men hvorfor forventer Gud tro fra oss hvis vi må oppleve masse vondt?

[Okapi]

Å drepe er aldri barmhjertig, og det finnes ikke edelt om man ikke gjør det i direkte nødverge. Vi mennesker er konstruert til å kunne følge vår Herre, og det tross det faktum at vi også har evne til refleksjon og tvil i hverdagen. 'Inngang til himmelen' er ikke noe du får ved at andre tar valg for deg. Det er din egen fornuft og lojalitet som vurderes når Dommen faller, og så sant naturen ikke spiller inn, er det ingenting som tilsier at det finnes noe godt i å gjøre urett for å prøve å sikre barn 'inngang'. Er man en god forelder er den edleste ting å gjøre å lære opp sine barn til å følge og verdsette Guds ord, for de vil føre til en bedre verden både nå og i ettertid.

Nå motsier du deg selv, eventuelt spiller på at jeg misforsto din beskrivelse av barns "fripass" til himmelen. Dersom barn har noe slikt, vil foreldrene kunne ta valget for dem, vet å avslutte livet deres før de er gamle nok til å kunne velge bort Gud. Er det ikke bedre å ende et flyktig liv nå, enn å risikere fordømmelse i evigheten?

Forøvrig, hva er alternativet til paradis? Er du av den gamle skolen (evig, konkret pinsel med ild og nagler og høygafler), eller den mer moderne (vagt definert "fravær av Gud")? For å spørre på en annen måte: Etter ditt trossystem, hva kommer til å skje med meg når jeg dør?

Endret 14. mai 2012 av Okapi

[AnonymBruker]

Hvis Gud eksisterer, hvorfor er der da gode, snille mennesker, som har vært trofast til sin tro, og alltid gjort som en skal, som opplever å få feks hjernesvulst, opplever en seig, lang, smertefull død? Er virkelig det rettferdig? hvorfor? Slike ting som det gjør at jeg ikke klarer å tro at det er noe som våker over oss, tar vare på oss. Med all den jævelskapen, sykdommer og diverse som skjer her i verden..

[Ronin]

En uopplyst voksen er faktisk å beregne som 'et barn', da de begge mangler tilstrekkelig med informasjon til å kunne vite om hva Budskapene egentlig inneholder. Er de først opplyst blir situasjonen annerledes.

Ok. Hva innebærer det å være opplyst? Prøv å være konkret. Problemet her blir gjerne at en anerkjennelse av Gud er nødvendig for å være opplyst, og følgelig at det frie valget består i å avvise Gud etter man har anerkjent at han eksisterer. Men hvis det er sant, er den åpenbare mangelen på bevisførsel et mysterium. Det ville i så tilfelle ikke være noe som holdt Gud tilbake fra å demonstrere sin eksistens for oss, slik at vi alle kunne bli opplyst.

Vår Herres makt er så uendelig mye mer enn det vi er vitne til, og Hans moral og premisser kan vi ikke sammenlikne med våre egne(hvorfor tror jeg at jeg nevte i første post i denne tråden), tross det faktum at vår evne til å tenke er gitt oss av Skaperen.

Gud har gitt oss regler, lover og påbud. Kort sagt: Guds moral. De ti bud, for eksempel, er alle normative utsagn som er ment å lede menneskelige livsførsel, og disse skal være moralsk riktige. Hvis Guds oppførsel ikke er konsistent med den moral han anfører i Bibelen, har vi enten (i) moralen i Bibelen er feil, (ii) Gud er umoralsk, eller (iii) moralen er relativ.

Ingen av alternativene er konsistent med kristen teologi. Tradisjonelt sett har mange kristne ment at en objektiv moral kun er mulig ved hjelp av Gud. Hvis vi skulle akseptert alternativ (iii), ville ikke det være mulig.

Utover det, ber jeg det se på konsekvensene av det du synes å påstå. Hvis Guds posisjon, status eller makt, forandrer sannhetsverdiene til moralske egenskaper, slik at hva vi ser på som umoral ikke er det allikevel, kan drap bli riktig? Er lidelse godt? Dette blir veldig problematisk å forholde seg til.

[Ivana]

Jeg kan virkelig ennå ikke skjønne hvorfor noen fortsatt kan se seg rundt i denne verden og tro på en god Gud når man ser alt det fæle som skjer i verden. Pest, hungersnød, krig, sykdom og død, de styrer denne verden!

Endret 14. mai 2012 av Ivana

[yes2yes]

Så Gud griper inn likevel?

Mentalt kan jeg og mange religiøse vil jeg tro ha et forhold til Gud og en styrke de har fått av Hans nærver som tilsier at Han kan være delaktig i ditt sinn om hensikten er god. Fysisk har jeg ikke peil, for her må det nesten håndfaste bevis i nåtiden for å kunne dømme det, ettersom Guds Budskap så vidt jeg vet ikke nevner nevner mer innblanding fra Han før dommedagen kommer. Jeg har de tekster å forholde meg til, og utover det er det utenfor min viten hvorvid Gud den dag i dag skaper naturfenomen til eksempel, tross det faktum at Han skapte alt i tidenes morgen.

????

så hvis dem som har opplevd f.eks sexuelle overgrep "frafaller fra gud" så hva er det du prøver å si her???

så det er bedre å lide i dette livet hvis gud ber oss om det??

tipper du er katolikk slik du snakker.

Jeg prøver å si at det finnes ikke gode grunner for å frafalle fra Gud etter å ha opplevd horrible situasjoner, for hadde man hatt troen i sitt sinn ville man visst bedre enn å klandre Gud for at andre mennesker oppfører seg som uhyre. Det skulle bare mangle at folk som blir utsatt for slike saker føler seg 'snylt, ulykkelig og forferdet', for det er de sannelig, og absolutt ingen i verde fortjener å føle det slik. Når det er sagt, er det ikke ens reaksjon jeg personlig ikke ser på som vis og forståelig, men heller det faktum at en kan få seg til å konkludere at 'Gud eksisterer ikke fordi mishandleren ikke ble stoppet.'

Gud ønsker ikke å se deg lide, og det er nettopp derfor alle vi andre rundt er oppfordret til å ta vare på vår neste i alle tilfeller hvor situasjonen er ufortjent for den enkelte. Ser jeg noen gråte eller lide av skader ser jeg meg pliktig å la vedkommende dele sorg eller få akutt hjelp om jeg er kyndig til formålet. Du skal ikke godta lidelse i dette liv og vi skal alle slå hardt ned på de mennesker som ønsker å spre lidelse, men du bør ei heller ta et valg(etter å ha opplevd noe forferdelig) som vil virke ugunstig for deg i 'det neste liv'.

Å 'frafalle' betyr selvsagt å frivillig benekte Gud eksistens, for utover i en sosial setting, er det jo ikke slik at de som benekter forsvinner fra det verdensbildet vår Gud har skapt. Vi er alle her på denne kloden og bør prøve å løse problemer så fredelig som mulig, og ei den gang la Gud dømme både troende og tvilere når den tid kommer.

[yes2yes]

Nå motsier du deg selv, eventuelt spiller på at jeg misforsto din beskrivelse av barns "fripass" til himmelen. Dersom barn har noe slikt, vil foreldrene kunne ta valget for dem, vet å avslutte livet deres før de er gamle nok til å kunne velge bort Gud. Er det ikke bedre å ende et flyktig liv nå, enn å risikere fordømmelse i evigheten?

Forøvrig, hva er alternativet til paradis? Er du av den gamle skolen (evig, konkret pinsel med ild og nagler og høygafler), eller den mer moderne (vagt definert "fravær av Gud")? For å spørre på en annen måte: Etter ditt trossystem, hva kommer til å skje med meg når jeg dør?

Nei, det er ikke bedre, for det var neppe slik hensikten med denne menneskelige 'testen' var. Selvsagt vil ungen ikke være skyldig i at foreldrene velger å bedra døden, men lidelsene for mord er ikke å komme unna for foreldrene. En kan da si at 'foreldre som er villige til å leve vondt selv for å sende sønnen til Paradis har et godt hjerte', men det er på mange plan feil å si som religiøs. Foruten å prøve å ikke gi smerte til andre medmennesker, er Guds Bud(som er selve definisjon på hvordan vi mennesker kan leve i riktig Barmhjertighet), viktig å ta hensyn til. Bedrar du bevisst Budskapet har ondskap allerede fått grepet på deg, og den var mektig nok til å få deg til å myrde egen unge.

Det er den naturligste ting å kunne tro og leve etter Guds Bud, for den som skaper vet best hvordan ting funksjonerer riktig. Man 'ender et flyktig liv' ved å videreføre troen, og det er slik en kan stoppe evig fordømmelse. Å ende et liv er usselt og ond, og ei heller slik vi var ment å gjøre for å få 'fripass'. Inget som gjøres i ondskapens makt er et godt valg.

Av det jeg vet med sikkerhet, er at vår sjel(hvordan en enn velger å definere det) forsvinner ikke inn i historien etter at kroppen går i ett med jorda. Smerte og lykke er konstant, og forsvinner ikke ved at et materiell råtner. Når Gud dømmer vil dommen gjenspeile i hvilken grad hver enkelt har bevist seg fortjent for smerte og lidelse, og eventuelt hvor lenge. 'Hvordan og med hva' denne evige smerten blir gitt kan jeg ingenting om, for det er ikke til meg å dømme. Gud tar sine trofaste følgere til seg, det være om de så må lide først for den urett de har gjort. Hvem som blir dømt til 'evig smerte' uten tilgivelse kan jeg ikke uttale meg bastant om, for jeg husker ikke teksten Budskapene ordrett for øyeblikket.

EDIT: Ronin, jeg vil gi mitt svar senere dersom du fortsatt ønsker det, for mange av dine spørsmål er gode. Akuratt nå må jeg nok stoppe debatten til fordel for søvn.

[AnonymBruker]

Med tanke på at innlegget mitt var uendelig langt, så skjønner ikke hvilken del du sikter til. Hva er det med barn som blir mishandlet av noen monstre av foreldre de har?

Hvis du mener hvorvid det fortsatt kan kreves at disse holder tro og tillitt til Herren, så er det viktig å poengtere at de færreste religioner krever noe av mennesker som naurlig ikke besitter evnen til å tenke rasjonellt som de fleste andre. Per definisjon er jeg sikker på at unge barn faller under den kategorien. De kan ikke klandres for noe som helst, og det er vitterlig foreldrene som en dag bør oppleve den sanne vrede. At de mister tillitt er selvagt og veldig forståelig i deres alder, men som de blir eldre og forhåpentligvis opplyst om Guds ord, håper jeg de skjønner at det er ingen andre enn deres forelde som vil dem vondt, og at Gud aldri forlot dem selvom mishandlingen ikke tok slutt. Dette livet er en test hvor Gud(etter Budbringerenes tid, vel og merke) ikke har direkte grepet inn i våre valg og omstendigheter så vidt vi vet. Han er Skaperen av alt og har makt til å gjøre alt, men Han har også satt oss på en prøve i dette liv, hvor enkelte mennesker beklageligvis går i mot alt som er av religiøse og etiske prinsipper i det hele tatt. Disse vil dømmes den dag deres tid her er omme, og offrene for deres vold vil nok dømmes etter hvordan de opptrer senere i livet, alt ut ifra om de er oppmerksom på hva Gud ord er og ikke er.

At folk vil dømmes en dag uansett er selvasgt ikke grunn overhodet til å ikke aktivt bekjempe alle former for mishandling som vi kan gjøre i denne verden, og det er her vi mennesker har blitt utstyrt med omsorg og styrke for å bekjempe ondskapen som kan ligge på lur. Vi er pliktige til å ikke behandle uskyldige med sår og skader, og vi bør reagere når andre velger å gjøre det. Men tross det faktum, er det nå sånn at vår Gud tar det endelige valg om hver enkelt av oss, og det skjer etter at vi er borte her i fra. Det er det endelige valget som betyr alt for vår fremtid, og tross at det er helt grusomt og iherdelig vanskelig for vårt menneskelige sinn å bli utsatt for mishandling eller kjenne andre bli utsatt for det, er det nå sånn at vi aldri er forlatt av Herren, for inn i evigheten er Han alltid med oss om vi er lojale mot Han.

Å være kritisk fra din side går helt greit, jeg vil ikke ha religion frabedt å saklig diskuteres. Forøvrig skjønner jeg at 'det ikke gir mening', men så er religion noe som skal verdsettes og adlydes av oss mennesker, ikke noe vi nødvendigvis kan i detalj undersøke om 'hvorfor og hvordan'. Hadde vi kunnet det ville vår makt over de sanna fakta i tilværelsen være lik de fakta vår Herre besitter om verden Han selv har skapt, og der er urimelig at det skal være aktuelt.

du skriver utrolig bra om tema! takk for at du er saklig fortsett!! kan de 3 første inleggene nesten utenatt

ville bare si at mange støtter deg, og jeg er religiøs jeg også. selvom mange atister er i tråden, ikke gi deg! viktig å spre info. du sier det jeg tenker, bare på en myyyye bedre fortalt måte.

[Okapi]

Jeg prøver å si at det finnes ikke gode grunner for å frafalle fra Gud etter å ha opplevd horrible situasjoner, for hadde man hatt troen i sitt sinn ville man visst bedre enn å klandre Gud for at andre mennesker oppfører seg som uhyre.

Dette er en stråmann. Anklagen går ikke ut på at det er Gud selv som direkte forårsaker elendigheten i slike situasjoner og dermed har skyld og ansvar, men at han har mulighet til å gripe inn, men velger å la være. Å være uvillig til å gripe inn mot menneskelig lidelse, når slik inngripen kan gjøres uten å utsette seg selv eller andre for fare, er vanskelig å beskrive som noe annet enn ondskapsfullt.

[Okapi]

Nei, det er ikke bedre, for det var neppe slik hensikten med denne menneskelige 'testen' var. Selvsagt vil ungen ikke være skyldig i at foreldrene velger å bedra døden, men lidelsene for mord er ikke å komme unna for foreldrene. En kan da si at 'foreldre som er villige til å leve vondt selv for å sende sønnen til Paradis har et godt hjerte', men det er på mange plan feil å si som religiøs. Foruten å prøve å ikke gi smerte til andre medmennesker, er Guds Bud(som er selve definisjon på hvordan vi mennesker kan leve i riktig Barmhjertighet), viktig å ta hensyn til. Bedrar du bevisst Budskapet har ondskap allerede fått grepet på deg, og den var mektig nok til å få deg til å myrde egen unge.

Men barnet kommer jo til himmelen, ikke sant? Dersom drapet straffes med fortapelse (litt usikker på hvor du står angående drapsmenn og paradis), blir jo foreldrenes handling her det største offer. De ofrer sin egen frelse for å garantere barnets.

Når det gjelder den siste delen av innlegget ditt føler jeg svaret du kom med var ganske feigt og unnvikende. Jeg ber deg ikke dømme, jeg ber deg fortelle meg hva du tror. Mener du å si at du ikke har noen formening i det hele tatt?

[Gjest notetur nomen]

Pisspreik. Jeg kan love deg at det var ingen god, rettferdig og allmektig Gud som gråt med meg da jeg gjennomgikk nettopp dette.

Om det fantes en Gud som gråt med meg, som samtidig var både god og allmektig, så ville han vel stopped det, istedet for å gråte med meg? Det hjalp da aldeles ingenting!

Vel, det opplevdes kanskje ikke sånn for deg, men jeg tror at det var det, og er ikke enig i løftet ditt til meg om at det ikke var noen Gud som så deg.

Jeg er heller ikke enig med den brukeren som sier sånt er en "test".

Jeg har grått mye i min egen tid og ikke forstått at det var noen gud der, eller skjønt hvordan det skulle hjelpe meg at noen syns det var ille at jeg ikke hadde det bra.

Men i ettertid vet jeg at Gud er der allikevel og han er ikke glad for det jeg måtte gjennom.

Men jeg tror ikke et sekund på at det var noen test av min "tro" som jeg "måtte gjennom".

Jeg tror at det jeg ble utsatt for, var syndig i Guds øyne, fra dem som sviktet meg på den måten de gjorde med enten å ikke vite bedre, eller å faktisk vite bedre, men gjennomføre det allikevel, av egne egoistiske grunner.

Og jeg overlater til Gud å ordne opp med dem.

Jeg tror at den dagen de møter Gud kommer det til å gå opp for dem hva de gjorde, og det kommer ikke til å bli behagelig for dem, og det er fortjent.

Men som sagt så overlater jeg den biten der til han der oppe.

Jeg tror altså ikke at Gud lar barn som Christoffer Khile Gjerstad gå gjennom helvete på jord i egent hjem for å teste Christoffers tro på noen måte.

Jeg tror han ser Christoffer og jeg tror han gråter over at noen kan være så gjennomført ond mot et barn. Jeg tror ikke det er Guds vilje i det hele tatt.

men så klart forstår jeg at for en som opplever lignende kan det være vanskelig å finne noen trøst i at Gud ser det og lider under det. Men jeg tror fortsatt at det er sånn.

Hvorfor det er sånn, og hvorfor Gud har bundet seg fra å gripe direkte inn, har jeg som sagt ikke noe svar på. Jeg skulle ønske Han kunne grepet inn overfor alle de som lider per akkurat nå,og jeg tror også det er sånt man kan be til Gud om og skrike det til Ham av all sin sjel og forlange å bli hørt.

Men dersom det er sånn at noen ikke greier å tro på Gud etter sånne opplevelser, så kan jeg ikke skjønne at det er noen holdepunkter for å tro at han der oppe skulle bruke det mot dem at de ikke klarte det. For jeg tror han elsker dem og forstår alt sammen om hvorfor de er sint og skuffet.

[AnonymBruker]

du skriver utrolig bra om tema! takk for at du er saklig fortsett!! kan de 3 første inleggene nesten utenatt

ville bare si at mange støtter deg, og jeg er religiøs jeg også. selvom mange atister er i tråden, ikke gi deg! viktig å spre info. du sier det jeg tenker, bare på en myyyye bedre fortalt måte.

Dette signeres. godt å ha en motvekt til all det A4-humanistiske vrælet her inne.

[jabx]

Gud piner ingen, og hadde vi mennesker vært mer edle og naturen mer stabil hadde vi levd i evig harmoni med vår helse. Sånn er nok ikke tilfelle, og Skaperen har for alt jeg vet skapt denne verden, og overlatt det til oss å fungere best mulig i samvær med andre individer. Det finnes ingen som ikke opplever motgang, og ethvert menneske med et godt sinn vil se på andres smerte som en motgang i egen sjel. Lojaliteten bør være like sterk tross probleme, og er man så heldig å 'ikke oppleve vondt', ser jeg ikke på det som en mindre forutsetning enn hos de som opplever motgang.

Men du skrev jo: "livet består av både medgang og motgang for alle og envher, og det er en test vi alle har blitt gitt ut på for å vise vårt sanne verd"

Hvem er det som tester oss, hvis ikke det er den allmektige skaperen? Og hvis poenget er å teste oss, så må det jo være slik at han har plantet all ondskapen. For hvilken test hadde det vært dersom alt var helt perfekt og ingen hadde det vanskelig?

Nei, det er ikke tilfelle, da Gud er alltid med i våre sinn. Gud har all makt til å kunne blande seg inn i hva enn Han måtte ønske, og det finnes ikke et forbud Han er pålagt å følge, slik vi er i mange tilfeller. I en bønn er man i direkte kontakt med Skaperen, og tross jeg personlig ikke kan spekulere i om Herren er aktiv i fysiske hendelser i menneskeverden, er det faktum at i sjelen er vi aldri upåvirket.

Så griper Gud inn eller ikke?

[Lovealii]

Supert yes2yes!

[Gjest notetur nomen]

Men du skrev jo: "livet består av både medgang og motgang for alle og envher, og det er en test vi alle har blitt gitt ut på for å vise vårt sanne verd"

Hvem er det som tester oss, hvis ikke det er den allmektige skaperen? Og hvis poenget er å teste oss, så må det jo være slik at han har plantet all ondskapen. For hvilken test hadde det vært dersom alt var helt perfekt og ingen hadde det vanskelig?

Så griper Gud inn eller ikke?

Altså prinsippet om at vonde ting er en test er faktisk ikke riktig.

Edit: Det ligger iallefall implisitt i det kristne menneskesynet at Gud ser menneskers verdi UANSETT. Han vet det på forhånd, og gjerne før de vet det selv.Fordi han har "vevd dem i mors liv" og vet nøyaktig hva han har satt dem i stand til. Den kristne Gud bruker dessuten, gjennom hele bibelhistorien de som ikke mener de er verdt noen ting, hverken i egen og andres øyne. Man avkreves rett og slett ikke å prestere å bestå noen test av den kristne gud. I særdeleshet ikke barn som lider.

Dette er teologi og dogmatikk, og ikke min personlige synsing.

Endret 16. mai 2012 av notetur nomen

[Gjest notetur nomen]

Gud har gitt oss regler, lover og påbud. Kort sagt: Guds moral. De ti bud, for eksempel, er alle normative utsagn som er ment å lede menneskelige livsførsel, og disse skal være moralsk riktige. Hvis Guds oppførsel ikke er konsistent med den moral han anfører i Bibelen, har vi enten (i) moralen i Bibelen er feil, (ii) Gud er umoralsk, eller (iii) moralen er relativ.

Eller, det mest sannsynlige alternativet: Det er deg som ikke har forstått hva som ligger i budene og ikke greier å tolke rett det som disse budene ber deg om. Dessuten overser du det viktige faktum at Kristus døde på korset fordi han der oppe vet at intet menneske er i stand til å oppfylle budene.

Og DER kom Guds inngripen inn. Du skal ikke bli dømt etter din evne til å etterleve disse budene lenger, og det er herrens løfte til alle dem som tror.

Edit: Det vil si: Gud har lovet deg en eksistens en gang der framme der ingen av de lidelsene fins lenger som dessverre fins i dag. Og han har garantert deg bilett dit om du er villig til å ta imot og tro. Det er budskapet til de kristne, og det er på den måten den kristne Gud har grepet inn.

I tillegg kommer selvsagt den inngripen som skjedde da Ordet tok bolig iblant menneksene og ved Kristus ga dem et eksempel til etterfølgelse om å ydmyke seg og tjene de andre og lindre lidelsen.

Samt at den Hellige Ånd ble utøst på pinsedag, som setter folk i stand til å gå dit de behøves. Og DET er Guds inngripen overfor lidelsen i verden.

Igjen, dette er dogmatikk, kristologi, phneumatologi og teologi, og ikke synsing fra min side. Du har i tillegg ekklesiologien som sier det er menighetens ansvar som Kirke å gå til dem som lider, hjelpe, trøste, bære, støtte og snakke på vegne av de stemmeløse. Men dog uten å være politisk aktør.

Endret 16. mai 2012 av notetur nomen

[yes2yes]

Ok. Hva innebærer det å være opplyst? Prøv å være konkret. Problemet her blir gjerne at en anerkjennelse av Gud er nødvendig for å være opplyst, og følgelig at det frie valget består i å avvise Gud etter man har anerkjent at han eksisterer. Men hvis det er sant, er den åpenbare mangelen på bevisførsel et mysterium. Det ville i så tilfelle ikke være noe som holdt Gud tilbake fra å demonstrere sin eksistens for oss, slik at vi alle kunne bli opplyst.

Nå ble spørsmålet litt uklart for meg, og korrekt meg gjerne om jeg svarer på feil del. Å være opplyst betyr per min definisjon at en annerkjenner Guds eksistens, og gjør det klart for seg selv at Guds Bud er ufeilbarlige. Være opplyst om livets faktiske hensikt og være villig til å følge retningslinjene så godt en klarer.

Hva som holder Herren igjen, eller eventuelt ikke igjen, vet kun Han svar på, og så sant det ikke står ordrett i Budskapene kan ikke jeg heller uttale meg bastand. Det jeg vet er at hensikten med dette liv er å vise sin vilje og innsats til ikke å ta de valg som kun tilfredstiller ens menneskelige lyster, men som på samme tid følger de retningslinjer Gud har åpenbart. Vi mennesker burde kunne følge Han, for Han er vår Skaper, og skulle vi så engang ha tvil i vårt sinn, bør vi umiddelbart innse at tvilen er et grep fra de onde krefter. Behoved for at Han skal fysisk demonstrere sin eksistens ser jeg dermed på som unødvendig, og skal jeg snakke for meg selv: mener jeg det er noe som gir oss mennesker mer makt enn vi har godt av om vi skal kreve at vår Herre viser seg etter vår befaling for at vi skal kunne tro.

Gud har gitt oss regler, lover og påbud. Kort sagt: Guds moral. De ti bud, for eksempel, er alle normative utsagn som er ment å lede menneskelige livsførsel, og disse skal være moralsk riktige. Hvis Guds oppførsel ikke er konsistent med den moral han anfører i Bibelen, har vi enten (i) moralen i Bibelen er feil, (ii) Gud er umoralsk, eller (iii) moralen er relativ.

Ingen av alternativene er konsistent med kristen teologi. Tradisjonelt sett har mange kristne ment at en objektiv moral kun er mulig ved hjelp av Gud. Hvis vi skulle akseptert alternativ (iii), ville ikke det være mulig.

Utover det, ber jeg det se på konsekvensene av det du synes å påstå. Hvis Guds posisjon, status eller makt, forandrer sannhetsverdiene til moralske egenskaper, slik at hva vi ser på som umoral ikke er det allikevel, kan drap bli riktig? Er lidelse godt? Dette blir veldig problematisk å forholde seg til.

For våre sinn kan det godt være problematisk å forholde seg til noe som er mer absolutt og mektig enn vi noengang kan forestille oss, men nå setter jeg heller ikke menneskelig fortsåelse som viktigste faktor i disse sammenhenger. Guds Budskaper er veldig normative i visse deler, og på andre deler despriktive. De er utformet for at vi skal forstå dem, men det er ikke alt de forteller oss om. Guds posisjon gir Han helt klart annet å forholde seg til, men Gud er Barmhjertig og den fullkomne Godhet, og Han ville ikke gitt oss oppgaver så sant de var fylt med onde hensikter. Har Gud gitt oss moralen er den i et stort perspektiv ikke skadelig, og om vår menneskelige fornuft tilsier noe annet, vil jeg tro det er fordi vi har tenkt oss på kort sikt og forglemt Guds sanne makt over verden Han selv har skapt.

At vi mennesker derimot feiltolker budskap og dermed får de ut av funksjoner er selvsagt noe annet, og der er det fult mulig at en utfører ondskap i Guds navn, noe som er uforsvarlig.

Moral vil jeg si kan være meget relativt, mens prinsipper er uforandrelige uansett tilfelle. Hva vi definerer som ondt kan og variere i dette samfunn, men gitt at Gud er den mest Barmhjertige, vil alt som strider Han i mot utelukkende være tegn på andre krefter som arbeider for å svekke lojaliteten hos Hans eget folk. Gud er ikke umoralsk, for alle sann moral ligger i Hans besittelse. Hans Budskap er alltid moralsk riktige, men vår tolkning og praktisering av dem gir rom for horrible feil som kan skade andre rundt deg og ikke minst deg selv.

[yes2yes]

Men barnet kommer jo til himmelen, ikke sant? Dersom drapet straffes med fortapelse (litt usikker på hvor du står angående drapsmenn og paradis), blir jo foreldrenes handling her det største offer. De ofrer sin egen frelse for å garantere barnets.

Når det gjelder den siste delen av innlegget ditt føler jeg svaret du kom med var ganske feigt og unnvikende. Jeg ber deg ikke dømme, jeg ber deg fortelle meg hva du tror. Mener du å si at du ikke har noen formening i det hele tatt?

Barnet kommer nok til himmel ut i fra den informasjon jeg vet om slike situasjoner. Er man uskyldig fortjener man ikke straff. Det er derimot et ondt offer fra foreldrene sin side, for de forstyrrer den hensikt og harmoni som er mulig å utrette så lenge vi lever dette liv. Barnes sjebne hadde vært godt forsvart om en hadde lært det opp riktig i fremtiden, og det å prøve å ta Guds makt i egne hender burde ikke komme til noens gode. Men Herren er Barmhjertig, og straffer ikke en unge for at dens foreldre lot ondskap styre seg.

De ofrer så vist sin egen sjebne for å gjøre det de tror er riktig for barnet, men i samme slengen trosser de Gud på uendelige punkter, og en slik handling finnes ikke god. En er ikke lojal mot hverken sitt eget avkom eller Herren. Sett i favør av ondskap eller godhet, hva vil du frem til med en slik problemstilling?

Forøvrog må jeg si at som religiøs vil jeg i aller største grad unngå å spre 'informasjon' dersom jeg ikke finner absolutt grunnlag for det i Guds Budskap. Det ville vært å spre en usannhet, og det gjør jeg ikke. Jeg har min formening, og jeg ga deg uttrykk for den så langt det er forsvarlig, og resten er ikke av betydning om jeg ikke kan være sikker på den selv. Dukker det opp tilfeller hvor jeg mener det kan være nyttig å si hva jeg personlig tror, gir jeg beskjed om det på forhånd.

[AnonymBruker]

At vi mennesker derimot feiltolker budskap og dermed får de ut av funksjoner er selvsagt noe annet, og der er det fult mulig at en utfører ondskap i Guds navn, noe som er uforsvarlig.

Veldig enig

[Gjest BettyBoop]

skrev det i en annen tråd også, men tenke veldig på dette og lager en egen tråd her.

så, hva mener du? ingen meninger her skal bli mobbet!!!

Fordi Gud slett ikke er noe snill, men en egoistisk narsisistisk jævel.

[Gjest Madelene1]

skrev det i en annen tråd også, men tenke veldig på dette og lager en egen tråd her.

så, hva mener du? ingen meninger her skal bli mobbet!!!

Gud viser oss veien, også er det opp til oss om vi vil følge den eller ikke.

Gud gav oss fri vilje. Altså om jeg hadde kastet i meg masse tabletter (eller noe sånt) og hadde blitt grise ruset, så kunne dette slått negativt ut for både meg og min datter. Altså, det var et valg jeg valgte å ta med min frie vilje, selv om det kunne slått ut negativt for et annet menneske.

Når hitler valgte å drepe mange mennesker, så gjorde han det med sin frie vilje.

Man kan lure mennesker rundt seg, og det gjør man også med sin frie vilje, så får gud "dømme" disse personene når vi reiser ut av kroppen vår.

Vet ikke om det svarte så mye på spørsmålet ditt, men. hehe

Endret 16. mai 2012 av Madelene1