NAV tvinger meg tilbake til jobb...

[Amarinda]

Ts: Det er veldig bra at du er fysisk frisk nå, men de vanskene du har og det å gå hjemme igjen gjør det ikke lett å gå tilbake i jobb. SÆrlig en du ikke trives i. Hadde selv en jobb som jeg ble syk av å jobbe i, var bare sykemeldt noen få dager, men grudde meg voldsomt til å gå tilbake fordi jeg var sikker på at jeg skulle bli syk igjen (ikke sammenlignbart, jeg vet..).

Poenget er at det er ikke lett å jobbe et sted med et dårlig psykososialt miljø. Man må få noe mer enn lønn for å gå på jobben. Hvis du ikke ser for deg å søke en ny jobb, så er det viktig at du får støttesamtaler hos psykolog ELLER annet psykiatrisk personale. Kanskje kan en psykiatrisk sykepleier være en god støtte til å få orden på de tankene og de problemene du opplever på jobben, enkelte kommuner har jo slike tilbud i egen bedrifthelsetjeneste. Ta det opp med sjefen din eller undersøk på andre måter hvordan du kan få hjelp. For det trenger du å kunne stå i jobb. Og forresten, NAV har ordning med å ta fagbrev ute i praksis, kanskje det kunne vært noe for deg? Du slipper da mye av det teoretiske.

Vil gjerne si lykke til, og vil gjenta som enkelte andre sier her, det er ikke umulig å stå i jobb med psykiske problemer, men det vil avhenge om det klaffer med arbeidsplass og arbeidsmiljø.

[AnonymBruker]

Slik jeg leser innlegget ditt så har du fysiske kroniske plager? Man kan virkelig ikke se for seg hvordan det er å være psykisk syk uten å ha følt på det selv.

Uten sammenligning med TS forøvrig så hadde jeg fødselsdepresjoner (hatt andre depresjoner før) og det eneste jeg tenkte var at den "dumme" ungen hadde ødelagt alt i livet mitt og var en eneste stor plage! Jeg var så glad når ungen sov og gruet meg til at hun skulle våkne for da måtte jeg forholde meg til henne Fornuften i meg sa at dette ikke stemte, men likevel var dette tanker jeg gikk med hele tiden en stund. Når man er psykisk syk så føler meg så dønn alene i verden og man føler ikke at ting noen gang skal bli bedre. Og når jeg hadde fødselsdepresjon så hadde jeg i tillegg forferdelig dårlig samvittighet ovenfor dattere min, samtidig som jeg mislikte henne. Det er ikke bare å komme seg ut å trene litt! Det kan faktisk være vanskelig å bare komme seg i dusjen.

Jeg sier ikke at det er en unnskyldning å være psykisk syk, men det er en forklaring. Og det man trenger er hjelp og støtte, og ikke bli kalt lat, snylter og det som verre er. Man må ta tak i det i form av å gå til legen.

Ja, det stemmer at mine plager bunner i kroniske fysiske sykdommer, men med alt det psykiske det har ført med seg, har jeg også en viss erfaring med hvordan det er å ha psykiske problemer. Jeg har også opplevd psykisk mobbing gjennom hele oppveksten. Og jeg stempler ingen som late, jeg er fullt klar over at man kan ha plager og anerkjenner absolutt at psykiske plager kan ødelegge livet til noen; men her er poenget mitt; man kan velge å ta tak i problemene og gjøre endringer som kanskje kan hjelpe til å få det bedre både med seg selv og omverdenen. Jeg er også fullt ut klar over at ikke alle sykdommer synes på utsiden, det erfarer jeg (noen dager veldig smertefullt) selv.

Det jeg mener er at man kan ikke sitte hjemme og "skylde" på alle andre for at man ikke får det som man vil. Nå sier ikke jeg at noen her gjør det, men jeg vet at man lett kan havne i den "fella" når man ikke har styrke til å innse at kanskje man selv kan gjøre noe annerledes.

Jeg sier IKKE at alle som ikke klarer å jobbe er late, men jeg tipper at en veldig stor prosentandel av alle uføre er i stand til å jobbe litt. Og jeg vet (av egen erfaring) at ting ikke blir bedre av å sitte hjemme, alene, og tenke og synes synd på seg selv dag ut og dag inn.

Og jeg har full forståelse for at noen mennesker har opplevd veldig vonde ting tidligere i livet, og at det kan sette dype psykiske spor. Men jeg tenker at man må stoppe opp og spørre seg selv: hva kan jeg gjøre for å få det bedre? Dessverre er det ingen som vil komme løpende etter deg for å hjelpe deg, man må faktisk ta det første steget selv. Det er ikke nødvendigvis psykolog som er den eneste løsningen, det finnes mange forskjellige yrkesgrupper med mennesker som man kan snakke med. Selv har jeg gått til fysioterapeut, kiropraktor og akupunktør for noen av mine fysiske plager, og mange av de spør og "graver" litt, og man kan faktisk snakke med de også.

Jeg ønsker alle som sliter med noe masse lykke til, men det er kun man selv som kan gjøre noe med livet. Og det er veldig synd å bruke det ene livet på å ikke ha det bra når man kan ha det bra, eller i alle fall forsøke å få det litt bedre enn man har det.

[Japp]

Ja, det stemmer at mine plager bunner i kroniske fysiske sykdommer, men med alt det psykiske det har ført med seg, har jeg også en viss erfaring med hvordan det er å ha psykiske problemer. Jeg har også opplevd psykisk mobbing gjennom hele oppveksten. Og jeg stempler ingen som late, jeg er fullt klar over at man kan ha plager og anerkjenner absolutt at psykiske plager kan ødelegge livet til noen; men her er poenget mitt; man kan velge å ta tak i problemene og gjøre endringer som kanskje kan hjelpe til å få det bedre både med seg selv og omverdenen. Jeg er også fullt ut klar over at ikke alle sykdommer synes på utsiden, det erfarer jeg (noen dager veldig smertefullt) selv.

Det jeg mener er at man kan ikke sitte hjemme og "skylde" på alle andre for at man ikke får det som man vil. Nå sier ikke jeg at noen her gjør det, men jeg vet at man lett kan havne i den "fella" når man ikke har styrke til å innse at kanskje man selv kan gjøre noe annerledes.

Jeg sier IKKE at alle som ikke klarer å jobbe er late, men jeg tipper at en veldig stor prosentandel av alle uføre er i stand til å jobbe litt. Og jeg vet (av egen erfaring) at ting ikke blir bedre av å sitte hjemme, alene, og tenke og synes synd på seg selv dag ut og dag inn.

Og jeg har full forståelse for at noen mennesker har opplevd veldig vonde ting tidligere i livet, og at det kan sette dype psykiske spor. Men jeg tenker at man må stoppe opp og spørre seg selv: hva kan jeg gjøre for å få det bedre? Dessverre er det ingen som vil komme løpende etter deg for å hjelpe deg, man må faktisk ta det første steget selv. Det er ikke nødvendigvis psykolog som er den eneste løsningen, det finnes mange forskjellige yrkesgrupper med mennesker som man kan snakke med. Selv har jeg gått til fysioterapeut, kiropraktor og akupunktør for noen av mine fysiske plager, og mange av de spør og "graver" litt, og man kan faktisk snakke med de også.

Jeg ønsker alle som sliter med noe masse lykke til, men det er kun man selv som kan gjøre noe med livet. Og det er veldig synd å bruke det ene livet på å ikke ha det bra når man kan ha det bra, eller i alle fall forsøke å få det litt bedre enn man har det.

Jeg er enig med deg i det meste av det du skriver Men det er bare det at når man er på det mørkeste så er det vanskelig å se at man trenger å få hjelp. Man luller i sin egen verden og føler seg dønn alene og helt håpløs. Og når man da først tørr å skrive et innlegg på KG om hvordan man har det så får man så ørene flagrer. Jeg mener ikke at du har angrepet TS på noe vis, men mange har gjort det og det gjør ikke situasjonen noe bedre av den grunn.

Og dette er absolutt ikke vondt ment altså, men hvis det har hjulpet for deg å "bare" prate med fysioterapeut, kiropraktor o.l så har du kanskje ikke vært helt i bunn? Disse hadde ikke kunne hjulpet meg på den måten psykolog gjorde. Og som sagt, overhodet ikke vondt ment ovenfor deg

[AnonymBruker]

Jo. Og jeg har svart på det også.

Takk for svaret ditt

[Uglen]

Kjære TS -

jeg tror ikke problemet her er direkte knyttet til jobben din. Ikke egentlig. Du er redd for å møte menneskene der, ja vel - men om jeg forstår deg riktig, er du vel egentlig redd for å møte mennesker overalt? I butikken, hos frisøren, på bussen - du føler at alle snakker negativt om deg og vil deg vondt.

Men vet du hva? Jeg tror ikke det mulig at alle misliker deg så mye. Jeg tror ikke det er mulig at du er så fæl og stygg at alle går rundt og bruker energi på å hate deg Jeg sier ikke at du aldri har blitt mobbet. Mange opplever å bli mobbet, og det kan sette dype, varige, spor. Kanskje det er ettervirkningene av dette du opplever? Nå vil jeg ikke slenge diagnoser rundt omkring, - men du har ikke vurdert muligheten for at du lider av sosial angst eller noe liknende?

Jeg gjentar- det er ikke meningen at du skal gå rundt og ha det så vondt som har gitt utrykk for i flere tråder nå.

Enten er du tidenes troll, eller så har du rett og slett en utrolig tøff hverdag med mye usikkerhet. Du trenger ikke å ha det sånn.

Snakk med noen, vær så snill.

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen! Er så glad for at så mange gidder å svare i det hele tatt! Takk!

Jeg vet ikke hva jeg sliter med, men kan hende jeg har sosial angst, ja ..

Og jeg sliter med å sette grenser og å sette folk på plass.

Jeg lurer også på om jeg sliter med tvangstanker i forhold til utseende og andre mennesker.

Jeg klarer ikke dette mer ...

[Fandenivoldsk]

Men hva venter du på, da? Ta deg en telefon til NAV, lege, hva som helst, få ordnet deg behandling. Det kan føles vanskelig, men det er ingenting som helst som kommer til å forandre seg om du ikke tar tak i det selv.

[Gjest]

Takk for svar alle sammen! Er så glad for at så mange gidder å svare i det hele tatt! Takk!

Jeg vet ikke hva jeg sliter med, men kan hende jeg har sosial angst, ja ..

Og jeg sliter med å sette grenser og å sette folk på plass.

Jeg lurer også på om jeg sliter med tvangstanker i forhold til utseende og andre mennesker.

Jeg klarer ikke dette mer ...

Utifra hva du skriver ville jeg fortest mulig kommet meg til lege, forklart problemet og få ordnet psykolog. Jeg er mye mindre "redd" mennesker enn deg, og tilogmed jeg fikk psykolog pga det!

[AnonymBruker]

Men hva venter du på, da? Ta deg en telefon til NAV, lege, hva som helst, få ordnet deg behandling. Det kan føles vanskelig, men det er ingenting som helst som kommer til å forandre seg om du ikke tar tak i det selv.

Hva skal jeg si til fastlegen, da?

Noen som kan komme med forslag til hvordan jeg skal ordlegge meg?

Egentlig aner jeg ikke hva jeg skal si ---

Kan NAV hjelpe meg med behandling?

[AnonymBruker]

Utifra hva du skriver ville jeg fortest mulig kommet meg til lege, forklart problemet og få ordnet psykolog. Jeg er mye mindre "redd" mennesker enn deg, og tilogmed jeg fikk psykolog pga det!

Hva sa du til fastlegen da du kom med problemet ditt?

[AnonymBruker]

Hva skal jeg si til fastlegen, da?

Noen som kan komme med forslag til hvordan jeg skal ordlegge meg?

Egentlig aner jeg ikke hva jeg skal si ---

Kan NAV hjelpe meg med behandling?

Altså, jeg har sympati for problemene dine, men du fremstår rett og slett utrolig tafatt innimellom. Du har hatt tre år å gjøre noe med dette på, og så vet du ikke hva du skal si til legen? Eller om NAV kan hjelpe?

Jeg har ikke lyst til å være verken sur eller krass, men jeg blir litt matt av den totale mangelen på innsats...

[AnonymBruker]

Det er dessverre ikke alle her inne som evner å lese korrekt.

Jeg synes det høres ut som du har psykiske problemer. Du fungerer ikke som normale mennesker (med normal mener jeg det som forventes av et voksent menneske i vårt samfunn i henhold til yrkesaktivitet og sosialisering), og bør vurdere psykiatrisk behandling. Jeg har hatt pasienter som beskriver ting noenlunde slik du gjør, og de lider som oftest av depresjon eller personlighetsforstyrrelser. Det som hjelper noen av de er rett og slett en pause, og ikke en slik pause der de sitter alene hjemme i sin egen leilighet. Oppsøk hjelp og ta sjansen på å legge deg inn frivillig på et psykiatrisk senter. Det er overhodet ikke bare alvorlig psykisk syke der, men også mennesker som sliter mindre, men likevel så mye at de trenger hjelp av fagfolk.

Jeg har sett at det fungerer. Vær din egen helt og skaff deg selv hjelp før det er for sent.

Høres ut som om du vet hva du prater om. Er du psykiater?

Jeg syns det hørtes drastisk ut å legge seg inn. Hva slags folk er det som ligger der? Hva skjer av behandling?

Jeg føler meg ofte overkjørt og sliter med å si at "Nå er det nok!"

Jeg trenger å sette meg selv først, for det er jo mitt liv, men alle overkjører meg med plagene sine og barna sine, og jeg klarer ikke si nei.

Jeg får ikke levd mitt eget liv, og føler jeg alltid henger etter. Klarer ikke holde tritt... Derfor blir alt så heseblesende.

Jeg har ofte lyst til å rope "Jeg orker ikke mer! Jeg orker ikke! Ikke plag meg! La meg være i fred! Jeg har mer enn nok med meg selv!"

Og jeg gjemmer meg på rommet mitt.

Så føler jeg meg så stygg at jeg ikke har lyst til å leve lenger. Jeg gråter når jeg ser meg i speilet.

Dette har kanskje også mye med at jeg fikk hele tiden bekreftelse på at jeg var stygg som barn og tenåring. Og i 20-årene fikk jeg ingen oppmerksomhet fra gutter. Jeg gikk ofte gråtende hjem fra fest og andre sosiale ting fordi jeg ikke var attraktiv nok.

Nå er jeg i begynnelsen av 30-årene og bor hjemme og sitter på rommet mitt døgnet rundt. Sitter mye på dataen

Litt rart å tenke på at vennene mine lever andre liv. De studerer/jobber, har samboer, eier bolig, reiser mye, lever livet. Nå har noen fått barn også.

Og jeg sitter her og klarer ingenting og får ikke til noenting.

Jeg blir så hindret. Det er akkurat som om ingen vil meg vel, og at ingen vil at jeg skal få til noe. Jeg møter murvegger uansett hvor jeg går, og jeg føler jeg sitter fengsel...

Orker ikke mer ...

Jeg har skrevet flere tråder av samme typen her inne...

[AnonymBruker]

Altså, jeg har sympati for problemene dine, men du fremstår rett og slett utrolig tafatt innimellom. Du har hatt tre år å gjøre noe med dette på, og så vet du ikke hva du skal si til legen? Eller om NAV kan hjelpe?

Jeg har ikke lyst til å være verken sur eller krass, men jeg blir litt matt av den totale mangelen på innsats...

Disse tre årene har omfattet sykdommen min, en fysisk sykdom, så jeg har ikke hatt tanke for den psykiske delen...

Om jeg virker tafatt og matt, så har jeg vel problem med det da. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si til fastlegen? Jeg vet ikke hva problemet mitt er, for jeg klarer ikke se det. Men det er mange her som tydeligvis ser det. Jeg tror jeg er redd for å se det.

Jeg har mest lyst til å bare gå på jobb og møte mobbing og drite i alt, men i lengden vet jeg at jeg kommer til å få sammenbrudd. Jeg tenker ofte på selvmord.

[Japp]

Høres ut som om du vet hva du prater om. Er du psykiater?

Jeg syns det hørtes drastisk ut å legge seg inn. Hva slags folk er det som ligger der? Hva skjer av behandling?

Jeg føler meg ofte overkjørt og sliter med å si at "Nå er det nok!"

Jeg trenger å sette meg selv først, for det er jo mitt liv, men alle overkjører meg med plagene sine og barna sine, og jeg klarer ikke si nei.

Jeg får ikke levd mitt eget liv, og føler jeg alltid henger etter. Klarer ikke holde tritt... Derfor blir alt så heseblesende.

Jeg har ofte lyst til å rope "Jeg orker ikke mer! Jeg orker ikke! Ikke plag meg! La meg være i fred! Jeg har mer enn nok med meg selv!"

Og jeg gjemmer meg på rommet mitt.

Så føler jeg meg så stygg at jeg ikke har lyst til å leve lenger. Jeg gråter når jeg ser meg i speilet.

Dette har kanskje også mye med at jeg fikk hele tiden bekreftelse på at jeg var stygg som barn og tenåring. Og i 20-årene fikk jeg ingen oppmerksomhet fra gutter. Jeg gikk ofte gråtende hjem fra fest og andre sosiale ting fordi jeg ikke var attraktiv nok.

Nå er jeg i begynnelsen av 30-årene og bor hjemme og sitter på rommet mitt døgnet rundt. Sitter mye på dataen

Litt rart å tenke på at vennene mine lever andre liv. De studerer/jobber, har samboer, eier bolig, reiser mye, lever livet. Nå har noen fått barn også.

Og jeg sitter her og klarer ingenting og får ikke til noenting.

Jeg blir så hindret. Det er akkurat som om ingen vil meg vel, og at ingen vil at jeg skal få til noe. Jeg møter murvegger uansett hvor jeg går, og jeg føler jeg sitter fengsel...

Orker ikke mer ...

Jeg har skrevet flere tråder av samme typen her inne...

Skriv ut dette innlegget, samt noen av de andre hvor du beskriver godt hvordan du har det og gi det til fastlegen din hvis du syns det er vanskelig å vite hva du skal si. Etter fastlegen har lest dette vil han antakelig komme med noen spørsmål og da er du på gli

Jeg har selv skrevet ned ting og gitt det til fastlegen fordi jeg ikke ante hvordan jeg skulle si det jeg mente og følte.

[AnonymBruker]

Skriv ut dette innlegget, samt noen av de andre hvor du beskriver godt hvordan du har det og gi det til fastlegen din hvis du syns det er vanskelig å vite hva du skal si. Etter fastlegen har lest dette vil han antakelig komme med noen spørsmål og da er du på gli

Jeg har selv skrevet ned ting og gitt det til fastlegen fordi jeg ikke ante hvordan jeg skulle si det jeg mente og følte.

Men det er det som er problemet. Når jeg sitter for meg selv kommer alle følelsene og problemene, og det blir så mye at jeg ikke klarer å hå

hndtere dem.

Når jeg er ute blandt folk tar jeg på meg en maske, for jeg vil jo fremstå som normal. Derfor tror alle at jeg er normal.

Så da skjuler jeg alle problemene.

Hver gang jeg er hos fastlegen er jeg hyggelig og smiler og viser meg fra min beste side ... så det kommer til å bli rart å levere et ark med problemene mine på.

[AnonymBruker]

Skriv ut dette innlegget, samt noen av de andre hvor du beskriver godt hvordan du har det og gi det til fastlegen din hvis du syns det er vanskelig å vite hva du skal si. Etter fastlegen har lest dette vil han antakelig komme med noen spørsmål og da er du på gli

Jeg har selv skrevet ned ting og gitt det til fastlegen fordi jeg ikke ante hvordan jeg skulle si det jeg mente og følte.

Hvordan reagerte fastlegen da du kom med skrivet ditt?

[AnonymBruker]

Kjære TS -

Kanskje det er ettervirkningene av dette du opplever? Nå vil jeg ikke slenge diagnoser rundt omkring, - men du har ikke vurdert muligheten for at du lider av sosial angst eller noe liknende?

Jeg gjentar- det er ikke meningen at du skal gå rundt og ha det så vondt som har gitt utrykk for i flere tråder nå.

Enten er du tidenes troll, eller så har du rett og slett en utrolig tøff hverdag med mye usikkerhet. Du trenger ikke å ha det sånn.

Snakk med noen, vær så snill.

Ja, jeg føler meg som tidenes troll - utseendemessig, men problemene mine er ganske så reelle.

Har ingen diagnose...

[Japp]

Men det er det som er problemet. Når jeg sitter for meg selv kommer alle følelsene og problemene, og det blir så mye at jeg ikke klarer å hå

hndtere dem.

Når jeg er ute blandt folk tar jeg på meg en maske, for jeg vil jo fremstå som normal. Derfor tror alle at jeg er normal.

Så da skjuler jeg alle problemene.

Hver gang jeg er hos fastlegen er jeg hyggelig og smiler og viser meg fra min beste side ... så det kommer til å bli rart å levere et ark med problemene mine på.

Hvordan reagerte fastlegen da du kom med skrivet ditt?

Jeg tror det er ganske så vanlig å ta på seg en maske. Jeg gjorde deg jeg også før. Men da jeg fikk fødselsdepresjon var jeg helt åpen og ærlig på det og jammen falt det av masker på mange mennesker rundt meg da jeg var ærlig å sa hvordan ting var for meg!

Fastlegen min tok meg på alvor med en gang jeg kom med det skrivet. Hun skjønte alvoret pga innholdet i skrivet og når hun sa hun fikk veldig vondt av meg og tankene jeg hadde så begynte jeg bare å gråte og alt rant ut av meg. Så jeg anbefaler det, det funket for meg

[AnonymBruker]

NAV vil ha meg tilbake til jobb, men jeg vil ikke. Vil ikke tilbake til den fæle jobben, og gruer meg.

De var så utrolige slemme på jobbe

Jeg gruer meg til å gå tilbake til jobb fordi jeg ikke har fått til noen ting ... og de vil bli nedlatende mot meg.

Da jeg jobbet der maste de om kjæreste og utdannelse, men det hadde jeg ikke. Husker de var nedlatende mot en jente i begynnelsen av 30-årene fordi hun var singel og fortsatt ikke hadde utdannelse.

Så ble jeg sykmeldt, og nå har jeg ikke vært på noen år.

NAV vil at jeg skal begynne å jobbe igjen, og nå er jeg i begynnelsen av 30-årene, og uten utdannelse og kjæreste.

Føler meg som en taper fordi jeg ikke har kommet lenger enn sist jeg jobbet der.

Hva skal jeg gjøre?

Du verden såå grusomt. Du får skrive til helse og sosilalministeren og fortelle om tvangen som foregår i Norge. Det er jo ren maktmisbruk mot deg. Du er sikkert ikke den eneste.

Prøv Vg, de elsker slike saker. Det blir slått opp på 1.siden.

Avokat? Ikke lov med maktmisbruk av off.. ansatte.

[Uglen]

Du verden såå grusomt. Du får skrive til helse og sosilalministeren og fortelle om tvangen som foregår i Norge. Det er jo ren maktmisbruk mot deg. Du er sikkert ikke den eneste.

Prøv Vg, de elsker slike saker. Det blir slått opp på 1.siden.

Avokat? Ikke lov med maktmisbruk av off.. ansatte.

Å lese mer enn HI er en fin ting.

Endret 16. mai 2012 av Uglen