NAV tvinger meg tilbake til jobb...

[AnonymBruker]

Ærlig talt TS, du er selv ansvarlig for ditt eget liv! Trives du ikke, så finn en annen jobb!

jeg har selv vært i en situasjon hvor jeg ikke hadde VGS og heller ikke kjæreste, og jeg mistrivdes på jobb, men etter å ha jobbet der lenge nok til å betale fag på Sonans kom jeg meg bort. En som jobbet i samme firma men i en annen avdeling sa "Du er god som har holdt ut så lenge" så det var et velkjent problem at arbeidsplassen var pill råtten.

Jeg fikk meg jobb et annet sted mens jeg tok opp fagene, og der trivdes jeg kjempegodt.

Ta grep om livet ditt. Noen arbeidsplasser er pill råtne, og da er det bare til å finne seg en ny.

[AnonymBruker]

TS må få rompa i gir.. Helst for tre år siden!

[AnonymBruker]

TS her!

Mitt siste innlegg var kl.02:41 inatt(15.mai) på side 2. Ville bare ha det er klart, for jeg ser at mange tror at jeg har skrevet mellom side 3 og frem til side 9...

Det er først nå jeg har skrevet et innlegg

Fikk helt hakeslepp når jeg ser hvor mye denne tråden har tatt av

Jeg skjønner at dette er et tema som fenger mange, og det er mange som støtter meg og forstår meg, mens andre forstår ikke, eller vil ikke forstå, og stemlpler meg som lat ...

Dette har jeg å si:

Jeg har fullført vgs, etter vgs har har prøvd å studere uten hell, så derfor har jeg jobbet i alle år frem til jeg ble sykmeldt for 3 år siden.

Jeg ble sykmeldt pga en kronisk sykdom, så disse tre årene gikk med til å få orden på sykdommen og å komme meg igjen.

Er frisk nå, og fungerer normalt i forhold til sykdommen. Skal nok ta dette med jobbing gradvis, slik at jeg slipper å få en knekk om det blir for tøft på.

Til dere som tror at jeg har dårlig arbeidsmoral, så tar dere feil. Jeg har alltid fått skryt på jobb, og jeg er nøye og pliktoppfyllende på jobb. Pasientene mine liker meg, fordi jeg tar hensyn og bryr meg, og jeg respekterer privatlivet deres. Jeg tenker alltid på hvordan jeg vil ha det hjemme, og behandler de på samme måte på deres private rom.

På alle jobbene jeg har hatt har jeg opplevd at de hermer etter meg når jeg prater, og hvordan jeg oppfører meg(kroppsspråket mitt) - ganske sårende... Så har de alltid mobbet meg for at jeg ikke har kjæreste, og dette har jeg tatt veldig innover meg siden jeg alltid har vært uattraktiv og aldri hatt kjæreste. Dette med å studere klarer jeg heller ikke, og det har de mobbet meg for. De sier det på en sånn spydig og nedlatende måte, mens de ler ondt ...

De ler bak ryggen min, og de ler av meg når de forestiller seg at jeg skulle få kjæreste en gang, på en sånn dum måte. Det er vanskelig å forklare, for det er psykisk mobbing. Dette er det bare noen få som gjør, men de får resten til å unngå meg også. Har bare vært en og annen som har pratet med meg og orket å spise lunsj med meg i matpausen.

Som oftest gikk jeg alene ...

Jeg har hatt 4 jobber fra jeg var ferdig på vgs til jeg ble sykmeldt for 3 år siden, og har slitt like mye på hver jobb.

I barne og ungdomsårene opplevde jeg ikke slik mobbing.......

Dessverre sliter jeg nok psykisk også, uten at jeg har en diagnose. Jeg har tvangstanker og hater utseendet mitt. Jeg klarer ikke mennesker, og gruer meg til å møte mennesker. Folk er så slemme mot meg hele tiden, ikke bare på jobbene jeg har hatt, men også i hverdage når jeg er ute å skal handle mat, kjøpe klær, frisør er mareritt.

Jeg gråter meg i søvn hver natt og alt er tungt og vanskelig.

Har ikke fått noe psykologhjelp, men føler jeg trenger det.

Jeg vil gjerne jobbe/studere, men klarer ingenting.

Når jeg sier "JEG VIL IKKE"!!! er det fordi jeg er redd, men har ingen å klamre meg på eller støtte meg på.

Kanskje jeg er en helt forferdelig person, siden jeg er evig singel og ingen liker meg?

Jeg har nok lagd noen tråder her inne i ren frustrasjon, fordi jeg ikke vet hvem, hva og hvor ...

[Gjest UngKalven]

[Gjest O___o]

Søk jobb andre steder

[Fandenivoldsk]

Jeg er også singel, men jeg er da ikke en forferdelig person av den grunn. (Tror jeg, da.)

TS, du burde virkelig gå til psykolog, det er ikke normalt å skulle slite så mye med slike tanker at det hindrer deg fra å jobbe!

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke ta deg utdanning og jobb som de fleste andre med vett i hodet?

Eller vil du bli forsørget av staten resten av livet?

[Gjest UngKalven]

Eller vil du bli forsørget av staten resten av livet?

Når muligheten er der er det jo ikke unaturlig at noen vil benytte seg av den.

[Gjest strykebrett]

TS: NAV kan ikke tvinge deg til å jobbe, så hvis du finner på en annen måte å livnære deg på så trenger du ikke å dra tilbake. Det virker ikke som du liker andre folk så godt, kanskje du kan få deg en jobb der du ikke trenger å snakke med noen. Langtransportsjåfør, securitasvakt av den typen som passer på tomme bygg på natta eller avisbud for eksempel.

Men jeg syns du høres litt paranoid ut, frisøren og de på matbutikken legger ikke merke til deg en gang med mindre du gjør et stort numer ut av deg selv. Psykolog er kanskje ikke så dum ide. Mental helse har også en nett-tjeneste der du kan skrive inn hvis du vil snakke med noen : sidetmedord.no i tillegg til en telefon du kan ringe til (du finner nok nummeret om du googler). Det kan jo være et greit sted å starte

[Snop]

Dere som skriver sinte innlegg til/om TS - klarer dere faktisk ikke å lese gjennom linjene her? Det er sjeldent jeg blir sint her på KG, men nå er dere faktisk enten drøye, eller bare drøyt uvitende.

Endret 15. mai 2012 av Snop

[cornflake_girl]

Jeg vil anbefale alle som sliter såpass mye psykisk at de ikke er i stand til å jobbe, om å ikke starte opp tråder om det på KG. Det er straka vegen til et knust selvbilde, og en selvforakt utav dimensjoner.

Fy faen så beint ut slemme mange av dere er!

[AnonymBruker]

TS her, ingen som har lest dette nye innlegget mitt?

TS her!

Mitt siste innlegg var kl.02:41 inatt(15.mai) på side 2. Ville bare ha det er klart, for jeg ser at mange tror at jeg har skrevet mellom side 3 og frem til side 9...

Det er først nå jeg har skrevet et innlegg

Fikk helt hakeslepp når jeg ser hvor mye denne tråden har tatt av

Jeg skjønner at dette er et tema som fenger mange, og det er mange som støtter meg og forstår meg, mens andre forstår ikke, eller vil ikke forstå, og stemlpler meg som lat ...

Dette har jeg å si:

Jeg har fullført vgs, etter vgs har har prøvd å studere uten hell, så derfor har jeg jobbet i alle år frem til jeg ble sykmeldt for 3 år siden.

Jeg ble sykmeldt pga en kronisk sykdom, så disse tre årene gikk med til å få orden på sykdommen og å komme meg igjen.

Er frisk nå, og fungerer normalt i forhold til sykdommen. Skal nok ta dette med jobbing gradvis, slik at jeg slipper å få en knekk om det blir for tøft på.

Til dere som tror at jeg har dårlig arbeidsmoral, så tar dere feil. Jeg har alltid fått skryt på jobb, og jeg er nøye og pliktoppfyllende på jobb. Pasientene mine liker meg, fordi jeg tar hensyn og bryr meg, og jeg respekterer privatlivet deres. Jeg tenker alltid på hvordan jeg vil ha det hjemme, og behandler de på samme måte på deres private rom.

På alle jobbene jeg har hatt har jeg opplevd at de hermer etter meg når jeg prater, og hvordan jeg oppfører meg(kroppsspråket mitt) - ganske sårende... Så har de alltid mobbet meg for at jeg ikke har kjæreste, og dette har jeg tatt veldig innover meg siden jeg alltid har vært uattraktiv og aldri hatt kjæreste. Dette med å studere klarer jeg heller ikke, og det har de mobbet meg for. De sier det på en sånn spydig og nedlatende måte, mens de ler ondt ...

De ler bak ryggen min, og de ler av meg når de forestiller seg at jeg skulle få kjæreste en gang, på en sånn dum måte. Det er vanskelig å forklare, for det er psykisk mobbing. Dette er det bare noen få som gjør, men de får resten til å unngå meg også. Har bare vært en og annen som har pratet med meg og orket å spise lunsj med meg i matpausen.

Som oftest gikk jeg alene ...

Jeg har hatt 4 jobber fra jeg var ferdig på vgs til jeg ble sykmeldt for 3 år siden, og har slitt like mye på hver jobb.

I barne og ungdomsårene opplevde jeg ikke slik mobbing.......

Dessverre sliter jeg nok psykisk også, uten at jeg har en diagnose. Jeg har tvangstanker og hater utseendet mitt. Jeg klarer ikke mennesker, og gruer meg til å møte mennesker. Folk er så slemme mot meg hele tiden, ikke bare på jobbene jeg har hatt, men også i hverdage når jeg er ute å skal handle mat, kjøpe klær, frisør er mareritt.

Jeg gråter meg i søvn hver natt og alt er tungt og vanskelig.

Har ikke fått noe psykologhjelp, men føler jeg trenger det.

Jeg vil gjerne jobbe/studere, men klarer ingenting.

Når jeg sier "JEG VIL IKKE"!!! er det fordi jeg er redd, men har ingen å klamre meg på eller støtte meg på.

Kanskje jeg er en helt forferdelig person, siden jeg er evig singel og ingen liker meg?

Jeg har nok lagd noen tråder her inne i ren frustrasjon, fordi jeg ikke vet hvem, hva og hvor ...

[Fandenivoldsk]

Jo. Og jeg har svart på det også.

[Snop]

Til TS: Jeg tror det er kjempeviktig at du går til noen og får pratet om menneskefrykten din, slik at du kan få riktig hjelp og tilretteleggelse, slik at du kan fungere best mulig i hverdagen, helst med en oppbyggende jobb.

Jeg forstår det sånn at du har gått fra sted til sted og blitt mobbet over alt, og det kan godt hende, men du har tydelige psykiske sår som andre har påført deg tidligere, som jeg tror du tar med deg til nye arbeidsplasser. Det har seg sånn at når man er usikker på folk, så sender man ut signaler som kan tolkes som om man ikke liker den andre personen. Dette kan føre til at disse blir usikre tilbake, eller noen reagerer ved at de blir direkte uhyggelige. Kanskje er det ting du sier, kanskje er det kroppsspråket ditt. Jeg kjenner deg ikke og har ikke vært tilstede for å observere dine relasjoner, men jeg tipper det er dette som skjer når du kommer på en ny arbeidsplass - du utstråler usikkerhet og skepsis, og andre møter dette på en negativ måte.

Det DU kan gjøre er å få hjelp til å bearbeide denne usikkerheten, dette starter med DEG. For det er ikke slik at alle arbeidsplasser er fulle av mennesker som vil deg vondt!

Men jeg er bare en person bak en laptop som ikke kjenner deg, og bare har lest et lite utdrag av livet ditt her i et KG-innlegg, det er alle andre her også. Kanskje bommer jeg like mye som alle andre her i gjettingen min. Derfor vil du få de beste rådene av en psykolog som kan følge deg opp og hjelpe deg gjennom dette.

[Gjest HunterLady]

TS her, ingen som har lest dette nye innlegget mitt?

Det er dessverre ikke alle her inne som evner å lese korrekt.

Jeg synes det høres ut som du har psykiske problemer. Du fungerer ikke som normale mennesker (med normal mener jeg det som forventes av et voksent menneske i vårt samfunn i henhold til yrkesaktivitet og sosialisering), og bør vurdere psykiatrisk behandling. Jeg har hatt pasienter som beskriver ting noenlunde slik du gjør, og de lider som oftest av depresjon eller personlighetsforstyrrelser. Det som hjelper noen av de er rett og slett en pause, og ikke en slik pause der de sitter alene hjemme i sin egen leilighet. Oppsøk hjelp og ta sjansen på å legge deg inn frivillig på et psykiatrisk senter. Det er overhodet ikke bare alvorlig psykisk syke der, men også mennesker som sliter mindre, men likevel så mye at de trenger hjelp av fagfolk.

Jeg har sett at det fungerer. Vær din egen helt og skaff deg selv hjelp før det er for sent.

[Japp]

Kjære TS.

Du trenger hjelp, og det er godt å se at du innser det selv! Dette er tanker som er veldig vonde og også lite rasjonelle(?) Du sier at folk er slemme mot deg på matbutikken, frisøren, og når du kjøper klær. Hvordan slemme mener du?

Bestill time hos fastlegen din i morgen og be om henvisning til psykolog. Ingen skal måtte gråte seg i søvn hver natt. Ta i mot hjelpen du kan få

[AnonymBruker]

TS:

Mange sliter med dårlig selvbilde og større eller mindre kroniske sykdommer. Meg selv inkludert.

MEN: Det jeg har erfart, er at man blir IKKE bedre av å sitte hjemme for seg selv hver dag og la alle "vonde/skumle" tanker kverne rundt i hodet. Det hjelper verken på motivasjon, selvbilde, arbeidslyst eller fysisk form. Jeg må komme meg ut blant folk for å føle meg "normal", selv om jeg alltid har slitt med dårlig selvtillitt pga at jeg aldri har vært inkludert som en av "gjengen" i oppveksten. I tillegg har jeg en del kroniske plager, blant annet en som fører til at jeg antageligvis aldri kan få egne barn. Dette er veldig tungt for meg, da dette alltid har vært noe jeg har sett fram til, siden jeg var svært ung, det å skulle få bli mor en dag. I tillegg minner også dette meg på at jeg ikke er "normal".. Men jeg valgte å "kvitte" meg med alle folk som påvirket meg negativt i livet mitt, jeg trenger ikke ha de i livet mitt. Av og til må man gå til et såpass drastisk tiltak å faktisk endre hele livet sitt, kanskje flytte, få ny jobb, komme seg inn i en annen omgangskrets. Å studere er en super mulighet til alle disse tingene.

Noe av det verste jeg vet, og som irriterer meg GRENSELØST er alle de som sitter hjemme og har vondt i vilja!! Det er veldig bra at NAV finnes og at Norge har et såpass bra trygdesystem for DE SOM TRENGER DET, men det er altfor lett å utnytte seg av det!!! Jeg tror nok de aller fleste klarer å jobbe, i det minste litt. Kanskje kan man begynne i 50% eller noe, også jobbe seg opp til det nivået man kan klare.

Hvis du føler at alle baksnakker deg og alle ser ned på deg og ler av deg bak ryggen din må du skaffe deg en annen jobb. Jeg vet at noen mennesker kan være fæle, men av og til er det man selv som er sin verste fiende. Jeg tror du hadde hatt godt av å gå til psykolog, ikke sitte hjemme og være sykere enn du trenger å være. Begynn å trene litt, tenk positive tanker om deg selv, ta et grep om livet ditt. Og angående kjæreste: Det finnes noen for alle. Men smil til verden, og verden smiler til deg. Tro meg, det funker faktisk. Selvfølgelig er noen dager skikkelig dritt, men man har bare ett liv! Det er veldig synd å kaste bort det med å sitte hjemme og tro at alle går og ler av deg bak ryggen din. Klarer du ikke å tenke positive tanker, trenger du litt starthjelp, og det finnes mange flinke psykologer. Jeg har sympati for folk med dårlig psyke, men man kan gjøre noe med det. MEN trygdesnyltere har jeg INGENTING til overs for.

Lykke til!

[Rainbow]

Tråden er ryddet for krenkende innlegg, persondebatt, avsporinger og sikkert også en hel haug andre regelbrudd. Minner om at det går an å holde en høflig og hyggelig tone, selv når man er uenig med noen.

Rainbow81, mod.

[Gjest HunterLady]

TS:

Mange sliter med dårlig selvbilde og større eller mindre kroniske sykdommer. Meg selv inkludert.

MEN: Det jeg har erfart, er at man blir IKKE bedre av å sitte hjemme for seg selv hver dag og la alle "vonde/skumle" tanker kverne rundt i hodet. Det hjelper verken på motivasjon, selvbilde, arbeidslyst eller fysisk form. Jeg må komme meg ut blant folk for å føle meg "normal", selv om jeg alltid har slitt med dårlig selvtillitt pga at jeg aldri har vært inkludert som en av "gjengen" i oppveksten. I tillegg har jeg en del kroniske plager, blant annet en som fører til at jeg antageligvis aldri kan få egne barn. Dette er veldig tungt for meg, da dette alltid har vært noe jeg har sett fram til, siden jeg var svært ung, det å skulle få bli mor en dag. I tillegg minner også dette meg på at jeg ikke er "normal".. Men jeg valgte å "kvitte" meg med alle folk som påvirket meg negativt i livet mitt, jeg trenger ikke ha de i livet mitt. Av og til må man gå til et såpass drastisk tiltak å faktisk endre hele livet sitt, kanskje flytte, få ny jobb, komme seg inn i en annen omgangskrets. Å studere er en super mulighet til alle disse tingene.

Noe av det verste jeg vet, og som irriterer meg GRENSELØST er alle de som sitter hjemme og har vondt i vilja!! Det er veldig bra at NAV finnes og at Norge har et såpass bra trygdesystem for DE SOM TRENGER DET, men det er altfor lett å utnytte seg av det!!! Jeg tror nok de aller fleste klarer å jobbe, i det minste litt. Kanskje kan man begynne i 50% eller noe, også jobbe seg opp til det nivået man kan klare.

Hvis du føler at alle baksnakker deg og alle ser ned på deg og ler av deg bak ryggen din må du skaffe deg en annen jobb. Jeg vet at noen mennesker kan være fæle, men av og til er det man selv som er sin verste fiende. Jeg tror du hadde hatt godt av å gå til psykolog, ikke sitte hjemme og være sykere enn du trenger å være. Begynn å trene litt, tenk positive tanker om deg selv, ta et grep om livet ditt. Og angående kjæreste: Det finnes noen for alle. Men smil til verden, og verden smiler til deg. Tro meg, det funker faktisk. Selvfølgelig er noen dager skikkelig dritt, men man har bare ett liv! Det er veldig synd å kaste bort det med å sitte hjemme og tro at alle går og ler av deg bak ryggen din. Klarer du ikke å tenke positive tanker, trenger du litt starthjelp, og det finnes mange flinke psykologer. Jeg har sympati for folk med dårlig psyke, men man kan gjøre noe med det. MEN trygdesnyltere har jeg INGENTING til overs for.

Lykke til!

Folk takler ting forskjellig. Du kan ikke forvente at andre skal reagere slik du selv gjør. Man takler situasjoner forskjellig. Selv har jeg opplevd veldig mye vondt, som f.eks overgrep. Jeg har kommet meg veldig godt ut av det og er et ganske sterkt menneske. Likevel har jeg full forståelse for at noen ALDRI vil klare å legge dette bak seg. Like fullt har jeg forståelse for at noen ikke ønsker å oppsøke hjelp. Jeg mener de bør det, men det er ikke opp til meg å bestemme, så lenge de ikke setter sitt eget eller andres liv i fare.

Du sier du ikke har noe til overs for trygdesnyltere. Det tror jeg nesten samtlige her inne er enige med deg i. Men vær forsiktig med å stemple andre som noe du ikke vet noenting om de er eller ei.

[Japp]

TS:

Mange sliter med dårlig selvbilde og større eller mindre kroniske sykdommer. Meg selv inkludert.

MEN: Det jeg har erfart, er at man blir IKKE bedre av å sitte hjemme for seg selv hver dag og la alle "vonde/skumle" tanker kverne rundt i hodet. Det hjelper verken på motivasjon, selvbilde, arbeidslyst eller fysisk form. Jeg må komme meg ut blant folk for å føle meg "normal", selv om jeg alltid har slitt med dårlig selvtillitt pga at jeg aldri har vært inkludert som en av "gjengen" i oppveksten. I tillegg har jeg en del kroniske plager, blant annet en som fører til at jeg antageligvis aldri kan få egne barn. Dette er veldig tungt for meg, da dette alltid har vært noe jeg har sett fram til, siden jeg var svært ung, det å skulle få bli mor en dag. I tillegg minner også dette meg på at jeg ikke er "normal".. Men jeg valgte å "kvitte" meg med alle folk som påvirket meg negativt i livet mitt, jeg trenger ikke ha de i livet mitt. Av og til må man gå til et såpass drastisk tiltak å faktisk endre hele livet sitt, kanskje flytte, få ny jobb, komme seg inn i en annen omgangskrets. Å studere er en super mulighet til alle disse tingene.

Noe av det verste jeg vet, og som irriterer meg GRENSELØST er alle de som sitter hjemme og har vondt i vilja!! Det er veldig bra at NAV finnes og at Norge har et såpass bra trygdesystem for DE SOM TRENGER DET, men det er altfor lett å utnytte seg av det!!! Jeg tror nok de aller fleste klarer å jobbe, i det minste litt. Kanskje kan man begynne i 50% eller noe, også jobbe seg opp til det nivået man kan klare.

Hvis du føler at alle baksnakker deg og alle ser ned på deg og ler av deg bak ryggen din må du skaffe deg en annen jobb. Jeg vet at noen mennesker kan være fæle, men av og til er det man selv som er sin verste fiende. Jeg tror du hadde hatt godt av å gå til psykolog, ikke sitte hjemme og være sykere enn du trenger å være. Begynn å trene litt, tenk positive tanker om deg selv, ta et grep om livet ditt. Og angående kjæreste: Det finnes noen for alle. Men smil til verden, og verden smiler til deg. Tro meg, det funker faktisk. Selvfølgelig er noen dager skikkelig dritt, men man har bare ett liv! Det er veldig synd å kaste bort det med å sitte hjemme og tro at alle går og ler av deg bak ryggen din. Klarer du ikke å tenke positive tanker, trenger du litt starthjelp, og det finnes mange flinke psykologer. Jeg har sympati for folk med dårlig psyke, men man kan gjøre noe med det. MEN trygdesnyltere har jeg INGENTING til overs for.

Lykke til!

Slik jeg leser innlegget ditt så har du fysiske kroniske plager? Man kan virkelig ikke se for seg hvordan det er å være psykisk syk uten å ha følt på det selv.

Uten sammenligning med TS forøvrig så hadde jeg fødselsdepresjoner (hatt andre depresjoner før) og det eneste jeg tenkte var at den "dumme" ungen hadde ødelagt alt i livet mitt og var en eneste stor plage! Jeg var så glad når ungen sov og gruet meg til at hun skulle våkne for da måtte jeg forholde meg til henne Fornuften i meg sa at dette ikke stemte, men likevel var dette tanker jeg gikk med hele tiden en stund. Når man er psykisk syk så føler meg så dønn alene i verden og man føler ikke at ting noen gang skal bli bedre. Og når jeg hadde fødselsdepresjon så hadde jeg i tillegg forferdelig dårlig samvittighet ovenfor dattere min, samtidig som jeg mislikte henne. Det er ikke bare å komme seg ut å trene litt! Det kan faktisk være vanskelig å bare komme seg i dusjen.

Jeg sier ikke at det er en unnskyldning å være psykisk syk, men det er en forklaring. Og det man trenger er hjelp og støtte, og ikke bli kalt lat, snylter og det som verre er. Man må ta tak i det i form av å gå til legen.