Sosialstønad

[AnonymBruker]

Hele utviklingen i denne tråden minner meg om en artikkel jeg leste om rike mennesker i USA og hvilke språklige virkemidler de tar i bruk for å "rettferdiggjøre" sin egen rikdom. Utsagn som "Jeg har jobbet hardt for pengene mine" og "Jeg har aldri fått noen "hjelp" fra samfunnet, hvorfor skal andre få det?" er noen av eksemplene som blir korrigert kraftig i artikkelen.

Jeg kjenner igjen noen av holdningene. Fordi man selv ikke har mottatt sosialstønad eller vært sykemeldt, har man "aldri" fått noen hjelp eller mottatt andre goder? Har du ikke hatt studielån/stipend? Har foreldrene dine aldri fått barselpermisjon, mottatt barnetrygd for å ta vare på deg, hatt betalt ferie eller på annen måte benyttet seg av samfunnets goder? Du har vel vokst opp i et hjem, med en eller flere foresatte, foreldre e.l. til å delvis eller helt ta vare på deg? Da har du fått hjelp. Og storsamfunnet har igjen hjulpet de som har hjulpet deg, på en eller annen måte. Med mindre du har vokst opp i en selvbygd jordhytte ute på vidda, levd på selvgrodde vekster, bark og møkk, aldri gått på skole og lært deg å lese ved å leke alfabetleker med dyra i mosen, har du mottatt samfunnets goder.

Å fraskrive seg ansvar for medmenneskene sine er ikke bare ulogisk og usympatisk, det er selvmotsigende og selvutslettende. Hadde det ikke vært for "alle oss andre", som du anser for å være snyltere eller lavpanna idioter, hadde du ikke hatt noen goder i det hele tatt. Å se ned på de rundt deg, være seg de jobber heltid, deltid eller studerer, er det dummeste du kan gjøre. Det beste du kan gjøre er å oppmuntre de gode holdningene om at alle skal bidra. Det handler ikke om ren politikk, men om å ha et litt større perspektiv enn at "mine penger skal ikke gå til å dekke dine -fyll inn det som passer-". Det er ikke fysisk mulig at alle skal finne gull, desverre. Det er lett å si at alle skaper sin egen framtid/karriere/rikdom, men det finnes vaskejobber for en grunn; samfunnet er ikke laget slik at ALLE skal eller kan bli millionærer. Da hadde ingenting gått rundt. Og ja, de som har mest, må gi mest. Slik fungerer alt. Misforstå meg rett; alt med måte. Du skal ikke sulte for at en annen skal ha det fint, bare fordi du har vært flink. Men det gjør du heller ikke, du har det knappest dårligere fordi du må bidra mer, om du har mer. Da er du ikke så flink til å styre ditt eget forbruk som du tror selv.

Nå ble dette veldig abstrakt, men det handler om et tankesyn som viser "først meg selv og så meg selv", og så kamufleres det med at man er så "bekymret for at samfunnet skal gå under". Det er mye mer penger som går til å sysselsette folk i staten per idag, enn det går til å holde liv i de som ikke kan eller klarer å jobbe. Altså er du en større kostnad for samfunnet rundt deg om du er i en statlig jobb, enn om du er på stønad. Sett utifra et egoistisk "faen at du ikke kan ta deg sammen"-perspektiv, altså. Med en slik innstilling som mange i tråden her har vist, er man faktisk en byrde for staten med mindre man selv starter en storbedrift uten noen form for statlig støtte, og har minst 10 ansatte. Først da er man en verdig bidragsyter i samfunnet, når man ser på det slik noen her gjør.

Trist.

Godt å lese noen reflekterte innlegg, og jeg er helt enig. Det er ganske mange av de "rike" som påberoper seg å "aldri" ha fått hjelp av samfunnet rundt seg. Men så "glemmer" de gjerne at de har fått barnehage, skolegang, har fått oppdragelse av foreldre som har hatt permisjon og fått tilgang til lege/sykehus ved behov ++. I Norge får man jo også høyere utdannelse uten å betale skolepenger med mindre man har gått privat, så at de som er "rike" aldri har fått hjelp på noe som helst vis er en sannhet med modifikasjoner.

[AnonymBruker]

Bra innlegg av Frk Fryd over her.

Samtidig skjønner jeg faktisk folk som reagerer. Ofte er det jo de som selv er lavtlønte slitere som stemmer Frp og ikke vil at andre skal få noe "gratis". Og jeg tror mange ikke forstår hvor tøft livet er for mange. Tenk å jobbe i 50 år uten å noen gang få anerkjennelse. Du er så sliten at du griner. Du jobber som hjelpepleier eller annet slitsomt lavtlønnsyrke. Du har problemer i familien, du har vondt i kroppen, du holder ut. Du står opp klokka fem hver dag for å kjøre buss eller lastebil. Du sitter i kassa og verker i kroppen. Du bærer andres møbler, du vasker andres dritt, du gjør det ingen andre vil gjøre. Du er ofte nedfor, du føler at livet er et slit. Du klarer ikke spare, alt du tjener går til regninger og mat. Og skatten din føler du går til andre som ikke orker å jobbe. Som i årevis mottar penger fra det offentlige uten å gjøre noe. Som får støtte til alt mulig. Det kjennes urettferdig. Det skjønner jeg.

Jeg er helt for at vi skal ha gode velferdsordninger, men hvis det går over stokk og stein og hinsides det en vanlig arbeidende skattebetaler føler er rimelig, graver velferdssystemet sin egen grav.

Og jeg kan skjønne at folk føler det slik, men det paradoksale er jo at det nettopp er mange blant disse lavtlønnsyrkene som faktisk ikke greier å jobbe i 50 år og som blir syk eller utbrent underveis og som da får behov for disse ytelsene.

[AnonymBruker]

Og jeg kan skjønne at folk føler det slik, men det paradoksale er jo at det nettopp er mange blant disse lavtlønnsyrkene som faktisk ikke greier å jobbe i 50 år og som blir syk eller utbrent underveis og som da får behov for disse ytelsene.

Det er paradoksalt, ja. Men de føler seg kanskje mer berettiget etter å ha slitt i en tung jobb i 30 år? Enn en deprimert ungdom som aldri har jobbet?

Problemet er jo egentlig ikke at "de rike" ikke unner folk ulike velferdsgoder. Det er ikke de med penger og utdannelse som stemmer Frp. Så man kan si at folket graver sin egen grav.

Det er velferdssystemet i seg selv jeg er bekymret for, altså ...

[AnonymBruker]

Det er paradoksalt, ja. Men de føler seg kanskje mer berettiget etter å ha slitt i en tung jobb i 30 år? Enn en deprimert ungdom som aldri har jobbet?

Joda, det gjør man nok kanskje hvis man har hatt et lavtlønnsyrke i 20+ år og så blir syk, men man baserer heldigvis ikke velferden på subjektive oppfatninger. Poenget må jo være å få folk på beina igjen, enten man har jobbet i 30 år eller er en skoleungdom med psykiske problemer

Problemet er jo egentlig ikke at "de rike" ikke unner folk ulike velferdsgoder. Det er ikke de med penger og utdannelse som stemmer Frp. Så man kan si at folket graver sin egen grav.

Det har du nok hvertfall delvis rett i. Men slik jeg ser det så er det både en del av de "rike" samt "arbeiderklassen" som er mest skeptisk, og som du sier så graver jo de i sistnevnte gruppe sin egen grav ved å stemme for sterkt til høyre. For meg virker det som at det er "middelklassen", altså de med høyere utdanning og/eller erfaring som gjør at man ikke er på "gølvet" hele livet som er mest positiv til velferdsgoder, selv om det selvsagt også er unntakt her også.

Det er velferdssystemet i seg selv jeg er bekymret for, altså ...

Jeg er også litt bekymret, men ikke fordi folk som har krav på det får sine rettigheter. Da er jeg mer bekymret for eldrebølgen samt at folk får færre barn. Velferdsstaten vil rett og slætt bæres på færre hender i fremtiden, sett i sammenheng med yrkesaktive versus de som mottar ytelser, enten det dreier seg om stønader eller pensjoner.

[Måndagsbarn]

Det er paradoksalt, ja. Men de føler seg kanskje mer berettiget etter å ha slitt i en tung jobb i 30 år? Enn en deprimert ungdom som aldri har jobbet?

Problemet er jo egentlig ikke at "de rike" ikke unner folk ulike velferdsgoder. Det er ikke de med penger og utdannelse som stemmer Frp. Så man kan si at folket graver sin egen grav.

Det er velferdssystemet i seg selv jeg er bekymret for, altså ...

Deprimert ungdom som aldri har jobbet har faktisk veldig få muligheter. De lever på et absolutt minimum, ofte under fattigdomsgrensen, og vil -aldri- gå i pluss. Det er nok rett og rimelig, men det skal ikke stikkes under en stol at da stiller du absolutt sist i samfunnet. De burde ha fått hjelp/blitt hørt i skolen/under utdanning LENGE før de ble deprimert, arbeidsløs ungdom.

[AnonymBruker]

Deprimert ungdom som aldri har jobbet har faktisk veldig få muligheter. De lever på et absolutt minimum, ofte under fattigdomsgrensen, og vil -aldri- gå i pluss. Det er nok rett og rimelig, men det skal ikke stikkes under en stol at da stiller du absolutt sist i samfunnet. De burde ha fått hjelp/blitt hørt i skolen/under utdanning LENGE før de ble deprimert, arbeidsløs ungdom.

Nei, jeg syntes faktisk ikke det er rett og rimelig, da er det bedre å hjelpe dem ut i jobb igjen. For det er mange flere i dag som kan hjelpes, noe som gavner dem selv og storsamfunnet.

[Måndagsbarn]

Nei, jeg syntes faktisk ikke det er rett og rimelig, da er det bedre å hjelpe dem ut i jobb igjen. For det er mange flere i dag som kan hjelpes, noe som gavner dem selv og storsamfunnet.

Jeg mente mer at det er rett og rimelig at de ikke stiller likt som mennesker som har jobbet lenge for så å bli uføre/syke. Men at de har rett til hjelp og bør få leve over fattigdomsgrensen, det mener jeg! Beklager om jeg ordla meg dumt:)

[AnonymBruker]

Nei, jeg syntes faktisk ikke det er rett og rimelig, da er det bedre å hjelpe dem ut i jobb igjen. For det er mange flere i dag som kan hjelpes, noe som gavner dem selv og storsamfunnet.

Enig i dette. Jeg hadde grusom angst og depresjon da jeg var ung, men tenkte ikke en gang over muligheten til å få hjelp av det offentlige. Det var jævlig å jobbe, virkelig jævlig. Det tok meg mange år å komme meg på beina og ikke grine hver jævla dag før jobb, men det ble bedre. Og det er jeg glad for i dag. Det verste som kunne skjedd meg var nok at jeg endte på trygd. Jeg sier ikke at dette er oppskriften for alle, men at det er bra å ha noe fast å gjøre hver dag, ja. For alle.

[AnonymBruker]

Jeg er også litt bekymret, men ikke fordi folk som har krav på det får sine rettigheter. Da er jeg mer bekymret for eldrebølgen samt at folk får færre barn. Velferdsstaten vil rett og slætt bæres på færre hender i fremtiden, sett i sammenheng med yrkesaktive versus de som mottar ytelser, enten det dreier seg om stønader eller pensjoner.

Men du tror vel ikke at velferdsstaten er noe som vil bestå uansett? Det er jo noe som er avhengig av politisk vilje, og dermed bestemt av flertallet. Hvis velferdsordningene virker urimelige, vil jo folk ønske en endring. Det eneste partiet i dag som ønsker å styrke velferdsordningene er vel SV og Rødt, og det er vel nå under 6 prosent av befolkningen som vil stemme på disse.

[AnonymBruker]

Fordi? Sosialhjelp setter folk på bar bakke ved at de må bruke resten av sine sparepenger, og det er mange som aldri kommer seg opp igjen og blir avhengig av div. stønader resten av livet og ikke bare selve sosialstønaden.

Nå har jeg hørt det også- pengene man blir tvunget til å motta i sosialhjelp gjør deg fattig... Da er det åpenbart best å la være å kreve det, da?

Mange fine og reflekterte innlegg mot slutten her. Jeg tenker at det er selvsagt at du må bruke sparepengene først, når det er snakk om sosialhjelp. NAV-stønad og sosialhjelp er to forskjellige ting, og NAV-stønader har man opparbeidet seg krav til. Sosialhjelp er ment å være absolutt siste utvei for de som overhodet ikke har andre muligheter. Og det innebærer å tømme egen konto, dessverre.

[AnonymBruker]

Men du tror vel ikke at velferdsstaten er noe som vil bestå uansett? Det er jo noe som er avhengig av politisk vilje, og dermed bestemt av flertallet. Hvis velferdsordningene virker urimelige, vil jo folk ønske en endring. Det eneste partiet i dag som ønsker å styrke velferdsordningene er vel SV og Rødt, og det er vel nå under 6 prosent av befolkningen som vil stemme på disse.

Ikke helt enig, arbeiderpartiet ønsker jo å hvertfall beholde status quo og til dels forbedre det. Og det er jo en grunn til at arbeiderpartiet har sittet så mange år på tinget sammenlagt.

[AnonymBruker]

Nå har jeg hørt det også- pengene man blir tvunget til å motta i sosialhjelp gjør deg fattig... Da er det åpenbart best å la være å kreve det, da?

Det var jo ikke det jeg skrev, for selvsagt er pengene man mottar verdt litt.

Men problemet er at sosialytelse fordrer at man tømmer sine sparepenger før man får ytelse. Og siden ytelsen er ganske liten sett i forhold til en normal arbeidsinntekt, så øker det risikoen for at man behøver ytterligere tillegg til denne ytelsen, f. eks botillegg, fordi sosialytelse kun dekker det mest livsnødvendige.

Med andre ord, sammfunnsøkonomisk er det ikke nødvendigvis lurt å sette folk på bar bakke.

Mange fine og reflekterte innlegg mot slutten her. Jeg tenker at det er selvsagt at du må bruke sparepengene først, når det er snakk om sosialhjelp. NAV-stønad og sosialhjelp er to forskjellige ting, og NAV-stønader har man opparbeidet seg krav til. Sosialhjelp er ment å være absolutt siste utvei for de som overhodet ikke har andre muligheter. Og det innebærer å tømme egen konto, dessverre.

Det stemmer, men jeg mener det blir en digresjon hvis man skal diskutere det store og hele. Uansett om det er NAV ytelser eller sosialhjelp så er det fellesskapet som betaler. Og derfor mener jeg det er lurt å se på løsninger som gjør at folk ikke blir avhengige av disse frem til de dør.

[AnonymBruker]

Jeg slutter aldri å bli forbauset over hva enkelte her inne synes det er greit å si til andre. Er empati og folkeskikk like fraværende hos dere i det virkelige liv, eller er det bare her inne dere prøver å tøffe dere?

For ca. to år siden hadde jeg en veldig vanskelig periode med sterk sosial angst som gjorde det veldig vanskelig for meg å fungere og i det hele tatt møte opp på i jobben min som nærmest nyutdannet. Ved hjelp av psykolog og bruk av et par gode selvhjelpsbøker (pluss en liten dose medisin) kom jeg meg heldigvis over kneika og er i dag tilnærmet frisk igjen. Jeg var aldri sykemeldt, men har ingen problemer med å forstå at noen blir det og at det kan være vanskelig å være i jobb når man har det slik. Derfor er det viktig å fokusere på å gi folk hjelp og få dem igang igjen, og ikke å fordømme og kalle dem snyltere. Det er en ærlig sak å bli psykisk syk, akkurat som å være fysisk syk.

Til trådstarter: Håper du finner en løsning på det økonomiske for den nærmeste perioden, og deretter at du får hjelp til å jobbe med angsten din.

[AnonymBruker]

rekk opp hånden alle som er "psykisk syke"

[Måndagsbarn]

rekk opp hånden alle som er "psykisk syke"

Hva er det du vil frem til når du sier dette?

[AnonymBruker]

Hva er det du vil frem til når du sier dette?

de var ment som en spøk siden det er så mange som refser ned på TS så jeg ville se hvor mange som, mener at "psykisk syke" er snyltere,

uten å gidde å skrive et langt innlegg i forsvar for TS.

:gjeiper:

[AnonymBruker]

Sparepenger er til for nettopp slike perioder, tror uansett ikke du får sosialhjelp så lenge du bor med foreldrene dine. Men du kan vel få sykepenger/dagpenger fra NAV? God bedring.

[AnonymBruker]

Litt på sidelinja.

Ingen av oss vet om og når vi blir syke og hva slags sykdom og om det har noe betydning for arbeidsevnen våres. Jeg jobbet fulltid og betalte skatt da jeg fikk en kronisk sykdom i slutten av 30-årene. Nå holder jeg på å jobbe meg tilbake til arbeidslivet med vissheten om at jeg aldri kan jobbe 100%. Ikke skyt andre bare fordi du selv er så sabla frisk. Akkurat nå.