NAV tvinger meg tilbake til jobb...

[AnonymBruker]

Ikke som jeg vet. Jeg har forhørt meg rundt og sjekket på nettet, og for å få ta det må jeg ha jobbet 5 år i strekk først. Hvorfor det er sånn vet jeg ikke, men det er ihvertfall det som står. Og om jeg får det som privatist vil det fremdeles være muntlig eksamen, noe som betyr at hele året ville gått til helvete uansett.

Åja.. Det var jo kjedelig.. Håper hvertfall det ordner seg på en eller annen måte.. Finne en jobb som du kan trives i en stund, kanskje jobbe deg oppover.. Og få jobbet med angsten

[Mari*Nade]

Orket ikke lese alt, men fra hva jeg oppfatter sliter du psykisk og det er derfor du ikke vil tilbake i jobb. Du føler at andre er ekle mot seg siden du har en forhistorie med mobbing og tar deg dermed nær av små ting andre sier som kanskje ikke er ment slik du oppfatter det. Ta et selvmestringskurs, 10timer hos psykolog og se hvor ting bærer derfra. Siden du skriver her inne går jeg ut i fra at du er rådvill og søker hjelp/råd. Om du ikke klarer å komme deg tilbake til den gamle jobben, så ta deg virkelig sammen og søk profesjonell hjelp! Egentlig merkelig at faslege ikke har henvist deg videre, men han vet kanskje ikke at du sliter psykisk med mobbetraumer? Søk hjelp! Kan garantere at ting ikke blir bedre av å sitte hjemme og grue seg til alt!

Edit: Mener ikke å være så skarp som det virker, er bare alvorlig. Glemte å sende med en klem

Endret 15. mai 2012 av Mari*Nade

[AnonymBruker]

Åja.. Det var jo kjedelig.. Håper hvertfall det ordner seg på en eller annen måte.. Finne en jobb som du kan trives i en stund, kanskje jobbe deg oppover.. Og få jobbet med angsten

Det er kjedelig ja, for utdanning er virkelig noe jeg brenner for og ønsker meg veldig, men jeg har innsett at mest sannsynlig vil jeg aldri bli utdannet. Hadde jeg tålt å sett oppkast, blod og dritt kunne jeg jo begynt å jobbe på sykehjem, men jeg er generelt ikke noe glad i mennesker dessverre og syke pasienter fortjener pleiere som orker å være hyggelig mot dem istedet for å gå rundt å deppe. Butikkjobb får jeg rett og slett ikke, har fått beskjed flere ganger at de ønsker kun de som har videregående til å jobbe hos dem. Ser nok ut som en latsabb på papiret siden jeg hadde dårlige karakterer og mye fravær grunnet mobbing.

[eva-80]

Har noen lagt merke til det at TS kommer med en motargument på ABSOLUTT ALT som kommer som forslag på løsning her??

Ikke en eneste gan har hun skerevet : Oi, dette var en god ide, en mulig løsning,dette skal jeg prøve...

Hun kommet med kommentarer HELE veien hvorfor hun kan ikke... En unnskyldning for alt.

slikt blir det ingenting av, jeg synes NAV`s tvang er på sin plass når hun leter etter utvei fra arbeidslivet uansett forslag.

[Nalaya]

Du kan jo si opp jobben, få omskolert deg og starte med blanke ark.

Kan absolutt ikke tro at du får bedre selvfølelse og mestringsfølelse av å være sykemeldt i mange år, tvert om.

[AnonymBruker]

NAV vil ha meg tilbake til jobb, men jeg vil ikke. Vil ikke tilbake til den fæle jobben, og gruer meg.

De var så utrolige slemme på jobbe

Jeg gruer meg til å gå tilbake til jobb fordi jeg ikke har fått til noen ting ... og de vil bli nedlatende mot meg.

Da jeg jobbet der maste de om kjæreste og utdannelse, men det hadde jeg ikke. Husker de var nedlatende mot en jente i begynnelsen av 30-årene fordi hun var singel og fortsatt ikke hadde utdannelse.

Så ble jeg sykmeldt, og nå har jeg ikke vært på noen år.

NAV vil at jeg skal begynne å jobbe igjen, og nå er jeg i begynnelsen av 30-årene, og uten utdannelse og kjæreste.

Føler meg som en taper fordi jeg ikke har kommet lenger enn sist jeg jobbet der.

Hva skal jeg gjøre?

Hvem fan vil jobbe??? hater tanken på å dra på jobben, slett ikke alle som kan velge og vrake i jobber. Og når man har valgt å ikke ta utdannelse, må man ta den jobben man får. Nei, sånn er visst livet. Bare du kan gjøre noe med det!!! Ta utdannele da!

[AnonymBruker]

Det er kjedelig ja, for utdanning er virkelig noe jeg brenner for og ønsker meg veldig, men jeg har innsett at mest sannsynlig vil jeg aldri bli utdannet. Hadde jeg tålt å sett oppkast, blod og dritt kunne jeg jo begynt å jobbe på sykehjem, men jeg er generelt ikke noe glad i mennesker dessverre og syke pasienter fortjener pleiere som orker å være hyggelig mot dem istedet for å gå rundt å deppe. Butikkjobb får jeg rett og slett ikke, har fått beskjed flere ganger at de ønsker kun de som har videregående til å jobbe hos dem. Ser nok ut som en latsabb på papiret siden jeg hadde dårlige karakterer og mye fravær grunnet mobbing.

Sykehjem er faktisk en hyggelig jobb det.. Kan være hvertfall. Jeg jobbet på sykehjem i 1 år ved siden av skolen, og jeg skal aldri jobbe i helse.. Men det var en ok jobb der og da Men du velger jo selv, og hvis du mener det ikke er jobben for deg, så er det kanskje ikke det..

Ja det er oftest at de vil ha noen som har vidregående.. Er ikke lett assa!

[AnonymBruker]

Hvem fan vil jobbe??? hater tanken på å dra på jobben, slett ikke alle som kan velge og vrake i jobber. Og når man har valgt å ikke ta utdannelse, må man ta den jobben man får. Nei, sånn er visst livet. Bare du kan gjøre noe med det!!! Ta utdannele da!

Nei slett ikke alle kan det. Jeg jubler heller ikke hver dag fordi jeg skal på jobb, men det må man jo bare..

Enig, ta utdannelse. Så får man byttet jobb og kan velge litt mer

[Mari*Nade]

Nå har jeg lest alt.. Du skriver i innlegget ditt: "Hva skal jeg gjøre? "

Og mange har kommet med gode forslag til hva du skal gjøre, men du har vist en grunn for å ikke prøve noen av alternativene? Beklager, men da må du faktisk bare ta deg sammen å gjøre noe! Hvis du bare søker sympati kan du ikke spørre om råd til hvordan bli bedre. Kom deg ut av den negative sirkelen og prøv noe!! Ingen unnskyldning, PRØV!

[Gjest Søgni]

Hvem fan vil jobbe??? hater tanken på å dra på jobben, slett ikke alle som kan velge og vrake i jobber. Og når man har valgt å ikke ta utdannelse, må man ta den jobben man får. Nei, sånn er visst livet. Bare du kan gjøre noe med det!!! Ta utdannele da!

Jeg vil iallefall jobbe, siden fordelene tross alt er ganske mange i forhold til å ikke jobbe. Mange glemmer fordelene folk i arbeid har i disse debattene: muligheter for arbeidsrelatert og personlig utvikling, større grad av mestring, bedre økonomi, sjanse til å få et nytt og bedre nettverk og venner. Dette, med mer, er noe man ikke i like stor grad har muligheter og tilgang til, ved å stå utenfor arbeidslivet. Hvorfor mange tror at det å være utenfor arbeidslivet er en dans på roser vet jeg ikke.

Jeg får følelsen av at en del mennesker mener at de som har vært/er utenfor arbeidslivet bare skal stå i et hjørne og skamme seg, og bukke og skrape for de som er i arbeid, og iallefall ikke våge å nevne det de mener er problematisk ved egen situasjon. Fordi det er verre velferdsforhold i andre land, fordi noen mennesker er late, fordi det er kjipt å være på jobb åtte timer hver dag, og fordi det er fellesskapet som betaler.

Og dessuten, hvis det er den siste tids fokus på såkalt "naving" og generell misnøye med muligheter for snylting som motiverer mange til å være krasse mot TS i denne tråden, så synes jeg det er bedre å ta en generell debatt på det problemet, i stedet for å automatisk anta at det gjelder trådstarter i denne tråden.

[AnonymBruker]

Sykehjem er faktisk en hyggelig jobb det.. Kan være hvertfall. Jeg jobbet på sykehjem i 1 år ved siden av skolen, og jeg skal aldri jobbe i helse.. Men det var en ok jobb der og da Men du velger jo selv, og hvis du mener det ikke er jobben for deg, så er det kanskje ikke det..

Ja det er oftest at de vil ha noen som har vidregående.. Er ikke lett assa!

Ja, det er sikkert hyggelig, men det er ikke en jobb jeg ville greid. Jeg orker ikke spille glad og lykkelig hele skiftet fordi det er hva som forventes av meg. Det verste jeg vet er mennesker som er glade hele tiden. Ikke alle liker livet. Jeg skal heldigvis til fastlegen min på mandag neste uke og høre om han vet noen utveier angående utdannelse, og er han helt blank, ja så vet jeg ikke. De første 20 årene av mitt liv har vært helvete, så jeg overlever nok alltids noen år til

[AnonymBruker]

Ja, det er sikkert hyggelig, men det er ikke en jobb jeg ville greid. Jeg orker ikke spille glad og lykkelig hele skiftet fordi det er hva som forventes av meg. Det verste jeg vet er mennesker som er glade hele tiden. Ikke alle liker livet. Jeg skal heldigvis til fastlegen min på mandag neste uke og høre om han vet noen utveier angående utdannelse, og er han helt blank, ja så vet jeg ikke. De første 20 årene av mitt liv har vært helvete, så jeg overlever nok alltids noen år til

Har du noen gang prøvd å tenke mer positivt..? Hva med å faktisk prøve ut litt forskjellig før du avviser alle de mulighetene du faktisk har? Bare du har ansvar for din egen lykke.

[AnonymBruker]

Ja, det er sikkert hyggelig, men det er ikke en jobb jeg ville greid. Jeg orker ikke spille glad og lykkelig hele skiftet fordi det er hva som forventes av meg. Det verste jeg vet er mennesker som er glade hele tiden. Ikke alle liker livet. Jeg skal heldigvis til fastlegen min på mandag neste uke og høre om han vet noen utveier angående utdannelse, og er han helt blank, ja så vet jeg ikke. De første 20 årene av mitt liv har vært helvete, så jeg overlever nok alltids noen år til

Det er jo noe man må bestemme selv, hva man kan tenke seg. MEn siden du ikke har utdannelse, kan du heller kanskje ikke være for kresen..

Men nei, det er ikke alle som elsker livet. Og jeg er ikke 100 % happy hver dag selv, uansett hva jeg skal.. (Jobb, skole, trening, møte folk osv)... håper virkelig at fastlegen din kan hjelpe deg, det er trist å høre at du ikke har det bra. Håper de 20 (eller resten av livet!) blir bedre, og at de jævlige årene er forbi!

[Tullepia]

Folk har ingenting med privatlivet ditt. De kan ikke få vite mer enn du forteller. De bør ikke grave i privatlivet ditt, men du har faktisk ansvar for å sette grenser selv for hvor mye du vil røpe.

Livet er mer enn kjæreste og utdannelse. Du må lære å bli glad i deg selv og stolt av deg selv.

[AnonymBruker]

Har du noen gang prøvd å tenke mer positivt..? Hva med å faktisk prøve ut litt forskjellig før du avviser alle de mulighetene du faktisk har? Bare du har ansvar for din egen lykke.

Ja, jeg har prøvd å tenke mer positivt, men det er vanskelig siden jeg er midt i en enormt dyp depresjon hvor all energi og fokus går til å dyrke selvdestruktiviteten. Jeg liker absolutt ikke at det er sånn og jeg krysser fingrene for at ting blir bedre snart. Dessverre får jeg ikke noe støtte fra dem rundt meg, bare enormt mye mas og press, og da føler jeg meg mer mislykket og får mye mer angst og blir redd.

[AnonymBruker]

Det er jo noe man må bestemme selv, hva man kan tenke seg. MEn siden du ikke har utdannelse, kan du heller kanskje ikke være for kresen..

Men nei, det er ikke alle som elsker livet. Og jeg er ikke 100 % happy hver dag selv, uansett hva jeg skal.. (Jobb, skole, trening, møte folk osv)... håper virkelig at fastlegen din kan hjelpe deg, det er trist å høre at du ikke har det bra. Håper de 20 (eller resten av livet!) blir bedre, og at de jævlige årene er forbi!

Takk, det håper jeg også. Får krysse fingrene for at fastlegen kan hjelpe, men jeg tør ikke håpe på ett positivt svar, for da blir jeg bare totalødelagt når det negative svaret kommer og det viser seg at han ikke kan hjelpe likevel. Da står jeg jo faktisk helt fast.

[AnonymBruker]

Om alt er så ille så får du begynne med tilrettelagt arbeid for funskjonhemmede. For det er jo det du er. Du VIL ikke fungere normalt, og da må man bare ta det derifra. Der er få mennesker å forholde seg til , mindre krav, samtidig som du får gjør noe nevenyttig.

[AnonymBruker]

Takk, det håper jeg også. Får krysse fingrene for at fastlegen kan hjelpe, men jeg tør ikke håpe på ett positivt svar, for da blir jeg bare totalødelagt når det negative svaret kommer og det viser seg at han ikke kan hjelpe likevel. Da står jeg jo faktisk helt fast.

Om han ikke kan hjelpe deg, så må han kunne henvise til noen som kan hjelpe deg eller gi deg noen råd som faktisk hjelper deg ut av dette og på rett vei.. Kan ikke bare si nei og så skal du gå derfra! Det går ikke! Men er nok lurt å forberede seg på hva man faktisk trenger hjelp til, så man ikke går ut døra med ubesvarte spørsmål (typisk meg hvertfall).

Jeg håper virkelig det ordner seg for deg MEN skjønner at du ikke vil være overpossitiv.. Men alikvel, du må prøve å være åpent innstilt også, da har det lettere for å ordne seg:)

[Kittykat]

Dere som er så heldig at dere aldri har sliti psykisk er pokker meg så heldig, for dere aner ikke hvor tungt ting kan være. Jeg virkelig hater setninger som "gro deg baller", "ta deg sammen" osv, for dere aner ikke hvordan det er og at det ikke bare er å gjøre slik eller slik.

Kudos til deg. Sliter psykisk selv, så jeg vet hva det går i.... Ikke et liv jeg vil unne min verste fiende en gang...

[AnonymBruker]

Om han ikke kan hjelpe deg, så må han kunne henvise til noen som kan hjelpe deg eller gi deg noen råd som faktisk hjelper deg ut av dette og på rett vei.. Kan ikke bare si nei og så skal du gå derfra! Det går ikke! Men er nok lurt å forberede seg på hva man faktisk trenger hjelp til, så man ikke går ut døra med ubesvarte spørsmål (typisk meg hvertfall).

Jeg håper virkelig det ordner seg for deg MEN skjønner at du ikke vil være overpossitiv.. Men alikvel, du må prøve å være åpent innstilt også, da har det lettere for å ordne seg:)

Blir skuffa om jeg må gå derifra uten noen form for ordentlig hjelp ja, men jeg satser på at han vet en måte å hjelpe meg på rett vei på Og gjør han ikke det så gjør han ikke det, da er det ikke noe å gjøre med det. :gjeiper: