men hvorfor forventer Gud tro fra oss hvis vi må oppleve masse vondt?

[AnonymBruker]

skrev det i en annen tråd også, men tenke veldig på dette og lager en egen tråd her.

så, hva mener du? ingen meninger her skal bli mobbet!!!

[Gjest snoopy_93]

Fordi han ville ha litt drama i verdenen den (gud altså) skapte? Så var den (gud) ikke tøff nok til å ta dramaet selv.

[yes2yes]

I slike tilfeller er det nødvendig å huske at livet består av både medgang og motgang for alle og envher, og det er en test vi alle har blitt gitt ut på for å vise vårt sanne verd. En som holder ved sin tro tross vanskelighetene, har bevist å ha sin lojalitet langt mer stabil enn ei som lar troen forvinne i motgangsvind. Gud vil oss ikke noe vondt, og Han gir oss frihet til å ta valg. Som alle andre valg må man leve med konsekvensen, og gjør man noe vel vitende om at det er imot det Gud har åpenbart for deg av gode alternativ, er en vondt konsekvens å vente i det neste liv. Og den ondskap som finnes i denne verden er ikke sammenliknbart med den ondskap som Djevelen venter på å gi deg, og det er da nettopp denne ondskapen vår Gud prøver å redde oss i fra. Forutsatt det enkle prinsipp at en har tro på Han og Budbringerne, og at en ikke lar seg med fri vilje bryte de budskap som er gitt. Er man opplyst om Sannheten, er det ens egen byrde å bære om en fortsatt prøver å skyve seg vekk fra den.

Det var et sitat som gikk som følger: 'Whenever God empties your hands, it is to make room for you to hold an even greater gift.' Som religiøs er det neste liv det virkelig uvurdelige. Jeg ønsker å komme godt ut der, og jeg ønsker og at alle andre edle vesener skal delta i den givende evigheten. I dette liv skal vi alle ta vare på vår neste og leve så riktig som vi kan, og tross alt skal en holde ved sin tro, selv om menneskelige instinkter fort kan tilsi at 'uten bevis så er det ikke sant', eller sette oss i tvil de ganger vi møter hindringer. Men hva er vel en test om ikke vi blir utfordret? Tro kan sannelig 'flytte fjell', og den kan få oss igjennom absolutt alt av hindringer om vi setter oss inn i det.

Naturkatastrofer til eksempel er en forferdelig ting, men den er nettopp forferdelig fordi vi mennesker i ettertid knapt kan gjøre noe for å ta vare på de som mistet livet, og vi har ikke annet enn materiell og gode ord å lindre smerten til de pårørende med. Vår Barmhjertige og Allmektige Gud vil derimot besitte makt til å føre videre de som har retunert til Han, og basert på deres holdning og innsats i livet kunne gi dem en rettferdig del i evigheten. Evigheten er hinsides vår menneskelige forstand, men å være delaktig der er så uendelig mye mer givende enn vi kan forestille oss. De pårørende har all grunn til å føle sorg og fortvilelse over seg selv og sine kjære, men det er da troen har effekt som mest. Troen åpenbarer Sannheten for deg, og Sannheten er sannelig ikke annet en kjærlighet og tillitt i sin sanneste form. Om ikke annet, kan en trøste seg med at det er utelukkende lykke å returnere til sin Skaper, og evigheten lyder godt om du var god og trofast i dette liv.

Selv den mest fortvilte mor vil en dag forenes med sin døde sønn, og vår Allmektige Gud vil gjøre dem begge mer godt enn vi mennesker kan forestille oss, så sant de ikke brukte sin tid her nede til å fornærme vår Herres eksistens og bedra Hans Budskap. En ateist spurte meg en gang hva jeg synes om h*n etter en heftig diskusjon rundt Guds eksistens. Jeg svarte han ikke, for med sin overbevisning ville han avfeid mitt svar. Sannheten var at like etter diskusjonens slutt ga jeg en bønn i mitt stille sinn om at Herren skulle tilgi dette vesenet for sin uvitenhet og benektelse, og at vedkommende skulle en vakker dag innse at han står med ryggen til den sanne vei i dette liv. Med Guds bud i sinn kan en umulig gjøre andre mer vondt, hverken mentalt eller fysisk(dog mest mentalt), enn det som trengs for å direkte beskytte seg selv eller troen fra utslettelse i ondskapens ånd.

Ganske langt innlegg, men for å besvare ditt spørsmål: Man skal alltid tro fordi tro ikke er noe å komme unna, og ikke noe en skal basere seg på kun de ganger livet leker som best. Det vonde vi føler i dette liv er sett fra et menneskelig omfang og perspektiv, og det er ikke denne form for smerte vi lider mest av. Å være barmhjertig og omsorgsfull er en egenskap vi mennesker besitter for å gjøre livet her mest mulig behagelig for hverandre, men tross det er vi ikke lovet beskyttelse fra menneskelig ondskap. Det er da en annen form for ondskap som lurer der ute, og som er mer varig og ødeleggende enn enhver flom eller sykdom kan være for noen. Så sant vi har vår lojalitet og godhet i behold, er det den ondskapen og evige smerten vi ikke bør støte på verken nå eller etter vår død. Og til den form for smerte har Gud lovet deg beskyttelse.

[AnonymBruker]

...Jeez...

[AnonymBruker]

-----------------------fjernet-----------------

veldig godt forklart!!! er i tvil om religon, vet ikke om jeg tror eller ikke tror¨. men dette var en kjempe fin start på tråden.

flere?

[melly666]

I slike tilfeller er det nødvendig å huske at livet består av både medgang og motgang for alle og envher, og det er en test vi alle har blitt gitt ut på for å vise vårt sanne verd. En som holder ved sin tro tross vanskelighetene, har bevist å ha sin lojalitet langt mer stabil enn ei som lar troen forvinne i motgangsvind. Gud vil oss ikke noe vondt, og Han gir oss frihet til å ta valg. Som alle andre valg må man leve med konsekvensen, og gjør man noe vel vitende om at det er imot det Gud har åpenbart for deg av gode alternativ, er en vondt konsekvens å vente i det neste liv. Og den ondskap som finnes i denne verden er ikke sammenliknbart med den ondskap som Djevelen venter på å gi deg, og det er da nettopp denne ondskapen vår Gud prøver å redde oss i fra. Forutsatt det enkle prinsipp at en har tro på Han og Budbringerne, og at en ikke lar seg med fri vilje bryte de budskap som er gitt. Er man opplyst om Sannheten, er det ens egen byrde å bære om en fortsatt prøver å skyve seg vekk fra den.

Det var et sitat som gikk som følger: 'Whenever God empties your hands, it is to make room for you to hold an even greater gift.' Som religiøs er det neste liv det virkelig uvurdelige. Jeg ønsker å komme godt ut der, og jeg ønsker og at alle andre edle vesener skal delta i den givende evigheten. I dette liv skal vi alle ta vare på vår neste og leve så riktig som vi kan, og tross alt skal en holde ved sin tro, selv om menneskelige instinkter fort kan tilsi at 'uten bevis så er det ikke sant', eller sette oss i tvil de ganger vi møter hindringer. Men hva er vel en test om ikke vi blir utfordret? Tro kan sannelig 'flytte fjell', og den kan få oss igjennom absolutt alt av hindringer om vi setter oss inn i det.

Naturkatastrofer til eksempel er en forferdelig ting, men den er nettopp forferdelig fordi vi mennesker i ettertid knapt kan gjøre noe for å ta vare på de som mistet livet, og vi har ikke annet enn materiell og gode ord å lindre smerten til de pårørende med. Vår Barmhjertige og Allmektige Gud vil derimot besitte makt til å føre videre de som har retunert til Han, og basert på deres holdning og innsats i livet kunne gi dem en rettferdig del i evigheten. Evigheten er hinsides vår menneskelige forstand, men å være delaktig der er så uendelig mye mer givende enn vi kan forestille oss. De pårørende har all grunn til å føle sorg og fortvilelse over seg selv og sine kjære, men det er da troen har effekt som mest. Troen åpenbarer Sannheten for deg, og Sannheten er sannelig ikke annet en kjærlighet og tillitt i sin sanneste form. Om ikke annet, kan en trøste seg med at det er utelukkende lykke å returnere til sin Skaper, og evigheten lyder godt om du var god og trofast i dette liv.

Selv den mest fortvilte mor vil en dag forenes med sin døde sønn, og vår Allmektige Gud vil gjøre dem begge mer godt enn vi mennesker kan forestille oss, så sant de ikke brukte sin tid her nede til å fornærme vår Herres eksistens og bedra Hans Budskap. En ateist spurte meg en gang hva jeg synes om h*n etter en heftig diskusjon rundt Guds eksistens. Jeg svarte han ikke, for med sin overbevisning ville han avfeid mitt svar. Sannheten var at like etter diskusjonens slutt ga jeg en bønn i mitt stille sinn om at Herren skulle tilgi dette vesenet for sin uvitenhet og benektelse, og at vedkommende skulle en vakker dag innse at han står med ryggen til den sanne vei i dette liv. Med Guds bud i sinn kan en umulig gjøre andre mer vondt, hverken mentalt eller fysisk(dog mest mentalt), enn det som trengs for å direkte beskytte seg selv eller troen fra utslettelse i ondskapens ånd.

Ganske langt innlegg, men for å besvare ditt spørsmål: Man skal alltid tro fordi tro ikke er noe å komme unna, og ikke noe en skal basere seg på kun de ganger livet leker som best. Det vonde vi føler i dette liv er sett fra et menneskelig omfang og perspektiv, og det er ikke denne form for smerte vi lider mest av. Å være barmhjertig og omsorgsfull er en egenskap vi mennesker besitter for å gjøre livet her mest mulig behagelig for hverandre, men tross det er vi ikke lovet beskyttelse fra menneskelig ondskap. Det er da en annen form for ondskap som lurer der ute, og som er mer varig og ødeleggende enn enhver flom eller sykdom kan være for noen. Så sant vi har vår lojalitet og godhet i behold, er det den ondskapen og evige smerten vi ikke bør støte på verken nå eller etter vår død. Og til den form for smerte har Gud lovet deg beskyttelse.

Hva med barn som blir mishandlet av foreldrene sine fra de blir født på de groveste måter, og ber til Gud om å få lidelsen til å slutte hver natt (årvis) til de til slutt mister troen på at han kan gripe inn?

Jeg mener ikke å kritisere altså. Jeg resepkterer enhver form for religiøs tro (så fremst den ikke skader andre), det bare "it doesn't make sense".

[#Mj#]

men yes2yes kvifor er det så viktig å tru? er det ikkje viktigare å vere eit godt menneskje?

[Papirbit]

Det jeg lurer egentlig på, er hvorfor Gud bruker det som det avgjørende kortet. Tro vs ikke tro. Hvorfor skal det ha noe å si?

Hvis han "virkelig eksisterte" hvorfor har da noen mennesker fått det for seg at det likevel er veldig viktig å overbevise seg selv og andre om det?

Så hvis du da til slutt, virkelig har lagt ditt liv til rette for Gud, hvorfor mister du troen på hans eksistanse så fort du får det kjipt?

Hvis legen ikke er i stand til å kurere kreften din, begynner du da å tvile på legens eksistanse?

Det er noe som mangler når din tro er avhengig av din egen lykke i grunn. Tenker du ikke på hvordan alle andre har det?

Hvor mange enkeltmennesker, hvor mange kirker,samfunn, menigheter har ikke bedt får de sultne i Afrika? Har det hjulpet?

jeg tror ikke det er meningen at en ateist skal svare,men jeg tror at den religiøse begrunnelsen er noe med at Gud ga Adam og Eva fri vilje, men de gjorde opprør mot han, nå har menneskene muligheten til å velge side, satan vs Gud, du lever i en verden fylt av fare og trøbbel som skal teste din tro, og må vise at selv om du har det fælt, så bevarer du troen.

Mange kristne mener også at "gud gir deg aldri mer enn det du kan takle" noe som er rart, for mange mennesker begår selvmord..

[Okapi]

men yes2yes kvifor er det så viktig å tru? er det ikkje viktigare å vere eit godt menneskje?

Ifølge tradisjonell kristen tro er det jo ikke det. Hvis du tror og ber om tilgivelse får du tilgang til himmelen uansett hva du måtte ha gjort, men hvis du ikke tror blir det helvete, eventuelt limbo hvis du har vært ekstra snill. Den største dyd er godtroenhet, den største synd er tvil. Det er mulig moderne kristne er på vei bort fra dette, for ærlig talt, det er jo et ganske sprøtt, og for den saks skyld umoralsk, system.

[yes2yes]

Hva med barn som blir mishandlet av foreldrene sine fra de blir født på de groveste måter, og ber til Gud om å få lidelsen til å slutte hver natt (årvis) til de til slutt mister troen på at han kan gripe inn?

Jeg mener ikke å kritisere altså. Jeg resepkterer enhver form for religiøs tro (så fremst den ikke skader andre), det bare "it doesn't make sense".

Med tanke på at innlegget mitt var uendelig langt, så skjønner ikke hvilken del du sikter til. Hva er det med barn som blir mishandlet av noen monstre av foreldre de har?

Hvis du mener hvorvid det fortsatt kan kreves at disse holder tro og tillitt til Herren, så er det viktig å poengtere at de færreste religioner krever noe av mennesker som naurlig ikke besitter evnen til å tenke rasjonellt som de fleste andre. Per definisjon er jeg sikker på at unge barn faller under den kategorien. De kan ikke klandres for noe som helst, og det er vitterlig foreldrene som en dag bør oppleve den sanne vrede. At de mister tillitt er selvagt og veldig forståelig i deres alder, men som de blir eldre og forhåpentligvis opplyst om Guds ord, håper jeg de skjønner at det er ingen andre enn deres forelde som vil dem vondt, og at Gud aldri forlot dem selvom mishandlingen ikke tok slutt. Dette livet er en test hvor Gud(etter Budbringerenes tid, vel og merke) ikke har direkte grepet inn i våre valg og omstendigheter så vidt vi vet. Han er Skaperen av alt og har makt til å gjøre alt, men Han har også satt oss på en prøve i dette liv, hvor enkelte mennesker beklageligvis går i mot alt som er av religiøse og etiske prinsipper i det hele tatt. Disse vil dømmes den dag deres tid her er omme, og offrene for deres vold vil nok dømmes etter hvordan de opptrer senere i livet, alt ut ifra om de er oppmerksom på hva Gud ord er og ikke er.

At folk vil dømmes en dag uansett er selvasgt ikke grunn overhodet til å ikke aktivt bekjempe alle former for mishandling som vi kan gjøre i denne verden, og det er her vi mennesker har blitt utstyrt med omsorg og styrke for å bekjempe ondskapen som kan ligge på lur. Vi er pliktige til å ikke behandle uskyldige med sår og skader, og vi bør reagere når andre velger å gjøre det. Men tross det faktum, er det nå sånn at vår Gud tar det endelige valg om hver enkelt av oss, og det skjer etter at vi er borte her i fra. Det er det endelige valget som betyr alt for vår fremtid, og tross at det er helt grusomt og iherdelig vanskelig for vårt menneskelige sinn å bli utsatt for mishandling eller kjenne andre bli utsatt for det, er det nå sånn at vi aldri er forlatt av Herren, for inn i evigheten er Han alltid med oss om vi er lojale mot Han.

Å være kritisk fra din side går helt greit, jeg vil ikke ha religion frabedt å saklig diskuteres. Forøvrig skjønner jeg at 'det ikke gir mening', men så er religion noe som skal verdsettes og adlydes av oss mennesker, ikke noe vi nødvendigvis kan i detalj undersøke om 'hvorfor og hvordan'. Hadde vi kunnet det ville vår makt over de sanna fakta i tilværelsen være lik de fakta vår Herre besitter om verden Han selv har skapt, og der er urimelig at det skal være aktuelt.

[Okapi]

yes2yes, hvis barn ikke kan klandres for sine handlinger, inkluderer dette også tro? Jeg mener, dersom et barn ikke tror, og ikke har akseptert Jesus i sitt hjerte, får dette barnet fremdeles tilgang på himmerike?

[Papirbit]

yes2yes, hvis barn ikke kan klandres for sine handlinger, inkluderer dette også tro? Jeg mener, dersom et barn ikke tror, og ikke har akseptert Jesus i sitt hjerte, får dette barnet fremdeles tilgang på himmerike?

Er det ikke sånn at mange prester mener at barn skal døpes fordi de ikke har aksepter jesus enda og døpen er deres middeltidligere billett til himmelen?

[yes2yes]

men yes2yes kvifor er det så viktig å tru? er det ikkje viktigare å vere eit godt menneskje?

Godt spørsmål, og selvsagt er svaret ja. Som religiøs er jeg overbevist at å følge min religion er den totale godhet, for den gjenspeiler de premisser vår Gud, som er den Mektigste og mest Barmhjertige av alt som finnes, har satt. Gud ville aldri ønsket å gjøre oss vondt, og de som gjør unådig gjør vondt i Hans navn skapelse besitter Han makt til å straffe når det viktigste av alle valg skal tas. Det er evighetens valg, og tross alt vondt vi har skapt eller andre har skapt i mot oss, vil denne dommen gjenspeile den totale rettferd.

Troen gjør oss til et godt menneske, for troen er 'oppskriften' på hvordan Skaperen selv ber oss om å bekjempe ondskap og overleve i denne verden. Å tro i form av 'rent verbalt' ser jeg personlig på som bedrag mot religion og seg selv, for tror på riktig så betviler man aldri dens hensikt eller misbruker den, selv om vi mennesker til stadighet vil komme til å undres over hvilke bevis som ligger til grunn for å tro på dette. Det er viktig å tro fordi troen åpenbarer Sannheten for deg, og har man først blitt opplyst om hvordan ting ligger ann(og gjerne gått dypere inn i de religiøse tekster selv), vil en edel praktisering av troen gjøre deg mer bevisst på viktigheten av å være lojal mot Herren og barmhjertig ovenfor de vi deler planten med.

yes2yes, hvis barn ikke kan klandres for sine handlinger, inkluderer dette også tro? Jeg mener, dersom et barn ikke tror, og ikke har akseptert Jesus i sitt hjerte, får dette barnet fremdeles tilgang på himmerike?

Det er absolutt tilfelle. Et barn kommer til verden på foreldrenes premisser, og det er deres ansvar å få ungen best og gledeligst mulig ut i verden. Barn er naturlig de mest religiøst edle skapninger som finnes, og vår Herre er Barmhjertig mot den som ikke selv kan vurdere konsekvensen av sitt valg. Mangel på tro er ikke noe de kan klandres for, og om ingen noengang forteller dem om religionens sannhet, kan de heller aldri klandres verken som unge eller voksne. Er de derimot først vitende og gamle nok til å kunne vurdere faktorer opp mot hverandre, vil jeg tro de oppfordres til å følge og ha tillitt til Gud og Buskapene på lik linje som alle andre.

[Ronin]

skrev det i en annen tråd også, men tenke veldig på dette og lager en egen tråd her.

så, hva mener du? ingen meninger her skal bli mobbet!!!

Vel, det du skriver berører det ondes problem. Det ondes problem er ikke løst, og er en av de primære argumentene mot teisme. Denne artikkelen er en god innføring, men er kanskje litt krevende for de uinnvidde: http://plato.stanford.edu/entries/evil/

[AnonymBruker]

til yes2yes: hvilken religion er det du følger?

[yes2yes]

til yes2yes: hvilken religion er det du følger?

Skulle gjerne fortalt mer direkte om min religion, men av hensyn til min egen anonymitet lar jeg den form for 'misjonering' og utbredelse om informasjon være forbeholdt det virkelige liv, hvor jeg tross alt ser det som en glede at folk blir litt mer bevisst om hvordan denne religionen fungerer og mitt standpunkt i livet basert på Budskapene.

Absolutt fint at du spør, men jeg får inntill videre fungere som en av mange forkjempere for hensikten til 'religion generelt', selvom det selvsagt er min egen religion jeg anser som den eneste absolutte Sannhet.

[Gjest notetur nomen]

skrev det i en annen tråd også, men tenke veldig på dette og lager en egen tråd her.

så, hva mener du? ingen meninger her skal bli mobbet!!!

Fordi å tro på Guds eksistens ikke er avhengig av at man aldri opplever noe annet enn å ha det fantastisk godt.

Gud fins selv om man har det ille, og at man får det godt er ikke en belønning for å tro.

Edit: Dessuten forventer ikke Gud at du tror. Han spør deg om du klarer å gjøre det.

At folk får det godt er en KONSEKVENS av at alle forsøker å gjøre de gode tingene mot hverandre. Derfor er det et poeng at man lever etter det man tror på.

Det er nemlig mennskene sitt ansvar å gjøre verden til et godt sted og hjelpe de som lider.

Gud er ikke en magisk tryllekunstner som fjerne alt det vondet. Men han ber oss om å gjøre det vonde vi opplever enklere for hverandre, når det vonde dessverre skjer.

Dessuten lover Gud en bedre verden etter denne.Men den har ikke kommet ennå.

Endret 13. mai 2012 av notetur nomen

[Gjest notetur nomen]

men yes2yes kvifor er det så viktig å tru? er det ikkje viktigare å vere eit godt menneskje?

Hvis du mener det du tror på, så kommer du til å prøve å bli et bedre menneske. Ellers så er du en hykler som sier du tror på noe du ikke lever etter selv.

[Ronin]

Mangel på tro er ikke noe de kan klandres for, og om ingen noengang forteller dem om religionens sannhet, kan de heller aldri klandres verken som unge eller voksne. Er de derimot først vitende og gamle nok til å kunne vurdere faktorer opp mot hverandre, vil jeg tro de oppfordres til å følge og ha tillitt til Gud og Buskapene på lik linje som alle andre.

Her er problemet: hvis barn ikke kan klandres for sin mangel på Gudstro, men allikevel kommer til himmelen, er det ikke nødvendig å tro på Gud for å komme til himmelen. Hvis det ikke er nødvendig å tro på Gud for å komme til himmelen, kan det heller ikke være nødvendig å ha et personlig forhold til Gud for å komme til himmelen.

Gitt ovenstående, hva kan man si om voksne mennesker som ikke tror på Gud til tross for at de er klar over at kristendommen eksisterer? Kan man da si at de ikke kan komme til himmelen fordi de mangler et personlig forhold til Gud? Hvis så, hvorfor?

[Gjest notetur nomen]

Her er problemet: hvis barn ikke kan klandres for sin mangel på Gudstro, men allikevel kommer til himmelen, er det ikke nødvendig å tro på Gud for å komme til himmelen. Hvis det ikke er nødvendig å tro på Gud for å komme til himmelen, kan det heller ikke være nødvendig å ha et personlig forhold til Gud for å komme til himmelen.

Gitt ovenstående, hva kan man si om voksne mennesker som ikke tror på Gud til tross for at de er klar over at kristendommen eksisterer? Kan man da si at de ikke kan komme til himmelen fordi de mangler et personlig forhold til Gud? Hvis så, hvorfor?

Dette er feil.

Barna bes ikke om å foreta noen intellektuelle sprang de ikke er modne nok til å ta. Men som voksen er du moden nok, og da må du bevisstgjøre deg selv, så du kan være med å sørge for mindre lidelser i verden.

Men du må ville forsøke å tro, ellers er du ikke i relasjon til Gud.

Du må ønske å være i den relasjonen dersom du skal bli tatt inn i den etter din død, for det er nemlig valgfritt å stå i en slik relasjon.

Har du ikke sagt ja, så er du ikke med til Himmelen.

Edit: Du blir nemlig ikke tvunget til Himmelen og en evig relasjon til Gud der. Det er valgfritt.Ikke obligatorisk.

Endret 13. mai 2012 av notetur nomen