NAV tvinger meg tilbake til jobb...

[Gjest Søgni]

Punkt 1: Hun sier selv at hun ikke er syk mer

Punkt 2: Det er ikke veldig vanskelig å bli sykemeldt pga PSYKEN i dette landet

Punkt 3: Kanskje alle som studerer skulle vært "sykemledte" fra deltidsjobben sin da, de som faktisk gidder å ta en utdannelse

Punkt 4: Er ikke rart ts er deprimert, høres ut som et triiiist og tragisk liv. Med NULL pågangsmot..

1: Hvordan kan hun være en snylter, var det jeg spurte om, når NAV vil ha henne ut i arbeid nå som hun er frisk. Har hun snylta ved å være sykemeldt?

2: Nei, og godt er det, alternativet er isåfall at psykisk sykdom blir enda mer stigmatisert og undervurdert enn det er, og at folk blir enda sykere (psykisk syk er også syk). Du må gjerne fortelle meg hvilke land du sammenligner med, forresten.

3: Jeg tror du undervurderer hvordan det er å stå i en slik situasjon som TS gjør, når du begynner å sette sykemeldt i hermetegn og drar inn hva som er å gidde og ikke.

4: Jeg hadde iallefall mista siste rest av eventuelt pågangsmot etter å ha lest denne forsøplede, "støttende" tråden.

Endret 15. mai 2012 av Søgni

[Gjest Hikken]

4: Jeg hadde iallefall mista siste rest av eventuelt pågangsmot etter å ha lest denne "støttende" tråden.

Enig. Merker nesten at det er bra å ha sosial angst og være redd mennesker etter å ha lest her inne, for disse menneskene vil jeg virkelig ikke møte på gata når depresjonen hærjer som verst. At det er mulig å være så fæl.

[Frk.Tyttebær]

Jeg klarer ikke - de er sterke og tøffe, og jeg er redd og svak..

De er bare "sterk og tøffe" fordi du lar dem være det. Vet det er vanskelig men du kan jo prøve å øve deg til "manne-deg-opp". Stå foran speilet hver dag, og si til deg selv "Jeg er bedre enn dem, jeg skal ikke la de ødelegge for meg, de har ingenting med privatlivet mitt å gjøre, jeg er vel så bra som dem" eller noe i den dur..

Når du tenker at du er svakere enn dem, så bryter du deg selv ned, da lar du dem "vinne". Så for å "vinne" over dem og deg selv, må du begynne å tenke annerledes, selv om det er vanskelig. Men til slutt vil du klare det. Du kan jo evt. prøve å få hjelp hos fastlege, psykolog, eller noe annet hjelpemiddel.

OM du forsatt ikke føler du er sterk nok til å gå tilbake igjen til denne jobben, så søker du en ny jobb, der du kan få nye kollegaer, nye venner og nytt miljø. Og hvis du er redd for at det samme skal skje der, så bare vær klar fra begynnelsen av arbeidsforholdet at du ikke er interessert i å dele noe fra privatlivet ditt.

Uansett hva du gjør lykke til

[AnonymBruker]

Det er greit nok. Ta noe praktisk da, noe som krever at man er ute i jobb samtidig.. Eks, frisør, hjelpepleier osv.. Sier ikke at alle må ha utdannelse jeg, men det er lettere å få seg en jobb man liker.. hvis ikke man liker å stå på og kan jobbe seg oppover. Og det høres jo ikke ut som løsningen for ts her, hehe.......

For å bli frisør må du først ha to år på videregående, og det er her jeg sliter. Jeg klarer ikke videregående, det er det som er problemet. Med hjelpepleier vet jeg ikke.

[AnonymBruker]

Kan nesten ikke tro at det er så mange nedlatende og frekke svar her. Det er åpenbart at ts sliter med et eller annet, og tror dere virkelig det hjelper å sparke noen som allerede ligger nede?? Den som trenger et spark bak er ikke ts, men dere selv, for noe av det feigeste og mest nedrige man gjør i livet er å gå på noen som er forsvarsløse. Det verste er at jeg tipper mange av dere er så feige at dere aldri hadde turt å si dette til ts i virkeligheten, men stikker heller halen mellom beina, og heller gjemmer dere på et anonymt forum for så å gi et stikk til personer som sliter. Dere kan ikke ha det så veldig godt med dere selv.

Jeg håper virkelig dere som har svart ts på frekt vis får alvorlige problemer selv på et eller annet vis i livet, og så skal vi nok se hvordan dere klarer dere selv

Ellers er jeg overrasket over at moderatorer bare kan la dette passere helt uten videre.

Faktisk skulle DU vært rapportert til moderator for ikke bare å ønske alvorlige problemer til andre, men også feilaktig anta at livet er en dans på roser for hart arbeidende - som faktisk er med på å betale inn til velferdsytelser!!

Jeg har bodd i utlandet i mange år, og jobbet side om side med mennesker fra flere land som LO når jeg fortalte dem om Norges minstelønn og trygdeordninger. Disse folka jobba, jobba og jobba ræva av seg for cirka 50,- i timen, og likevel klagde de ikke - de hadde ikke noe valg og de var takknemmelige!

Jeg blir helt oppgitt når jeg kommer tilbake til Norge og leser om slik tafatthet. Det er helt klart en systemsvikt når ALL motgang blir en psykisk lidelse, og kjærestemangel blir nærmest en gyldig grunn for fravær.. Ærlig talt, "nød lærer naken kvinne å spinne" er det et uttrykk som heter, og det betyr at MÅ man så MÅ man. Utrolig nok, når det lønner seg og ikke jobbe, DA er det selvfølgelig mange som vegrer seg... Men er helsa i behold burde det ikke være for lett å slippe unna.

En ting INGEN har nevnt i denne tråden og som kanskje ikke så mange tenker over, er at ved å gå til en jobb så stimulerer man sine sosiale ferdigheter og åpner opp en rekke dører man ikke får ved å sitte hjemme og navlebesku. Det er faktisk SUNDT å komme seg ut og bidra, og hvem vet hva som ligger bak neste sving? Kanskje en kjæreste? Kanskje litt mening med livet?

TS, du er 30 og du lar frykt og bagateller styre din sksistens. Legg det bak deg og ta steget ut i verden. Du vil virkelig takke deg selv en dag, selv om det ikke føles slik nå. Og INGEN begynner i drømmejobben sin, men ALLE må starte et sted. Men man kommer ingen sted ved å ikke prøve

[AnonymBruker]

Om du går til legen din og ber om hjelp tar det ofte over ett år før du får tildelt behandler /psykolog.

ts har hatt tre år på seg da..

[Gjest kokos19]

TS er en voksen kvinne som ikke TØR å gå på jobb, og du mener det ikke er psykisk sykdom inne i bildet?

Hvis hun er en voksen kvinne, burde hun ta tak i det psykiske problemet sitt! Uansett, å være jobbsky kommer naturlig over tid når man har sittet hjemme for lenge. Dette vet jeg ALT om. Jeg var der TS er nå. Men alle saker er individuelle. Jeg gav henne noen tips, og jeg er faktisk ikke halvparten så stygg i trynet som mange andre her inne. Gå å kristiser hva de skriver heller.

[AnonymBruker]

For å bli frisør må du først ha to år på videregående, og det er her jeg sliter. Jeg klarer ikke videregående, det er det som er problemet. Med hjelpepleier vet jeg ikke.

De to var kun eksempler på ting som jeg vet om.. Men det finnes jo masse mer.. Skjønner det altså, men man må gjennom det

[AnonymBruker]

Faktisk skulle DU vært rapportert til moderator for ikke bare å ønske alvorlige problemer til andre, men også feilaktig anta at livet er en dans på roser for hart arbeidende - som faktisk er med på å betale inn til velferdsytelser!!

Jeg har ikke antatt noe som helst om andre, så der tar du nok feil. Jeg innrømmer gjerne at jeg iblant kan skrive krasse svar, men det er til folk som sparker noen som ligger nede. I dette tilfellet er det helt åpenbart at ts sliter med et eller annet, og man gjør ikke saken bedre når man slenger dritt og fordømmer. Og det er noe jeg alltid reagerer på, enten du liker det eller ikke.

Jeg har bodd i utlandet i mange år, og jobbet side om side med mennesker fra flere land som LO når jeg fortalte dem om Norges minstelønn og trygdeordninger. Disse folka jobba, jobba og jobba ræva av seg for cirka 50,- i timen, og likevel klagde de ikke - de hadde ikke noe valg og de var takknemmelige!

Det er flere av oss som har bodd i utlandet, så du er ikke noe unikt eksempel. Jeg vet godt at mange land sliter med dårlige vilkår, men ærlig talt. Det er INGEN unnskyldning for at man ikke skal jobbe for å få det bedre i Norge. Det handler om å gi folk en viss verdighet slik at folk i størst mulig grad slipper å overleve fra dag til dag. Det er DET velferden i Norge i bunn og grunn handler om. Argumenter om at andre har det verre er også totalt meningsløse, for man kan jo argumentere for å ikke forbedre noe som helst i samfunnet man lever i. Og det er i Norge.

Jeg blir helt oppgitt når jeg kommer tilbake til Norge og leser om slik tafatthet. Det er helt klart en systemsvikt når ALL motgang blir en psykisk lidelse, og kjærestemangel blir nærmest en gyldig grunn for fravær.. Ærlig talt, "nød lærer naken kvinne å spinne" er det et uttrykk som heter, og det betyr at MÅ man så MÅ man. Utrolig nok, når det lønner seg og ikke jobbe, DA er det selvfølgelig mange som vegrer seg... Men er helsa i behold burde det ikke være for lett å slippe unna.

All motgang er ikke psykisk lidelse, men det handler om at enkelte ting kan være indikasjoner på noe som er dypere. At man f. eks sliter unaturlig mye med at man ikke har kjæreste kan da være indikasjon på at man har et problem. Dette er det fagfolkene er til å vurdere, og hverken deg eller andre her inne.

En ting INGEN har nevnt i denne tråden og som kanskje ikke så mange tenker over, er at ved å gå til en jobb så stimulerer man sine sosiale ferdigheter og åpner opp en rekke dører man ikke får ved å sitte hjemme og navlebesku. Det er faktisk SUNDT å komme seg ut og bidra, og hvem vet hva som ligger bak neste sving? Kanskje en kjæreste? Kanskje litt mening med livet?

TS, du er 30 og du lar frykt og bagateller styre din sksistens. Legg det bak deg og ta steget ut i verden. Du vil virkelig takke deg selv en dag, selv om det ikke føles slik nå. Og INGEN begynner i drømmejobben sin, men ALLE må starte et sted. Men man kommer ingen sted ved å ikke prøve

Og jeg håper at ts får hjelp til nettopp dette.

[Susanne82]

Føler du at arbeidskollegaer som spørr deg om privatlivet er det samme som mobbing? Det kan ikke være at du tar ting på enn annen måte enn det er ment? Kanskje de bare er interessert i å bli kjennt med deg. Jeg føler ikke at det er stygt ment om noen på jobb spørr meg hvordan det går med studiene. De er jo bare oppriktig interessert i hvordan det går med meg.

Du sier du er blitt mobbet på alle arbeidsplassene du har hatt? Da bør du kanskje tenke over om det kan være enn grunn for det eller om du muligens er nertagende og tolker folk feil. Vi har flere uten utdannelse som jobber hos oss, og igen raker ned på disse. Heller ingen andre steder jeg har jobbet. Men er det virkelig mobbing du opplever bør du skifte jobb. Om det ikke løser problmet og du rett og slett bare har et problem med å omgås mennesker bør du kanskje få deg en jobb der du slipper å forholde deg til så mange kollegaer eller få deg en jobb der ingen av de andre heller har utdannelse?

Lykke til

[AnonymBruker]

De to var kun eksempler på ting som jeg vet om.. Men det finnes jo masse mer.. Skjønner det altså, men man må gjennom det

Ja, man må, men det er ikke alle som klarer. Dere er heldige som klarer å fullføre videregående og får dere en jobb dere trives i. Jeg misunner dere.

[AnonymBruker]

jeg har aldri hatt problemer med å få meg jobb på dagen hvis jeg vil...

hav søker du på?

prøvd butikkjobb? der er det veldig lett å få jobb, søk på hver eneste jobb, lever søknader personlig selv om de ikke har utlyst stilling.

mne hvis du er kledd som en goter, har masse piercinger og tatoveringer og hanekam så har du svaret ditt akuratt der...

jeg har ikke noe imot det men sjefene er faktisk sånn at de ansetter ikke folk som går kledd slik, de foretreke rnormale folk...

Det er faktisk ikke så lett som du sier å få en jobb i butikk, eller noen andre steder. Selv om man gjør det slik, møter opp personlig, med et smil og helt normale klær så betyr det ikke at de ansetter deg, uansett hvor mye du prøver. Nå til dags er det faktisk ekstremt vanskelig å få seg jobb, uansett hvor man søker. For det er så mange som søker samme jobb.

[AnonymBruker]

Faktisk skulle DU vært rapportert til moderator for ikke bare å ønske alvorlige problemer til andre, men også feilaktig anta at livet er en dans på roser for hart arbeidende - som faktisk er med på å betale inn til velferdsytelser!!

Jeg har bodd i utlandet i mange år, og jobbet side om side med mennesker fra flere land som LO når jeg fortalte dem om Norges minstelønn og trygdeordninger. Disse folka jobba, jobba og jobba ræva av seg for cirka 50,- i timen, og likevel klagde de ikke - de hadde ikke noe valg og de var takknemmelige!

Jeg blir helt oppgitt når jeg kommer tilbake til Norge og leser om slik tafatthet. Det er helt klart en systemsvikt når ALL motgang blir en psykisk lidelse, og kjærestemangel blir nærmest en gyldig grunn for fravær.. Ærlig talt, "nød lærer naken kvinne å spinne" er det et uttrykk som heter, og det betyr at MÅ man så MÅ man. Utrolig nok, når det lønner seg og ikke jobbe, DA er det selvfølgelig mange som vegrer seg... Men er helsa i behold burde det ikke være for lett å slippe unna.

En ting INGEN har nevnt i denne tråden og som kanskje ikke så mange tenker over, er at ved å gå til en jobb så stimulerer man sine sosiale ferdigheter og åpner opp en rekke dører man ikke får ved å sitte hjemme og navlebesku. Det er faktisk SUNDT å komme seg ut og bidra, og hvem vet hva som ligger bak neste sving? Kanskje en kjæreste? Kanskje litt mening med livet?

TS, du er 30 og du lar frykt og bagateller styre din sksistens. Legg det bak deg og ta steget ut i verden. Du vil virkelig takke deg selv en dag, selv om det ikke føles slik nå. Og INGEN begynner i drømmejobben sin, men ALLE må starte et sted. Men man kommer ingen sted ved å ikke prøve

ENIG, ENIG & ENIG!!

Man har egentlig grovt sett to valg, hvis man ikke er massemill.; Enten må man utdanne seg til noe som man trives med/får jobb med, ELLER så må man starte å jobbe et sted og muligens jobbe seg oppover. Det mange som klarer det siste alt. helt utmerket, men de gjorde det ikke fra sofaen!!

[AnonymBruker]

Ja, man må, men det er ikke alle som klarer. Dere er heldige som klarer å fullføre videregående og får dere en jobb dere trives i. Jeg misunner dere.

heldig er litt feil. Men ok, vi kan si litt heldig. Men mest av alt handler det om å motivere seg og slite seg gjennom. Var ikke superfett å gå på vidregående, det synes ikke jeg heller.. Men måtte og ville bare!

[AnonymBruker]

heldig er litt feil. Men ok, vi kan si litt heldig. Men mest av alt handler det om å motivere seg og slite seg gjennom. Var ikke superfett å gå på vidregående, det synes ikke jeg heller.. Men måtte og ville bare!

Sjansene for å fullføre videregående med den sosialangsten jeg har en svært svært liten. Hadde det derimot gått ann å gjøre alt arbeidet hjemme og sendt det på mail til en lærer som hadde satt karakter, så hadde det gått. Muntlig eksamen går helle ikke, jeg kaster opp og besvimer av angsten.

[Chocoholic]

Jeg har ikke lest gjennom hele tråden, så hvis noen allerede har sagt dette, så ja, da er det en til som sier det

Jeg tror det beste du kan gjøre er for det første, gå til psykolog. For det andre, prøv å gå tilbake (kan jo være ting har forbedret seg?), og hvis det ikke går, så prøv å finne en annen jobb. Jeg vet ikke hvorfor du ble sykemeldt og det har jeg ingenting med heller, men å sitte å tenke over hva om, hvis jeg hadde det og det, ønske om at noe skal skje++ hjemme alene er ingen måte å leve livet på. Jeg kjenner litt til det her med å føle at man ikke er god nok for sine kollegaer (selv om vi er i samme jobb...*kremt*), men da gjelder det å finne ting som en er bedre på selv, eller rett å slett finne seg en jobb man faktisk trives i.

Du kan også om du ønsker og har studiekompetanse fra VGS begynne på en utdannelse. Hva med et årsstudium? Da får du prøvd å komme i gang og så kan du se om det er noe du liker før du "forplikter" deg til en hel grad. Det vil sannsynligvis gi deg litt mestringsfølelse og et lite dytt. Det er for sent å søke nå, men etter samordna opptaks puljer legger de ut ledige fag på "restetorget" og de kan du søke fritt på - kanskje du finner noe du er interessert i?

Om du ikke har studiekompetanse enda, så kan du begynne å ta fag opp igjen fra VGS. Trenger ikke å ta mange om gangen, men jeg tror det vil gi deg en ego-boost å fullføre og gjøre det bra i noe. Sakte, men sikkert, vil du få studiekompetanse og du kan gå videre med det du vil i stedet for å jobbe i en eller annen jobb som du bare har fått fordi du må. Hvis du tar det som privatist så studerer du på egenhånd og så tropper du opp på eksamen. Det er litt vanskeligere enn å betale for klasser (akademiet, sonans +++), men det er mye billigere og kan være mye greiere om du har selvdisiplin nok til å fullføre og helst ikke vil være rundt folk.

Ønsker deg lykke til

Endret 15. mai 2012 av Chocoholic

[Gjest BettyBoop]

NAV vil ha meg tilbake til jobb, men jeg vil ikke. Vil ikke tilbake til den fæle jobben, og gruer meg.

De var så utrolige slemme på jobbe

Jeg gruer meg til å gå tilbake til jobb fordi jeg ikke har fått til noen ting ... og de vil bli nedlatende mot meg.

Da jeg jobbet der maste de om kjæreste og utdannelse, men det hadde jeg ikke. Husker de var nedlatende mot en jente i begynnelsen av 30-årene fordi hun var singel og fortsatt ikke hadde utdannelse.

Så ble jeg sykmeldt, og nå har jeg ikke vært på noen år.

NAV vil at jeg skal begynne å jobbe igjen, og nå er jeg i begynnelsen av 30-årene, og uten utdannelse og kjæreste.

Føler meg som en taper fordi jeg ikke har kommet lenger enn sist jeg jobbet der.

Hva skal jeg gjøre?

Hvorfor søker du ikke på en annen jobb da?

[AnonymBruker]

Sjansene for å fullføre videregående med den sosialangsten jeg har en svært svært liten. Hadde det derimot gått ann å gjøre alt arbeidet hjemme og sendt det på mail til en lærer som hadde satt karakter, så hadde det gått. Muntlig eksamen går helle ikke, jeg kaster opp og besvimer av angsten.

Uff ja jeg skjønner :/ Det hørtes virkelig ikke noe ok ut. Men er det ikke noen muligehter for å ta fag som privatist? Da blir det mindre forhold, evt. levere over nett?

[AnonymBruker]

Uff ja jeg skjønner :/ Det hørtes virkelig ikke noe ok ut. Men er det ikke noen muligehter for å ta fag som privatist? Da blir det mindre forhold, evt. levere over nett?

Ikke som jeg vet. Jeg har forhørt meg rundt og sjekket på nettet, og for å få ta det må jeg ha jobbet 5 år i strekk først. Hvorfor det er sånn vet jeg ikke, men det er ihvertfall det som står. Og om jeg får det som privatist vil det fremdeles være muntlig eksamen, noe som betyr at hele året ville gått til helvete uansett.

[Frøken eple]

De er bare "sterk og tøffe" fordi du lar dem være det. Vet det er vanskelig men du kan jo prøve å øve deg til "manne-deg-opp". Stå foran speilet hver dag, og si til deg selv "Jeg er bedre enn dem, jeg skal ikke la de ødelegge for meg, de har ingenting med privatlivet mitt å gjøre, jeg er vel så bra som dem" eller noe i den dur..

Slenger meg på denne. Mange fremstår sterkere utad enn de kanskje er inni. Tenk litt på det. Det er ofte de som er mest usikre inni som er slemmest utad.

Til dere andre i denne tråden som bare kommer med dritt: