Til barnevernselskerne på forumet.

[Gjest foremma]

Helt enig. Det er sykt at enkelte her inne forsvarer bvs tortur og mishandling av barn og unge.

Meldte meg forøvrig ut av diskusjonen etter mitt siste innlegg (innlegg nr 34) da jeg ikke orket å diskutere med personer som bedriver hets, sjikane og løgn som debattteknikk.

Vil bare nevne at jeg ALDRI har forsvart tortur og mishandling. Jeg har sagt klart i fra om at jeg tar avstand fra den saken omtalt i avisen, om den er sann, og jeg mener at alle slike saker kunne ha vært unngått.

[AnonymBruker]

Da var jeg ferdig her inne!

Har funnet denne rapporten, fra Københavns Universitet.

http://www.sfi.dk/Files/Filer/SFI/Pdf/Rapporter/2011/1135_Tidligere-anbragte-som-unge.pdf

Her blir studier jeg har etterlyst gjennom hele tråden presentert og drøftet, og det blir også gjort en egen dansk studie. Studiene jeg har etterlyst er altså av effekten av å plassere i fosterhjem kontra å ikke plassere, for mest mulig like grupper av barn.

Både den danske studien, og de fleste andre som har vært gjennomført, indikerer sterkt at forsterhjemsplassering gjør mer skade enn gavn.

Danmark er forøvrig langt mer tilbakeholdne enn Norge når det gjelder tvangsfjerning fra hjemmet:

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=2277&a=2

Dette betyr at hvis noen hadde turt å gjøre en tilsvarende studie i Norge, er sjansene store for at de negative utslagene ville blitt sterkere.

Så da har vi det på bordet! Dere andre kan fortsette å diskutere tro, håp og synsing.

[AnonymBruker]

Jeg har vært fostermor, og jeg "kjenner igjen" argumentasjonen her i denne tråden fra de biologiske foreldrene til vårt fosterbarn. Jeg endrer detaljer her av hensyn til taushetsplikt og gjenkjennelsesfare, men poenget blir det samme:

Fosterdatteren vår kom til oss da hun var 10 år gammel, etter å ha opplevd omsorgssvikt i hjemmet. Foreldrene klarte aldri å innse at de ikke hadde gitt datteren det hun trengte av omsorg og de skyldte på alt og alle andre enn seg selv.

Før jenta ble plassert hos oss hadde det vært prøvd ut en rekke tiltak i hjemmet, uten bedring. Foreldrene hevdet offentlig at ingen tiltak var prøvd. Overfor oss som visste bedre endret de det til at "jo, men det var jo bare feil tiltak alt sammen".

Over en periode på 1-2 år hadde jenta nesten ingen kontakt med sine biologiske foreldre. Foreldrene hadde da valgt å reise fra byen og sa de forberedte seg på tilbakeføringssak, mens det de egentlig gjorde var å bo sammen med tvilsomme personer og feste natt og dag. I denne perioden slo jenta seg til ro hos oss. Hun trivdes på skolen (som hun før knapt hadde gått på), hun fikk nye venner, hun nøt oppmerksomhet og omsorg fra oss fosterforeldre og hun rett og slett blomstret. Det kommenterte også andre familiemedlemmer og familievenner som hadde kjent jenta hele hennes liv. Vi snakket aldri negativt om foreldrene hennes, men omtalte dem med respekt.

Så kom de biologiske foreldre tilbake til byen. De satte inn alle krefter på å få datteren tilbake, noe barnevernet motsatte seg. Jenta var naturlig nok lojal mot sine foreldre, og i takt med stadig flere telefoner fra foreldrene ble hun stadig mer utagerende hos oss. F.eks. kunne hun få en ny genser til 200 kr av oss (valgt av henne selv) og være kjempeglad for den, men etter en samtale med foreldrene på telefon var genseren den styggeste i hele verden og vi var onde som prakket på henne "billigdritt" istedet for å bruke tusenvis av kroner på klær til henne hver måned fordi vi fikk utgiftsdekning fra barnevernet. Sånne hendelser ble det stadig flere av, og til slutt ble alt godt som skjedde i familien vår snudd til noe skrekkelig ille etter at jenta snakket med foreldrene. Jenta var da tenåring og det var ikke mulig å begrense kontakten med foreldrene uten å nekte henne rettigheten til mobil/pc etc som alle andre tenåringer tar som en selvfølge.

Jenta fikk det vondere og vondere. Hun sluttet etter hvert å glede seg over noe som helst, for hun visste jo at når foreldrene fikk vite det så ble det snudd til noe negativt. Hun ble også manipulert av foreldrene til å tro at vi fosterforeldre kun hadde henne for pengenes skyld (absolutt ikke sant, vi var og er veldig glad i jenta, og pengene vi fikk av barnevernet dekket ikke alt vi brukte på henne, så vi hadde ingen "fortjeneste" på å ha henne hos oss) og foreldrene fikk henne til å tro at vi misbrukte henne (en klem eller et vennlig stryk over håret ble til seksuelle tilnærmelser i foreldrenes øyne) osv. Jenta var nær sammenbrudd til tider, og ingenting vi sa eller gjorde klarte å få henne til å slappe av hos oss. Til slutt ble hverdagen så uutholdelig for jenta at barnevernet bestemte at hun skulle flyttes til et annet sted. Dette var en stor sorg for oss fosterforeldre, men vi innså at hun ikke hadde det noe godt hos oss lenger slik situasjonen ble.

Jenta er nå voksen, og vi har igjen fått kontakt. Hun savner tida hos oss, skulle ønske hun hadde fått være i fred hos oss uten foreldrenes manipulering og er bitter på foreldrene for måten de har ødelagt store deler av livet hennes. Foreldrene hennes fremstiller fortsatt seg selv som ofrene og mener barnevernet har ødelagt jentas liv. De ser overhodet ikke sin egen rolle i jentas problemer.

Slike historier finnes det mange av. Og slike foreldre gjør at jeg har svært liten tillit til barnevernsmotstanderne og deres katastrofepåstander om barnevernet.

Det er helt naturlig at vi i etterpåklokskapens navn ser at ting vi har gjort tidligere ikke var den beste måten å løse ting på. Det er ikke ensbetydende med at det vi har gjort tidligere er gjort i ondskap eller har vært mishandling.

Mine foreldre opplevde å få ris på baken eller en ørefik når de gjorde noe galt i oppveksten, noe som var helt vanlig som del av barneoppdragelsen for en del år tilbake. I ettertid har man skjønt at det ikke var en bra ting å gjøre, derfor har man sluttet med det. Det betyr ikke at mine besteforeldre var barnemishandlere eller ondskapsfulle, de bare gjorde det samfunnet på den tida syntes var greit og naturlig. Foreldre som fortsatt i dag slår barna sine er derimot barnemishandlere, fordi det er opplest og vedtatt av vold mot barn er forbudt. Samfunnet er i utvikling, og vi vil alltid lære noe nytt og dermed endre på ting vi har gjort før. Problemet oppstår først når man fortsatt gjør feilene ETTER at det er blitt kjent at det ikke er bra å gjøre på den måten. Hva annet skal man egentlig gjøre? Skal vi sitte med hendene i fanget og ikke gjøre noe som helst i frykt for at vi om 20 år skal se at vi har gjort feil i dag? Vi må gjøre det som nåtidens forskning og erfaring viser er positivt, noe annet er ikke forsvarlig.

Her er det tydelig at foreldre har store problemer, så mye kunne vært annerledes gjort for jenta.

Skal du som fostermor være sannhetsvitne for at alt er så bra i fosterhjem? Det finnes ikke en forskning som sier at det å være i fosterhjem gjør barn godt.

De siste års utbetalinger til barn av bv har vært plassert i fosterhjem. Hvorfor? De får erstatning pga det som har rammet de i omsorgen under bv.

Bv legger føringer,men fh har ansvaret sammen med de.

Under 10 proent av barn som er i fosterhjem kommer fra familier med rus.

Jeg legger meg ut av debatten.

Vi kan vel konkludere med at det er greit at de svakeste har det dårlig i mangel på noe annet

[Vibi]

Er ikke kvelningsforsøk drapsforsøk?

Er ikke tvangsklipping av hår med neglsaks tortur?

Er ikke nektelse av søvn tortur?

Har ikke lest hele tråden, måtte bare kommentere denne, for jeg måtte le litt.

Nei - tvangsklipping med neglsaks av HÅR er ikke tortur. Snilt? Nei, men tortur?? Tror de som har vært utsatt for virkelig tortur hadde smilt litt av deg.

Selvfølgelig er det ikke slik vi ønsker at barnevernet skal fungere, men å dømme dagens barnevern for noe som skjedde for over 20 år siden i to institusjoner, blir for dumt.

[AnonymBruker]

Først vil jeg si at BV består av en flokk inkompetente sosiopathurper aka sosionomer, som absolutt skal lage snøballeffekt dvs en fjær blir til 5 høns.

Livet mitt har de siste 5 årene vært helt jævlig takket være noen ubetenksomme høns som sendte inn bekymringmelding full av løgn, BV ble blandet inn og drev og behandlet oss som søppel i 5 år, før de endelig gav opp fordi de ikke fant noe på oss.

Nå i ettertid er faren min blitt alvorlig hjertesyk pga det innhumane stresset og angrepet mot min familie, jeg sliter med lange og uhyggelige mareritt,som får me til å gråte. alt dette takket være BV og noen ufyselige himmelstormende tupper som skulle "hjelpe" meg!

[AnonymBruker]

Jeg har meldt en mor til barnevernet, men ser at de ikke kan gjøre en eneste ting uten at hun samtykker. Ingenting! Det er ikke ille nok til at de kan ta fra henne ungene, men det er ikke bra nok til at hun kan ta seg av ungene sine uten hjelp.

Det er vold, festing, lar ungene være alene i mange dager, skulking, utagering osv osv.

[AnonymBruker]

Det er BUFETAT, og ikke det kommunale barnevernet som holder styr på institusjonene. De "dumme, maktsyke hønene" fatter kun forslag om plassering, det er nemda som avgjør og det er BUFETAT som finner fosterhjem og institusjoner......

Det faller dere vel ikke inn å se at de som jobber førstelinje barnevern bare gjør jobben på en slik måte som loven pålegger dem og de gjør det de kan med det lille de har?

For alle del, syns ikke det er greit om det som står i VG stemmer, ikke på noen måte. Men jeg har selv sett at ting ikke alltid er som det står i avisen... og VG er og blir en tabloid-avis...

[Gjest læreren]

Barn som blir frarøvet foreldre og søsken i tidlig alder får problemer.

Selv om de er i fosterhjem, så bør de opprettholde kontakt med øvrige fam. Litt sent når de er 18 og må lære en ny fam å kjenne.

Det er en menneskerett.

Selvfølgelig er sjangsen stor for at disse får problemer. Men- er dette fordi de har blitt utsatt for så store overgrep eller stor omsorgsvikt, eller er det fordi de har vært i fosterhjem? Det blir litt høna eller egget...

Det kan vel likesåvel være vanskene barna har blitt utsatt for, som det at de er i fosterhjem.

Det skal også ganske mye til for at barn ikke får treffe foresatte i det hele tatt. I saker der barn har blitt grovt fysisk misshandlet får de fortsatt treffe foresatte 4-5 ganger i året, men med tilsynsverge tilstede. Dette har jeg direkte kjennskap til.

Det er vel heller ikke slik at en gambler med barn slik at et barn som blir utsatt for incest fortsetter å være hjemme med hjelp, mens et annet kommer i fosterhjem etterpå. Eller at et barn som blir slått, og brent med sigaretter får være hjemme med veiledning til hjemmet, mens et annet blir tatt av barnevernet. Det er vel heller slik at de tilfellene der overgrepene er værst ender med at barnet blir plassert i andres omsorg. Det er vel heller ikke rart at barn som ikke er utsatt for de største tilfellene av omsorgsvikt/overgrep klarer seg bedre enn de som er utsatt for værre tilfeller...

Men- når det er sagt så sier jeg ikke at det ikke kan være traumatisk for et barn og bli plassert i fosterhjem. Selvfølgelig. Men forstår ikke at en del her inne mener det er riktig i ALLE tilfeller at de skal være i hjemmet? Skal virkelig barn som er endt på legevakta på grunn av gjentatt fysiske slag/spark fortsatt være hjemme hos en mor/far som fortsetter å ruse seg? Skal virkelig et barn som har blitt seksuelt missbrukt på det grovste være hjemme hos den foresatte som har missbrukt han/henne? Skal et lite barn som har blitt forlatt uten mat, kjærlighet og tilsyn, som har ligget i sine egne eksrimenter fortsette å være i dette hjemmet, dersom det hele gjentar seg? Dersom vi ikke gjør noe så begår vi nye overgrep. Hva med alle som i voksen alder sier, - det var så mange som må ha visst hvordan jeg hadde det hjemme. Hvorfor gjorde ikke noen noe? DE barna svikter vi.

[Gjest happy fosterbarn]

Å bli "plassert" i fosterhjem var det beste som kunne skjedd meg da jeg var barn, og det var også det beste for meg å ikke ha kontakt med mine kjødelige foreldre. Uten mine fantastiske og kjærlige fosterforeldre vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. For meg var det en menneskerett å få lov til å vokse opp hos kjærlige mennesker, noen ganger er det ikke foreldrene men andre voksenpersoner som er mest riktig. Jeg har ingen problemer, har klart meg bedre uten min opprinnelige familie enn jeg hadde gjort med.

Alt er ikke negativt med barnevernet, men det som er negativt bør man så klart gjøre noe med.

[katinkatinka]

Det forundrer meg at noen virkelig går rundt og mener at vi har en egen etat i landet opprettet kun for å plage folk.

At det ikke går an å ha den minste lille selvinnsikt og evnen til å reflektere over seg selv som foreldre? Personlig ville jeg gjort alt i min makt for å rette meg etter barnevernets anbefalinger om de skulle dukke opp i mitt hjem. Som et normalt oppegående menneske vet jeg at mine evner som forelder garantert ikke er feilfrie, og jeg vil for alt i verden sørge for at jeg forandrer meg dersom barnet mitt kanskje kunne tatt skade av hverdagen vår. Selvfølgelig! Jada - et personlig nederlag, og javisst - ubehagelig situasjon, men spiller det noen rolle når gevinsten er at barnet ditt får det bedre?

Det barnevernshaterne aldri klarer å svare på er: HVORFOR skulle barnevernet ønske å blande seg inn i ditt hjem dersom det ikke var grunn for det? For å plage deg personlig? Staten lønner familieplagerne, liksom? Det er ingen i landet som er tjent med at barn må følges opp og evt. flyttes hvis man skal se på det økonomiske, det karrieremessige eller logiske ved det.

Hadde alle klart å være gode foreldre på egenhånd ville verden vært så mye bedre, men sannheten er at hvem som helst kan føde et barn, men mange får problemer underveis i oppveksten til det. Vi burde vel være ganske glade for at et eget organ skal hjelpe oss og barnet selv dersom vi feiler.

At mange barn får problemer i etterkant av et barneverns"inngrep" sier seg vel selv, men det beviser ikke at barnet hadde hatt det bedre i det opprinnelige hjemmet.

Hvis en jente på 8 blir flyttet til fosterhjem fordi faren misbruker henne, og senere blir tatt for butikknasking betyr ikke det at hun ville hatt det bedre hos pappaen sin?

Jeg skulle ønske foreldre med problemer kunne gå litt mer i seg selv og stille spørsmålet "Hvorfor er noen bekymret for barnet mitt, og hva kan jeg gjøre for at barnet mitt skal ha det bra?" Det er som regel en ufattelig mye bedre løsning enn å skrike at barnevernet er onde drager som er ute etter å stjele barnet ditt og selge det som fabrikkarbeider. Det å samarbeide, reflektere og se kritisk på sin egen situasjon bør komme lenge før sitt eget ego og stolthet.

[AnonymBruker]

Det er vel heller ikke slik at en gambler med barn slik at et barn som blir utsatt for incest fortsetter å være hjemme med hjelp, mens et annet kommer i fosterhjem etterpå. Eller at et barn som blir slått, og brent med sigaretter får være hjemme med veiledning til hjemmet, mens et annet blir tatt av barnevernet. Det er vel heller slik at de tilfellene der overgrepene er værst ender med at barnet blir plassert i andres omsorg. Det er vel heller ikke rart at barn som ikke er utsatt for de største tilfellene av omsorgsvikt/overgrep klarer seg bedre enn de som er utsatt for værre tilfeller...

Hvis du leser rapporten ser du at slike metodiske problemer er grundig drøftet. Konklusjonen er at man ikke helt kan utelukke selection bias, men rapporten har en god metode for å møte dette. I tillegg bidrar utvalget av undersøkelser man etter hvert har, med noe ulik metodebruk, til at man i større grad får utelukket selection bias. Og for å gjenta meg selv: Ingen av rapportene finner positive effekter av fosterhjemsplassering, en god del av dem finner negative effekter.

http://www.sfi.dk/Files/Filer/SFI/Pdf/Rapporter/2011/1135_Tidligere-anbragte-som-unge.pdf

Men- når det er sagt så sier jeg ikke at det ikke kan være traumatisk for et barn og bli plassert i fosterhjem. Selvfølgelig. Men forstår ikke at en del her inne mener det er riktig i ALLE tilfeller at de skal være i hjemmet? Skal virkelig barn som er endt på legevakta på grunn av gjentatt fysiske slag/spark fortsatt være hjemme hos en mor/far som fortsetter å ruse seg? Skal virkelig et barn som har blitt seksuelt missbrukt på det grovste være hjemme hos den foresatte som har missbrukt han/henne? Skal et lite barn som har blitt forlatt uten mat, kjærlighet og tilsyn, som har ligget i sine egne eksrimenter fortsette å være i dette hjemmet, dersom det hele gjentar seg? Dersom vi ikke gjør noe så begår vi nye overgrep. Hva med alle som i voksen alder sier, - det var så mange som må ha visst hvordan jeg hadde det hjemme. Hvorfor gjorde ikke noen noe? DE barna svikter vi.

I noen få, ekstreme tilfeller kan jeg være med på at omsorgsovertakelse kan være riktig. Dette gjelder seksuelt misbruk og grov fysisk mishandling. Slike tilfeller utgjør imidlertid en forsvinnende liten del av de omsorgsovertakelsene som blir gjort.

For å gå til Danmark igjen (Vet ikke om det finnes norske tall? Den norske forskningen på dette området virker fryktelig mangelfull).

http://www.sfi.dk/rapportoplysninger-4681.aspx?Action=1&NewsId=1169&PID=9267

På s. 83 finnes en oversikt over årsaker til plassering i fosterhjem ved hhv 7 og 11 års alder for et kull. Seksuelt misbruk var en av grunnene i 1 % av tilfellene for 7- åringer, og 6 % av tilfellene for 11- åringer. Fysisk mishandling var en av årsakene i hhv 6 og 8 prosent av tilfellene. Jeg gjentar at Danmark i mindre grad enn Norge gjennomfører fosterhjemsplassering. Siden seksuelt misbruk og fysisk mishandling er absolutt- grunner til fosterhjemsplassering, er det derfor naturlig å tro at andelen er lavere i Norge. (Det er ikke grunn til å tro at det er flere som seksuelt mishandler/slår barna sine i Norge enn i Danmark, og når vi har flere overtakelser vil dette utgjøre en mindre del)

Når det gjelder disse som står fram og spør hvorfor ikke noe blir gjort, vel. For det første er jeg ikke motstander av tiltak i hjemmet (hvis det er dokumentert at de virker). For det andre har jo disse stakkars menneskene (og det mener jeg definitivt, det er synd på alle som har hatt en vond barndom), ikke noen forutsetninger for å vite hvordan livet deres ville blitt hvis de i stedet ble tatt fra foreldrene.

[AnonymBruker]

Å bli "plassert" i fosterhjem var det beste som kunne skjedd meg da jeg var barn, og det var også det beste for meg å ikke ha kontakt med mine kjødelige foreldre. Uten mine fantastiske og kjærlige fosterforeldre vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. For meg var det en menneskerett å få lov til å vokse opp hos kjærlige mennesker, noen ganger er det ikke foreldrene men andre voksenpersoner som er mest riktig. Jeg har ingen problemer, har klart meg bedre uten min opprinnelige familie enn jeg hadde gjort med.

Alt er ikke negativt med barnevernet, men det som er negativt bør man så klart gjøre noe med.

For å sitere en annen bruker (som selvsagt kommenterte en historie om hvordan barn led under barnevernet)

Det går ikke an å forholde seg til historier som dette. Hvem som helst kan dikte opp historier anonymt på nettet.

[AnonymBruker]

Det forundrer meg at noen virkelig går rundt og mener at vi har en egen etat i landet opprettet kun for å plage folk.

At det ikke går an å ha den minste lille selvinnsikt og evnen til å reflektere over seg selv som foreldre? Personlig ville jeg gjort alt i min makt for å rette meg etter barnevernets anbefalinger om de skulle dukke opp i mitt hjem. Som et normalt oppegående menneske vet jeg at mine evner som forelder garantert ikke er feilfrie, og jeg vil for alt i verden sørge for at jeg forandrer meg dersom barnet mitt kanskje kunne tatt skade av hverdagen vår. Selvfølgelig! Jada - et personlig nederlag, og javisst - ubehagelig situasjon, men spiller det noen rolle når gevinsten er at barnet ditt får det bedre?

Det barnevernshaterne aldri klarer å svare på er: HVORFOR skulle barnevernet ønske å blande seg inn i ditt hjem dersom det ikke var grunn for det? For å plage deg personlig? Staten lønner familieplagerne, liksom? Det er ingen i landet som er tjent med at barn må følges opp og evt. flyttes hvis man skal se på det økonomiske, det karrieremessige eller logiske ved det.

Hadde alle klart å være gode foreldre på egenhånd ville verden vært så mye bedre, men sannheten er at hvem som helst kan føde et barn, men mange får problemer underveis i oppveksten til det. Vi burde vel være ganske glade for at et eget organ skal hjelpe oss og barnet selv dersom vi feiler.

At mange barn får problemer i etterkant av et barneverns"inngrep" sier seg vel selv, men det beviser ikke at barnet hadde hatt det bedre i det opprinnelige hjemmet.

Hvis en jente på 8 blir flyttet til fosterhjem fordi faren misbruker henne, og senere blir tatt for butikknasking betyr ikke det at hun ville hatt det bedre hos pappaen sin?

Jeg skulle ønske foreldre med problemer kunne gå litt mer i seg selv og stille spørsmålet "Hvorfor er noen bekymret for barnet mitt, og hva kan jeg gjøre for at barnet mitt skal ha det bra?" Det er som regel en ufattelig mye bedre løsning enn å skrike at barnevernet er onde drager som er ute etter å stjele barnet ditt og selge det som fabrikkarbeider. Det å samarbeide, reflektere og se kritisk på sin egen situasjon bør komme lenge før sitt eget ego og stolthet.

Skjønner egentlig ikke hva dette innlegget har med saken å gjøre. Hva får deg til å tro at alle som kritiserer BV, meg selv inkludert, har personlige erfaringer med dem?

Er det en forutsetning for å uttale seg?

Er det unødvendig å blande seg i ting som ikke direkte involverer en selv?

En annen ting: med den utbredte praksis vi har for omsorgsovertakelse i Norge, som FNs barnekomite har uttrykt bekymring for, hvordan mener du at et godt samarbeid mellom BV og foreldrene de møter kan etableres? Jeg vil tippe at mange foreldre er livredde så fort BV tar kontakt. Og spesielt foreldre som ikke er mønsterforeldre, og som virkelig er dem som kunne trenge hjelp.

Omtale av FNs barnekomié finnes her.

http://www.regjeringen.no/pages/36931483/PDFS/NOU201220120005000DDDPDFS.pdf

Komiteen har også i avsluttende merknader til Norges rapporter kritisert Norge for høy forekomst av omsorgsovertakelser innen barnevernet, blant annet i merknader til Norges tredje rapport. Komiteen oppfordret Norge til å prioritere beskyttelse av «the natural family environment» og sikre at omsorgsovertakelse bare benyttes som en siste utvei der dette anses best for barnet.

[Gjest happy fosterbarn]

For å sitere en annen bruker (som selvsagt kommenterte en historie om hvordan barn led under barnevernet)

Det bryr jeg meg ikke så hardt om, det er mitt liv og jeg kjenner sannheten om det. Men du verden så virkelig og sant alt er når det er noe negativt som kan fortelles, det er ingenting som er mer sant enn det. Hadde jeg hatt en historie som støttet TS så hadde jeg blitt trykket til deres hjerte, men siden jeg har opplevd noe positivt i forhold til barnevernet så blir jeg beskyldt for å kreere historier

[AnonymBruker]

http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1738925.ece

Her er et lite klippe av noen som er GROVT mishandlet i bv varetekt. Så kan man jo tenke seg alle de som ikke har komt frem med sine historier. Og alle de som ikke er avslørt.

Vi har også hørt tilfeller der barna har sagt i fra i andre saker, der de ble beskyldt for å ha livlig fantasi. Der bioforeldre har varslet, men de ble ikke hørt.

Merkelig her inne på KG, her skrives fet tråder opp og ned om sine egne barn. Forferdelig om en barnehageansatt har en dårlig dag, og bruker en kvass stemme. Da skal det klages, og stakkars barn ble redd.

Da kan dere tenke dere hvordan barn i bv har det.

Og alle mødre som klager på at far ikke vil ha samvær. Barnet lider,klart det gjør det. Hva med de som ikke får ha kontakt.

Stikk fingeren i jorda folk.

Vi vil fremstå som de perfekte foreldre selv, og stakkars foreldre som har barn i fosterhjem eller andre tiltak med bv.

Kan hende dere får treffe bv selv en dag. vet dere hvor mye tiltak bv har med bla tenåringer som kommer fra velfungerende hjem? Av en eller annen grunn så må de ha hjelp. Tror dere de foreldrene har det enklere med bv?

Det skal ikke veldig mye til før bv kommer.

[AnonymBruker]

Kan hende dere får treffe bv selv en dag.

Gjort det! De fikk brev fra psykologen min. Der sto det beskrevet om min depresjon, panikkanfall og anoreksia. De fikk brev fra legen som beskrev barnet mitt sine ekstra behov, og hvordan jeg hadde følgt det opp. Det sto også om hva hun mente var bra for meg. De hentet også inn fra helsesøster, og barnehagen. Det skjedde ikke så mye. Jeg fikk gjennom vedtaket som jeg ønsket, og som var grunnen til at jeg kontakt dem. Jeg har kun opplevd barnevernet som stor hjelp!

Det skal ikke så mye til barnevernet kommer, sier du? Tja, jeg er ikke av den oppfatningen uten at jeg skal si så mye om det.

[katinkatinka]

Skjønner egentlig ikke hva dette innlegget har med saken å gjøre. Hva får deg til å tro at alle som kritiserer BV, meg selv inkludert, har personlige erfaringer med dem?

Er det en forutsetning for å uttale seg?

Er det unødvendig å blande seg i ting som ikke direkte involverer en selv?

En annen ting: med den utbredte praksis vi har for omsorgsovertakelse i Norge, som FNs barnekomite har uttrykt bekymring for, hvordan mener du at et godt samarbeid mellom BV og foreldrene de møter kan etableres? Jeg vil tippe at mange foreldre er livredde så fort BV tar kontakt. Og spesielt foreldre som ikke er mønsterforeldre, og som virkelig er dem som kunne trenge hjelp.

Omtale av FNs barnekomié finnes her.

http://www.regjeringen.no/pages/36931483/PDFS/NOU201220120005000DDDPDFS.pdf

Komiteen har også i avsluttende merknader til Norges rapporter kritisert Norge for høy forekomst av omsorgsovertakelser innen barnevernet, blant annet i merknader til Norges tredje rapport. Komiteen oppfordret Norge til å prioritere beskyttelse av «the natural family environment» og sikre at omsorgsovertakelse bare benyttes som en siste utvei der dette anses best for barnet.

Nå var min kommentar rettet til de som skriker sin nød over at barnevernet blandet seg inn i deres sak, og derfor føler jeg det hadde ganske mye med diskusjonen her og gjøre, egentlig. Jeg har aldri sagt at utenforstående ikke skal få uttale seg. Selv har jeg aldri vært involvert i barnevernet verken som barn, forelder eller arbeider, men jeg syntes likevel jeg har rett til å delta i diskusjonen, og det samme har selvfølgelig du.

Å etablere god kontakt mellom foreldre og barnevernet er nok vanskelig for både barnevernsarbeiderne og foreldrene, men betyr det at de skal la det ligge? Mange ser ut til å hevde at løsningen er at barnevernet "holder seg unna" - det er dette jeg stiller et stort spørsmålstegn ved.

Du spør meg hvordan jeg mener kontakten skal opprettes, og som jeg skrev i den første kommentaren er det å være ydmyk for ens egne evner et viktig poeng. At jeg har født et barn gjør meg ikke kvalifisert til å vite alt om hvordan han best bør oppdras, mates og sosialiseres. Skulle jeg gjøre noe så grovt at jeg blir meldt til barnevernet ville jeg naturligvis følt meg forferdelig, men jeg ville også syntes det var viktig at jeg fulgte rådene fra fagfolk.

I klartekst: Foreldre må komme barnevernet i møte, for det er nesten alltid en grunn til at de blir kontaktet. Å samarbeide for barnets fremtid er det viktigste av alt, men ansvaret ligger delt mellom begge parter. Barnevernet skal trå uhyre varsomt, og foreldre bør i størst mulig grad forsøke å finne en løsning selv om det kan virke skremmende at en etat går inn i familielivet.

Eller mener du at man aldri skal kontakte familier? Hvis du kunne velge, hvordan skulle en bekymringmelding håndteres fra 1. kontakt til den fjortende hjemmevisitten uten endringer og foreldre på bakbeina?

Og for å sette det helt på spissen: Skal man overse barn som er mishandlet eller har gått uten mat de siste tre dagene, for å ta hensyn til foreldres følelser?

[AnonymBruker]

Merkelig her inne på KG, her skrives fet tråder opp og ned om sine egne barn. Forferdelig om en barnehageansatt har en dårlig dag, og bruker en kvass stemme. Da skal det klages, og stakkars barn ble redd.

Da kan dere tenke dere hvordan barn i bv har det.

Og alle mødre som klager på at far ikke vil ha samvær. Barnet lider,klart det gjør det. Hva med de som ikke får ha kontakt.

Stikk fingeren i jorda folk.

Vi vil fremstå som de perfekte foreldre selv, og stakkars foreldre som har barn i fosterhjem eller andre tiltak med bv.

Kan hende dere får treffe bv selv en dag. vet dere hvor mye tiltak bv har med bla tenåringer som kommer fra velfungerende hjem? Av en eller annen grunn så må de ha hjelp. Tror dere de foreldrene har det enklere med bv?

Det skal ikke veldig mye til før bv kommer.

Forskjellen er jo at barna der bv går inn for omsorgsovertakelse har foreldre som ikke evner å gi barnet omsorg. Velfungerende hjem trenger ikke kontakt med bv om de ikke ber om det selv. Noen foreldre har selvinnsikt nok til å se at de ikke makter oppgaven som foreldre alene og ber dermed om hjelp. All ære til dem for det! Storparten av tilfellene med omsorgsovertakelse skjer der foreldrene tviholder på at de ikke gjør noe feil og nekter å rette seg etter råd fra profesjonelle som ser at det bærer galt avsted.

Det er jo nettopp foreldre som blir fratatt barna sine med tvang som framstiller seg selv som perfekte og som aldri innser at de selv gjør feil. Mens oppegående foreldre ser at de selv gjør både godt og dårlig, og de er villige til å endre på det dårlige når de blir gjort oppmerksomme på det.

[Gjest meg og meg]

"En brukerundersøkelse blant voksne fosterbarn, viser at flesteparten har fullført videregående skole, er under utdanning eller i jobb og har egen bolig.

- Noe overraskenede viser det seg at nesten alle mente det var riktig at de ble flyttet fra biologisk familie, forteller prosjektkoordinator Dagrun Jøsok."

"Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har gjennomført den første brukerundersøkelsen blant barn og unge over ni år i statlige og private barneverntiltak. Resultatene er ærlige, tydelige og viktige for det videre arbeidet med å heve kvaliteten i barnevernet.

Undersøkelsen viser at barn i statlige fosterhjem er tilfredse med tilbudet sitt. De aller fleste opplever at de har det bra og føler seg trygge i statlige fosterhjem og at samarbeidet mellom barna og fosterforeldrene fungerer godt."

[Gjest læraren]

Min erfaring etter mange år i skolen, er at det skal svært mye til før barnevernet fjerner barnet fra hjemmet. Da dreier det seg som regel om grov omsorgsvikt, fysisk vold og seksuelt missbruk. I tilfeller der barnet har atferdsvansker uten tegn på noe av det ovenfor, der hjemmet ikke følger så godt opp eller der en av foreldrene har rusproblemer ( uten at det går ut over barn ift. omsorgsvikt) er min erfaring at de satser på veiledning av hjemmet. Skal også en hel del til før barnevernet tar saken. F.eks tilfeller der eleven aldri har gjort en eneste lekse, er mye alene hjemme eller liknende ,uten andre tegn, mener de kan være grunn for at hjemmet søker hjelp selv, men ikke alene er grunn for å at de skal ta saken ift. en bekymringmelding.