Jeg er stemor.

[AnonymBruker]

Jeg er livredd for å bli gjenkjent, men om jeg blir det får det bare så være. Regner med det finnes andre 17-åringer som er stemødre. Jeg regner også med at jeg kommer til å bli slaktet her inne og få kommentarer som "du blir utnyttet", "lev livet og kom deg bort" og hva det enn måtte være. Men det er ikke det jeg ønsker! Jeg trenger bare å få dette ut.

Når jeg var 16 år gammel møtte jeg en veldig hyggelig mann. Jeg ble forelsket, og etterhvert ble vi også sammen. Nå har vi vært sammen i ett år. Jeg visste at han hadde et lite barn (mellom 2-4 år), dette brydde jeg meg ikke noe særlig om til å begynne med. Jeg møtte barnet hans og vi kommer godt overens. Barnet liker meg veldig godt og jeg har god kjemi med han/hun (vil ikke nevne kjønn). Kjæresten min er ikke over 25 år, men vil holde hans alder hemmelig også. Jeg er veldig glad i barnet hans og jeg er nesten like glad i det som jeg er i kjæresten min, har på en måte tatt barnet under mine vinger. Forholdet til meg og kjæresten er temmelig seriøst, noen ganger føler jeg på magefølelsen at vi på en måte er ment for hverandre. Dette gjør vell kanskje alle 17 åringer, så det hjelper vell lite om jeg sier at dette er unikt og at jeg aldri har følt noe slikt før. Men som sagt, jeg er jo "bare" 17 år. Blir 18 år om noen måneder.

Jeg har fått veldig mye dritt slengt i trynet etter at jeg ble sammen med han. Folk mente det var absurd og direkte ekkelt, noe jeg helt ærlig ikke kan forstå? Han er en ung pappa, ja. Men er det slik at jeg rett og slett skal fornekte kjærlighet og droppe han jeg elsker, bare fordi han har et barn og bare fordi jeg er 17 år gammel? Jeg vil egentlig selv påstå at jeg ikke er et lite barn. Jeg er myndig om noen måneder. Og jeg vet hva jeg driver med. Jeg er fullstendig klar over at om jeg og han flytter sammen, så blir vi nesten som en liten familie. Men dette er noe jeg har lyst til, for jeg har alltid hatt lyst på barn. Som 16 åring var jeg helt gal etter å få barn, men så klart har jeg vettet i behold, jeg vil ha utdanning, hus og god økonomi før jeg setter et barn til verden, så ikke bekymre dere for det! Nå har jeg på en måte en liten unge.. Misforstå meg rett, jeg er stemor, men det er jo like koselig det også. Er jo en unge jeg omgås hver dag, en unge som jeg kjøper klær til, gir mat og er snill mot. Leker med også, lærer ungen ting osv. Sitter ofte å leser bildebøker med han/hun og lærer henne/han ord. Noe som er veldig koselig!

Moren til barnet er ikke så glad i at kjæresten min er sammen med meg. I begynnelsen var hun for det meste bare sjalu, ettersom hun fortsatt har følelser for han. Jeg kjenner ikke henne så godt, jeg har møtt henne et par ganger på fest for litt over ett år siden. Hun slengte dritt til meg når hun fant ut at vi var sammen, og mente det var dårlig gjort av meg å gå etter hennes ex. Noe jeg ikke helt forsto, jeg kjenner jo henne ikke...? Koselig at hun så på meg som en venn selv om vi aldri snakket sammen, men helt ærlig forstår jeg ikke hva hun har å være sint for. Men så til det litt verre.. Hun hadde sagt til han at hun ønsket ikke at hennes barn skulle omgås en drittunge, en jente som er barn selv og som ikke engang har kommet ut i voksen livet. Dette såret litt, at jeg blir sett på som en liten 14-åring når jeg er 17 år gammel og snart myndig. Vet jeg nevner dette ofte i innlegget, men føler det er viktig å få frem!

Foreldrene mine er positive til forholdet mitt med denne mannen, eneste er at de ikke liker så godt at han har barn. Les: Liker det overhodet ikke, men velger å se bort ifra dette. De vet hvor høyt vi elsker hverandre og hvor bra vi har det sammen, derfor sier dem ikke noe på det. Foreldrene til kjæresten min liker meg kjempe godt og jeg får stadig høre "han kunne ikke funnet noen bedre". Det er jo også ganske koselig. Får litt mer selvtillit av dette. Men jeg har så lyst å få et ok forhold til moren til barnet! Jeg ønsker ikke å være fiende, for om jeg og min kjære flytter sammen når jeg blir 18, så er det jo klart at barnet kommer til å bo hos oss i forskjellige perioder, når barnet ikke er hos sin mor. Jeg vil komme overens med henne, men vet ikke hvordan jeg skal greie dette når hun har lagt meg for hat? Kan også nevne at det er kjæresten min som har barnet omtrent hele tiden, ettersom moren er veldig lite stabil av seg. Høres slemt ut å si det, men det er nok dessverre sant... Hun ser ungen 1-2 ganger i uken, sånn ca.

Jeg har ingenting imot å være stemor, jeg stortrives faktisk! Syns det er så koselig å ha en liten unge som er glad i meg og som ser opp til meg. Jeg liker å være en del av hans/hennes liv og jeg føler meg litt mer "voksen" og "viktig". Jeg har småsøsken om det har noe å si, så jeg vet hvordan jeg skal behandle barn. Også kan jeg jo si at jeg er et barn selv, om noen mener det, så jeg vet å ha det koselig sammen med barnet...

En annen ting som er UTROLIG viktig for meg å nevne: Jeg tror IKKE at jeg er moren til barnet. Jeg har på ingen som helst måte tenkt å ta over, overhodet ikke tenkt å ta barnet ifra moren. Overhodet ikke! Jeg er "bare" kjæresten til barnets far, altså stemor i den forstand. Vet ikke helt om det er rett å kalle meg stemor heller, men siden vi har vært sammen i ett års tid og jeg er med barnet nesten hver dag, så er vell det litt "fair" å si....? Jeg ønsker ikke å bestemme over barnets oppdragelse, jeg overlater dette til barnets far og mor. De samarbeider om oppdragelsen, og det er helt ok for meg. Jeg har ikke tenkt å oppdra barnet, selvfølgelig, om vi en dag bor under samme tak så er det jo klart at jeg kommer til å påvirke barnets oppvekst, men som sagt - slik det er nå, er det ikke min business hvordan de oppdrar barnet sitt.

Måtte bare få det ut. Føler meg veldig alene, kjenner ingen "mindreårige" som er stemødre, hadde vært så koselig å faktisk kommet i kontakt med noen som også er det! Dette er noe jeg forresten takler fint, eneste er dette med moren til barnet. Føler meg så slem, selv om jeg kanskje ikke burde det. Ellers trives jeg veldig godt i denne rollen, jeg er både lykkelig og trives veldig godt sammen med min kjære og barnet hans.

Dere skal selvfølgelig få lov til å skrive meningene deres rundt dette, men vær så snill, ikke kom med "dump han, lev livet, du er bare 17 år, du er et barn, du er ikke voksen nok" og det som er. Selvfølgelig, er det deres mening, greit, men ikke rakk ned på meg bare fordi jeg tydeligvis har beveget meg inn i en veldig krevende rolle litt for tidlig i livet... Har også lyst på litt råd og tips til hvordan jeg kan være en god stemor. Hva som bør gjøres, hva som overhodet ikke bør gjøres osv.

Kan forresten nevne noe lite annet også. Når det var morsdag i år satt jeg med barnet og lagde morsdagskort til moren hans/hennes... Syns det var så koselig, og kjæresten min fortalte at moren til barnet ble såååå rørt! Han fortalte selvfølgelig ikke at det var jeg som hadde hjulpet barnet med kortet, ettersom da ville hun mest sannsynlig ikke tatt imot det. Hun liker meg virkelig ikke. Skulle ønske jeg og hun kunne hatt et venneforhold, men det er vell kanskje ikke så enkelt når hun fortsatt har følelser for kjæresten min og ser på meg som en liten drittunge.

Takk for at du leste om du gjorde det, betyr mye.

[AnonymBruker]

Forstår ikke hva du vil med dette milelange innlegget.

So, du er 17 og stemor?

Det er et valg du har tatt, og hvis det er så vanskelig å være den eneste som er "ung og stemor", så får du slå opp så du slipper det - så enkelt er det faktisk.

[Binta Ba]

Jeg synes du virker veldig reflektert og moden, spesielt til å "bare" være 17år. Alle er forskjellige, og du virker nok eldre enn du er, og det tror jeg har spilt en stor rolle i det hele:)

Når det gjelder moren til barnet..jeg aner faktisk ikke. Det beste vil nok være om far tar seg av leveringer, avtaler og generell kommunikasjon mellom barnemor og far, iallefall så langt det lar seg gjøre.

Og, jeg syns absolutt du vil ha noe å si for oppdragelsen for barnet når dere flytter sammen. Det er nok sårt for barnemor at "en liten drittunge" skal ha så mye innflytelse over sitt barn, og det kan jeg til en viss grad forstå. Om jeg og mannen skiltes, og han fikk en ny kjæreste, en mye yngre som også virket moden for alderen, som også kom godt overens med datteren våres..det ville nok stukket ganske hardt, ja..men man må også takle situasjoner.

Har kjæresten din full omsorgsrett på papiret også?

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette barnet er heldig som har deg som stemor! Alder behøver ikke bety noe som helst.

[AnonymBruker]

Forstår ikke hva du vil med dette milelange innlegget.

So, du er 17 og stemor?

Det er et valg du har tatt, og hvis det er så vanskelig å være den eneste som er "ung og stemor", så får du slå opp så du slipper det - så enkelt er det faktisk.

Leste du hele innlegget mitt? Jeg spør jo om diverse ting i innlegget... Og jeg sier ikke at det er "sååå vanskelig", jeg bare skulle ønske jeg kunne snakket med noen andre som også er unge og stemødre! Hadde vært litt koselig.

Hilsen trådstarter.

[Binta Ba]

Forstår ikke hva du vil med dette milelange innlegget.

So, du er 17 og stemor?

Det er et valg du har tatt, og hvis det er så vanskelig å være den eneste som er "ung og stemor", så får du slå opp så du slipper det - så enkelt er det faktisk.

Hun spør jo blant annet om tips til å takle situasjonen når de flytter sammen, med tanke på at barnemor ikke liker henne for fem flate øre, sånn som jeg forsto det.

[Gjest imli]

Eg tykkjer du verkar moden til og vera 17 år, eg. Men eg håpar du veit kva du gjer. Viss det vert slutt mellom deg og kjærasten, kan det verte veldig vanskeleg for barnet (og deg), som sikkert har vorte knytta til deg. Det at mora til ungen har lagt deg for hat, er og eit problem, og kan etterkvart verte eit problem for barnet og. Eg skjøner godt at du vil satse på denne mannen når du er så forelska i han og alt anna klaffar - det ville nok dei aller fleste gjort, barn eller ikkje. Men ver forsiktig så du ikkje rotar deg borti noko du ikkje er vaksen nok til å takle. Stebarn og sjalu ekskjærastar er eigentleg ikkje noko 17-åringar skal måtte forholde seg til. Pass på å vere saman med venene dine, jobbe med skulen osv, ikkje la deg ende opp som reservemor og berre det. Då kan du få deg ein skikkeleg smell. Eg tykkjer som sagt du verkar moden for alderen, men igjen, du kjem snart til å få ein kvardag som kan vera veldig krevande uansett alder.

[AnonymBruker]

Jeg synes du virker veldig reflektert og moden, spesielt til å "bare" være 17år. Alle er forskjellige, og du virker nok eldre enn du er, og det tror jeg har spilt en stor rolle i det hele:)

Når det gjelder moren til barnet..jeg aner faktisk ikke. Det beste vil nok være om far tar seg av leveringer, avtaler og generell kommunikasjon mellom barnemor og far, iallefall så langt det lar seg gjøre.

Og, jeg syns absolutt du vil ha noe å si for oppdragelsen for barnet når dere flytter sammen. Det er nok sårt for barnemor at "en liten drittunge" skal ha så mye innflytelse over sitt barn, og det kan jeg til en viss grad forstå. Om jeg og mannen skiltes, og han fikk en ny kjæreste, en mye yngre som også virket moden for alderen, som også kom godt overens med datteren våres..det ville nok stukket ganske hardt, ja..men man må også takle situasjoner.

Har kjæresten din full omsorgsrett på papiret også?

Tusen takk, tror jeg.

Ja, jeg forstår selvfølgelig morens reaksjon, men skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne gjøre med det! Har ikke oppført meg dårlig mot henne, har ikke vært frekk eller noe. Har faktisk ikke snakket med henne siden jeg ble sammen med kjæresten.

Han har ikke det, men han prøver å få det i orden i skrivende stund.

Jeg tenker at dette barnet er heldig som har deg som stemor! Alder behøver ikke bety noe som helst.

Takk, godt å vite at det finnes noen som har et positivt syn på dette!

Hilsen trådstarter.

[AnonymBruker]

Eg tykkjer du verkar moden til og vera 17 år, eg. Men eg håpar du veit kva du gjer. Viss det vert slutt mellom deg og kjærasten, kan det verte veldig vanskeleg for barnet (og deg), som sikkert har vorte knytta til deg. Det at mora til ungen har lagt deg for hat, er og eit problem, og kan etterkvart verte eit problem for barnet og. Eg skjøner godt at du vil satse på denne mannen når du er så forelska i han og alt anna klaffar - det ville nok dei aller fleste gjort, barn eller ikkje. Men ver forsiktig så du ikkje rotar deg borti noko du ikkje er vaksen nok til å takle. Stebarn og sjalu ekskjærastar er eigentleg ikkje noko 17-åringar skal måtte forholde seg til. Pass på å vere saman med venene dine, jobbe med skulen osv, ikkje la deg ende opp som reservemor og berre det. Då kan du få deg ein skikkeleg smell. Eg tykkjer som sagt du verkar moden for alderen, men igjen, du kjem snart til å få ein kvardag som kan vera veldig krevande uansett alder.

Jepp, jeg er fullstendig klar over hva jeg driver med! Har spurt min egen mor om råd, så jeg vet hvordan jeg skal takle diverse situasjoner. Jeg er også klar over at det kan bli veldig annerledes om vi flytter sammen, men dette er en sjanse jeg velger å ta... Jeg har ikke tenkt å gi opp med det første om det blir vanskelig, for å si det slik. Både jeg og kjæresten min er veldig reflekterte og åpne for hverandre, vi har til dags dato ikke hatt en eneste krangel, diskuterer bra sammen og samarbeider godt når det gjelder ungen. Blir så visst ikke behandlet som en reservemamma!

Hilsen trådstarter.

[Binta Ba]

Tusen takk, tror jeg.

Ja, jeg forstår selvfølgelig morens reaksjon, men skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne gjøre med det! Har ikke oppført meg dårlig mot henne, har ikke vært frekk eller noe. Har faktisk ikke snakket med henne siden jeg ble sammen med kjæresten.

Han har ikke det, men han prøver å få det i orden i skrivende stund.

Takk, godt å vite at det finnes noen som har et positivt syn på dette!

Hilsen trådstarter.

Ja, det var ment veldig positivt til deg.. Som mor selv så kan jeg forstå at det stikker i magen og hjerterota å se at ens eget barn liker en annen morsfigur. Det stakk til og med første gangen barnet mitt ikke ville i mine armer fra min mors..jeg kan smile av det nå, men der og da? Usj :gjeiper:

Grunnen til spørsmål om papierer er bare fordi det fint kan lønne seg å ha dette i orden før du flytter inn, om nå denne barnemoren er litt ustabil, som du sier. Om hun har på papiret at hun har omsorgsretten så kan hun jo, i teorien, komme og hente barnet til seg om hun føler for det.

[Binta Ba]

Jeg vil legge til at om, alle makter forby, jeg og mannen skulle bli skilt, og datteren vår få en reservemor..da håper jeg virkelig hun er minst like oppegående som det du virker som.

[AnonymBruker]

Ja, det var ment veldig positivt til deg.. Som mor selv så kan jeg forstå at det stikker i magen og hjerterota å se at ens eget barn liker en annen morsfigur. Det stakk til og med første gangen barnet mitt ikke ville i mine armer fra min mors..jeg kan smile av det nå, men der og da? Usj :gjeiper:

Grunnen til spørsmål om papierer er bare fordi det fint kan lønne seg å ha dette i orden før du flytter inn, om nå denne barnemoren er litt ustabil, som du sier. Om hun har på papiret at hun har omsorgsretten så kan hun jo, i teorien, komme og hente barnet til seg om hun føler for det.

Kan selv skjønne at dette ikke er noe koselig. Så helt ærlig forstår jeg godt at moren til barnet er fiendtlig ovenfor meg, men håper dette vil ordne seg etter hvert som jeg blir eldre om jeg holder sammen med denne mannen.

Er det jeg også tenker, at han burde få orden på papirene før vi flytter sammen. Er kanskje noe jeg kommer til å kreve. Ønsker for eksempel ikke at hun illsint skal komme på døren når kjæresten min ikke er hjemme og ta med seg ungen helt ut ifra det blå, noe hun fort kan finne på! Da kan jeg på en måte ikke stille opp med noe, selv om det ikke er rett av henne og bare ta ungen når kjæresten min ikke er til stede.

Jeg vil legge til at om, alle makter forby, jeg og mannen skulle bli skilt, og datteren vår få en reservemor..da håper jeg virkelig hun er minst like oppegående som det du virker som.

Koselig å høre!

[Gjest imli]

Jepp, jeg er fullstendig klar over hva jeg driver med! Har spurt min egen mor om råd, så jeg vet hvordan jeg skal takle diverse situasjoner. Jeg er også klar over at det kan bli veldig annerledes om vi flytter sammen, men dette er en sjanse jeg velger å ta... Jeg har ikke tenkt å gi opp med det første om det blir vanskelig, for å si det slik. Både jeg og kjæresten min er veldig reflekterte og åpne for hverandre, vi har til dags dato ikke hatt en eneste krangel, diskuterer bra sammen og samarbeider godt når det gjelder ungen. Blir så visst ikke behandlet som en reservemamma!

Hilsen trådstarter.

Berre hugs at det å bu saman er noko heilt anna enn å bu kvar for seg. Ikkje minst ift ungen. Det er noko heilt anna å bu saman med ein unge, og å vera på besøk hjå ein unge, og å samarbeide om ungen vert noko heilt anna når de bur saman. Og tilhøvet mellom deg og mora kan lett forverrast av at du og kjærasten bur saman, fordi du då får større påverkning på ungen. Ver og forsiktig med å ta for stor plass ift farens regulering av samver med ungen og avtaler med mora - dette må han fikse sjølv, for at han skal kunne vera ein ansvarleg far, må han verkeleg kunne klare og få ein skikkeleg samversavtale på plass utan hjelp frå kjærasten sin. Dette seier eg ikkje for og vera kjip, men fordi det er viktig for hans kjensle av ansvar for ungen, og for at ikkje det skal verte enno meir vanskar med mora til ungen. Det er nok best for alle partar at alt samarbeid om ungen går gjennom far. Du kan engasjere deg på veldig mange andre måtar Hald deg roleg og ikkje kontakt mora på nokon måte, det trur eg berre vil forverre situasjonen. Vis deg vaksen nok til å heve deg over hennar nivå. Ver ein god ven og forbilete for ungen, bry deg minst mogleg om mora

[Gjest Solstråla88]

Først av alt vil jeg si at dette var et flott innlegg og lese! Det og være stemor er jammen ikke lett! Jeg er ikke stemor selv, men ble tante som 16 åring. Dette barnet passet vi regelmessig ala annenhver helg, fordi far ikke hadde mulighet til og bidra på dette tidspunktet.

Det og bli venn med barnemor vi bli et krevende prosjekt for deg. I barnemor sin verden må du bevise for henne at dette er en oppgave du mestrer over tid, også må hennes følelser for din kjæreste forsvinne. Jeg har selv hatt mine figther med barnemor i dette tilfelle, og det og sammarbeide i disse periodene var ikke fryktelig enkelt. Barnemor her var 17 da hun ble mor.

Men du har jo kjempe tro på deg selv, og det er superbra, du tar deg jo av barnet på de punkter som jeg i hvertfall ser på som vesentlig. Men vær klar over, når dere flytter sammen, og om barnet skal bo hos dere, og mor da blir sammværsforelder, så er dette veldig krevende.

Jeg har hatt mitt tantebarn i en uke i slengen, og dette var krevende for meg i en alder av 18 år. Barnet betyr kjempe mye for meg, men jeg hadde aldri klart og gjøre det med noen andre barn enn mine egne igjenn. De skal ha mat, 3-4 måltider om dagen, de skal dusjes, legges, underholdes, de skal ha leker, de vil bake, de vil på badeland osv.

I en sånn rolle så må du være streng og bestemt, tro meg, hvis barnet spør far om en ting og får nei, kommer barnet til deg, da må du jo alliere deg med far. Dette høres fryktelig enkelt ut, men det er veldig krevende.

Jeg skal ikke gjøre dette lengere nå. Men jeg synes du er kjempe flink, og tar deg godt av barnet, og alt dette i en alder av 17 år! Super imponert.

Håper ikke jeg var krass eller vemmelig.

Ønsker også og gi deg en

[AnonymBruker]

Berre hugs at det å bu saman er noko heilt anna enn å bu kvar for seg. Ikkje minst ift ungen. Det er noko heilt anna å bu saman med ein unge, og å vera på besøk hjå ein unge, og å samarbeide om ungen vert noko heilt anna når de bur saman. Og tilhøvet mellom deg og mora kan lett forverrast av at du og kjærasten bur saman, fordi du då får større påverkning på ungen. Ver og forsiktig med å ta for stor plass ift farens regulering av samver med ungen og avtaler med mora - dette må han fikse sjølv, for at han skal kunne vera ein ansvarleg far, må han verkeleg kunne klare og få ein skikkeleg samversavtale på plass utan hjelp frå kjærasten sin. Dette seier eg ikkje for og vera kjip, men fordi det er viktig for hans kjensle av ansvar for ungen, og for at ikkje det skal verte enno meir vanskar med mora til ungen. Det er nok best for alle partar at alt samarbeid om ungen går gjennom far. Du kan engasjere deg på veldig mange andre måtar Hald deg roleg og ikkje kontakt mora på nokon måte, det trur eg berre vil forverre situasjonen. Vis deg vaksen nok til å heve deg over hennar nivå. Ver ein god ven og forbilete for ungen, bry deg minst mogleg om mora

Takk for gode råd! Føler meg en del klokere av å ha lest alle innleggene deres her inne nå, vet litt bedre hvordan jeg skal opptre nå. Takk, nok engang!

Først av alt vil jeg si at dette var et flott innlegg og lese! Det og være stemor er jammen ikke lett! Jeg er ikke stemor selv, men ble tante som 16 åring. Dette barnet passet vi regelmessig ala annenhver helg, fordi far ikke hadde mulighet til og bidra på dette tidspunktet.

Det og bli venn med barnemor vi bli et krevende prosjekt for deg. I barnemor sin verden må du bevise for henne at dette er en oppgave du mestrer over tid, også må hennes følelser for din kjæreste forsvinne. Jeg har selv hatt mine figther med barnemor i dette tilfelle, og det og sammarbeide i disse periodene var ikke fryktelig enkelt. Barnemor her var 17 da hun ble mor.

Men du har jo kjempe tro på deg selv, og det er superbra, du tar deg jo av barnet på de punkter som jeg i hvertfall ser på som vesentlig. Men vær klar over, når dere flytter sammen, og om barnet skal bo hos dere, og mor da blir sammværsforelder, så er dette veldig krevende.

Jeg har hatt mitt tantebarn i en uke i slengen, og dette var krevende for meg i en alder av 18 år. Barnet betyr kjempe mye for meg, men jeg hadde aldri klart og gjøre det med noen andre barn enn mine egne igjenn. De skal ha mat, 3-4 måltider om dagen, de skal dusjes, legges, underholdes, de skal ha leker, de vil bake, de vil på badeland osv.

I en sånn rolle så må du være streng og bestemt, tro meg, hvis barnet spør far om en ting og får nei, kommer barnet til deg, da må du jo alliere deg med far. Dette høres fryktelig enkelt ut, men det er veldig krevende.

Jeg skal ikke gjøre dette lengere nå. Men jeg synes du er kjempe flink, og tar deg godt av barnet, og alt dette i en alder av 17 år! Super imponert.

Håper ikke jeg var krass eller vemmelig.

Ønsker også og gi deg en

Er fullt forberedt på at det vil bli krevende å flytte sammen, jeg vet så klart ikke nå om jeg greier å mestre det, men jeg skal prøve mitt ytterste både for at forholdet til meg og kjæresten skal fungere, og for barnet sin skyld. Jeg har allerede blitt en del av livet hans/hennes, og jeg vil helst ikke "ødelegge" for barnet ved å forlate det sånn helt uten videre. Tusen takk, klem tilbake!

Hilsen trådstarter.

[Gjest Gjest]

Hvorfor haster det sånn å flytte sammen?

[AnonymBruker]

Hvorfor haster det sånn å flytte sammen?

Haster ikke, men vi har hallveis planlagt det når jeg fyller 18/19 og er ferdig på skolen. Hehe, vi er litt kjappe med å planlegge fremtid, syns det er litt artig.

Hilsen trådstarter.

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er positive til forholdet mitt med denne mannen, eneste er at de ikke liker så godt at han har barn. Les: Liker det overhodet ikke, men velger å se bort ifra dette.

Høres ut som noen skikkelige drittsekker. Barnet har IKKE invitert deg eller dine foreldre inn i sin familie. Det er dere som trenger dere på. Med den holdningen kan dere dra ditt peppern gror.

Dessuten er du alt for ung til å være stemor eller ha ansvar for barn. Du er bare et barn selv.

[AnonymBruker]

Høres ut som noen skikkelige drittsekker. Barnet har IKKE invitert deg eller dine foreldre inn i sin familie. Det er dere som trenger dere på. Med den holdningen kan dere dra ditt peppern gror.

Dessuten er du alt for ung til å være stemor eller ha ansvar for barn. Du er bare et barn selv.

Unnskyld meg, men kan du utdype? Jeg er et barn, krever dessverre litt bedre forklaringen enn det der... Vil forresten ikke dra dit peppern gror, liker meg så godt her skjønner du! Men koselig at du syns jeg og kjæresten min er drittsekker da, lurer på hvilken grunn du har til å kalle oss det!

Hilsen trådstarter.

[AnonymBruker]

Unnskyld meg, men kan du utdype? Jeg er et barn, krever dessverre litt bedre forklaringen enn det der... Vil forresten ikke dra dit peppern gror, liker meg så godt her skjønner du! Men koselig at du syns jeg og kjæresten min er drittsekker da, lurer på hvilken grunn du har til å kalle oss det!

Hilsen trådstarter.

Mulig du ikke har lært å lese ennå, så la meg gjenta hva du skrev:

Foreldrene mine er positive til forholdet mitt med denne mannen, eneste er at de ikke liker så godt at han har barn. Les: Liker det overhodet ikke, men velger å se bort ifra dette.

Disse to drittsekkene vil du dra inn i livet til et uskyldig barn.