gjelder alt som har med grensesetting, oppdragelse og oppfølging å gjøre for der har man ikke innpass. Man er bare en geskjeftig stemor.

Utrolig vanskelig balansegang som jeg kjenner på veldig ofte.

Endret 7. juni 2012 av Løvetanten

[AnonymBruker]

Hårreisende å lese!!

Er det barnets feil at mor er som hun er? Skal barnet lide for det?

Barnet bør være et familiemedlem på lik linje med det nye barnet, og være like velkomment. Trengs det faste rammer på samvær med et barn? Det andre barnet er jo der hele tiden, skulle det være problem om det første barnet kommer også?

Nei, tenk dere om! Gå ikke inn i stemorsrollen før dere vet at dere kan takle den. Er rystet og nesten litt forbannet over slike trangsynte mennesker som ikke skjønner at det er et lite barn vi snakker om her. Hva det tenker, føler og trenger. Ikke hvordan moren hans/hennes oppfører seg!

Så mor kan gjøre som hun vil, skape ustabile rammer for sitt barn, ikke planlegge slik at barnet blir ivaretatt på en god måte - og så er det stemor som er vanskelig????

[Gjest Gjest]

Jeg er kjempe frustrert og vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har følt meg så overkjørt i mange år nå at jeg har fått nok. Jeg hever stemmen hver gang vi begynner å diskutere situasjonen hjemme. Hver gang det kommer en i siste liten endring, blir det krangling. Jeg klarer ikke roe meg ned lenger. Jeg føler jeg ikke klarer å påvirke min egen hverdag lenger, at det er noen andre som bestemmer.

Alle konflikter oss voksne i mellom har gjort at jeg ikke lenger blander meg inn i noe som helst. Jeg er på et nivå hvor jeg ikke lenger bryr meg om hva som skjer med mitt stebarn... Foreldrene får bare styre på. Og utfallet får bli som det blir.

Heia! Føler med deg, dette er en vanskelig situasjon. Forstår godt ditt behov for å være "herre" i eget hus nå som du har blitt mor, det er helt rimelig. Mannen din, stebarnet og stebarnets mor er på en måte mindre viktig, og det er nok en følelse de kjenner på nå som du har fått en ny hovedperson i livet ditt. Jeg synes mannen din og stebarnets mor må ta ansvaret for situasjonen, de vet tross alt hva det innebærer å bli foreldre.

Nå er det din tur til å bygge livet og framtiden, din tur til å være altoppslukende mor og verne om en ny liten verdensborger. Når nurket blir 1-2-3 år , da vil mye være fallt på plass!!! Hvis du holder ut så lenge da. Jeg regner med at du har vurdert både muligheten for å avslutte forholdet, eller bli værende og se det an litt til. I begge tilfeller er familievernkontoret rette instans, evt om du kan snakke med helsesøster eller psykolog eller bare en moden og erfaren venninne?

Jeg håper det ordner seg. Du har sikkert lest/hørt at nyfamilier ofte bruker lang tid på å bli harmoniske og velfungerende, det kan ta flere år. Hvis situasjonen kjennes uholdbar, kan det hjepe å ta med seg babyen og reise bort noen uker, få litt avstand, hvis økonomien tillater det?

[Kattugla]

Tror kanskje det er flere som bør lese innlegget en gang til!

Og da sikter jeg til hovedinnlegget, siden det var der TS først og oppriktig forklarte sin situasjon. Alt det andre, om hvor perfekt allting plutselig er fra hennes side, kom ETTER at kommentarene ble litt røffere. Det kom også etter bl.a. mine kommentarer, og beklager, men jeg kan ikke skifte inntrykk, og dermed også meining, for at en historie plutselig forandrer seg til det ugjenkjennelige.

Holdning til stemødre som nevnes over her har kanskje litt med det å gjøre at de aller fleste stemor-innlegg begynner med nedrakking av mor, at det er hennes feil og at det er grunnen til alle problemene. Vel, jeg må innrømme at da ringer mine varselbjeller, for det kan da umulig være mødrene som er problemet alltid?

Vel, anbefaler dere til å lese det første innlegget en gang til. Tipper dere ser hva jeg mener. Under her har jeg tatt med noen utdrag som jeg synes sier mye. Og jeg mener oppriktig, og ikke for å være slem, at stemor nok trenger å gå litt i seg selv. De andre har nok sine feil også, og en prat mellom alle 3 ville nok vært på sin plass. Men det må være samarbeidsvilje fra alle 3 parter. Jeg tror det er stemor som er det vanskelige leddet her, beklager.

Situasjonen vår:

Vi har vært sammen i 3,5 år og er gift. Min mann har et barn fra tidligere forhold. Sammen har vi en liten på 6 mnd.

Fra dag 1 har det vært veldig store problemer mtp hans eks og hans barn. Hun har hele tiden kontrollert min mann gjennom barnet. Hvorpå min mann har levd etter hennes pipe hele veien.

Det første året hjalp jeg til og la til rette for alt. Ble kjeftet på av den ene og den andre, men holdt munn fordi jeg ikke ville være årsak til mer komplikasjoner mtp hans datter og eks. Pga ustabilitet gikk vi rettens vei for å få orden på, ro og stabilitet i både vårt og barnets liv. Det roet seg ned og var bra i et års tid. Så forlovet vi oss og jeg ble gravid. Da var det på'n igjen. Jeg blir kjeftet på av hans eks, anklaget for en masse ting jeg ikke har gjort og klagd på fordi jeg ikke stiller opp(sistnevnte er fra både mann og hans eks). Forskjellen er nå at etter jeg ble gravid og har fått barn klarer jeg ikke lenger stå og ta i mot. Jeg har fortalt på en ordentlig måte hva jeg mener om henne og situasjonen (direkte til henne). Jeg stiller ikke lenger opp på samme måte, fordi jeg nå ikke lar meg utnytte(før passet jeg mitt stebarn veldig mye fordi jeg syns synd på henne når mor bare dytter henne avgårde). Fordi vi har en liten i hus har jeg blitt mye mer bestemt på hvordan JEG vil ha det. Og dette har skapt ekstremt mye krangling. Eks kan forsøke å endre samvær 3 ganger på en uke. Og aller helst med noen timers varsel. Jeg stritter i mot, fordi jeg syns denne ustabiliteten er noe herk, enda mer herk når det er på kort varsel. Det blir også hintet til at om barnet er sykt eller ikke kan være i barnehage så kan jeg ta det fordi jeg er i permisjon. Dette er blankt avslag fra meg. Mannen min syns jeg er slem fordi jeg ikke vil ha hans barn her like ofte som han vil. Det er jeg som blir sett på som problemmaker fordi jeg ikke sier ja med åpne armer hver gang.Og han krangler heller med meg enn med sin eks dersom det er noe med barnet eller med samvær. Har prøvd å få han til å forstå at det ikke går på hvor mye barnet er her, men at jeg er imot ustabiliteten. For min del kan barnet bo her fast. Men jeg vil at det er FASTE rammer. Denne ustabiliteten kan umulig være bra for noen av barna. Jeg forstår min mann, men føler ikke han forstår meg. Jeg vil naturlig nok verne mest mulig om mitt eget barn. Å si noe annet vil være løgn. Men det kan jo heller ikke være noe bra for mitt stebarn at h*n blir sendt til oss med en gang mor har noe bedre fore? Barnet er nå snart 6 år og må jo begynne å forstå litt.

Jeg er kjempe frustrert og vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har følt meg så overkjørt i mange år nå at jeg har fått nok. Jeg hever stemmen hver gang vi begynner å diskutere situasjonen hjemme. Hver gang det kommer en i siste liten endring, blir det krangling. Jeg klarer ikke roe meg ned lenger. Jeg føler jeg ikke klarer å påvirke min egen hverdag lenger, at det er noen andre som bestemmer.

Alle konflikter oss voksne i mellom har gjort at jeg ikke lenger blander meg inn i noe som helst. Jeg er på et nivå hvor jeg ikke lenger bryr meg om hva som skjer med mitt stebarn... Foreldrene får bare styre på. Og utfallet får bli som det blir. Men mitt barn og ro rundt h*n kommer jeg alltid til å kjempe for. Ingen får ta fra meg at jeg er mamma og bestemmer i den gården. Jeg vet jeg ikke er alene om det, men når jeg føler vårt barns interesse kommer i siste rekke. Da blir jeg vond å ha med å gjøre.

Er det noen som kjenner seg igjen og som kan gi meg noen råd? Jeg har kjørt meg fast, og er bare sint. Jeg liker ikke den situasjonen vi er i nå. Mest pga. krangling og at dette ikke er bra for vårt barn, men også fordi jeg føler at mitt forhold til mitt stebarn har blitt dårlig (jeg bryr meg ikke så mye lenger). Det er trist.

Anyone?

...........................

Personlig har jeg ikke problemer med å se problemet her, men det er meg og sikkert ikke dere stemødre. Men heldigvis ikke mitt problem.

Så til de to jeg siterte øverst: Den andre har jeg svart på over her. Og til den første: Det står faktisk INGEN steder at far ikke stiller opp og ikke tar ansvar, men er på jobb hele tiden.

Jeg forholder meg fortsatt til hovedinnlegget, de som kom etterpå ser jeg som sagt på som mer pynting på sannheten.. Og i hovedinnlegget vises det hele tiden til "oss og vi" og ingenting tyder på at far ikke er der. Eneste gangen det skjer, er når barnet er sykt og stemor som er i permisjon blir spurt om hun kan passe det.

Jeg ser faktisk ingen ting i veien for at det barnet kunne fått lov å være med broren/søsteren sin de få gangene det skjer, for det barnet er jo likevel hjemme, og det kan da ikke være noe som skjer hele tiden vil jeg tro. Og så slipper de to som er i arbeid å ta fri fra jobb.

En ting er smitte, og det kan jo diskuteres, men det er uansett ikke det som er issuen her.

Nei, jeg klarer ikke se at stemor faktisk gjør sitt beste her. Og hun sier det jo omtrent selv; det har låst seg, hun er vanskelig, og hun bryr seg ikke, og hun verner om sitt barn først.

Dere må gjerne synse videre, men med mindre stemor går i seg selv eller barnet forsvinner, så tror jeg problemene kommer til å vare. Mulig at dette ender med samlivsbrudd, og det er kanskje det mest rette, om begge barna skal kunne føle seg like velkomne hos sin far.

Herre min hatt! TS sier ingen steder at barnet ikke er velkomment! Hun ønsker derimot ikke lenger å stå på pinne for mor i mors samværstid og det er hun i sin fulle rett til å gjøre.

At det kommer mer info etterhvert er hverken rart eller uvanlig på et diskusjonsforum, spesielt når folk legger henne ord i munn og tilegner henne meninger som ikke er hennes; hun hadde vel ikke forventet å få skylden for at mor ikke gidder å ta vare på sitt eget barn.. Hun sier dessuten selv at hun er frustrert og oppgitt over hele situasjonen og vi bør ikke glemme at dette er faktisk en situasjon hun har måttet leve med og forholde seg til i flere år.

At TS ikke orker å engasjere seg lenger kan jeg forstå, hun har ikke "stemmerett" i denne saken (annen enn å si hva hun ikke finner seg i) og har dessuten andre ting å tenke på, nemlig sitt lille barn. Eller har "dere mødre" kanskje glemt hvordan det var å ha akkurat fått sitt første barn? At andre mennesker, ja andres barn var ikke så veldig viktig i forhold til deres nyfødte, akkurat der og da? Å begynne å snakke om samlivsbrudd og hinte om at det er kanskje det beste for det stakkars uvelkomne stebarnet (og skitt au om fellesbarnet går i dragsuget..) er både ufint og typisk KG-hersketeknikk.

Problemet her er at moren klarer ikke å respektere samværsavtalen og det går utover alle, og da spesielt barnet! Når hun prøver spontant å endre samværet opptil 3 ganger i uken, så er det klart at det skaper stress for alle; stakkars barnet vet jo aldri hvor det "ender opp". TS stiller opp når far har samvær og er glad i barnet, men jeg skjønner godt at hun ikke orker å stille opp for mor i det uendelige, spesielt når mor har vært ufin mot henne ved tidligere anledninger. En god regel er at vise litt ydmykhet og velvilje mot andre mennesker og da er de som regel mye mer villig til å stille opp for deg. En ting er hvis far har anledning til å stille opp, men hvis ikke far kan pga jobb (eller andre planer) så betyr det uansett ikke at TS må stå klar for å ta i mot barnet. Hennes planer kommer ikke på andre plass i forhold til mors planer.

At du klarer å legge skylden på TS, som faktisk er en tredjepart i dette og ikke forelder for dette barnet, synes jeg er underlig, det er tross alt ikke hun som forsøker å styre andres hverdag og stikke fra sitt ansvar.

[AnonymBruker]

Vel, for å se det fra far sin side: han ble sammen med ei jente som likte å være sammen med datteren hans, og gjerne tilbrakte tid på tomannshånd med henne.

Kanskje den lille jenta har større behov for at foreldrene gjerne tilbringer tid på tomannshånd med henne?

[AnonymBruker]

Tror kanskje det er flere som bør lese innlegget en gang til!

Og da sikter jeg til hovedinnlegget, siden det var der TS først og oppriktig forklarte sin situasjon. Alt det andre, om hvor perfekt allting plutselig er fra hennes side, kom ETTER at kommentarene ble litt røffere. Det kom også etter bl.a. mine kommentarer, og beklager, men jeg kan ikke skifte inntrykk, og dermed også meining, for at en historie plutselig forandrer seg til det ugjenkjennelige.

Holdning til stemødre som nevnes over her har kanskje litt med det å gjøre at de aller fleste stemor-innlegg begynner med nedrakking av mor, at det er hennes feil og at det er grunnen til alle problemene. Vel, jeg må innrømme at da ringer mine varselbjeller, for det kan da umulig være mødrene som er problemet alltid?

Vel, anbefaler dere til å lese det første innlegget en gang til. Tipper dere ser hva jeg mener. Under her har jeg tatt med noen utdrag som jeg synes sier mye. Og jeg mener oppriktig, og ikke for å være slem, at stemor nok trenger å gå litt i seg selv. De andre har nok sine feil også, og en prat mellom alle 3 ville nok vært på sin plass. Men det må være samarbeidsvilje fra alle 3 parter. Jeg tror det er stemor som er det vanskelige leddet her, beklager.

Situasjonen vår:

Vi har vært sammen i 3,5 år og er gift. Min mann har et barn fra tidligere forhold. Sammen har vi en liten på 6 mnd.

Fra dag 1 har det vært veldig store problemer mtp hans eks og hans barn. Hun har hele tiden kontrollert min mann gjennom barnet. Hvorpå min mann har levd etter hennes pipe hele veien.

Det første året hjalp jeg til og la til rette for alt. Ble kjeftet på av den ene og den andre, men holdt munn fordi jeg ikke ville være årsak til mer komplikasjoner mtp hans datter og eks. Pga ustabilitet gikk vi rettens vei for å få orden på, ro og stabilitet i både vårt og barnets liv. Det roet seg ned og var bra i et års tid. Så forlovet vi oss og jeg ble gravid. Da var det på'n igjen. Jeg blir kjeftet på av hans eks, anklaget for en masse ting jeg ikke har gjort og klagd på fordi jeg ikke stiller opp(sistnevnte er fra både mann og hans eks). Forskjellen er nå at etter jeg ble gravid og har fått barn klarer jeg ikke lenger stå og ta i mot. Jeg har fortalt på en ordentlig måte hva jeg mener om henne og situasjonen (direkte til henne). Jeg stiller ikke lenger opp på samme måte, fordi jeg nå ikke lar meg utnytte(før passet jeg mitt stebarn veldig mye fordi jeg syns synd på henne når mor bare dytter henne avgårde). Fordi vi har en liten i hus har jeg blitt mye mer bestemt på hvordan JEG vil ha det. Og dette har skapt ekstremt mye krangling. Eks kan forsøke å endre samvær 3 ganger på en uke. Og aller helst med noen timers varsel. Jeg stritter i mot, fordi jeg syns denne ustabiliteten er noe herk, enda mer herk når det er på kort varsel. Det blir også hintet til at om barnet er sykt eller ikke kan være i barnehage så kan jeg ta det fordi jeg er i permisjon. Dette er blankt avslag fra meg. Mannen min syns jeg er slem fordi jeg ikke vil ha hans barn her like ofte som han vil. Det er jeg som blir sett på som problemmaker fordi jeg ikke sier ja med åpne armer hver gang.Og han krangler heller med meg enn med sin eks dersom det er noe med barnet eller med samvær. Har prøvd å få han til å forstå at det ikke går på hvor mye barnet er her, men at jeg er imot ustabiliteten. For min del kan barnet bo her fast. Men jeg vil at det er FASTE rammer. Denne ustabiliteten kan umulig være bra for noen av barna. Jeg forstår min mann, men føler ikke han forstår meg. Jeg vil naturlig nok verne mest mulig om mitt eget barn. Å si noe annet vil være løgn. Men det kan jo heller ikke være noe bra for mitt stebarn at h*n blir sendt til oss med en gang mor har noe bedre fore? Barnet er nå snart 6 år og må jo begynne å forstå litt.

Jeg er kjempe frustrert og vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har følt meg så overkjørt i mange år nå at jeg har fått nok. Jeg hever stemmen hver gang vi begynner å diskutere situasjonen hjemme. Hver gang det kommer en i siste liten endring, blir det krangling. Jeg klarer ikke roe meg ned lenger. Jeg føler jeg ikke klarer å påvirke min egen hverdag lenger, at det er noen andre som bestemmer.

Alle konflikter oss voksne i mellom har gjort at jeg ikke lenger blander meg inn i noe som helst. Jeg er på et nivå hvor jeg ikke lenger bryr meg om hva som skjer med mitt stebarn... Foreldrene får bare styre på. Og utfallet får bli som det blir. Men mitt barn og ro rundt h*n kommer jeg alltid til å kjempe for. Ingen får ta fra meg at jeg er mamma og bestemmer i den gården. Jeg vet jeg ikke er alene om det, men når jeg føler vårt barns interesse kommer i siste rekke. Da blir jeg vond å ha med å gjøre.

Er det noen som kjenner seg igjen og som kan gi meg noen råd? Jeg har kjørt meg fast, og er bare sint. Jeg liker ikke den situasjonen vi er i nå. Mest pga. krangling og at dette ikke er bra for vårt barn, men også fordi jeg føler at mitt forhold til mitt stebarn har blitt dårlig (jeg bryr meg ikke så mye lenger). Det er trist.

Anyone?

...........................

Personlig har jeg ikke problemer med å se problemet her, men det er meg og sikkert ikke dere stemødre. Men heldigvis ikke mitt problem.

Så til de to jeg siterte øverst: Den andre har jeg svart på over her. Og til den første: Det står faktisk INGEN steder at far ikke stiller opp og ikke tar ansvar, men er på jobb hele tiden.

Jeg forholder meg fortsatt til hovedinnlegget, de som kom etterpå ser jeg som sagt på som mer pynting på sannheten.. Og i hovedinnlegget vises det hele tiden til "oss og vi" og ingenting tyder på at far ikke er der. Eneste gangen det skjer, er når barnet er sykt og stemor som er i permisjon blir spurt om hun kan passe det.

Jeg ser faktisk ingen ting i veien for at det barnet kunne fått lov å være med broren/søsteren sin de få gangene det skjer, for det barnet er jo likevel hjemme, og det kan da ikke være noe som skjer hele tiden vil jeg tro. Og så slipper de to som er i arbeid å ta fri fra jobb.

En ting er smitte, og det kan jo diskuteres, men det er uansett ikke det som er issuen her.

Nei, jeg klarer ikke se at stemor faktisk gjør sitt beste her. Og hun sier det jo omtrent selv; det har låst seg, hun er vanskelig, og hun bryr seg ikke, og hun verner om sitt barn først.

Dere må gjerne synse videre, men med mindre stemor går i seg selv eller barnet forsvinner, så tror jeg problemene kommer til å vare. Mulig at dette ender med samlivsbrudd, og det er kanskje det mest rette, om begge barna skal kunne føle seg like velkomne hos sin far.

Jeg er "den første" du svarer her, og selv om Kattugla sier godt hva jeg mener, vil jeg gjerne svare på det. At du ikke forholder deg til de andre innleggene TS kommer med får så være, men det gjør jeg, og jeg gidder ikke bestemme meg for at alt sikkert er løgn og halvsannheter slik som du gjør, for det er enormt lite fruktbart. Forøvrig også morsomt hvordan du presenterer din tolkning av hennes innlegg som fasiten, selv om du ikke engang gidder ta inn all informasjonen som har kommet, mens vi andre bare bedriver synsing

Jeg leser nok også HI helt annerledes enn deg, som jeg leser det har det ingenting med barnet å gjøre at hun reagerer som hun gjør, men med de andre voksne, og at TS ikke føler hun har kontroll over sin egen hverdag. Enhver fornuftig voksen med ryggrad vil reagere på det, det er ren selvbeskyttelse. Hun har heller ikke en mann som er lojal mot henne (det er også det jeg mente med at han ikke stiller opp), det fremgår ganske tydelig av deler av innlegget, hvor du faktisk har uthevet mye av det. Og at du insinuerer TS ikke vil ha barnet der generelt er bare idiotisk, hun skriver jo i innlegget at barnet gjerne kan bo der på fulltid. Men du har kanskje silt ut det også, sammen med alt annet som ikke passer inn i det bildet du vil ha av TS? Det trengs uansett ikke mye omløp her for å se at problemet ikke er at barnet er sykt og evt. skal være hjemme med stemor, men at hun forventes å stille opp i alle slike tilfeller uansett hva hun har lyst til selv. Det er samme grunnleggende mekanisme som at ingen av oss har lyst til å gjøre ting som forlanges av oss, men om noen ber pent er vi straks mer velvillige.

Jeg står på at jeg mener at TS' problem er mannen, så får du bare mene at jeg synser (det gjør jeg forsåvidt også, akkurat som deg). Hadde mannen tatt mer ansvar for at han nå har en familie som består av to komponenter og at det er han som må strekke seg mest for å få dette til i stedet, hadde det nok vært mye enklere for alle parter.

[Gjest Gjest]

Jøss, her er det faktisk folk som mener at TS og mannen burde skilles siden TS ikke lengre vil finne seg i å være avlastning når moren til stebarnet skal på fest eller på jobb??

Hvis hans nye partner er den som hindrer han i å tilbringe så mye tid med det første barnet sitt som han har lyst til, så ja:

Så mor kan gjøre som hun vil, skape ustabile rammer for sitt barn, ikke planlegge slik at barnet blir ivaretatt på en god måte - og så er det stemor som er vanskelig????

Mor har vi vel allerede "gitt opp" i denne tråden. Tror det skjedde i de aller første innleggene.

Så da er det vel naturlig at faren (og de som bor sammen med han) tar seg av barnet litt ekstra?

Det er jo dere som sier at mor driter i barnet og forsømmer det. Hva mener dere man skal gjøre med barnet da? Sende det i fosterhjem et annet sted?

Jeg er "den første" du svarer her, og selv om Kattugla sier godt hva jeg mener, vil jeg gjerne svare på det. At du ikke forholder deg til de andre innleggene TS kommer med får så være, men det gjør jeg, og jeg gidder ikke bestemme meg for at alt sikkert er løgn og halvsannheter slik som du gjør, for det er enormt lite fruktbart. Forøvrig også morsomt hvordan du presenterer din tolkning av hennes innlegg som fasiten, selv om du ikke engang gidder ta inn all informasjonen som har kommet, mens vi andre bare bedriver synsing

Beklager, men når historien endrer seg så totalt etter at svarene er annerledes enn hun ønsket, så blir det rart i mine øyner.

Hun sier selv i første innlegg at det har låst seg, hun er vanskelig, hun sier tvert nei og hver eneste gang det blir endringer så blir hun vanskelig og det blir en kjempekrangel. Faren kjefter også på henne for han ønsker å ha barnet mer enn hun tillater. Hun sier også at hun ikke bryr seg om hva som skjer med stebarnet, og føler ikke for det slik hun burde.

Jeg har tatt til meg all informasjonen som har kommet, men det skurrer i mine ører når den plutselig er så ulik det hun begynte med. Plutselig er alt bare fryd og gammen, hun er så glad i barnet og det er så velkomment hos dem, og hun gjør alt så bra. Egentlig ser det ikke ut som noe er problem lenger, bortsett fra barnets mor da og det at det blir litt endringer.

Vel, jeg klarer iallefall å se at det er flere enn mor som har feil her.

Greit at ting er ustabilt. Men har man barn, så har man barn. Ikke alltid at alt går etter planen da. Og hvis man allerede har et barn i huset, hvor stor skade kan det egentlig gjøre at det andre barnet kommer også? Hvis det er et barn som hører til huset, har tingene sine der, har soveplass, er kjent osv. Trenger det varsles lang tid på forhånd for at dette barnet skal komme.

Og greit at moren kanskje er en dårlig mor. Men det er jo barnet man må tenke på, at det har det greit og føler at det hører til. Ikke om man gjør mor en tjeneste for mye, og at det irriterer.

Kanksje barnet burde flyttet inn fast, så kan mor ha vanlig samvær. Da for mor litt bedre tid til det hun trenger tid til, og stemor får faste rammer, og far får være mer med barnet sitt, slik han ønsker.

Tenk dere situasjonen da: Du har et barn fra før. Din eks har mye å gjøre på og ber deg passe barnet ofte. Barnet vil gjerne komme til deg, men din nye partner tillater det ikke hvis det er utenom oppsatt tid.

Hvilken verden lever vi i egentlig??

[nissejenta]

Tenk dere situasjonen da: Du har et barn fra før. Din eks har mye å gjøre på og ber deg passe barnet ofte. Barnet vil gjerne komme til deg, men din nye partner tillater det ikke hvis det er utenom oppsatt tid.

Hvilken verden lever vi i egentlig??

Synes det er viktig å skille mellom årsakene til at mor "ikke har tid". Hvis barnet er sykt, har mor mulighet til å ta fri fra jobb og å være hjemme med barnet. Såklart kan det være tilfeller der det vil være veldig uheldig om mor ikke kommer på jobb. Er hun kirurg og har en viktig operasjon den daget barnet er sykt, så skjønner jeg godt at hun ikke kan ta fri... Men er grunnen at hun ikke gidder å være hjemme med barnet sitt, så stiller vel saken seg liiiitt annerledes. Skjønner at det er fristende og heller jobbe hvis ungen din har fått spysyka, men har man barn så kan ikke bare skyve fra seg ansvar.

Også reagerte jeg på dette med at mor vil på fest og forventer at stemor stepper inn som barnevakt. Synes ikke dette er noe man kan forevente!

[Gjest Gjest]

Synes det er viktig å skille mellom årsakene til at mor "ikke har tid". Hvis barnet er sykt, har mor mulighet til å ta fri fra jobb og å være hjemme med barnet. Såklart kan det være tilfeller der det vil være veldig uheldig om mor ikke kommer på jobb. Er hun kirurg og har en viktig operasjon den daget barnet er sykt, så skjønner jeg godt at hun ikke kan ta fri... Men er grunnen at hun ikke gidder å være hjemme med barnet sitt, så stiller vel saken seg liiiitt annerledes. Skjønner at det er fristende og heller jobbe hvis ungen din har fått spysyka, men har man barn så kan ikke bare skyve fra seg ansvar.

Også reagerte jeg på dette med at mor vil på fest og forventer at stemor stepper inn som barnevakt. Synes ikke dette er noe man kan forevente!

Joda, jeg sier ikke at mor har så viktige grunner for å levere fra seg barnet, men jeg mener at hvis mor er så "lost" som de vil ha det til i denne tråden, så er det vel kanskje enda mer naturlig at far stepper mer inn da.

Og når det gjelder sykt barn, så vet vi ikke hvilken jobb mor har, og det er heller ikke det mest vesentlige, synes jeg.

Men jeg skjønner at det er lett for å tenke at det andre barnet, som tross alt er bror eller søster til det første barnet, er jo også hjemme, og at det enkleste vil være at det første barnet da kan være hos dem. Så slipper de som er i arbeid å ta seg fri, med de vanskeligheter det medfører i enkelte jobber, i andre ikke.

Personlig så ville jeg jo helst vært hjemme med barnet selv da, men nå har jeg alltid hatt en jobb der jeg styrer arbeidstiden mye selv, og det er ingen andre som må kave med å skaffe vikar for meg.

Hun kan selvsagt ikke forvente noe som helst av stemor. Men hun kan forvente noe av far når han er hjemme. Og så lenge stemor bor sammen med far, må hun godta at hans barn er der, så mye som HAN ønsker, spør du meg!

[Gjest Kattugla]

Hun kan selvsagt ikke forvente noe som helst av stemor. Men hun kan forvente noe av far når han er hjemme. Og så lenge stemor bor sammen med far, må hun godta at hans barn er der, så mye som HAN ønsker, spør du meg!

Det kan jeg være enig i, men det innebærer at far stiller selv opp for barnet og ikke bare forventer at stemor skal droppe alle plan på 1-2-3, fordi hverken han eller mor har "tid". M.a.o jeg synes ikke far og mor kan forvente at stemor skal stille opp på lik linje med de, når det gjelder endringer utenom avtalt samværstid. Hvis de blir sure over at hun ikke kan eller vil til enhver tid(slik jeg får inntrykk av fra TS innlegg), så bør de kanskje se seg selv litt i speilet og tilpasse sitt eget liv etter barnets behover.

[Gjest jomfrua]

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet.. Men misstenker at denne blir litt lang. Beklager det. Er veldig frustrert og klarer ikke lenger se eller tenke klart. Trenger noen synspunkter på dette. Er det jeg som er slem? Evner jeg ikke lenger å være ydmyk og imøtekommende? Burde jeg være rundere i kantene? Er dette min feil?

Min mann og meg har nå kommet i en situasjon hvor vi ikke lenger klarer å kommunisere. Vi krangler hver 2 -3 dag, og vi har en nydelig liten sønn på 6 mnd. Jeg er redd for hvordan denne kranglingen vil påvirke vår lille solstråle

Situasjonen vår:

Vi har vært sammen i 3,5 år og er gift. Min mann har et barn fra tidligere forhold. Sammen har vi en liten på 6 mnd.

Fra dag 1 har det vært veldig store problemer mtp hans eks og hans barn. Hun har hele tiden kontrollert min mann gjennom barnet. Hvorpå min mann har levd etter hennes pipe hele veien. Det første året hjalp jeg til og la til rette for alt. Ble kjeftet på av den ene og den andre, men holdt munn fordi jeg ikke ville være årsak til mer komplikasjoner mtp hans datter og eks. Pga ustabilitet gikk vi rettens vei for å få orden på, ro og stabilitet i både vårt og barnets liv. Det roet seg ned og var bra i et års tid. Så forlovet vi oss og jeg ble gravid. Da var det på'n igjen. Jeg blir kjeftet på av hans eks, anklaget for en masse ting jeg ikke har gjort og klagd på fordi jeg ikke stiller opp(sistnevnte er fra både mann og hans eks). Forskjellen er nå at etter jeg ble gravid og har fått barn klarer jeg ikke lenger stå og ta i mot. Jeg har fortalt på en ordentlig måte hva jeg mener om henne og situasjonen (direkte til henne). Jeg stiller ikke lenger opp på samme måte, fordi jeg nå ikke lar meg utnytte(før passet jeg mitt stebarn veldig mye fordi jeg syns synd på henne når mor bare dytter henne avgårde). Fordi vi har en liten i hus har jeg blitt mye mer bestemt på hvordan JEG vil ha det. Og dette har skapt ekstremt mye krangling. Eks kan forsøke å endre samvær 3 ganger på en uke. Og aller helst med noen timers varsel. Jeg stritter i mot, fordi jeg syns denne ustabiliteten er noe herk, enda mer herk når det er på kort varsel. Det blir også hintet til at om barnet er sykt eller ikke kan være i barnehage så kan jeg ta det fordi jeg er i permisjon. Dette er blankt avslag fra meg. Mannen min syns jeg er slem fordi jeg ikke vil ha hans barn her like ofte som han vil. Det er jeg som blir sett på som problemmaker fordi jeg ikke sier ja med åpne armer hver gang.Og han krangler heller med meg enn med sin eks dersom det er noe med barnet eller med samvær. Har prøvd å få han til å forstå at det ikke går på hvor mye barnet er her, men at jeg er imot ustabiliteten. For min del kan barnet bo her fast. Men jeg vil at det er FASTE rammer. Denne ustabiliteten kan umulig være bra for noen av barna. Jeg forstår min mann, men føler ikke han forstår meg. Jeg vil naturlig nok verne mest mulig om mitt eget barn. Å si noe annet vil være løgn. Men det kan jo heller ikke være noe bra for mitt stebarn at h*n blir sendt til oss med en gang mor har noe bedre fore? Barnet er nå snart 6 år og må jo begynne å forstå litt.

Jeg er kjempe frustrert og vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har følt meg så overkjørt i mange år nå at jeg har fått nok. Jeg hever stemmen hver gang vi begynner å diskutere situasjonen hjemme. Hver gang det kommer en i siste liten endring, blir det krangling. Jeg klarer ikke roe meg ned lenger. Jeg føler jeg ikke klarer å påvirke min egen hverdag lenger, at det er noen andre som bestemmer.

Alle konflikter oss voksne i mellom har gjort at jeg ikke lenger blander meg inn i noe som helst. Jeg er på et nivå hvor jeg ikke lenger bryr meg om hva som skjer med mitt stebarn... Foreldrene får bare styre på. Og utfallet får bli som det blir. Men mitt barn og ro rundt h*n kommer jeg alltid til å kjempe for. Ingen får ta fra meg at jeg er mamma og bestemmer i den gården. Jeg vet jeg ikke er alene om det, men når jeg føler vårt barns interesse kommer i siste rekke. Da blir jeg vond å ha med å gjøre.

Er det noen som kjenner seg igjen og som kan gi meg noen råd? Jeg har kjørt meg fast, og er bare sint. Jeg liker ikke den situasjonen vi er i nå. Mest pga. krangling og at dette ikke er bra for vårt barn, men også fordi jeg føler at mitt forhold til mitt stebarn har blitt dårlig (jeg bryr meg ikke så mye lenger). Det er trist.

Anyone?

Har skummet noe av tråden, men syntes den ble helt tullete - så jeg velger å gi en tilbakemelding på ditt første innlegg.

Dere er jo tre parter i denne saken.

En ting er du kanskje skyld i - og det er at du har vært for stille og ikke stilt krav til at foredrene tar ansvar selv. Og nå sitter du i en situasjon som har vokst deg over hodet og blir sett på som "problemskaper" fordi du har begynt å sette foten ned.

Dette handler om din manns forventninger til deg. At du skal ta ansvar for hans barn. Det handler også om hans x-kone som har forventninger til at alt er greit - at dere er fleksible og alt ordner seg.

Så essensen her er vel egentlig hvordan mor og far skal ta det ansvaret de har uten å regne med at du har noe ansvar. Så mitt råd er at du tar en prat med din mann og forteller hva du synes om stabilitet og forutsigbarhet. Så blir det opp til din mann og hans x-kone å finne en løsning som passer.

Må si jeg sitter med ett stort spørsmål:

Hvordan tar barnet denne uforutsigbarheten?

Jeg har selv levd konfliktfyllt med min x mann i maaaange år - og min argumentasjon har gått på: stabilitet, forutsigbarhet og konstans.

Det er ord som ikke han har noe forhold eller ser at kan være noe å ihensynta - men som skaper en trygghet og ro hos barn.

Lykke til !

[AnonymBruker]

nå blir jeg usaklig, men det er det fine med store internett og annonym bruker...

Møkka bittere BIO-MØDRE som ikke klarte å holde sin familie sammen og satser alt for å ødelegge fars nye familie.

Kan ikke dere ta vare på ungne deres når dere ska? holde dere til avtaler og legge bort forventninger om at alle vil stille opp for dere og deres barn?

Vi stiller mer enn gjerne opp når ungen har sitt samvær md far, men utenom er ungen ditt ansvar. SÅNN ER DET Å VÆRE ALENEMOR!

[Gjest jomfrua]

Så tåpelig - og du er ikke bitter, liksom?

Rett og slett enkelt svar fra en enkel person